En nydelig liten baby for tjueen år siden En storebror da du var fire En stolt liten seksåring som begynte på skolen En flott tenåring som gikk ut av ungdomsskolen En vakker ung mann som ble ferdig med videregående En spent ung mann som begynte på folkehøgskole En forelsket ung mann En ung mann som fikk kjæreste
En kjekk ung mann som var elsket av kjæresten, søsteren, mamma og pappa En kjekk ung mann med fremtiden foran seg En kjekk ung mann som tok et galt valg-
Lykkelig i det ene øyeblikket, Psykose og død i det neste
Tilbake, i sjokk og vantro er kjæresten, lillesøster, mamma og pappa Så triste, så uendelig triste Jeg kommer aldri til å glemme mammas hulk da du ble kjørt av gårde liggende i en hvit kiste….
Uke 7 er tilbakelagt, og det har vært en kald og fin uke med mye sol. Jeg har vært på en langtur på truger, og jeg har tilbrakt en dag i Asker og Oslo. Hvordan har det så gått med aktivitetsmålene mine?
Minst 15 000 skritt om dagen
Dette har jeg klart også denne uken- selv uten å måtte gå mange skritt på soveværelset før jeg la meg! 🤣
Det er blitt 9 nye turer til Knabben også, og det er jeg godt fornøyd med! Nå er jeg oppe i 51 turer. Jeg må ta de fleste turene nå før hyttesesongen starter for fullt. Fra mai vil så å si alle helger bli tilbrakt på hytta, gjerne fra torsdag til søndag. Fra høsten vil vi tilbringe enda mer tid der siden Trond da ikke jobber lenger. Så det er bare å stå på, dvs. gå på!
Ukens bilder fra Knabben – i soloppgang, midt på dagen og i solnedgang.
Jeg har også gjennomført to økter med styrketrening. Bra det, tenker jeg!
Jeg har vært så opptatt den siste tiden at jeg har vært lite aktiv på bloggfronten. Men helgens utfordring fra Margrethe må jeg bare innom, og nå er den som følger:
Hvit, men ikke snø
Siden jeg er så glad i naturen og det den kan gi meg, velger jeg en hvit kaktusblomst fra Tyrkia. Den blomstrer bare noen timer, det er nesten så du kan se at den folder seg ut i sin prakt.
Det er om høsten den blomstrer, og det var Mustafa, en av eierne på favorittrestauranten Maymi, som viste meg denne blomsten første gang i 2013. Det var fint for meg å se den igjen i september i fjor.
Blomsten er hvit, den er svært vakker og veldig stor. Det var fint å være tilbake i Tyrkia, det var jo elleve år siden sist. Det kan nok bli mange år før jeg er tilbake, men drar jeg til Marmaris i september, vil blomstene være der.
Ellers gleder jeg meg helt enormt til våren og til hvitveisen og liljekonvallene kommer. For ikke å snakke om prestekragene! Det blir deilig, det! Ingenting er som de norske vår- og sommerblomstene!
Onsdag 10.30, og vi legger ut på dagens tur. Målet for turen er Hoggsfjell, og endelig kan jeg ta med Lisbeth og Liv Unni til et sted der de ikke har vært tidligere.
Vi går først opp til Lunneplasssen, og er spent på om det er labbeløype derfra til Askakkane. Vi finner ganske snart at ut at vi fint kan gå uten truger oppover.
Det er rett nok litt ulendt, det er steinete og også is noen steder, men vi er godt skodd. Kjettingbrodder på beina, det er tingen, og spreke, det er vi jo!
Det er et godt stykke opp til Aslakkane, det går jevnt oppover. Det blir lett slik at vi bare går og går, men vi får også med oss det vakre vi ser på bakken. Rart at litt snø kan være så vakkert!
Ved blåstikrysset tar vi stien som går i retning Smedsetra. Vi skal etter dette ta til venstre for å komme opp til Hoggsfjell. Det er bare ett problem- stien er ikke merket, og stien, den ligger under snøen…
Heldigvis er det en som har gått foran oss, og lettet ser jeg at vedkommende har gått mot Hoggsfjell. Da er de bare å følge i dennes fotspor.
