Det er tidlig morgen, bare jeg er oppe, og jeg nyter denne morgenstunden til fulle. Det er fyr i peisen, kaffe i koppen, og stearinlysene er tent. Snart venter kryssord og strikketøy.
Ute er det full storm, og regnet piskes mot vinduene. Plutselig kommer det et voldsomt brak, det er en av vinduslemmene som har løsnet, og den slås mot vinduet. Jeg løper ut, fester den og løper like fort inn igjen. Værhanen på taket jamrer seg, det høres tydelig at han ikke liker seg helt i dette været. Når jeg ser ut, ser jeg høyreiste graner som bukker mot høyre som om de skal hilse på trær som er lavere. Skulle egentlig ønske at noen av dem var enda ivrigere i bukkingen, at de bøyde seg enda lenger ned. Da ville de knekke, og utsikten min ville bli bedre!
Det er ikke ofte det er regn i februar. Vanligvis er det mye snø her i vinterferien, rundt en meter eller mer. Nå er det bare 30-40 cm, og det er også bare flekker. Hjemme har jeg allerede funnet både hestehov og blåveis. Jeg elsker våren, men jeg vet at jeg – i et større perspektiv -ikke burde prise vårstemning allerede i februar…
Været skifter fort, nå er det plutselig sol, men vinden er fortsatt sterk, og det føles som om taket skal rives av. Trærne bukker fortsatt, men ikke dypt nok. Når du ser utsikten fra kjøkkenvinduet, skjønner du sikkert hvilke trær jeg skulke ønske kunne bukke enda litt til…
Det er godt å være inne i slikt vær, godt å kunne kose seg foran peisovnen, se inn i flammene og bare nye livet.
Godt også å nyte en kopp kaffe og å reflektere rundt budskapet på koppen. Tenker jeg egentlig er god på å nyte livet, å nyte de små tingene som gir livet verdi.
Jeg er også bevisst hvor heldig jeg er. Snart våkner Trond, mannen min, og Kristin og Eirik. Da blir det en bedre frokost men egg og bacon,
Øystein ringte nettopp, og lurte på om han og Christine skulle ta med ungene og komme på dagstur. Jeg er heldig som har en flott familie jeg er veldig glad i, og jeg har søsken på begge nabohyttene. I går var vi åtte til middag her, og i kveld er det middag hos søsteren min.
Men nå er det på tide å forberede frokosten. En fin dag til deg hvor enn du måtte befinne deg!
19.02.20. Full sol, vindstille og god temperatur – det lover godt for dagens tur. Mari og jeg starter klokken ti siden jeg har frisørtime klokken halv tre. Da skulle vi ha god tid. Vi tar bilen til Steinberg og parkerer den der gangveien til Hokksund starter. Det er veldig fint å gå langs elva, ja å sykle også for den saks skyld. Ender og svaner følger oss der vi går. Med jevne mellomrom stikker de hals og hoder ned i vannet på jakt etter mat. En av svanene svømmer med brusende svær, og vi kan tydelig høre svømmetakene når den skyter fremover.
I starten har vi hus på den ene siden og elva på den andre. Husene ligger idyllisk plassert langs elvebredden, og det må være fint å bo så nært elva. Alt ligger tilrette for morgenbad, padling og fiske.
Etter hvert kommer vi inn i et parti der der vi er omkranset av en liten skog. Stopper vi opp litt, kan vi nyte den vakre fuglesangen.
Det tar ikke lang tid før vi er nede ved elva igjen, og vi velger å gå ut på øya. Vi kan også gå rett frem, men jeg liker best å gå på øya.
Her på øya har vi nærhet til vannet, og fuglene kvitrer med stor iver her ute. Det er litt is i stien her, men det går greit akkurat nå. Ikke fullt så greit på veien tilbake, men det skal jeg komme tilbake til.
