Mange har spurt meg om jeg gleder meg til å sove lenge om morgenen nå som jeg ikke jobber lenger. Vel, tidligere sto jeg opp rundt seks, og gikk til jobben klokka syv. Jeg står ikke opp så tidlig nå, men rundt halv syv er jeg oppe. Jeg har som mål å ta en treningstur om morgenen før frokost. Her hjemme har jeg en løype på 3,7 km som jeg har tenkt å bruke. Har tatt denne de tre første dagene denne uken, og dette håper jeg at jeg klarer å fortsette med. Motivasjonen er der nå, men jeg vet av erfaring at jeg fort kan bli sløvere og finne unnskyldninger for ikke å gjøre det.
Bilde fra dagens treningstur
Det er ikke alle dager jeg kan gjøre det, heller. I dag skal jeg hente Leon i barnehagen. Vi skal ta ham med på skogstur i ettermiddag og spise middag ute. Han skal ligge over til i morgen, og jeg kan ikke dra ham med meg ut i skogen før jeg leverer ham i barnehagen igjen.
Når jeg er på hytta, må jeg finne meg en alternativ løype. Det går jo greit, det, men jeg kan tenke meg at det er lettere å opprettholde de gode vanene hjemme enn det det er på hytta.
I tillegg har jeg som mål å gå minst 12 000 skritt om dagen.
Regner med at det blir mange fine turer, noen litt korte, noen lange, og noen veldig lange. I går gikk jeg turorientering med Mari. Startet hjemmefra og gikk dit vi skulle starte. Det var lett terreng, men det var en ting vi ikke tenkte på. Det var svært varmt, og vi hadde bare en flaske vann hver. Det var jo altfor lite, og vi gikk oss nesten helt tomme. Da vi kom tilbake til bebyggelsen, spurte vi en dame som satt ute om hun kunne fylle opp flaskene våre. Hun gjorde det, og vi drakk. Det var bare helt herlig! Jeg skulle gå enda et par kilometer etter at jeg skiltes fra Mari, og ba om vann enda en gang et annet sted. Folk blir bare glad for å kunne hjelpe i slike tilfeller. En hyggelig prat får vi også!
Gårsdagens resultat var veldig bra!
Men dette er ikke vanlig, bare for å ha sagt det. Det er svært sjelden jeg er over 20 000 skritt. Skal bli spennende å se om dette endrer seg nå som jeg ikke jobber lenger. Det blir jo fort mye stillesitting på jobb.
I dag blir det nok ikke så mange skritt, men jeg skal i alle fall over 12 000!
10.08.20 Trond er på jobb igjen, og i dag, mandag, er min første dag som hjemmeværende. Det er bare helt herlig! En hel dag jeg kan bruke akkurat slik jeg vil. Starter dagen med en treningstur, og tar en dusj når jeg er tilbake etter ca 45 minutter.
Koser meg med frokost og nyheter på TV. Jeg skal lage knekkebrød, og gjør to brett klare for steking. Mens de steker, begynner jeg med lapskausen vi skal ha til middag. Den ferdigstilles mens de to siste brettene stekes. Jeg rekker også en tur i skogen før Trond kommer hjem i firetiden.
Nå sitter jeg og koser meg med en god bok, og kvelden skal vi tilbringe på terrassen. Livet er godt!
09.08.20. Det er søndag, og vi vil legge dagens tur i Finnemarka. Vi kjører opp til parkeringsplassen ved Nerdammen og går først til Gravningen. Jeg må jo bare bortom vannet, liker meg så godt her. Tenker at de er heldige de som har hytte her!
Vi går videre til Goliaten via Tiuren, det koselige hyttetunet vi kommer til når vi følger stien til Goliaten. Langs stien er det også noen som har lagt stein på stein. Koselig med slike steinrøyser.
Goliaten
Vi passerer hytta, og tar til høyre i enden av vannet. Vi har her Tverråsen på vår høyre side.
Det tar ikke lang tid før vi er nede ved Tverråsvannet. Her er der masser av vakre vannliljer, men der er ikke mulig å komme helt innpå dem. Vel, jeg kunne jo ha tatt av meg og vasset ut i vannet, men det gjør jeg ikke…
Det er vakkert også ved Tverråsvannet.
Vi går langs vannet et lite stykke, og så er vi klare for Dronningslepet. Her er det bratt, og det tar ikke lang tid før pulsen er ganske så høy!
Endelig er vi oppe! Vi kunne ha valgt en enklere variant, men vi liker å klatre oppover her fremfor å ta stien som går opp i den andre enden av Tverråsvannet. Vi går nå videre i retning Eiksetra, men først må vi nyte utsikten mot Nerdammen og Mellomdammen. I forgrunnen ligger Tverråsvannet.
Vi har planlagt en liten rast ved Vakkertjern. Et vakkert navn! Men før vi kommer dit, møter vi noen hvite kyr. Bjellene klinger, kyrne gresser, men når de ser meg, blir de helt stille. Alle ser på meg. Jeg tar et bilde, og når jeg har gjort det, begynner de å gresse igjen. Ikke verst at de viser respekt for fotografen!
