01.12.19.
Det er søndag morgen, klokka er syv, og jeg er oppe. Jeg kan jo ikke sove bort fridagene mine! Det er første advent i dag, jeg tenner lys, og koser meg med kaffe og Dagbladets kryssord. Kan nesten ikke ha det bedre!
Vakre farger løper over himmelen. Jeg sier løper da fargene skifter fort. Det starter med lilla og rosa, og etter hvert blir det mer gult og oransje. Og plutselig er det hele over. Tenker på dem som sover og ikke får oppleve dette.
Jeg nyter slik morgenstunder, og tenker da på ordtaket
Morgenstund har gull i munn.
Det er fristende å bli værende inne, ta en kopp kaffe til og finne frem strikketøyet. Men så var det det å komme seg ut en tur, da. Vet jeg neppe kommer til å gå tur i kveld, da vil jeg være opptatt med andre ting, blant annet julegrantenning i sameiet.
Jeg tar en kopp kaffe til, og så bestemmer jeg meg: Ut på tur! Til Nerdammen, men i dag vil jeg gå hjemmefra.
Det er fint turvær, fem kuldegrader, og fortsatt er det litt igjen av de vakre fargene. Klokka er snart ni, og det er helt stille. Ikke et menneske å se.
Jeg går bilveien oppover, og snart kommer jeg til Solbergveien. Her møter jeg også Solbergelva som fosser vill og fin nedover mot Drammenselva.
Jeg fortsetter opp Øvre Solbergvei, og det er her stigningene starter for alvor. Nå er det bare å sette seg milepæler, slik at små seire kan feires underveis. Alltid smart å dele lengre strekninger opp i mindre deler- det liker jeg I alle fall!
Ved bommen ved Lunneplassen sjekker jeg klokka, må jo se om jeg kan slå persen min fra tidligere denne uken. Det klarer jeg, med to sekunder.
Fra bom til bom: 24 minutter 30 sekunder
Det går egentlig lettere denne dagen, det blir ikke like mye pesing som sist gang, og jeg tror nok det skyldes at veien er veldig godt brøytet.
Oppe på parkeringsplassen snur jeg meg mot bygda, og mot øst er det fortsatt en vakker morgenhimmel.
Men jeg kan ikke stoppe her, må jo opp til Nerdammen som er målet for dagens tur.
På Nerdammen er isen tykkere enn tidligere denne uken, men jeg tør fortsatt ikke gå på den. Er nok best å vente litt. Skulle ønske det kom litt regn nå og så kulde. Snøen på isen skulle da forsvinne, og i stedet ville vi få en kjempefin skøyteis. Det hadde vært noe, det!
Nå er målet nådd, og da er det bare å snu og gå nedover igjen. Det er fortsatt helt stille, hører kun noen fugler, og jeg møter ikke noen på turen min i dag. Jo, det kommer en bil oppover, men det er ingen som går langs veien denne morgenen.
Jeg hører også Solbergelva som fosser nedover langs bilveien. På den andre siden av veien ser jeg vann som er frosset til is.
Nede ved Solbergbråtan oppdager jeg disse bærene. Jeg er usikker på hva slags bær det er. Kan det være rødhyll?
På den nederste parkeringsplassen velger jeg å ta lysløypa hjem. Den er oppgått, ikke noe problem å gå her. Etter nesten to timer og 9,25 km er jeg hjemme igjen. Kjempegodt fornøyd med meg selv som motsto fristelsen til å være inne. Nå kan jeg med god samvittighet sette med ned med TV-sport og strikketøy!
