Det regner om dagen, og det er tåke. Men jeg klager ikke, helt OK med regn. Med regn forsvinner nemlig snøen! Tåka, den kan jeg også bli kvitt hvis jeg beveger meg opp i høyden!
Det er mandag, og jeg skal en tur til Mjøndalen for å kjøpe garn. Reiser på vinterferie på onsdag, og da må jeg ha med meg et strikketøy! Jeg kan selvsagt ta bilen til Mjøndalen, men det blir det jo ikke særlig mange skritt av, så derfor tar jeg beina fatt. Det er regn i lufta også denne dagen, og jeg kler meg deretter.
Caps er alltid kjekk å ha når det regner. Jeg kjøpte denne capsen på Kreta for fem -seks år siden. Den gangen brukte jeg den som beskyttelse for sola da jeg gikk på tur, her hjemme bruker jeg den i regnvær.
Vannet renner nedover veien, herlig! Det er vår! (I alle fall nesten….)
Det er helt tydelig at regnet og plussgradene tærer på snøen. Det er utrolig hvor skitten snøen er, den snøen som ligger like ved veien der bilene kjører.
Jeg går som regel gjennom kirkegården, og også ligger det mye vann. Jeg burde jo ha tenkt meg hva som venter litt lenger fremme, men det gjør jeg ikke…..
Men så er jeg plutselig der! En undergang full av vann! Hva gjør jeg nå? Dersom jeg skal til Mjøndalen, må jeg gå gjennom denne hvis jeg da ikke tar en lang omvei. Vel, det er bare å gå på. Vannet rekker meg etter hvert til godt opp på leggene, trekker inn i turstøvlene, og selvsagt også sokkene. Surkle, surkle, jeg er klissvåt når jeg kommer ut på den andre siden.
Men- så lenge jeg er i aktivitet, fryser jeg ikke.
Jeg kommer meg til Mjøndalen, får kjøpt garn, og stikker også innom stoffbutikken. Har nemlig tenkt å sy meg en strikketøypose.
Der får jeg kjøpt noen stoffrester, godt fornøyd med det! Der møter jeg også en kvinne som tar kontakt med meg. Hun er gresk og kommenterer capsen min. Vi får oss en hyggelig prat om Kreta og Thassos før jeg går videre til Storsenteret.
Jeg går over til den andre siden av elva.
Like før jeg kommer dit, er det noen som har lagt ut mat til endene. Det er populært! Flotte stokkender, fargerike hanner, ikke fullt så fargerike hunner.
Like før jeg kommer til Storsenteret, ser jeg også disse to, et svanepar. Svanene holder sammen, år etter år. Lurer på hva som skjer dersom den ene dør – finner den andre da seg en ny partner
Nå har jeg gått omtrent en mil, og du tror kanskje jeg skal gå hjem igjen? Men nei, da, jeg skal møte Trond og kjøre bil tilbake! Det skal bli godt å få på tørre klær og sokker!
Vel hjemme igjen tar jeg frem symaskinen, og snart er stoffrestene blitt en strikketøypose! Nå er jeg klar for vinterferie på hytta!
Åtte uker er tilbakelagt i 2025, og jeg skal gjøre opp status. Hvordan går det med målene mine?
Jeg skal gå minst 15 000 skritt om dagen.
Dette er et smart mål- det har sikret at jeg har kommet meg ut på tur hver eneste dag- uansett vær. Denne uken har vi hatt fint vær og dårlig vær, spesielt har det vært mye tåke. Vi har hatt flere dager med plussgrader, og snøen smelter!
Målet er nådd, og i snitt har jeg gått 20 432 skritt.
Jeg skal gå 210 turer til Knabben i løpet av året.
Det har blitt et par langturer denne uken, og også 8 turer til Knabben. Totalt er jeg nå oppe i 59 turer.
Jeg har også gjennomført to økter med styrketrening.