Snart er vi ved Vakkertjern, og vi finner en fin plass der vi lager kaffe. Det er så kjekt å bruke gassbluss!
Etter Vakkertjern tar vi en liten tur bortom Jutulhugget. Sagnet sier at en jutul en gang ble så sint at han kløyvet granittsteinene med en øks.
Det går nå nedover mot Løken. Stien er ganske kronglete, det er mye stein og røtter. Godt at det er fint vær! Vi har gått her i regn tidligere, og røttene blir veldig glatte når de er våte. Plutselig ser jeg kantareller i stien, noen ganske så små eksemplarer.
Men jeg vet jo at der det er en kantarell, er det flere. Inne i lyngen finner vi raskt flere, ja, skikkelig mange for å være mer presis!
Snart er vi nede ved Løken. Her er det bare fantastisk vakkert, synes jeg. Så grønt og flott!
Nå gjenstår bare den siste etappen, og den går langs Vrangen i starten, men etterhvert går stien inn i skogen, lenger og lenger fra vannet. Det er kjedelig å gå her, synes jeg. Tenker det hadde vært mye bedre om stien hadde gått nærmere vannet. Stien tar oss gjennom strekninger med lyng og med myr, og etter hvert kommer vi til bekken som vi krysser ikke langt fra enden av Vrangen. Rett i nærheten her det et koselig hyttetun på høyre side av stien. Her er det er anneks med et tak fullt som bugner av flotte sommerblomster, som geitrams og ryllik.
Vi tar et liten tur utpå utsiktspunktet ved dette hyttetunet og beundrer utsikten utover Vrangen.
Like etter er vi fremme ved enden av vannet, og vi går via Vesle Marivann til Nerdammen. Nerdammen ligger her så vakker og venter på oss. Vi tar en liten stopp her, da jeg vil rense soppen før jeg komme hjem. Jeg har ikke holdt på lenge før fru And kommer svømmende mot meg. Etter hvert går hun inn på land, kommer omtrent helt bort til der jeg sitter. Rester av kantarell er ikke noe hun liker spesielt godt, men heldigvis har Trond noe havrekjeks i sekken, og den er langt mer populær!
Selvsagt må jeg ta noen bilder av Nerdammen før vi drar hjem og gjør soppen klar for frysing. Tenker vi er kjempeheldige som har slik flott natur rett i nærheten av der vi bor!
Det er mandag, og vi skal være på hytta en uke. Vi er så heldige som har dette fantastiske stedet, bare en times kjøring hjemmefra.
I dag er det meldt fint vær, og vi skal på en aldri så liten fisketur. Vi liker å fiske i elva, og det skal vi gjøre i dag også. Dessverre blir ikke været slik det var meldt, der regner plutselig i bøtter og spann, og vi utsetter turen til den verste skuren har gitt seg.
Vi går nedover langs elva, og det er mange flotte fiskekulper.
Vi får ofte fisk i kulpene, noen litt store og noen små. Det er ganske ufremkommelig mange steder, og søstersen min sier at vi fisker på steder der ingen skulle tru at nokon kunne – fiske.
Vi får fisk alle tre, en hver, og senere får søsteren min to små fisk som vi kaster uti igjen. Jeg klarer heldigvis å fjerne kroken slik at de ikke skades og fortsatt kan nyte livet i elva.
Etter et par timer drar vi tilbake til hytta, og det blir ørret til forrett i dag også. Deilig! Er glad for at jeg har lært å rense fisken på en rask og grei måte- før brukte jeg evigheter, er nemlig helt avhengig av å spise fisk uten bein. Får jeg fiskebein i munnen, er det nesten så jeg brekker meg….
Tirsdag er det sopptur som står på planen. Dette blir den tredje soppturen på Skrim denne sesongen. Det var mye sist gang, men nå er det ekstra mye. Jeg står ett sted og plukker kantareller, ser meg rundt, og kan gå rett til neste sted, og slik fortsetter det. Skikkelig gøy, altså! Det er kantareller overalt! Piggsopp finner jeg også, jeg finner en steinsopp og noen kremler.
Det er ikke så morsomt å rense soppen som å plukke den, men jeg kan – riktig så fornøyd- konstatere at jeg har fylt en femliters kjele med kantareller!
Onsdag vil vi forsøke å sikre moltekrem til julaften. Jeg vet at andre har gått i terrenget allerede, så nå blir det for oss å finne det de andre har oversett. Vi finner rundt en liter, og det holder. Jeg har nemlig plukket like mye tidligere i sommer. Rart med molter, broren min plukker kilo på kilo, mens jeg bryr meg ikke så mye om dem. Vi bruker svært lite syltetøy, og molter er det derfor kunne julaften hos oss.
Må ta med et par bilder fra kjøkkenhagen også. Vi har en sommer der sol og regn går om hverandre hele tiden, og det er bra for alt som gror. Løpstikke og vårløk trives veldig godt, og ingenting er vel bedre enn selvdyrkede tomater!