Nå følger en bratt og krevende strekning, men med truger på beina kommer vi oss frem over alt. Vi ser det lysner når vi nærmer oss toppen, og jeg kan fortelle jentene at vi snart er fremme.
Ganske så snart åpenbares et fantastisk sted, et fjellplatå der det er god plass til å tenne bål og å sette seg ned- med en fantastisk flott utsikt!
Vi ser Drammen og Drammensfjorden,
og vi ser ned på Knabben og Solbergfjell. Slik er det når vi kommer opp i høyden! 430 høydemeter er tilbakelagt, og nå er det bare helt herlig å sette seg i sola og nyte niste og varmt drikke.
Sola, ja, det er rene påskeværet. Helt nydelig! Livet er godt, synes vi, livsnytere som vi er.
Det er ganske så bratt her, og det er best å holde seg unna kanten!
Ikke lenger ut nå Liv Unni!
Etter en god rast, er det tid for å gå videre. En rundtur er tingen, og da kan vi ikke gå samme vei tilbake. Vi bestemmer oss for å gå ned mot Nerdammen, via Jonashytta.
Da følger en ny utfordring: Er det noen spor vi kan følge også her? Hellet er med oss, det går et trugespor også her.
Vi følger dette, og kommer oss trygt ned den bratte lia.
Vi kommer ned til Jonashytta, som Lisbeth og Liv Unni bare har sett bilde av tidligere. Her kan man søke ly i uvær, men nå er det bare sol, og vi går videre mot Flatdammen.
Flatdammen er en av mine favoritter, særlig om sommeren, da! Pleier å ta en lunsjrast her når jeg er på disse kanter.
Vakkert her også om vinteren. Men hvor skal vi krysse Solbergbekken? Vi finner et egnet sted, og kommer oss trygt over. Tankene går til en gang Trond og jeg gikk her om våren. Den gangen var det mye vann her, og vi måtte ta av oss på beina og vasse over. Da vi kom til den andre siden så vi to hjort – en flott opplevelse!
Snøen her er helt spesiell. Det er som om vi går i en masse bestående av funklende diamanter. Skulle gjerne ha vist deg dette, men et bilde kan ikke formidle det slik vi opplevde det.
Vi kan nå ta bilveien ned igjen, men velger å gå i skogen. Dette blir litt tungt etter hvert, og vi går inn på bilveien nede ved Eggebekk.
Vi har nå vært ute i flere timer, og siste rest av sola ser vi i nærheten av Knabben.
Klokka er snart 17.00 når vi er tilbake der vi startet. Vi kan nok en gang se tilbake på en fin tur, litt over en mil denne gangen. Da er det bare å se frem til neste tur!
En ny uke er gått, og vi er godt inne i februar. Vi har hatt en uke med varmegrader, men masse deilig sol, med kuldegrader, med tåke og med snø. En fin blanding, altså, men jeg foretrekker jo sola, jeg, da. ☀️
Aktivitetsmål: Minst 15 000 skritt om dagen
Dette har jeg klart også denne uken. Det var bare så vidt det holdt på lørdag. Jeg gikk tur på morgenen, til Knabben, og så dro vi i bursdag til Leon, vårt eldste barnebarn. Det ble noen timer der, og så ble Kristin, Eirik og Matheo med oss hjem siden de skulle ligge over til dagen etter. Jeg kunne ikke akkurat stikke av da, men prøvde å gå så mye som mulig innendørs. Jeg tilbød meg å gå tur med Matheo i vogna, men det var så sent at han ikke skulle ut.
Da jeg skulle legge meg, manglet jeg fortsatt nesten 1 000 skrittt på de 15 000. Hvordan skulle jeg løse det? Jo, det ble noen runder på soverommet, helt lydløst, runder kombinert med litt knebøy og andre øvelser. Kunne jo ikke røpe hva jeg holdt på med, da trodde de vel alle at jeg var helt gal!
Så var det neste mål, da. 210 turer til Knabben i løpet av året. Denne uken ble det ni turer, og det er jeg godt fornøyd med. Nå er jeg oppe i 42 turer totalt.
Det ble to langturer med turjentene som jeg er blitt kjent med via bloggposter jeg har skrevet. Det er hyggelig, det!
I tillegg to økter med styrketrening. Så jeg kan vel bare si: Godt jobbet, Anlaug!