Jeg er spent på hvordan det går i uke 09. Vi drar på vinterferie, og det blir derfor ikke mer enn en eller to turer til Knabben. Er veldig spent på antall skritt- det er ikke så lett å gå på beina oppi snøen. Det er ikke mange veier å gå tur på, så det blir vel trugeturer eller skiturer. Snøen smelter også der, så det blir også spennende å se om det blir ordentlig skiføre.
Åtte turer til Knabben, ett bilde fra hver tur. Den mest spesielle turen var den vi hadde tirsdag kveld, Liv Unni og jeg. Hodelykttur i mørket. Se egen bloggpost om det dersom du er interessert.
Helgens utfordring er Blått-men ikke himmel eller vann. Jeg ser meg rundt i leiligheten, og øynene mine går til en reol der jeg har samlet mine blå ting. Det er egentlig en blanding av blå, turkis og grønne ting, men blått er den dominerende fargen. Disse tingene står alltid samlet på denne hylla, jeg synes de passer så godt sammen.
Til advent tar jeg frem denne julekrybben fra Hadeland. Jeg kjøpte først Maria, Josef og Jesusbarnet, og året etter kjøpte jeg den blå himmelhvelvingen. Fortsatt kan jeg fylle opp med de tre vise menn og engler.
Det er søndag formiddag, 3 plussgrader, og jeg er klar for dagens tur.
Det er helgrått, så langt øyet kan se.
I lysløypa er det flere steder mye is,
og noen steder også ved siden av lysløypa. De siste dagene med varmegrader tærer på isen, og det er også meldt varmegrader fremover. Flott for meg det, jeg som elsker våren!
Jeg tar Skjevlingen oppover til Knabben i dag, tryggest det da det ikke er så mye is der. Mens jeg legger høydemetere bak meg, nyter jeg også det jeg ser rundt meg.
Det kan være lav på en kvist
eller små kjuker på en stokk.
Det kan også være små bregner blant is på en berghylle.
Sola kjemper hardt i høyden overfor meg, den prøver virkelig å trenge gjennom tåka.
Jeg møter en annen Knabbentraver, Ole, like før jeg når toppen, og han forteller at han var heldig og fikk noen solglimt der oppe. Det lover godt for meg også!
Vel oppe på Knabben ser jeg det fortsatt er en kamp mellom sola og tåka. Ingen av dem vil gi seg!
Men så helt plutselig får sola overtaket, og tåka blir presset vekk.
Mer og mer av den blå himmelen kommer til syne.
En intens blå himmel åpenbares.
Så vakkert!
Ole hadde vært bortom furua, og det må jeg også. Så flott den er, det den nyter sola over tåkehavet!
Men det tar bare noen sekunder før tåka er der igjen – det skifter utrolig fort!
Jeg må nok litt høyere for å oppleve stabil sol i dag, men det får være en annen gang.
I løpet av natten er det kommet rundt 5 cm snø, snø som skjuler alle gamle spor. I stien er det kun spor etter meg. Hvilke andre spor vil jeg se på morgenturen, tro? Alltid spennende å se hva som dukker opp av spor i nysnøen, synes jeg.
Det tar ikke lang tid før jeg ser spor etter rådyr. Det er mange rådyr i skogen her, ofte ser jeg tre eller flere dyr som går sammen. De går ned mot bebyggelsen om morgenen og opp i skogen igjen om kvelden. Det neste jeg ser, er spor etter rev. I løpet av de åtte årene vi har bodd her, har jeg sett rev bare en gang, og det var sent på kvelden. Da kom den gående ned fra skogen, i retning blokka vår. Men i dag har den altså vært her!
Det tredje dyret som har vært her i dag, er ekornet. Tror det må dreie seg om flere ekorn, siden jeg ser mange spor i løpet av turen min.
Jeg går inn i det jeg kaller Hundremeterskogen. Denne ligger i et vernet område, her er det ikke foretatt noen skogpleie, og trærne står tett i tett. Alle trærne er høye, men de aller fleste stammene er tynne.