På hytta går vi selvsagt også på tur – uten å skulle plukke sopp eller bær. Røsslyngen er så fin nå, det er som om den farger hele landskapet.
Jeg tar med meg noen kvister tilbake til hytta da det er på tide å skifte ut den jeg plukket i fjor!
Torsdag kommer tåken og regnet. Vi tar først en tur hjem, dusjer og legger sopp og molter i fryseren. Vi handler litt og drar opp igjen. Det er fristende bare å sitte inne i dårlig vær, men etter en lesestund, må jeg en tur ut. På med sydvest, jakke og støvler!
Jeg har skrevet tidligere at jeg er glad i tåke, og den skaper en helt spesiell stemning.
På tur er det mye fint å se, dersom man bare ser seg rundt. Det kan være et rart furutre, det kan være fine steiner eller drivved. Det kan også være en myr, en steinrøys langs stien eller bare grønn mose.
Fredag er det tid for vedhogst. Vi har mye ved for kommende høst og vinter, men vi trenger mer bjørkeved til bålpanna. Vi feller, det vil si Trond feller, fire bjørketrær, kapper dem med motorsaga, og jeg legger kubbene i planet på pickupen. Etterpå er det Trond som står for kløyvingen.
Det er tungt arbeid, svetten siler, og Trond ser på dette som sitt treningsstudio. Om kvelden koser vi oss ved bålpanna. Det har ikke vært så mange kvelder ved bålpanna denne sommeren- været har ikke alltid invitert til det. For to år siden var det tørken som hindret oss i å bruke den, nå er det regnet. Men denne kvelden skal nytes ute. Stemningsfull solnedgang.
Lørdagen lør vi bjørkeveden, rydder og gjør hytta klar til neste gang. Takk for nå- vi gleder oss til å komme tilbake!
03.08.20. Klokka er 08.00, og jeg går i retning jobben. Denne gangen sammen med Trond. Sola skinner, det er frodig og grønt der vi går. Snart er vi oppe på Batteriet, et utsiktspunkt, like i nærheten av skolen der jeg har jobbet de siste 22 årene.
Vi setter oss ned på en benk oppe på Batteret, og jeg tar frem to glass og en flaske bobler. Boblene er en gave fra min kjære sekretær, Monica. Vi skåler og nyter boblene mens vi nyter utsikten.
Når glassene er tomme, pakker vi sammen og går hjem igjen. Så herlig! Skolens ledelse har noen travle dager foran seg, og jeg kan bare gå hjem igjen!
Hjemme tar jeg en kopp kaffe på terrassen, før vi drar på hytta! Livet er herlig, og jeg er klar for en ny epoke i livet!
30.07.20. Vi står opp til nok en varm og fin dag, tenker vi har vært svært heldige med været disse dagene. Vi hadde opprinnelig tenkt oss en lengre tur i sommer, men planene ble endret, og vi begynner nå på veien hjem igjen.
Det blir en del ferjer i dag, men før vi kommer så langt, møter vi både ku, kalv og sauer i veien.
Vi har fra mediene hørt om kjempelange køer ved ferijeleiene, men det slippper heldigvis vi. Det er bare ett sted vi må vente en halv times tid, men det er helt greit. På to av ferjene er vi den desidert siste bilen som får plass, og det er jo skikkelig flaks!
Etter å ha passert Brønnøysund, kjører vi mot Kolvereid. Hadde tenkt å tilbringe natten i nærheten av det stedet, men den ene campingplassen finner vi ikke – GPS`en tar oss inn i et boligfelt- og den andre er stengt. Vi kjører videre, til Namsos. Vi drar til campingplassen og leier en hytte til dagen etter.
31.07.02
Vi forlater Namsos og kjører direkte til Oppdal. Vi tar kun en liten kaffepause i Stjørdal. I kafeteriaen er en av veggene dekorert med malerier laget av barnehagebarn. Det må være en god ide også for andre!
I Oppdal er det skifer som gjelder. Det er flere skiferbrudd her, og et at de største ligger like etter Oppdal i retning Dovre. Jeg ser jo tydelig at de skaper varige sår i naturen, men det er prisen man må betale dersom man vil ha skifer.
Tydelig sår i naturen her
I Oppdal er skifer brukt på flere bygninger, og ett bygg er også under bygging. Skal bli artig å se hvordan det bygget blir når det er ferdig!
Dette er den siste natten på turen vår, og vi velger å avslutte med en natt på hotell. Vi sjekker inn på Oppdal Turisthotell, og også dette bygget er prydet av skifer. Vakkert, synes jeg!
01.08.20
I Oppdal er det mye å finne på, ikke minst hadde det vært artig å ta gondolbanen opp i fjellene. Men vi har bestemt oss for å dra hjem, og derfor reiser vi etter en god frokost. På dette hotellet er det ikke noen buffet, her bestiller vi kvelden i forveien hva vi vil ha og får det servert ved bordet i spisesalen. Foreterekker dette, jeg, synes det er mye mer hygienisk med tanke på Covid-19.
Etter Oppdal kjører vi langs en elv på vei oppover mot Dovre. Jeg liker så godt denne elva, kunne tenke meg å prøve å fiske i den, men det blir alltid til at vi bare kjører videre.