Jeg har gått her flere ganger tidligere, men denne gangen kan vi glede oss over nye flotte benker ved broa som tar oss inn på fastlandet igjen. Så pent! Her kunne det ha vært fint å ta lunch, men vi skal spise i Hokksund og har derfor ikke med noe mat. Men en annen gang kunne kunne det være fint å raste her.
Nå er vi ikke langt fra Hokksund, og det tar ikke lang tid før vi er inne i sentrum. Her nyter vi en god lunch på Fermate før vi setter kursen hjemover igjen. Takk til Gunnvor som tok meg med hit på lunch en gang- alltid god mat her!
Snart er vi tilbake på det islagte området. Vi går og skravler og er vel ikke helt oppmerksomme. I alle fall burde Mari ha vært mer oppmerksom, for plutselig ligger hun langflat på bakken. Heldigvis er hun ikke skadet og kan fint gå videre. Godt er det også at hun har sorte bukser og ikke hvite klær som hun hadde en annen gang hun falt. Det var om sommeren, hun falt da ned i et gjørmehull, og klærne hennes var ikke særlig hvite da hun reiste seg opp igjen!
Vi går snart forbi ei jente som sitter på en benk ved elvebredden, og jeg ser med en gang et fint motiv. Spør om jeg kan bruke bildet i bloggposten og får klarsignal til det.
På vei hjem nå jeg også ta bilde av et par av de flotte majestetiske bjørkene langs elva.
Ser du godt etter, ser du kanskje at det er noe mellom trestammene, men hva er det? Det er Mari, jo!
Nå går det raskt nedover mot bilen, og vi er glade for at vi er kommet så langt. Begynner å merke at vi har gått langt, er oppe i 11 km nå. Klokken er halv to, og jeg vil fint rekke frisøren.
Plutselig stopper Mari opp. Telefonen hennes, hvor er den? Hun kjenner etter i lommene, men finner den ikke. Sjekker en gang til og finner den i en av de innerste lommene. Lettelse! Vi går enda litt til, og Mari stopper igjen. Det er akkurat som om underbevisstheten har jobbet og fortalt henne at noe er galt. Bilnøklene! Hvor er de? Husnøklene er også på det samme knippet. Hun sjekker alle lommene, en gang og to ganger. Og en gang til. Borte er de. Det er tydelig at hun har mistet dem, men hvor?
Hun tenker seg om og er etter hvert sikker på at hun mistet dem da hun falt. OK, det er flere kilometer dit, og det er bare en snau time til jeg skal være hos frisøren. Men vi har ikke noe valg, det er bare å snu og gå tilbake. Vi går fort, merker godt at vi har gått noen kilometer allerede. Ulike tanker kvernes i hodet der vi går. Hva om noen har funnet dem og tatt dem med seg?
Vel inne på øya kommer vi til de islagte partiene. Vi finner stedet der Mari falt, og der, ved siden av stien, ligget nøklene. For en lettelse! Dette er det vi kan kalle flaks i uflaks.
Klokken viser at det nå er bare en halv time til min frisørtime, og vi bestemmer oss for å ta en taxi tilbake til bilen, men først må vi finne ut hvor vi er. Vi går mot bilveien og finner ut at vi er ved innkjøringen til Oso Hotwater.
Taxi blir bestilt, men den kommer ikke. Vi får beskjed om at den er ti minuttet forsinket. Det er flere biler som kjører forbi, og vi er inne på tanken om å haike eller å stoppe noen og spørre om de kan kjøre oss til bilen. Men det tør vi ikke.
Det går 20 minutter og fortsatt ikke noen taxi. Jeg ringer frisøren og forteller at jeg blir litt forsinket. Plutselig stopper en bil ved siden av oss, og det er Rune, en kjekk kar jeg kjenner. Han blir vår reddende engel, slipper av Mari ved bilen og kjører meg til frisøren. Mari avbestiller taxien, og jeg kommer til frisøren, bare ti minutter forsinket. Tusen takk, Rune!