Innimellom er det noen skikkelige kraftige trær, og da tenker jeg alltid Survival of the fittest.
Mange trær må også gi opp, og de ligger på bakken uten at de blir fjernet. Da går tankene videre – Av jord er du kommet, til jord skal du bli.
Skogen består av furutrær, men det er også noen bjørketrær her, og de fleste av dem har noen flotte, kraftige stammer. Vakre stammer!
De siste dyresporene jeg ser denne morgenen, er spor etter et veldig lite dyr. Kan det være en mus, tro? Jeg vet ikke, kanskje noen av dere som leser dette vei hva det er?
Det er så stille i skogen, hører kun bilene fra hovedveiene som et jevnt sus. Men det er noe annet jeg hører denne morgenen, og det er hakkespetten, trolig en flaggspett. Jeg hører også småfugler, og et er noe av det fineste jeg kan lytte til. Det forteller meg at våren er på vei.
Nå er det varslet regn og varmegrader fremover. Optimisten i meg sier at dette var det siste snøfallet for vinteren, at snøen smelter i løpet av vinterferien og at våren er kommet for å bli. Realisten i meg sier at jeg er en tanke for optimistisk….
Men uansett- våren ligger foran oss, min favoritt blant årstidene! Gleder meg til den første hestehoven, blåveisen og hvitveisen. Gleder meg til tur i skog og mark uten pigger og brodder, uten å måtte ta på ullundertøy, votter og pannebånd. Tenk å kunne gå tur igjen kun iført tights, singlet og joggesko! Det blir deilig, det!
Men før jeg kommer så langt, blir det vinterfeire på hytta fra onsdag neste uke.
I starten av februar la jeg chilifrø i jord, de begynte å spire etter en ukes tid, og denne uken måtte jeg prikle dem. Jeg fant en mye større potte, mye jord og plantet om fire av de små plantene. Blir spennende å se hvordan de blir!
Nå har jeg også tatt frø fra søt paprika. Spirer det her snart, tro?
Det er jo veldig smart å bruke frø fra paprika og chili. Kjøp en chili eller paprika, og få svært mange ut av den ene! Hvis de gir frukt, da! 😄
Nei, det som er høydepunktet etter en økt på litt over en time er å sette seg ned med en kopp kaffe! Ekstra fint er det å sitte der sammen med en venninne, å slå av en prat om hva som er skjedd siden sist. Helt nydelig er det også å stå i dusjen, å kjenne det varme vannet treffe hodet og renne nedover skuldrene.
Det beste er altså etterpå, å være godt fornøyd med nok en gjennomført økt.
Jeg synes som regel det er et tiltak å komme meg av gårde, da er sofaen ekstra god å sitte i. Men så tar jeg meg sammen, pakker sekken og går til treningssenteret. 1 kilometers gange er fin oppvarming, og så er det bare å sette i gang. Det er egentlig helt OK mens jeg holder på, men altså aller best etterpå!
Jeg trener to ganger i uka, vet det er bra for meg å trene styrke. Jeg startet for tre år siden, og hadde PT (personlig trenger) i tre måneder ved oppstart. Det var en god investering, jeg fikk da et program som trener flest mulig muskler.
Kanskje du også trener styrke eller vurderer å gjøre det? Da er det bare å sette i gang!
Det er tid for baking, og i dag blir det eltefrie rundstykker. De er veldig enkle å lage, og best av alt- jeg slipper å vaske kjøkkenbenken i etterkant!
Oppskriften har jeg fått av svigerinnen min, jeg har bare endret litt på den. I tillegg til slik den fremstår, tilsetter jeg en stor revet gulrot.
Her er alt det tørre, nå gjenstår kun olje, vann og gjær.
Alt røres sammen med en rørepinne, jeg passer på at jeg får alt melet på bunnen inn i deigen. Det er ikke mye røring som skal til.
