Det er onsdag, og jentene skal ut på tur.
Jenter og jenter, vil nok kanskje noen si, men vi opplever oss selv mer som jenter enn som damer, alderen til tross.

Dagens tur skal få gå til Skiveåsen, og vi møtes på parkeringsplassen ved Årbogen. Sola er i ferd med å bryte frem, dette lover bra!
Vi tar på oss broddene, trugene vil vi trenge etter hvert, men enn så lenge er de festet bak på sekken.

Vi begir oss inn i skogen, og snart møter vi et aldri så lite vårtegn. Vannet sildrer i bekken, istappene smelter, herlig! I tillegg skinner nå sola, og den varmer godt selv om vi bare er først i februar.

Etter å ha trasket i en labbeløype, går vi litt på bilvei, før vi tar inn på stien som skal ta oss til Ballatjern.

Stien er slak i starten, men det tar ikke lang tid før vi starter på oppoverbakkene. Det blir varmt i sola, og Liv Unni tar av seg den ene jakka.

Jeg skrev oppoverbakkene, men det er vel egentlig bare en oppoverbakke, men den er veldig lang og svært bratt! Heldigvis er det lite snø her vi går, inne i skogen.

Vi går oppover, og oppover, og enda mer oppover. Pulsen stiger i takt med høydemeterne, og det blir noen pustepauser på vei opp.

Endelig flater det ut, og vi skjønner at vi nærmer oss Ballatjern.

Ballatjern ligger der og venter på oss. Hadde det vært sommer, kunne vi ha prøvd fiskestanga. Det skal være både ørret, abbor og gjedde i vannet her.

Vi reflekterer litt rundt navnet, ikke vet vi hva tjernet har med baller å gjøre, ikke hva slags baller det refereres til, heller. Vi synes kanskje at Baletjern hadde passet bedre i og med at vi har balet oss oppover bakkene.

Vi stopper ikke her, vi skal videre, men nå tar vi på trugene. Vi er spente, tre av oss har kjøpt nye truger, og i dag skal de innvies.

Det viser seg ganske raskt at vi er godt fornøyd med trugevalget. De er lette å ta på, og de er lette å gå med. Helt perfekte for oss!

Etter å ha truget en stund, er det tid for Bro, bro, brille. Assosiasjonene går i alle fall dit, når vi må legge oss på alle fire for å komme under dette treet.

Ganske underholdende for den som ser på, egentlig!

Det er ikke langt fra Ballatjern til Skiveåsen som altså er dagens turmål. Det er første gangen jeg er her, og jeg fascineres av utsikten. Den er fantastisk! I horisonten ser vi Skrimfjella, og vi ser utover Øvre Eiker og Fiskumvannet.

Vi ser Jonsknuten i Kongsberg, og vi ser Blefjell.

Det er gode muligheter for å lage bål her oppe, men i dag blåser det så mye at det ikke er noen vits i å prøve å lage et bål. Vi trekker oss litt innover, det er lunere her enn ute ved kanten, og koser oss med maten.

Uten mat og drikke, duger jentene Ikke.

Jeg har kakao på denne fantastiske lille termosen. Den holder veldig godt på varmen slik at både kakao og kaffe holder seg varm i flere timer.

Etter matpausen starter vi på hjemveien.

Med truger på beina kan vi gå overalt, og vi tar en traktorvei nedover i stedet for å gå inne i skogen. Påskesola skinner, den varmer så godt. Hadde vi hatt bedre tid, kunne vi ha satt oss ned i solhellinga her. Med en solo, appelsin og kvikklunsj. Men det får bli en annen gang, jeg skal nemlig ha middagsgjester og må hjem for å gjøre de siste forberedelsene.

Her nærmer vi oss bilveien vi gikk på tidligere i dag, og jeg må bare ta et siste solbilde fra skogen.

Nede på bilveien tar vi av oss trugene, og vi tar på oss broddene. Men hvor er broddene til Liv Unni? Hun leter i sekken, men frykter det verste. Hun innser at de ligger igjen på Skiveåsen, hun husker hun la dem ved siden av sekken. Vi orker ikke å gå opp igjen nå, vi får etterlyse dem på Finnemarkas venner. Kanskje kan andre turgåere ta dem med seg ned igjen?
Alternativt får vi gå opp igjen på fredag.

På parkeringsplassen skal vi stoppe sporing av turen, og det er da jeg oppdager at jeg ikke har mobilen min. Mobil med bankkort – krise! Jeg tenker jeg må ha mistet den da vi tok av oss trugene, jeg legger igjen sekken i bilen, og legger i vei innover i skogen.
Jeg nærmest løper innover, kommer opp på bilveien der vi tok av oss trugene, og der, der ligger den, midt i veien. Lettelsen er ubeskrivelig! Godt at dette ikke er en trafikkert vei! Den er stengt med bom, og det er nok svært sjelden at noen kjører her.

Dette tar meg godt og vel tretti minutter ekstra, men heldigvis rekker jeg hjem slik at jeg får tid til å lage middagen før gjestene kommer.

Nok en fin tur er gjennomført, og jeg takker Liv Unni, Ann- Lis og Lisbeth for hyggelig turfølge. En skikkelig fin jentegjeng!