For litt over en uke siden la jeg noen chilifrø i en potte med jord. Jeg pleier å kaste frøene, men nå tenkte jeg at jeg skulle dyrke min egen chili igjen. Har gjort det en gang tidligere, og jeg kunne høste noe, husker jeg.
I skrivende stund er jeg ganske så sigen. Klokka er snart åtte (20), og jeg kan se tilbake på en skikkelig aktiv dag! Jeg skrur klokka tilbake til klokka kvart over ni i morges.
Sola skinner, det er en nydelig morgen, og jeg skal på tur med de andre jentene. I dag Liv Unni og Lisbeth. Vi skal opp til Skiveåsen, der vi var for to dager siden, vi må jo hente broddene til Liv Unni!
Jeg bestemmer meg for å gå hjemmefra. Satser på å få sitte på med Lisbeth når vi skal hjem igjen. Jeg går oppover mot Batteriet, og plutselig hører jeg noe. Jeg stanser og ser oppover i skogen, og der ser jeg dem, to vakre rådyr. De er vel tyve meter fra meg, men de flytter seg ikke, står der og spiser og ser ned på meg. Jeg står og ser på den en stund, men så går jeg videre. En flott start på turen!
Batteriet. Må selvsagt ta med et bilde herfra også!
Det er så fint å gå bortover her, oppå muren. Utsikten er fantastisk, nyter den hver gang jeg går her.
Klokka halv elleve er jeg på parkeringsplassen ved Årbogen der jeg møter de andre jentene. Jeg skal ikke dvele mye ved turen opp til Skiveåsen nå- jeg laget jo en bloggpost om den turen for to dager siden.
Men det er jo ikke alt jeg tok med den gangen, som denne laven for elskempel. For et kunstverk!
Og denne, på det samme treet. Hadde dette vært i rødt, hadde det sett ut som blodårer, tenker jeg. Nok en gang et av naturens skaperverk!
Hva tenker du om tyttebær i februar, da? Du kan jo ta deg en tur hit og plukke noen!
Etter oppoverbakke på oppoverbakke kommer vi oss opp til Skiveåsen. Vi synes ikke det er så slitsomt i dag som for to dager siden, kanskje er vi oppvarmet fra sist gang!
Vel oppe går vi rett bort der vi satt sist gang, og der, der ligger broddene til Liv Unni! Så bra!
i dag er det helt vindstille, og vi tenner opp et bål. Det er bare så godt å sitte ved bålet og kjenne varmen fra flammene!
Lunsjen inntas her, også i dag nyter vi den flotte utsikten over Øvre Eiker og i retning Kongsberg. (Vil du se utsikten, går du inn på bloggposten fra onsdagen.)
Nå kan vi egentlig si: Mission completed. Broddene er funnet, og vi kan gå hjem igjen. Men nei, disse jentene går videre. Røysåsen neste! På med trugene!
Men hvor skal vi gå? Stien ligger under snøen, vi roter litt rundt omkring, men finner etter hvert rester av et gammelt trugespor som leder oss på rett vei. Det går litt oppover, og litt nedover, og vi ser at det er flere enn den andre trugevandreren som har gått her.
En stor elgokse har også trasket her oppe! Han må nyte livet nå, her kan han traske rundt, uten å være redd for at det sitter en jeger på post. I alle fall frem til oktober,,,,,,
De gamle trugesporene leder oss altså til Røysåsen, 441 moh. Det er fin utsikt herfra også, men den kan ikke måle seg med den fra Skiveåsen.
Her er det for mange trær som skjermer for utsikten, men fint er det her uansett. En pose med ved ligger her, klar for dem som vil tenne et bål, men vi har jo allerede laget et bål, så veden blir liggende til dem som kommer etter oss.
Nå skal vi nedover igjen, men nok en gang er vi usikre på veien videre. Vi leser i gjesteboka i postkassa at det er en som har gått hit med Lauvtjern som utgangspunkt. Kanskje vi finner sporene hans?
Vi finner noen spor, og satser alt på dem! Sporene tar oss inn i et krevende terreng. Det går oppover og nedover, og snart går Liv Unni i bakken! Og jeg frem med mobilen!
Det tar ikke lang tid før det er min tur. Plutselig ligger jeg der, på alle fire! Men det er bare å reise seg igjen og gå videre!