Det ble altså en lengre tur enn planlagt, rundt 15 km i dag. Det er bra, det!
Jeg våkner til nok en fin dag, det er sol, mildt og sterk vind. Jeg tenker først å gå en tur langs Drammenselva, men regner med at det fortsatt er høy vannstand. Jeg bestemmer meg derfor å gå lysløypa i retning Drammen. Når jeg nærmer meg Aron, ser jeg dette skiltet, og velger å prøve denne stien. Det er alltid spennende å gå nye steder.
Jeg har vært ved Gamledammen tidligere, men den gangen gikk jeg opp Kjøsterudjuvet. Det kan jeg ikke gjøre nå da det det er stengt pga steinras.
Stien er rødmerket, og det er en fin sti som tar meg oppover.
Jeg kommer raskt opp i høyden, men det er allikevel ikke bratt. Lett å gå! Snur jeg meg den andre veien, kan jeg nyte den gode utsikten mot Mjøndalen og Kongsberg.
Snart er jeg ved den gamle kommunegrensen mellom Drammen og Nedre Eiker. Her er det noen som har lagt steiner i stien for å gjøre det lettere å gå der det er vått og fuktig. Hyggelig at noen tar seg tid til å gjøre slikt både for seg selv -og andre.
Noen steder deler stien seg, og det kan være vanskelig å vite hvilken sti jeg skal følge. Men da er det bare å se etter de røde merkene!
Det er tørt, grønt og fint i skogen nå. Skulle ikke tro det var februar når jeg seg slik natur!
Men når jeg nærmer meg Gamledammen, møter jeg igjen is og snø.
Siden jeg ikke har piggsko på i dag, prøver jeg å gå i snøen, men den bærer ikke lenger slik den gjorde for noen dager siden. Det går bra allikevel, må bare se hvor jeg tråkker slik at jeg ikke sklir på isen. Har sklidd og slått hodet tidligere, så det har jeg stort respekt for.
Det er fortsatt is på Gamledammen, men for dem som er svært ivrig, er det sikkert mulig å ta seg et bad helt inne ved demningen. Kanskje er det skøyteis også, men jeg skal ikke påstå at isen er tykk nok.
Kjøsterudjuvet ender her ved Gamledammen, og stien jeg velger ned igjen, går i starten parallelt med juvet. Litt skummelt, synes jeg, det er ikke noen sikring, og faller jeg utfor kanten her, er det langt ned!
Jeg følger nå en blåmerket sti ned til lysløypa igjen, og kommer ned ved inngangen til Kjøsterudjuvet. Som tidligere nevnt er det stengt grunnet steinras, men det er også for mye vann der nå til at det er trygt å gå der.
Jeg går nedover langs Kjøsterudbekken også denne gangen. For to dager siden var deler av denne islagt, men nå er all is borte.
Også i dag går jeg innom Åssiden kapell og kirkegården. Som alltid lar jeg meg fascinere av minnelunden med navneskilt over dem som er gravlagt i den felles minnelunden. Flott at pårørende kan tenne lys og legge igjen blomster her.
Jeg tar en tur innom Bohus før jeg vender nesa hjemover. Jeg går innom marianaen også denne gangen, og nå er nesten all isen i Herstrømsbukta smeltet.
Jeg forlater Herstrømbukta og går opp Killingrudalleen. Er alltid like imponert over de flotte lindetrærne her.
Nå er jeg snart hjemme igjen, og ved siden av blokka der jeg bor, finner jeg årets første hestehov. Vakker!
17.02.20. Dagen starter klokken 05.15. Jeg står opp, trakter en kopp kaffe som jeg tar med meg ut i bilen. Jeg skal nemlig til Hokksund og være sammen med Leon og Tilia denne morgenen. Øystein jobber i Oslo og drar før halv seks, og Christine skal også til Oslo et par uker nå og må dra hjemmefra i sekstiden. Litt før seks er jeg på plass, Christine drar, og det er helt stille i huset. Etter førti minutter våkner Leon. Han er blitt en stor gutt på fem år nå og kler på seg selv. Ett kvarter senere våkner Tilia, og i likhet med broen sin stråler hun som en sol fra det øyeblikket hun står opp fra senga. Klokken åtte er begge levert i barnehagen, og jeg kan dra hjemover. Jeg kjører inn i soloppgangen, og jeg kunne ikke ha fått en bedre start på dagen.
