Det er søndag, det er grått, og det er plussgrader. Det har regnet i natt, og jeg er spent på tilstanden i labbeløypene. De siste dagene har det kommet svært mye snø, og det har vært ekstremt tungt å gå utenom bilveiene. Ja, det har vært tungt å gå der også da fortauene mer eller mindre har forsvunnet i snøen. Det er blitt til at jeg har gått i veien og trådt til side på fortauet når biler har kommet i mot.

Jeg bruker begrepet labbebløyper. Jeg er selv en labber som elsker gode labbeløyper. En labber er en person som går på beina i stedet for på ski. Og labbeløyper, det er stier som er tråkket av labbere som meg. Noen steder er det labbere som trekker bildekk etter seg, dette for å lage best mulige labbeløyper, men det er det ikke her.

Jeg har tidligere denne uka gått i lysløypa, i labbeløypa, men det har altså vært svært tungt. Men kanskje er det bedre nå som det har regnet?

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg har planer om å forsøke å gå opp til Knabben, og i gangen møter jeg nabo Mona på vei ut. Jeg velger å gå et stykke sammen men henne, og vi legger i vei bortover mot skogen. Det er neste sørpete noen steder, og vi merker ganske snart at regnet har hatt en positiv virkning på labbeløypa. Det er mye lettere å gå her nå enn det det var for bare et par dager siden!

Etter hvert skilles Mona og jeg- hun skal til Batteriet, mens jeg går for Knabben.

Jeg tar en snarvei opp i skogen og kommer så inn på lysløypa. Heldigvis er det  noen som har gått her også. I tillegg er det en som har gått på ski.

Snart tar jeg av for å gå inn i Hundremeterskogen. Min favorittskog med sine rette, stolte trestammer, tett i tett.

Her er det ikke mange som har gått før meg, det ser ut som om det bare er en person, men det går allikevel ganske greit oppover.

Verre er det for dyrene som ferdes her. Jeg ser rådyrspor utenfor løypa. Det må være veldig tungt for rådyrene å gå rundt i skogen nå.

Snart ser jeg spor også i løypa. Smart av dem å gå her i stedet!

Mens jeg går her, prøver jeg å tråkke ned på et annet sted enn det personen foran meg har gjort. Tenker at løypa blir bedre jo flere som går her!

Jeg liker meg altså i denne skogen. Den ligger i naturreservatet, og det betyr blant annet at skogpleie ikke er aktuelt her. Trærne får derfor vokse som de selv vil, og det er de sterkeste som vinner. The survival of the fittest. Dette ser jeg tydelig ved at det er noen trær som virkelig ruver blant alle de andre. Dette gjelder både for furuer og bjørketrær.

Ellers lar jeg meg fascinere av bjørkestammer. De er så vakre!

Jeg møter en mann – det er han som har gått foran meg og som nå er på vei ned igjen. Vi slår av en prat, alltid hyggelig å treffe folk i skogen, synes jeg. Han sier han ikke hadde ventet å treffe noen her, trodde han var alene om å gå her på en dag som dette. Men nå er vi altså to som har gått her i dag, og blir det flere, blir det enda lettere å gå her!

Han har ikke vært på Knabben, men jeg er nå fast bestemt på å gå opp.

Når jeg kommer inn på labbeløypa som går til Knabben, ser jeg at jeg har tatt et godt valg. Her er det flere som har gått, og det er på ingen måte spesielt tungt å gå oppover.

Det er stedvis ganske bratt, og jeg er glad jeg jeg har brodder. De gir et godt feste, og er et bedre alternativ enn piggsko på et slikt føre.

Jeg snur meg, ser at sola er i ferd med å trenge igjennom skylaget. Hadde vært veldig fint om jeg får litt sol når jeg kommer opp, da!

Må ta enda et bilde av en trestamme jeg går forbi. Dette er et furutre, Det et veldig høyt, og jeg er redd for at det ikke tar så veldig lang tid før dette treet brekker. Det ser ut til å være utsatt for et massivt angrep fra ulike snyltere som stokoser seg med den maten treet kan gi.