Vi kommer ned i et søkk, der vindfall ligger over stien – hvis det er en sti her, da. Vi følger bare sporene til en som har gått her før oss, vi, uten helt å vite hvor vi havner…
Vindfall og enda flere vindfall!
Det krever litt av oss også, vi blir gode på å krøke oss sammen for å komme under trærne som ligger foran oss. Men vi er spreke jenter, og dette klarer vi med glans. Vel, noen steder må vi ned på alle fire, men vi kommer oss opp igjen!
Så, endelig kommer vi til et mer sivilisert strøk, til labbeløypene i Øvre Eiker. De er fantastiske, de! Rene autostradaene! Vi blir skikkelig imponert!
Vi går nedover og nedover, og snart kommer vi ned til Lauvtjern ovenfor Harakollen i Hokksund. Jeg begynner å kjenne at jeg har gått i noen timer, og jeg vet at det nå er fem-seks kilometer tilbake til parkeringsplassen ved Årbogen…
Vel, det er bare å gå på. Ikke noe klaging. Sola skinner fortsatt, skinner for de spreke jentene på tur.
Vi er nå inne på 12 kilometeren, og vi startet ved Lauvtjern. Da var det kun en farge på pålene, den hvite. Etter hvert kom den gule, så den grønne. For hver farge som dukket opp, nærmet vi oss målet. Jeg må si at jeg var glad jo få flere farger pålene fikk…
Det er lov å kjenne seg sigen etter å ha gått litt over 17 kilometer.
Nok en tur med de fineste turjenter er tilbakelagt! Gleder meg til den neste!
Dagens morgentur legges til Knabben. Det er blitt merkbart lysere om morgenen, og lykt er derfor ikke nødvendig.
Jeg trasker oppover stien, akkompagnert av en nydelig soloppgang.
Sola deler sine vakre stråler med meg, stråler som farger snøen oransje.
Den gir også farge til en liten bergskrent,
til en årsgammel bregne,
til en stor stein
og til en liten steinrøys. Alt bades i denne vakre oransjefargen.
Snøen tiner, og istappene smelter. De første småfuglene kan høres, en kvitrer, en annen svarer. Herlig!
Snart kan jeg se Knabben, og det er godt å vite at det ikke er så veldig langt igjen når jeg er kommet hit. Det er noen hundre meter igjen, men psykisk føles det som bare litt over hundre. Slik er det når man nærmer seg målet!
Sola skinner så fint mellom trærne.
Enda mer sol, og i tillegg den lille flekken som så ofte dukker opp når jeg tar bilder mot sola. Skulle gjerne ha unngått den!
Det er bare så vakkert på denne tiden av døgnet, alt blir på en måte preget av den vakre, varme oransjefargen. Kunne gjerne ha sittet her lenge, men frokosten kaller. Jeg begynner å gå nedover, og hører orrfugl i det fjerne. Ikke vanlig så tidlig, men alt er jo litt uvanlig denne vinteren.
Turen nedover igjen går greit, men det begynner å bli ganske så glatt. Sko med skikkelige kjettingbrodder hjelper en del, men jeg må være forsiktig allikevel.
Så er jeg hjemme igjen, og jeg tenker jeg har fått den aller beste start på dagen!
Det er onsdag, og jentene skal ut på tur. Jenter og jenter, vil nok kanskje noen si, men vi opplever oss selv mer som jenter enn som damer, alderen til tross.
Dagens tur skal få gå til Skiveåsen, og vi møtes på parkeringsplassen ved Årbogen. Sola er i ferd med å bryte frem, dette lover bra! Vi tar på oss broddene, trugene vil vi trenge etter hvert, men enn så lenge er de festet bak på sekken.
Vi begir oss inn i skogen, og snart møter vi et aldri så lite vårtegn. Vannet sildrer i bekken, istappene smelter, herlig! I tillegg skinner nå sola, og den varmer godt selv om vi bare er først i februar.
Etter å ha trasket i en labbeløype, går vi litt på bilvei, før vi tar inn på stien som skal ta oss til Ballatjern.
Stien er slak i starten, men det tar ikke lang tid før vi starter på oppoverbakkene. Det blir varmt i sola, og Liv Unni tar av seg den ene jakka.