Senere på dagen gjør jeg meg klar for dagens tur. Planen er å gå til Hokksund, rundt 10 km. Søsteren min skal plukke meg opp der da vi skal til Hvittingfoss og besøke mamma på sykehjemmet.
Jeg aner at det kan bli problemer allerede når jeg kommer til enden av Mjøndalsbroa. Her skal jeg gå under broa, men gangveien ligger under vann! Dette er ikke blitt ikke varslet, tror jeg, i alle fall blir jeg ganske så overrasket.
Jeg kommer meg forbi ved å gå på siden av gangveien, og det går greit et godt stykke. Jeg ser jo at det er høy vannstand, busker står ute i vannet, men enn så lenge er gangveien i trygg avstand fra elva.
Det er alltid vakkert her, uansett tid på døgnet. I dag som alle andre dager er det ender langs elvebredden. Det er stokkender, og hannen er så vakker med sine flotte farger.
Plutselig ligger gangveien under vann. En benk som står like ved gangveien, står nå langt ute i elva.
Jeg går opp til E134 som går parallelt med gangveien, det er bare vann så langt jeg kan se, og jeg skjønner at det ikke er mulig å komme til Hokksund via gangveien denne dagen. Jeg krysser bilveien, går langs en annen vei som går ved siden av E134, og bestemmer meg for å møte søsteren min på Storsenteret i stedet. På vei dit må jeg ta et par bilder av svanene som alltid samles på den andre siden av elva.
Da ble det en tur på 4,5 km i stedet. Det er nok tryggest å holde seg i høyden!
Det er lørdag og sportssendinger på TV. Vi ser hopprennet, setter Skikytter-VM på opptak, og tar på oss turtøy. Dagens tur legges til det vi kaller lavlandet. Vi lar piggskoene være hjemme og satser på at det holder med joggesko denne dagen. Vi går først langs lysløypa i retning Drammen. Den første strekningen gikk vi i går, og det var bart og fint så å si hele veien. Etter å ha krysset Nerdamsveien blir det mer is i løypa, men det går fint å gå på kantene. Noen steder er det også helt bart.
Det å gå på kanten, krever full konsentrasjon dersom vi skal unngå å måtte gå med stinkende sko resten av turen. Det er nemlig slik at det langs kanten ligger hundebæsj flere steder, og slikt er det ikke OK å tråkke oppi. Skulle ønske at alle hundeeiere tok ansvar og tok med seg bæsjen hjem.
Ett sted langs løypa ligger det en stor stein med mange småsteiner oppå. Kan tenke meg det er barn som har lagt steinene her. Kanskje er det slik at de legger en stein der når de har nådd dette punktet i løypa? Slikt ville være motiverende for små barn som begynner å bli litt lei.
Snart kommer vi dit hvor det går en sti ved siden av veien. Jeg vet ikke, men jeg kan tenke meg at det var en sti her før lysløypa kom, og at dette er deler av denne stien. Jeg liker mye bedre å gå på slike stier, og vi går denne stien hver gang vi går her.
Ikke lenger etter er vi der stien til Kjøsterudjuvet går opp, og vi tar da stien som går ned mot kirkegården på ÅssIden. Kjøsterudbekken går langs stien, og her er det både is og rennende vann.
Vi går gjennom kirkegården, og ned til hovedveien. Sist jeg gikk her, var det en gård her med en nedbrent hovedbygning. Nå er både låve og hovedbygning jevnet med jorden, kun låvebroa står igjen. Et skilt forteller at det skal bygges nye boliger her. Egentlig rart å tenke på at det her har vært en gård med et yrende liv. Det har bodd mennesker her, barn har lekt i hagen, kanskje har det har vært frukttrær og kjøkkenhage, det har vært dyrking låven, og nå er alt borte.