Jeg setter deigen til heving på kjøkkenbenken.
I to timer skal den stå der, og da er det jo fint å kunne benytte ventetiden ute!
Jeg rekker en tur opp til Knabben
før jeg setter kursen nedover igjen for å gjøre ferdig rundstykkene.
Deigen er nå ferdig hevet, og jeg bruker en sleiv til å forme rundstykkene. De skal altså ikke bakes ut på kjøkkenbenken, kun tas direkte fra bakebollen til stekeplaten. Jeg liker store rundstykker, mine er nesten som små brød. Størrelsen bestemmer du selvsagt selv.
Jeg snur rundstykkene underveis i stekingen da jeg liker dem godt stekt også i bunnen.
Oppvasken er fort gjort- kun en slikkepott, en sleiv og bakebollen. Kjøkkenbenken trenger jeg altså ikke vaske!
Det er tirsdag, klokka er halv seks når vi gir oss ut på vår kveldstur, Liv Unni og jeg. Vi er utstyrt med hodelykter, kunne gjerne ha tatt med ved også, men vi har ikke planer om å tenne bål i kveld.
Vi går opp Skjevlingen, det er mange høydemeter som skal tilbakelegges, og litt tungt er det. Men med noen pustepauser underveis går det helt fint. Når vi først er oppe på Knabben, glemmer vi alle oppoverbakkene.
Det er veldig fint her på dagtid, men nå på kvelden er det bare helt magisk.
Her er utsikten mot fjorden, Drammen og Solbergelva. Dessverre er ikke kvaliteten på bildene herfra de beste, jeg trenger nok litt mer trening i å ta bilder i mørket.
Her er utsikten mot Solbergelva, Solbergmoen og Mjøndalen.
Jeg vil ta med et bilde av Liv Unni her oppe, og jeg ser at planeten Venus vil også være med!
Vi angrer litt på at vi ikke tok med oss ved, det hadde jo vært veldig fint å sitte ved et bål her oppe! Men ved har vi altså ikke, og vi forlater Knabben og går mot Solbergfjell.
Et kveldsbilde av furua må jeg også ta med!
Vi synes det er kjempefint å gå i skogen på denne tiden av døgnet, det er en helt spesiell stemning. Vi skal være ærlige på at det hadde ikke vært fullt så hyggelig å gå her helt alene, men vi er to og kan nok forsvare oss hvis elgen skulle komme!
Vi nærmer oss Solbergfjell, og kan skimte lysene fra dalen mellom trærne.
Utsikten herfra, fra Solbergfjell i retning Drammen, er enda bedre. Skøytebanene i Solbergelva lyser opp midt i bildet. Lisbeth kunne ikke være med oss i dag, men det er veldig hyggelig når hun ringer og sier at hun har fulgt oss fra kjøkkenvinduet. Lyktene våre gir godt lys!
Vi tar litt varm drikke, og Liv Unni byr på lefseruller med røkelaks. Tankene går nok en gang til ved og bål, men det får bli en annen gang.
Vi forlater også Solbergfjell, og går nedover i retning Bjørkedokk før vi etter hvert tar til venstre for å komme ned til Stenseth.
Det er et godt stykke ned til bebyggelsen, men så plutselig er vi øverst i Plutobakken på Stenseth. Det er koselig å komme hit, jeg kjenner jo veldig mange som bor her. Har jo bodd 16 år på Stenseth i tillegg til at jeg har jobbet i 22 år på Stenseth skole. Mange gode minner!
Etter Stenseth kommer vi ned til Batteriet.
Utsikten er god herfra også! Vi ser litt av Krokstadelva, men best utsikt er det over Mjøndalen på den andre siden av elva. Vi forlater det siste utsiktspunktet, og tar fatt på den siste etappen. Etter nesten tre timer er vi tilbake der vi startet, og vi har tilbakelagt 7,5 km. For en fin tur! Kan så absolutt anbefales!