Snart er jeg oppe på det siste platået- før de siste stigningene starter. Her ser jeg faktisk antydning til blå himmel.

Vel oppe på Knabben er det allikevel ikke mye blå himmel, ikke antydning til sol, heller. Men det er jo alltid flott å være her, da, uansett vær!

Jeg blir ikke lenge, skriver meg inn i boka, og begynner på nedstigningen. Det er mye snø, våt snø, rett nok, men dersom jeg skulle falle her, ville jeg lande mykt og godt!
Men jeg faller ikke, og det går langt raskere nedover enn det det gjorde oppover. Jeg møter en mann som er på vei opp, og vi er enige om at vi er heldige som har slike turmuligheter!

Det virker som det er blitt enda bløtere nå, og jeg hører vann sildre både her og der. Istapper pryder bergveggen, og forsetter dette mildværet, vil de snart smelte.

Sola prøver igjen å trenge igjennom, uten å lykkes helt, og snart er jeg hjemme igjen! En kjempefin tur!

Jeg vil gjerne komme med en anbefaling helt til slutt. Kan så absolutt anbefale disse broddene. De gir en stor grad av trygghet når man skal gå tur på is eller vanskelig føre.
De var utsolgt på XXL. Men jeg bestilte dem på nettet og fikk dem levert i postkassa etter tre dager.

Ja, det er jo enkelt. Du kan jo bare ta en pille! Bare en pille om dagen!

Bildet under er tatt fra Facebook, et utsnitt av en annonse. Jeg vet at jeg ikke skal bruke bilder uten tillatelse, men jeg tar sjansen på at det er OK å dele litt av denne annonsen.
En pille om dagen, og vips, så er kroppen en helt annen.

Men ta en titt på teksten: Hvordan kan du gå ned flere kilo uten å gå ned i vekt?😂

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nei, piller har jeg ingen tro på. Har ikke tro på noen av de lettvinte løsningene. Har også sluttet å sette vektreduksjon som ett av mine nyttårsforsetter. Det skjedde noe med kroppen min etter fylte femti, og det må jeg nok bare godta, tenker jeg.

Men det er klart jeg er opptatt av å ta vare på kroppen min! Styrketrening og annen fysisk aktivitet er del av min hverdag, men den superslanke kroppen min er nok borte for alltid.

Jeg kunne helt sikkert redusere vekten ved å spise mindre og å kutte ut all alkohol. Ser jo at vekten går opp etter helgen, for så å gå ned igjen. Men jeg koser meg med både god mat og med rødvin på fredager og lørdager, og det har jeg tenkt å fortsette med!

Tenker det viktigste er at man trives med seg selv. Jeg trives best med meg selv når jeg har en aktiv dag bak meg, og det betyr at jeg må en tur ut, uansett vær.

Idag snør det vannrett, jeg har måkt terrassen, og jeg har laget knekkebrød.

Nå skal jeg se på Tour de Ski, og etterpå skal jeg gå tur – i det ufyselige været. Og etter det, må jeg nok ta terrassen enda en gang! 🤣

I løpet av et døgn har vi fått nesten 40 cm med snø. Et par bilder fra terrassen viser hvordan det så ut i går kveld.

Jeg må jo en tur ut i dag også, og det er skikkelig tungt å gå i denne nysnøen.
Jeg ender opp med å bruke ti minutter mer på den samme turen som jeg gikk i går.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I dag har jeg ryddet bort julepynten. Kun stjerna i vinduet henger der fortsatt, og lyslenkene på terrassen. I morgen skal jeg rydde bort juletreet i inngangspartiet.
Jeg har også strikket ferdig et par sokker som Christine skal få.

Nå skal jeg ta en tur ut. Blir deilig å komme ut, men nå skal jeg holde meg på bilveien! Der slipper jeg å gå med snø til langt opp på leggen!

Å gå tur i potetmel – det gjør jeg selvsagt ikke, men i dag føles det slik.
Borte er knasingen fra i går da mine piggsko boret seg ned i isen. I dag er det nysnøen som teller, og det er ikke så lite snø, heller!