Vi går langs hovedveien, og inn på Gamle Riksvei. Her krysser vi hovedveien, og går videre langs veien til vi kommer til rundkjøringen der vi tar ned til industriområdet ved elva.
Snart er vi nede ved elva. Alltid vakkert her, synes jeg.
I dag er det blikk stille, og naturformasjonene speiles i vannet. Marinaen ligger der og venter på at båtene skal settes på vannet.
Tett inntil pirene er det små kunstverk i vannet, laget av det naturen har å by på.
I marinaen er det det lykter som lyser så fint i mørket. På en av lyktene er det noen som ikke har kunnet motstå fristelsen, og de har dekorert den på følgende måte:
Vi forlater marinaen og går hjemover via Killingrudalléen. Vakker som alltid, og om et par måneder vil lindetrærne være prydet av grønt løvverk.
Snart er vi hjemme igjen denne vårdagen i midten av februar. Vi har sett knopper på trær, og vel hjemme ser vi knopper av hestehov og blåveis.
Ja, det var dagens tur, 10 km på litt over to timer. Turen kan anbefales – et godt alternativ mens vi venter på at all snø og is skal forsvinne i Finnemarka.
Det er fredag, det er sol, og det er Valentine. Mari og jeg er klar for tur, starter i Myrabakken og legger i vei med Knabben som første mål. Mari har ikke gått denne veien til Knabben før og synes nok det er veldig bratt og litt kronglete. Det er bratt, men vi tar det rolig, så det går fint. Første stopp blir ved Dragomsteinen, her må jeg ta et bilde, og Mari forsvinner omtrent ved siden av den kjempestore steinen.
Det er fint å gå her nå, det er så si helt bart og isfritt, og snart er vi kommet dit hvor vi må klatre i tau. Jeg kan tenke meg at Mari ikke vil like dette, så jeg tør ikke si noe om dette før vi omtrent er der. Jeg har rett, hun liker ikke dette, hun har heller ikke gjort dette tidligere. Men Mari, hun er tøff, og tar utfordringen på strak arm. Bra, det, og opp kommer hun!
Nå er det ikke langt igjen! Det er litt is på platået før den siste oppstigningen, men vi hadde fint kunnet gå opp uten piggsko denne gangen. På toppen er det flott som alltid, og vi tar en liten rast med kakao og kvikklunsj.
Men vi skal videre. Vi setter kursen mot Aslakkane, og i det første skaret er det en god del is i stien. Da er vi glade for at vi har piggskoene på! Vel oppe på den andre siden av skaret er det igjen omtrent helt bart og fint å gå.
Her oppe er det en fin bålplass. Det er til og med en kjele i grua slik at man lage en suppe eller koke kaffevann, og det er fine sitteplasser på stokkene rundt grua. En av dem har til og med ryggstøtte!
Aslakkane ønsker oss velkommen, her er det alltid fint å være. Svaberg, vann, steiner og et sted for tanker og gode minner.
Dagens siste rast tar vi her. Det er rart, men det er alltid slik at turer der vi har med mat, er turer vi alltid husker. I dag nyter vi lunchen her oppe, og vi kommer alltid til å huske at vi satt akkurat på den stokken mens vi spiste mat og koste oss med te og kakao.
Etter at vi har spist, er det tid for hjemtur. Vi tar stien som går ned til Nerdamsveien. Her er det fortatt en del is mange steder, og vi tar oss tid til å beundre ulike mønster i isen.
Flere steder er det så mye is at vi velger å gå ved siden av stien, ute li lyngen.
Tre timer etter at vi startet er vi tilbake i Myrabakken og kan se opp mot Knabben som var første mål for dagens tur.