Nok en flott vinterdag, og skogen kaller. Det er sol, og det er litt kaldt. Vel, ganske kaldt i starten, minus 10, men vi vet det blir varmere når vi er i gang! Vi starter på Landfalltjern i dag, og målet er Tverken og Goliaten.
Labbeløypa møter oss like ved parkeringsplassen, og vi kan nesten høre den rope : «Bruk meg! Bruk meg!» Vi følger selvsagt oppfordringen, og snart er vi på vei innover i marka, Liv Unni og jeg.
Vi har ikke gått så langt før vi når Klemmehøgda, og da må det jo klemmes! Lurer vel egentlig på hvorfor det heter Klemmehøgda, men en klem er jo aldri feil!
Vi går et stykke til, og oppdager så at Liv Unni har mistet sitteunderlaget sitt. Det er helt nytt, og det er selvlaget. Skikkelig ergerlig, men vi håper å finne det på tilbakeveien.
Etter å ha gått tre kilometer kommer vi til Tverken. Vi burde jo ha vært her i går, da kunne vi ha kjøpt en vaffel med rømme og syltetøy. Det hadde vært godt det! Men i dag er det stengt, og vi går videre.
Labbeløypene er flotte, harde og fine. Tankene går til dem som lager dem -Tusen takk!
På Goliaten er det tid for lunsj. Det smaker godt med mat og varmt drikke, men her blir vi ikke lenge. Hvorfor ikke? Jo, komboen av vind og flere kuldegrader gjør det temmelig surt, og det tar ikke lang tid før vi er ganske kald på fingrene. På med vottene, and off we go!
På høyden på den andre siden av Goliaten, kommer vi til treet. Ja, treet. Et helt spesielt tre, en gammel, tørr vridd furu.
Stammen er ganske så spesiell der den snor seg oppover. Den ser ut som en oppvridd vaskeklut!
Vi god nedover mot Kjøsterudsetra, vi treffer et par som kommer mot oss, og litt senere en mann, og vi slår av en prat med dem alle. Liv Unni og jeg reflekterer litt rundt det å møte folk i skogen. Det er jo så hyggelig! Det er jo også ganske interessant at vi alltid hilser og gjerne kommer i snakk med folk ute i naturen – men hadde vi møtt dem på en bussholdeplass, hadde vi mest sannsynlig ikke hilst en gang! Vi hadde bare stått der og stirret i bakken eller ut i lufta.
Jeg tenkte jeg kunne klare meg uten kjettingbrodder i dag, at piggsko ville være tilstrekkelig. Men noen steder er det litt mer utfordrende enn andre steder, og plutselig ligger jeg der, i snøen. Nok en gang må vi ta et bilde, det er jo slike bilder som er litt underholdende!
Heldigvis uskadet, vi går vi videre, og snart er vi tilbake på labbeløypene vi startet på tidligere idag. Nå blir det spennende om vi finner sitteunderlaget til Liv Unni!
Vi er snart tilbake på Klemmehøgda, men der er det ikke. Vi tenker kanskje noen har funnet det og hengt det opp i et tre. De kan også ha tatt det med opptil Tverken, eller ha tatt det med hjem. Mulighetene er mange.
Men plutselig får Liv Unni øye på det, det ligger i snøen, ved siden av labbeløypa. Hun sier det ikke ville være så farlig om hun ikke fant det, «Det var jo bare en prøve,» sier hun.
«En prøve!» sier jeg, «jeg synes det ser helt proft ut, jeg!» Skikkelig fint er det, og det var godt hun fant det, tenker jeg.
Kanskje hun kan starte en masseproduksjon av sitteunderlag?
Etter å ha gått litt over tolv kilometer er vi tilbake ved bilen, etter å ha vært ute i nesten fire timer, pause inkludert.
Neste tur blir en kveldstur med hodelykt. Vi gleder oss allerede!