Jeg skrev oppoverbakkene, men det er vel egentlig bare en oppoverbakke, men den er veldig lang og svært bratt! Heldigvis er det lite snø her vi går, inne i skogen.
Vi går oppover, og oppover, og enda mer oppover. Pulsen stiger i takt med høydemeterne, og det blir noen pustepauser på vei opp.
Endelig flater det ut, og vi skjønner at vi nærmer oss Ballatjern.
Ballatjern ligger der og venter på oss. Hadde det vært sommer, kunne vi ha prøvd fiskestanga. Det skal være både ørret, abbor og gjedde i vannet her.
Vi reflekterer litt rundt navnet, ikke vet vi hva tjernet har med baller å gjøre, ikke hva slags baller det refereres til, heller. Vi synes kanskje at Baletjern hadde passet bedre i og med at vi har balet oss oppover bakkene.
Vi stopper ikke her, vi skal videre, men nå tar vi på trugene. Vi er spente, tre av oss har kjøpt nye truger, og i dag skal de innvies.
Det viser seg ganske raskt at vi er godt fornøyd med trugevalget. De er lette å ta på, og de er lette å gå med. Helt perfekte for oss!
Etter å ha truget en stund, er det tid for Bro, bro, brille. Assosiasjonene går i alle fall dit, når vi må legge oss på alle fire for å komme under dette treet.
Ganske underholdende for den som ser på, egentlig!
Det er ikke langt fra Ballatjern til Skiveåsen som altså er dagens turmål. Det er første gangen jeg er her, og jeg fascineres av utsikten. Den er fantastisk! I horisonten ser vi Skrimfjella, og vi ser utover Øvre Eiker og Fiskumvannet.
Vi ser Jonsknuten i Kongsberg, og vi ser Blefjell.
Det er gode muligheter for å lage bål her oppe, men i dag blåser det så mye at det ikke er noen vits i å prøve å lage et bål. Vi trekker oss litt innover, det er lunere her enn ute ved kanten, og koser oss med maten.
Uten mat og drikke, duger jentene Ikke.
Jeg har kakao på denne fantastiske lille termosen. Den holder veldig godt på varmen slik at både kakao og kaffe holder seg varm i flere timer.
Etter matpausen starter vi på hjemveien.
Med truger på beina kan vi gå overalt, og vi tar en traktorvei nedover i stedet for å gå inne i skogen. Påskesola skinner, den varmer så godt. Hadde vi hatt bedre tid, kunne vi ha satt oss ned i solhellinga her. Med en solo, appelsin og kvikklunsj. Men det får bli en annen gang, jeg skal nemlig ha middagsgjester og må hjem for å gjøre de siste forberedelsene.
Her nærmer vi oss bilveien vi gikk på tidligere i dag, og jeg må bare ta et siste solbilde fra skogen.
Nede på bilveien tar vi av oss trugene, og vi tar på oss broddene. Men hvor er broddene til Liv Unni? Hun leter i sekken, men frykter det verste. Hun innser at de ligger igjen på Skiveåsen, hun husker hun la dem ved siden av sekken. Vi orker ikke å gå opp igjen nå, vi får etterlyse dem på Finnemarkasvenner. Kanskje kan andre turgåere ta dem med seg ned igjen? Alternativt får vi gå opp igjen på fredag.
På parkeringsplassen skal vi stoppe sporing av turen, og det er da jeg oppdager at jeg ikke har mobilen min. Mobil med bankkort – krise! Jeg tenker jeg må ha mistet den da vi tok av oss trugene, jeg legger igjen sekken i bilen, og legger i vei innover i skogen. Jeg nærmest løper innover, kommer opp på bilveien der vi tok av oss trugene, og der, der ligger den, midt i veien. Lettelsen er ubeskrivelig! Godt at dette ikke er en trafikkert vei! Den er stengt med bom, og det er nok svært sjelden at noen kjører her.
Dette tar meg godt og vel tretti minutter ekstra, men heldigvis rekker jeg hjem slik at jeg får tid til å lage middagen før gjestene kommer.
Nok en fin tur er gjennomført, og jeg takker Liv Unni, Ann- Lis og Lisbeth for hyggelig turfølge. En skikkelig fin jentegjeng!