En spesiell dag – ett år siden pappa døde. Ett år og en uke siden den siste gode samtalen da jeg fortalte ham hva han har betydd for meg og hvor glad jeg var i ham. Tenker jeg er heldig som sitter igjen med så mange gode minner om han som for meg var verdens beste pappa.
Dagens tur går i nærområdet, og jeg går sammen med Mari, en god venninne. Det er sol, flere varmegrader, ikke noe typisk februarvær, men rett og slett en fantastisk flott vårdag. Vi starter på Bjørkedokk, der er det is og skikkelig glatt. Det er bare å skifte til piggsko.
Før vi forlater Bjørkedokk, må jeg bare sjekke blåveisen. Ett år, tror det var tidlig på nittitallet, fant jeg blåveis her 26.januar. Hva vil jeg finne nå? Først ser jeg ikke noe, ett sted ser jeg noen bittesmå knopper, og plutselig ser jeg blomster. Like fantastisk hver vår, synes jeg.
Den omtalte isen følger oss mens vi går på bilvei opp til Inntaksdammen. Her er det fortsatt is på vannet. Jeg har mange hyggelige minner herfra. Tidligere bodde jeg i nærheten, og om morgenen tok jeg gjerne en joggetur hit. Så fort isen var borte, speidet jeg etter endene, og plutselig en dag var de her. Som regel var det bare ett par, og i motsetning til de som var i Drammenselva, var disse ganske så sky og holdt god avstand til mennesker. Etter noen uker var de to blitt til ti, og det var så fint å se mammaen med hele ungeflokken.
I dag er det ikke noen ender her, men vi merker andre vårtegn. Har allerede nevnt blåveisen, men vi hører også fugler som kvitrer våren velkommen. Herlig!
Vi fortsetter turen i lysløypa, det er fortsatt en del is også der. Etter hvert forlater vi lysløypa, og plutselig er vi i et fantastisk fint område helt uten is og snø.
Vi virkelig nyter å gå på barmark, det er bare så herlig.
Men det varer ikke evig. Snart kommer vi til et parti med is og snø igjen, og det er godt at vi er godt skodd.
Det blir ikke så veldig lang tur i dag, vi går opp til Svarttjern og videre i retning Solbergfjell før vi går ned igjen til Bjørkedokk. En tur på en og en halv time, i nydelig vårvær. Vi må nok vente enda en stund før all snø og is er borte, men vi har i alle fall funnet den første blåveisen!
Det er søndag, og vi gleder oss til å hente Leon som skal være med oss på tur i dag. Sist gang ble det tur til Knabben på oss alle, men nå er det kommet snø i høyden, så vi legger turen til Stensethøya. Det er fem plussgrader, men det blåser ganske mye når vi parkerer bilen ved kirken. Heldigvis er det mye lunere i den lille skogen på Stensethøya. Leon går rett ned til vannet, og kaster en pinne uti. Henter en ny pinne og forsøker å få tak i den første pinnen igjen- og det klarer han. Det er rart hvilken tiltrekningskraft vann har på barn, og på voksne også. Nye pinner blir kastet uti og fanget igjen enda en gang.
Snart er det klatring på agendaen. Tenker det er flott at unger får mulighet til å klatre i trær. Det gir god motorisk trening, samt en fin opplevelse av mestring, og jeg tenker det er riktig å gi dem fysiske utfordringer.
Snart er det tid for en liten spisepause. I dag er det kakao og boller. Vi har med brød også, men det er til endene.
Endene, ja, hvor er de? Ikke langt unna er det masser av ender og svaner, men her er det langt fredeligere. Godt det da Leon ikke liker de innpåslitne svanene så godt. Jeg er skeptisk, jeg også, når de kommer mot oss og blir svært så nærgående. Vel, her er det ikke svaner, men etter en stund kommer et par ender svømmende mot oss.
Leon finner frem brødet og kaster små biter uti vannet.