På vei hjem vil jeg gjerne innom Aulestad, hjemmet til Caroline og Bjørnstjerne Bjørnson. Aulestad ligger i Gausdal, og jeg har alltid tenkt på Gausdal som et lite sted, nærmest som en setergrend. Jeg blir skikkelig overrasket, det er jo masser av hus og gårder her! Pent er det også!
Aulestad ligger like ved bilveien, og gården er ganske så flott.
Vi velger å kjøre om Hadeland hjem igjen. Veien er veldig fin også her, og det er godt med litt variasjon. Blir lei av å kjøre de samme veiene hele tiden.
Klokka halv åtte om kvelden er vi hjemme igjen, og det er bare helt skjømt å komme hjem. Slik er det alltid!
Vi kan se tilbake på en fin tur. Sist gang vi reiste nordover, kjørte vi gjennom Sverige og Finland. Det hadde vi gjort også nå dersom situasjonen hadde vært annerledes. I Sverige er det flotte veier, vi ser rett nok omtrent bare skog, men vi kjører i over 100 hele tiden. Da går det fort! Gjennom Sverige og Finland til Finnmark, og Norge sydover igjen, det er en god løsning. Vi vil neste gang også dra innom Helgelandskysten, og da skal vi innom Dønna. Kanskje vi også går opp til Dønnamannen?
Vi våkner til nok en fin dag, og det betyr at det blir en fjelltur. Jeg vet jeg ikke trenger være med, men det er ikke aktuelt å la Trond gå mens jeg sitter igjen her. Jeg liker jo å gå tur, men jeg liker bare ikke å gå oppover hele tiden. Trond sier vi ikke trenger å gå til toppen, men jeg kjenner ham godt nok til å vite at akkurat det mener han ikke, det er bare noe han sier for å berolige meg.
Vi spiser frokost, pakker sekken (heldigvis skal Trond bære den), og kjører til parkeringsplassen. Den er full allerede, og vi velger en ekstraplass der vi setter bilen og går tilbake til der vi egentlig skulle ha startet. Ved startpunktet kan vi lese at turen til Tvillingene er en utfordrende tur, den er estimert til å ta rundt 5 timer, startpunktet er på 50 meter over havet, og toppen er på 945 meter. 900 meter med stigning for å si det sånn.
Vel, det er bare å sette igang. Først går stien i et vakket område, men beitende sauer og en liten gård. Stien går over tunet, vi hilser på bonden og sier at han blir vel lei alle de turistene som går over gården hans hele tiden. Jo, han er det, men sier han er vant med det. Skjønner ikke hvorfor stien ikke er lagt utenom gårdstunet, jeg da.
Vi går gjennom et lite belte med granskog, og så beygynner det. Det går oppover så langt øyet kan se. I starten er det en sti, men etter hvert går vi bare på fjellet, og løypa er merket med røde T-er.
Trond sier jeg går altfor fort. Jeg prøver å gå sakte, mne det er akkurat som om noen hvisker til meg at jo fortere jeg går, jo fortere er jeg oppe. Men skjønner jo at det er en dårlig ide. Når pulsen er oppe i 159, er jeg på villspor, for å si det sånn. Jeg prøver å gå roligere, ser meg rundt i stedet for bare å se oppover. Jeg ser vakre blåklokker, små fossefall, og en vakker gul blomst som jeg ikke vet navnet på. Den ser ut som en forfinet utgave av en løvetann. Det er også en del røsslyng her, men etter hvert er er det færre og færre blomster og mer og mer fjell.
I fjellet er det også årer med kvarts. Vakkert.
Vi tar flere små pauser på vei oppover. Det er vanskelig å vise på et bilde hvor bratt det er, men ett er i alle fall sikkert – vi er kjempeglade for at vi har på oss fjellstøvler. De har en utrolig god gripeevne og gjør at vi er trygge når vi går i de bratteste partiene.
Det er ulike platåer på vei oppover. Jeg ser oppover og tenker at nå er jeg snart oppe på det store partiet der vi skal ta til høyre. Men når jeg kommer dit, er det nok et parti langt der oppe, og slik forsetter det noen ganger. Selv om jeg det er krevende å gå her, er jeg glad for at Trond tok i iniativtet til denne turen. Det er jo bare helt fantastisk å oppleve noe slikt.
Etter hvert får vi toppene mer innpå oss. Vi skal opp på toppen helt til venstre på bildet rett nedenfor.
Vi møter en mann som er på vei ned Igjen. Han forteller at han snudde på det øverste platået da vinden holt på å rive ham over ende. Vi merker også vinden nå, og når vi kommer til det siste platået, blåser det ganske kraftig. Men for en utsikt!
Det er en lettelse å være oppe. Nå gjenstår bare den siste oppstigningen. Så langt har det bare vært tungt, men dette ser jo skikkelig skummelt ut! Jeg bestemmer meg for å prøve, det er klart at heller ikke jeg er fornøyd med å gå bare nesten til toppen. Det er ikke så skummelt som det ser ut for, i alle fall ikke i starten. Tror ikke dette hadde vært noe for min turglade venninne Mari, men foreløpig går det veldig greit. Det er partier med klatring, men det er greit når det går opppver. Jeg har ennå ikke tenkt over at jeg skal ned igjen….
