29.07.20

Vi våkner til nok en fin dag, og det betyr at det blir en fjelltur. Jeg vet jeg ikke trenger være med, men det er ikke aktuelt å la Trond gå mens jeg sitter igjen her. Jeg liker jo å gå tur, men jeg liker bare ikke å gå oppover hele tiden. Trond sier vi ikke trenger å gå til toppen, men jeg kjenner ham godt nok til å vite at akkurat det mener han ikke, det er bare noe han sier for å berolige meg. 

Vi spiser frokost, pakker sekken  (heldigvis skal Trond bære den), og kjører til parkeringsplassen. Den er full allerede, og vi velger en ekstraplass der vi setter bilen og går tilbake til der vi egentlig skulle ha startet. Ved startpunktet kan vi lese at turen til Tvillingene er en utfordrende tur, den er estimert til å ta rundt 5 timer, startpunktet er på 50 meter over havet, og toppen er på 945 meter. 900 meter med stigning for å si det sånn. 

Vel, det er bare å sette igang. Først går stien i et vakket område, men beitende sauer og en liten gård. Stien går over tunet, vi hilser på bonden og sier at han blir vel lei alle de turistene som går over gården hans hele tiden. Jo, han er det, men sier han er vant med det. Skjønner ikke hvorfor stien ikke er lagt utenom gårdstunet, jeg da. 

Vi går gjennom et lite belte med granskog, og så beygynner det. Det går oppover så langt øyet kan se. I starten er det en sti, men etter hvert går vi bare på fjellet, og løypa er merket med røde T-er. 

Trond sier jeg går altfor fort. Jeg prøver å gå sakte, mne det er akkurat som om noen hvisker til meg at jo fortere jeg går, jo fortere er jeg oppe. Men skjønner jo at det er en dårlig ide. Når pulsen er oppe i 159, er jeg på villspor, for å si det sånn. 
Jeg prøver å gå roligere, ser meg rundt i stedet for bare å se oppover. Jeg ser vakre blåklokker, små fossefall, og en vakker gul blomst som jeg ikke vet navnet på. Den ser ut som en forfinet utgave av en løvetann.  Det er også en del røsslyng her, men etter hvert er er det færre og færre blomster og mer og mer fjell. 

I fjellet er det også årer med kvarts. Vakkert. 

Vi tar flere små pauser på vei oppover. Det er vanskelig å vise på et bilde hvor bratt det er, men ett er i alle fall sikkert – vi er kjempeglade for at vi har på oss fjellstøvler. De har en utrolig god gripeevne og gjør at vi er trygge når vi går i de bratteste partiene. 

Det er ulike platåer på vei oppover. Jeg ser oppover og tenker at nå er jeg snart oppe på det store partiet der vi skal ta til høyre. Men når jeg kommer dit, er det nok et parti langt der oppe, og slik forsetter det noen ganger. Selv om jeg det er krevende å gå her, er jeg glad for at Trond tok i iniativtet til denne turen. Det er jo bare helt fantastisk å oppleve noe slikt. 

Etter hvert får vi toppene mer innpå oss. Vi skal opp på toppen helt til venstre på bildet rett nedenfor. 

Vi møter en mann som er på vei ned Igjen. Han forteller at han snudde på det øverste platået da vinden holt på å rive ham over ende. Vi merker også vinden nå, og når vi kommer til det siste platået, blåser det ganske kraftig. 
Men for en utsikt! 

Det er en lettelse å være oppe. Nå gjenstår bare den siste oppstigningen. Så langt har det bare vært tungt, men dette ser jo skikkelig skummelt ut! Jeg bestemmer meg for å prøve, det er klart at heller ikke jeg er fornøyd med å gå bare nesten til toppen. 
Det er ikke så skummelt som det ser ut for, i alle fall ikke i starten. Tror ikke dette hadde vært noe for min turglade venninne Mari, men foreløpig går det veldig greit. Det er partier med klatring, men det er greit når det går opppver. Jeg har ennå ikke tenkt over at jeg skal ned igjen….

Jeg må ta en liten stopp på vei opp for å ta bilde av utsikten. 

Endelig er vi oppe, tror jeg. men det er visst ikke helt riktig, toppen ligger noen meter høyere opp. Men her er det siste stopp for meg, jeg ser opp til den øverste toppen og er klar over at der går grensen for meg. Jeg tør rett og slett ikke å gå den siste biten. Sier til Trond at jeg vil sitte her og vente på ham. Vi vil ta et bilde av ham når han er på toppen. 

I mens kan jeg sitter her og nyte utsikten. 

Trond går, og jeg tenker at jeg ser ham vel snart på vei oppover. Jeg venter, og ser ham ikke. Vi snakket med fire ungdommer da vi gikk oppover, og den en av dem kommer nå mot meg. Han har vært på toppen, og jeg sier at jeg ikke tør å gå helt opp. Et godt valg, sier han. Jeg venter og venter, men jeg ser ikke noe til Trond. Nå kommer de siste ungdommene tilbake, og jeg bestemmer meg for å gå litt lenger ut og se om jeg ser Trond. Plutselig dukker han opp, men han har ikke vært på toppen. Han måtte gi opp! Det viser seg at han først måtte gå ned i en dyp kløft, svært bratt, og det helt uten noen form for sikring. Etterpå måtte han klatre opp igjen på den andre siden av kløften. Han forteller at ungdommene hadde problemer, jenta i grupppa klarte ikke å komme seg opp den siste biten uten hjelp av guttene i gruppa. Trond synes det da er risikabelt å gå der alene. 
Det var godt å høre, da er det ikke bare jeg som ikke kommer helt til toppen! Har også en veldig god unnskyldning for ikke å ta de siste metrene. 

Vi går ned igjen, og som jeg nevnte, hadde jeg ikke tenkt på det da jeg gikk opp. Det er ikke så skummelt, men det er lettere å klatre opp enn å komme seg ned. I noen partier må vi sette oss på rompa og skyve oss forsiktig nedover. Noen steder er det også litt smalt. 

Jeg må bare ta bilde av en kvartsåre vi passerte på vei ned. Vakkert! 

Snart er vi nede på det store platået igjen, og da er det bare å starte den siste nedstigningen. Vi frykter vi vil merke det i knærne etter hvert! Men det går egentlig ganske bra, også her må vi ned på rompa noen ganger, men vi merker ikke noe i knærne. Jeg merker litt i overgangen derdet fjellstøvlene møter leggen, men ellers ikke noe. 

Det beste med å gå nedover, er at vi møter noen som skal opp. Veldig godt å vite at det ikke er oss! Overhører en mor si til sønnene sine at de ikke kan gi seg nå som de har kommet så langt! Jeg tenker at de bare skulle ha visst, de er jo ikke halvveis engang! 
 

Vi blir litt overrasket over hvor langt det er ned til veien igjen, kanskje fordi vi ikke kan gå så fort siden det er så bratt. Men det blir grønnere og grønnere, og snart er vi nede i skogen igjen. Herlig! 

Når vi er på parkeringsplassen igjen, har vi gått 11,5 km og vi har brukt litt over fem timer. 
Vi er spent på om vi får enda en vakker solnedgang, det begynner nemlig å regne! Vel, Trond har tenkt på alt, og etter en stund er tarpen på plass. Det er enda en stund til sola går ned, og se hvor heldige vi er! 

I morgen kjører vi sørover igjen. Hvor vi skal overnatte i morgen, finnr vi ut etter hvert. ?