Nå er det tid for konglekasting. Hvem kaster lengst? Først må vi finne kongler, og jeg benytter selvsagt anledningen til å legge inn en liten leksjon om furutrær og furukongler. Ja, orekongler også.
Konglekasting er populært, og vi kaster selvsagt ut i vannet. Leon starter med jentekast, men bestefar oppfordrer til guttekast. Sikkert smart, det. Jeg har alltid brukt jentekast og klarte aldri kravet til liten ball da jeg skulle ta idrettsmerket. Klarte ikke stor ball, heller, men jeg klarte fint å støte kule, så da fikk jeg idrettsmerket allikevel.
Eter tre timer forlater vi Stensethøya vel vitende om at vi skal tilbake hit. Et flott sted å tilbringe noen timer en søndag i sol og fint vær.
01.02.20. Der er lørdag, klokka er elleve, og tåka ligger som et solid tak over dem som bor nede langs elva. For dem ser det nok ut som om det er en trist og grå dag. Vi bor litt høyere, og vi ser at det er sol og blå himmel, og det lover godt for årets første skitur.
Nå er ikke jeg den som liker vinteren, liker ikke å gå på ski, heller, men blir allikevel med Trond på årets første skitur. Det snødde litt her nede for et par dager siden, det kom mer i høyden, og vi satser derfor på at det er fine løyper.
Vi kjører opp til Nerdammen, og bærer skiene frem til vannet. Det er ikke kjørt opp løype langs Nerdammen og Mellomdammen, men det går fint å gå langs vannene før vi møter nykjørt løype ved Kulpen.
Akkurat dette er jo veldig bra, og vi starter med nedoverbakke helt til vi kommer inn på hovedløypa. Dagens tur skal legges i retning Ulevann, med en ekstra sløyfe forbi Korpetjern. Det betyr omtrent fire km med oppoverbakker i starten. Ikke særlig fristende, men kanskje ikke så dumt når vi skal tilbake samme vei. Egentlig går det greit oppover, bedre enn det jeg hadde trodd på forhånd. Det som er litt skuffende, er været. det var jo kjempefint hjemme, men da vi kom opp i høyden, var det faktisk tåke over Nerdammen! Skyer også.
Når vi kommer til Solbergvann, er det en blanding av tåke, skyer og blå himmel. Kombinasjonen er ganske vakker, synes jeg.
Det tar ikke så veldig lang tid nå før vi skal ta av til Korpetjern. Har aldri gått der tidligere, og det viser seg at den lille sløyfa er lenger enn det jeg trodde. Jeg sier ikke noe, vet nok at Trond like gjerne hadde gått en skitur uten å ha meg på slep. Han ser jeg blir hengende litt etter, og snart foreslår jeg en liten pause. Er sliten nå, og lei, men jeg kan jo ikke gi meg her, må jo hjem igjen også!
Vi tar pausen når vi kommer ned på hovedløypa igjen, og det blir en appelsinpause.
Herlig med appelsin! Er fortsatt sliten og lei, da, men jeg vet jo at vi nå snart kommer til nedoverbakkene vi gikk oppover for omtrent en time siden. Og endelig er vi der. Det er flotte utforkjøringer, slike bakker som en ikke trenger være redd for å sette utfor. De kan bare nytes.
Kilometrene går fort nå, og snart er vi der løypa tar av i retning Nerdammen. Vi går tilbake langs vannene, og passerer badeplassen vår. Rart å se den i vinterdrakt.
Badeplassen vår
Etter to og en halv time og 17,6 km på ski er vi tilbake ved bilen. Herlig! «Dette var en fin tur,» sier Trond. «Ja, i hvertfall nå som vi er tilbake her,» sier jeg.