Jeg må ta en liten stopp på vei opp for å ta bilde av utsikten.
Endelig er vi oppe, tror jeg. men det er visst ikke helt riktig, toppen ligger noen meter høyere opp. Men her er det siste stopp for meg, jeg ser opp til den øverste toppen og er klar over at der går grensen for meg. Jeg tør rett og slett ikke å gå den siste biten. Sier til Trond at jeg vil sitte her og vente på ham. Vi vil ta et bilde av ham når han er på toppen.
I mens kan jeg sitter her og nyte utsikten.
Trond går, og jeg tenker at jeg ser ham vel snart på vei oppover. Jeg venter, og ser ham ikke. Vi snakket med fire ungdommer da vi gikk oppover, og den en av dem kommer nå mot meg. Han har vært på toppen, og jeg sier at jeg ikke tør å gå helt opp. Et godt valg, sier han. Jeg venter og venter, men jeg ser ikke noe til Trond. Nå kommer de siste ungdommene tilbake, og jeg bestemmer meg for å gå litt lenger ut og se om jeg ser Trond. Plutselig dukker han opp, men han har ikke vært på toppen. Han måtte gi opp! Det viser seg at han først måtte gå ned i en dyp kløft, svært bratt, og det helt uten noen form for sikring. Etterpå måtte han klatre opp igjen på den andre siden av kløften. Han forteller at ungdommene hadde problemer, jenta i grupppa klarte ikke å komme seg opp den siste biten uten hjelp av guttene i gruppa. Trond synes det da er risikabelt å gå der alene. Det var godt å høre, da er det ikke bare jeg som ikke kommer helt til toppen! Har også en veldig god unnskyldning for ikke å ta de siste metrene.
Vi går ned igjen, og som jeg nevnte, hadde jeg ikke tenkt på det da jeg gikk opp. Det er ikke så skummelt, men det er lettere å klatre opp enn å komme seg ned. I noen partier må vi sette oss på rompa og skyve oss forsiktig nedover. Noen steder er det også litt smalt.
Jeg må bare ta bilde av en kvartsåre vi passerte på vei ned. Vakkert!
Snart er vi nede på det store platået igjen, og da er det bare å starte den siste nedstigningen. Vi frykter vi vil merke det i knærne etter hvert! Men det går egentlig ganske bra, også her må vi ned på rompa noen ganger, men vi merker ikke noe i knærne. Jeg merker litt i overgangen derdet fjellstøvlene møter leggen, men ellers ikke noe.
Det beste med å gå nedover, er at vi møter noen som skal opp. Veldig godt å vite at det ikke er oss! Overhører en mor si til sønnene sine at de ikke kan gi seg nå som de har kommet så langt! Jeg tenker at de bare skulle ha visst, de er jo ikke halvveis engang!
Vi blir litt overrasket over hvor langt det er ned til veien igjen, kanskje fordi vi ikke kan gå så fort siden det er så bratt. Men det blir grønnere og grønnere, og snart er vi nede i skogen igjen. Herlig!
Når vi er på parkeringsplassen igjen, har vi gått 11,5 km og vi har brukt litt over fem timer. Vi er spent på om vi får enda en vakker solnedgang, det begynner nemlig å regne! Vel, Trond har tenkt på alt, og etter en stund er tarpen på plass. Det er enda en stund til sola går ned, og se hvor heldige vi er!
I morgen kjører vi sørover igjen. Hvor vi skal overnatte i morgen, finnr vi ut etter hvert. ?
Det er gått noen dager siden forrige oppdatering, men det skyldes at jeg ikke har hatt flere GB igjen og at jeg har befunnet meg på steder uten tilgang på Wifi.
28.07.20
Det er tirsdag, vi nyter en fantastisk god frokost på hotellet og beklager å måtte forlate Fru Haugans hotell. Skulle gjerne ha vært flere dager her! Men vi skal videre, været er kjempefint, og vi satser på en natt eller to i telt.
Vi setter kursen mot Sandnessjøen, og kjører langs Vefsnfjorden. Det er vakkert her, og vi kjører også gjennom flere tunneler.
Vi kjører over den flotte Helgelandsbroa. Den er 1065 meter lang, og den åpnet i 1991. Et imponerende byggverk!
Vi sikter oss inn på en campingplass i nærheten av Tjøtta. Denne faller ikke helt i smak, og vi kjører i retning Sandnessjøen igjen. Vi prøver Sandnessjøen camping, ser at det er flere telt på et jorde. Det frister ikke noe særlig, det heller, men på den annen side har vi bestemt oss for å være i nærheten av fjellkjeden De syv søstre, og vi bestemmer oss for å sjekke litt nærmere.