Jeg er vokst opp med å gå ski, tok all verdens skimerker i oppveksten, men kjenner at jeg liker mindre og mindre å gå på ski. Tror det skyldes teknikk, teknikken jeg ikke har, men som så mange andre har. Og jeg tenner på alle pluggene når noen skal lære meg teknikk. Når tror du de skal lære meg den? Jo, i oppoverbakker, når jeg er kjempesliten og har mer enn nok med å komme meg opp bakken! Er ikke særlig mottakelig akkurat da, nei!
Men å gå på ski alene eller sammen med andre som går som meg, er helt OK. Å ta det litt med ro, nyte det fine været, ta bilder og se seg rundt, det er fint, det.
Nå er jeg hjemme igjen, nydusjet, har fått av meg de våte klærne, og er klar for å nyte resten av lørdagen. Kjøpte gule tulipaner i går, de får meg i vårstemning. Det blir deilig, det, å kunne gå i Finnemarka på barmark igjen!
Det er lørdag, klokka er halv åtte, og jeg har akkurat stått opp. Jeg ser sola komme opp i horisonten, og tenker det blir en fin dag. En fin dag for en tur i Finnemarka.
Litt senere, rundt ett, tar vi bilen opp til Nerdammen. Det er tre kuldegrader, og siden skaren bærer, bestemmer vi oss for å ta en tur til Goliaten. Vi velger å følge stien i starten, men det er er mange islagte partier. Har piggsko, men vi finner det tryggest å gå utenom de verste ispartiene.
Snart er vi ved Gravningen, og her det vakkert som alltid. Rart å komme hit på vinteren, når badevann er erstattet med skøyteis. Vel, er ikke sikker på hvor tykk isen er, da, men den ser trygg ut. Men for all del, vi hadde ikke gått ut på isen uten å være sikker på at den var trygg.
Snart kommer vi til skiløypa, eller det som har vært skiløypa. Traseen er dekket med hardpakket snø, men det er mindre is her enn i stien. Vi forlater derfor stien og tar skiløypa i stedet.
Vi kommer snart til et parti der myra ligger bar, og jeg lar meg friste til å gå på myra. Å gå på frossen mye er jo bedre enn å gå på hardpakket snø, men det er bare det at myra ikke er helt frossen. Jeg plumper rett og slett, og blir våt på den ene foten. Smart!
Ellers er det rart å være her når det er så lite snø. Har tidligere vært her bare med ski på beina, og da har det jo gått mye fortere enn det det gjør nå. På den annen side er det veldig godt å gå i oppoverbakker uten ski!
Plutselig er vi ved Goliaten, og det merkelige er at vi aldri har sett Goliaten fra skiløypa før. På ski suser vi ned bakken, og har vel mer enn nok med å konsentrere oss om svinger i skiløypa. Nå som vi går på beina, har vi helt andre muligheter til å se oss rundt.
Vi går ikke bort til hytta denne gangen, men forsøker å finne stien vi pleier å gå om sommeren. Den er ikke blåmerket, og vi tenker det kan være vanskelig å finne den når bakken er dekket med snø. Men det tar ikke lang tid før vi ser den da deler av stien er bar og fri for snø. Vi finner en fin plass for å ta en rast, og samler tørre kvister til bål.
Det er så koselig med bål, synes jeg. Turer der vi tenner bål og koser oss med mat, er turer vi alltid husker. Vi husker også alltid hvor vi tok en rast, slik er det i alle fall for oss. Er sikker på at vi alltid kommer til å huske akkurat hvor vi tente bål neste gang vi går her.
Mens vi sitter ved bålet, kommer en skiløper forbi. Han har gått fra Lier og skal tilbake dit. Han er veldig godt fornøyd med føret, han, trenger ikke løyper når han kan gå på skaren, sier han.
Klokka nærmer seg fire, og vi har vært ute i tre timer. Det er tid for å gå hjemover, og vi går inn i solnedgangen og nyter denne på vei ned mot parkeringsplassen.
Da har vi altså prøvd å gå i Fimnemarka uten ski, og det går fint når skaren bærer så godt som det den gjør nå. Men jeg må si jeg gleder meg til all snø og is er borte!