Vi går inn i resepsjonen og spør etter teltplass. Eieren, en veldig hyggelig mann, sier han har flere muligheter dersom vi ikke trenger å ha bilen rett ved siden av teltet. Det trenger jo ikke vi! Han viser oss i hvilken retning vi kan gå, og vi finner verdens beste teltplass bare førti-femti meter fra der vi parkerer bilen. Vi er heldige som er så tidlig ute- vi kan velge fritt blant plassene, og får derfor den beste plassen. Fra teltet ser vi rett ut i fjorden, en praktfull utsikt.
Vi slår opp teltet, setter på kokeapparatet slik at vi kan lage kaffe, og inntar dagens lunch.
Jeg sjekker himmelretningene litt nøyere enn det jeg gjorde på Inderøya, og finner ut at vi mest sannsynlig vil oppleve solnedgangen her dersom været holder seg like fint som det det er nå.
Det er fortsatt tidlig på dagen, og vi kjører mot De syv søstre. De er ruvende og majestetiske, og jeg tenker på Thore, en kollega av meg, som bare for noen dager siden gikk fra søster til søster. Det var litt av en tur! Vi er ikke så verst spreke, vi heller, men vi har ikke noen planer om en slik tur. Vi er fornøyd om vi går opp på en av toppene. Jeg skriver vi, men jeg burde vel skrive Trond. For å våre ærlig, har ikke jeg lyst på noen topptur i det hele tatt, men jeg vet at Trond har veldig lyst. Jeg ser for meg et blodlslit, å gå omtrent rett oppover, det ser ut som om det er svært bratt, ja det er ikke fristende i det hele tatt, synes jeg.
Vi kommer til den første parkeringsplassen som er utgangspunkt for tur opp i fjellene, men den er full. Vi drar til den neste, den er også er full, og sånn fortsetter det. Helt greit, tenker jeg. Det blir derfor ikke noen fjelltur på oss i dag, og vi drar til Sandnessjøen for å kjøpe litt mat. Vi handler inn til middag, kjøper også litt frukt og snacks til ikveld.
Tilbake på campingplassen nyter vi ettermiddagssolen, og etter hvert lager vi middag. En stor kontrast – vi går fra gourmetmiddager til en langt enklere, men god middag.
Kvelden nærmer seg, og jeg skjønner at vi vil få med oss solnedgangen. Det kommer til å bli fint!
Flere telt kommer etter hvert, men dessverre må de ta til takke med mindre attraktive plasser. De beundrer plassen vår, det er vel et par plasser til utpå odden som har omtrent samme utsikt som oss. Vi er klar over at vi er kjempeheldige, og bestemmer oss for å ta to netter her. Har en mistanke om at Trond tenker at vi da skal stå tidlig opp og kapre en viss parkeringsplass……
Vi har utsikt mot Dønna, og ser Dønnamannen liggende i horisonten. Jeg synes det ser lettere ut å gå der, og setter Trond på ideen. Kanskje vi kan gå der i stedet? Men også dette er beskrevet som en krevende tur, estimert til fem timer, og da er jeg jo like langt…
Dønnamannen
Kvelden kommer, og med den kommer også den solnedgangen vi har sett frem til. Det er ikke midnattssol her, sola går ned kvart på elleve. For å oppleve midnattssola, må vi krysse polarsirkelen, og der er er det midnattssol fra 12.juni til 1.juli. På Nordkapp er det midnattssol fra 14.mai til 29.juli. Vi har opplevd midnattssola i Nord-Norge tidligere, så det er helt greit om vi ikke opplever det denne gangen.
Vi tar mange bilder, det blir jo bare vakrere og vakrere. Rundt midnatt tar vi kvelden, legger oss i teltet og håper på en god natts søvn. God natt!
Må ta med et bilde til. Hver gang vi er på ferietur, tar jeg med meg lys og duk og sånne ting. Synes det er så koselig! ?
27.07.20 Vi våkner til lyden av regndråper som treffer vinduet. Den fine utsikten fra i går er borte, den er nå innhyllet i tåke. Etter en god frokost er det tid for å dra videre, men først må vi innom den gamle kirken. Det er ikke ofte vi ser så gamle bygninger! I motsetning til kirkene på Dovre og Stiklestad er begge Sakshaug-kirkene låst, og vi kan ikke se hvordan de er på innsiden.
Det er mye mer vi kunne ha sett på Inderøya før vi drar videre, men det regner så fætt at det ikke frister å forlate bilen mer enn nødvendig. Vi skal kjøre nesten tretti mil i dag, og vi planlegger ikke noe stopp underveis. Vindusviskerne går på høygir, og noen ganger er det nesten så de ikke rekker å ta vekk vannet på frontruta.
Det tar ikke lang tid før vi kommer til Snåsavannet, og det ser ut som det er lysere i horisonten. Snåsa får meg til å tenke på Snåsamannen, Joralf Gjerstad. Han er kjent for at han skal være synsk og ha varme hender. Jeg har tro på denne mannen, jeg, vel, jeg synes i alle fall at det er interessant. Husker han spådde at Trump ville bli tatt av dage før han ble president, men der tok han feil…..
Etter Snåsavannet får vi elva Nansen på vår høyre side. Den er 23 mil lang, og den regnes som en av landets beste lakseelver.
Vi kommer til Namsskogan, og der er elva litt villere. Jeg vil gjerne ta bilde, ikke gjennom vinduet bare, og Trond får stoppet bilen. Det er ganske stor trafikk, men jeg kommer meg over veien og får tatt et bilde av fossestryket.
Inngangen til Nord-Norge er markert med en storslagen port. Det er en god følelse å være i Nord-Norge igjen. Både moren og faren til Trond er herfra, nærmere bestemt Vardø og Tromsø. Henningsvær regnes også som morens hjemsted da hun vokste opp der etter ha blitt evakuert fra Vardø under krigen.
Ved inngangen til Nordland, er det en butikk med suvenirer. Jeg vil selvsagt inn for å se, men som jeg sier til Trond, bruker jeg bruker ikke så mye penger på slike steder. Jeg kikker mer enn jeg handler. Slik også denne gang, kjøper ikke noe, men det er jo allikevel mye jeg synes er fint. Men hvor skal jeg ha alt dersom jeg kjøper noe hele tiden?
Snart kommer vi på en strekning der det er ny vei. Det er godt å kjøre på en slik vei nå, det har vært flere strekninger med redusert fart så langt. Men jeg ser også at nye veier skaper store sår i terrenget. Fremskritt på ett vis er altså ikke fremskritt på alle vis.
I firetiden er vi i Mosjøen. Her har vi ikke vært før, vi har bare kjørt forbi. Vi har bestilt rom på Fru Haugans hotell. Det var kun superiorrom som var tilgjengelig da vi bestilte i går, men det angrer vi ikke på. Det er sjelden vi har hatt et så flott rom! Ikke er det så veldig dyrt heller, godt under 2000kr. Vi har en sittegruppe på rommet og to bad. Rene lukusen!
Hotellet er det eldste hotellet i Nord-Norge, og er et av de historiske hotellene I Norge. Helt siden 1794 har de tatt imot gjester her, og hotellet har vært drevet av samme familie siden 1885.God service har i alle år vært viktig for familien, og den gode servivåcen merker vi med en gang da vi blir ønsket velkommen i resepsjonen.
Hotellet vårt ligger i enden av Sjøgata. Det er en gate som ligger ved Vefsnvassdragt som renner ut i Vefsnfjorden , og den består av Nord-Norges lengst år rekke av gamle trehus, Her finnes det bolighus restauranter, gallerier, museer og ulike forretninger.
Hotellet vårt passer godt inn her, synes jeg, og det har en fin beplantet hage ved elvebredden.
Vi går litt rundt i byen, jeg får en hilsen fra Sissel i Drammen som gikk langs Sjøgata like før vi gikk der. Hadde vært artig å treffe henne! Men det får nok bli en annen gang, nå ser vi Husfliden rett foran oss, og dit må vi! Eirik, den yngste sønnen vår, sparer til bunad. Han blir tretti neste uke, og han ønsker seg penger eller utstyr til bunaden. Det er mye utstyr til bunaden her, og vi kjøper bursdagsgaven hans i denne forretningen. Han vet vi gjør det, men ikke hva vi kjøper. Akkurat det får bli en liten overraskelse. Gleder meg til han kommer å langt at den er en realitet – tror han kommer til å bli skikkelig fin i denne bunaden.
Ute på gateplan må jeg ta noen bilder av blomstene som pryder bybildet. Det er mange flotte blomster i Sjøgata og andre steder her i Mosjøen.
På vei tilbake tilbake til hotellet går vi innom et galleri. Enda en gang får jeg lyst til å bruke penger, men jeg går ut igjen uten å ha kjøpt noe. Dette er akvareller, de er store og koster nesten 14 000 per stk. Skikkelig fine, synes jeg! De er malt av Stig-Ove Sivertsen.
Nå er klokken halv ni, og vi skal spise middag om 15 minutter. Gleder meg til det!
Et par timer senere: Også i kveld har vi kunnet nyte en utsøkt middag. Vi valgte følgende meny:
Pistasje og urtepanert lammecarré med selleripure, asparges, tyttebær, rødvinssaus og fondantpoteter. Rett og slett nydelig!
I morgen satser vi på en fjelltur og teltliv i nærheten av Sandnessjøen. Det er litt væravhengig, da! Vi ses!
I dag skal vi slappe av, skal kjøre bare to mil. Vi har bestilt overnatting på Jegtvolden, helt nede ved sjøen. Søsteren min anbefalte oss å kjøre Den gyldne omvei, og siden det i dag er meldt fint vær, bestemte vi oss for å tilbringe dagen her. I morgen er det meldt regn, så da kan vi tilbringe dagen i bilen! Inderøy kommune ligger innerst i Trondheimsfjorden, og den nest sterkeste tidevannsstrømmen i landet finner vi her. Dette er noe av det vi vet om stedet, men søsteren min fortalte meg også at det er mye god lokalmat her på Inderøya. Det er forresten ikke en øy, men en halvøy.
Vi ankommer hotellet på formiddagen, og det ligger fantastisk flott til like ved sjøen. Det er stort, og har også en stor, flott hage.
Siden vi kommer så tidlig, kan vi ikke sjekke inn med en gang, så vi bestemmer oss for å gå en tur. Det er gode turmuligheter her, tilrettelagte kulturstier som tar oss til ulike steder på halvøya. Vi velger å gå til Straumen – der er det muligheter for å besøke kunstgallerier. Det er også andre muligheter der, men det er ikke alt som er åpent på en søndag.
Vi går først på en sti i løvskog, men etter hvert går vi langs sjøen og også gjennom boligstrøk.
Jeg nevnte tidevannsstrømmer. Det er helt tydelig at det er forskjell på flo og fjære her, og når vi går her, er det så absolutt fjære. Vannet er trukket langt tilbake, og vi kjenner luken av tang og tare.
Snart kommer vi til en informasjonsplakat som forteller om Sakshaug kirke. Det er en gammel kirke fra 1100-tallet bygget i stein. Den har ikke noe tårn. Vi ser oss rundt,ser en kirke bygget i stein, men den har tårn. Vi går innom den på vår vei mot Straumen, og kirken er vakker. Men den har altså et tårn!
Vi må sjekke dette på tilbakeveien, lese plakaten enda mer nøye, eventuelt sjekke det på nettet. Vi går videre, og snart ser vi Straumen.
Det første som møter oss er skulpturen Flyndre designet av kunstneren Nils Aas. Skulpturen er også lyssatt, og det er fint å lytte til den. i nærheten er det et galleri der flere av hans arbeider er utstilt, og det er også flere skulpturer i Muustrøparken like i nærheten.
Vi stikker innom en butikk med et fantaktisk utvalg av stearinlys, men ender opp i Galleri Mitsel. Her holder kunstneren Heidi Mitsel Bullen til. Hun lager de flotteste kunstverk i keramikk og glass, og jeg liker glassproduktene best. Hun lager blant annet bilder i glass, og disse koster rundt 700 kroner. Jeg kunne gjerne ha hatt dem på veggen over sofaen hjemme, men de er ganske små, og jeg ville måtte trenge kanskje ti srykker for å lage en collage av dem, og da blir det fort ganske dyrt. Hun lager også blomster og insekter i glass, og ute på veggen har hun hengt opp noen øyenstikkere.
Det er nå blitt svært varmt, og vi ser etter et sted der vi kan få oss en øl. Det er et par åpne kafeer, men de selger bare kaffe. snart ser vi også en koselig pub nede ved vannkanten. Herlig! Men den åpner først klokken tre….
Vi går tilbake til hotellet. Vi kommer forbi palakaten om kriken, leser den en gang til, og vi er sikre på at den ikke skal ha noe tårn. Vi ser oss rundt enda en gang, og jeg får øye på noe som kan være en kirke – uten tårn. For å være sikker, spør jeg ei jente som kommer joggende om hun er kjent her. Det er hun, og hun forteller at det jeg nå ser, er gamlekyrkja. Den kirken vi har sett på, er den nye kirken. Den var ferdig i 1871, litt nyere altså! Men den var fin, da!
Tilbake på hotellet tilbereder jeg nok en kyllingsalat, vi tar med oss to pils og setter oss nede i vannkanten. Det er ikke verst å innta lunch i slike omgivelser!
Jeg har gledet meg til å ta bilder av den flottte solnedgangen. Tenker det må bli veldig vakkert her nede ved sjøen. Men det viser seg at det er to ting jeg ikke har tenkt på:
Har jeg sjekket at sjøen og dermed den flotte utsikten vender mot vest? Kan jeg stole på værmeldingen?
Det tar ikke lang tid før det skyer over, og innen kvelden regner det litt også. Jeg får et lite glimt av sola, og det viser seg da at den ikke er der jeg hadde tenkt den skulle være. Det blir altså ikke noen vakker solnedgang på oss i kveld.
Men middag skal vi ha! Vi velger oksefilet med grillede grønnsaker, og det er bare helt nydelig! Det er lenge siden jeg har spist en så god middag!
Dagen etter- Nå er vi snart klare for avreise etter å ha spist en god frokost. På begge hotellene vi har vært, er det frokostbuffet, jeg lurte litt på hvordan det ville bli, mne det er spritflasker overalt, og disse benyttes mye, ser jeg.
Både hotellet og maten kan anbefales! Rommene er enkle, vi kunne ha valgt et finere rom med balkong, men det hadde blitt 1000 kr til. Til de av dere som lurer på om hotelflerie i Norge er dytt, kan jeg fortelle at der ser ut som om prisene ligger mellom 1500 og 2000 for en natt for to personer med frokost.
Regner siler ned nå, og vi har bestilt neste rom på hotell i Mosjøen. Vi har med telt og hengekøyer også, men det er ikke aktuelt å ligge ute før været er stabilt og godt. Ikke særlig OK å pakke ned et vått telt.
Da ønsker vi oss selv god tur videre og takker alle dere som har sendt hyggelige tilbakemeldinger på Facebook. Vi ses!