Foreløpig er det kommet litt i underkant av ti cm, men det er varslet 45 cm. Der er tungt å gå, skoene blir liksom hengende igjen for hvert skritt.
De som brøyter, gjør en skikkelig god jobb, men det er ikke mulig å ha nybrøytede veier overalt slik det er nå, og mye snø blir liggende igjen i veien. Potetmelsnø.

Jeg ser i sosiale medier at folk klager- det er veldig mye meg og mitt ved slike snøforhold. Alle synes sin egen vei er den viktigste, og de forventer at den skal brøytes non stop. Dette gjelder også veien opp til hyttefeltene der vi har hytte.

Det er dette vi betaler for.
Det må da være mulig å sørge for nybrøytede veier.
Det er bare å sette inn flere folk som brøyter, da!

Slike kommentarer viser at de som skriver dem, ikke helt har peiling på det de skriver om. Vi andre tenker som så:
Nå blir det vanskelige kjøreforhold. Da dropper vi denne hyttehelgen og blir hjemme i stedet.

Men jeg skal ikke ut og kjøre i dag. Heldigvis trenger jeg ikke det. Dette er en dag da det er mest fristende å være hjemme, sitte å kose seg med en kopp kaffe og idrettssendinger på TV.  Men jeg vet at jeg vil være veldig lite godt fornøyd med meg selv etter en slik sløvedag, så det er bare å hoppe i det!

Noen tur til Knabben blir det ikke, men jeg må jo ut for å komme i alle fall i nærheten av mine 15 000 skritt!

Det er som sagt tungt der jeg går oppover veien – i potetmelsnøen. Jeg følger veien lengst mulig og går så over i lysløpa etter hvert. Der er det selvsagt ikke brøytet i det hele tatt, og det er bare en person som har gått før meg.

Jeg ser etter rådyrspor, ser ingen, men ser spor etter ekorn et par steder. Det er helt stille, det er akkurat som om snøen legger seg over alle lyder som ville måtte komme frem.

Det er friskt ute nå, minus åtte, men det går fint når man er godt kledd!🤗

Det blir ikke noen lang tur, kun litt over tre kilometer, og det er deilig å se blokkene igjen og vite at jeg kan gå inn. Må nok ta en tur senere i dag, en eller to, men akkurat nå kan jeg gå inn – godt fornøyd med egen innsats!

Kan nå sitte inne i varmen og se ut på det ufyselige snøværet.

Jeg tar hva jeg har….
Det er det jeg gjør når jeg lager wok. Jeg lager en stor porsjon slik at jeg har til middag i morgen også.

I dag woker jeg følgende:

Gulrøtter
Gul, rød og grønn paprika
Brokkoli
Blomkål
Løk

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Røkte kjøttpølser

Jeg blander alt, tilsetter, tre finhakkede hvitløksfedd, litt vann og en pakke woksaus.

En del jobb å skjære opp alt, men det går egentlig veldig greit.
Fint å ha alt i en gryte! Velbekomme!

Jeg er blitt advart:

-Du må ta det med ro. Du trenger hvile nå.
-Du må ta det med ro en god stund etter corona. Gjør du ikke det, får du tilbakefall.

Ja, jeg har både hørt og lest dette, men jeg følger meg helt fin igjen, nesten i alle fall, og i likhet med sist gang jeg hadde corona, har jeg tatt tilbake mitt aktive liv så fort jeg har orket.

I dag er det ti kuldegrader, det er nydelig solskinn, det er varslet skikkelig mye snø i dagene som kommer, og da må jeg jo bare ta meg en tur til Knabben. Denne gangen vil jeg opp Kjevlingen,

Jeg brygger litt kaffe, pakker inn tre biter sjokolade, fester et sitteunderlag til rompetaska og legger i vei. Først i lysløypa, videre veien opp til Sankt. Hansbroa. Jeg har sola i ryggen, og må bare snu meg for å ta et solbilde!

Jeg går mot Vasshella, tar av der stien mot Knabben begynner. Her føler jeg at jeg går inn i skyggenes dal. Det er sol bak meg, det er sol på toppen, det vet jeg, men jeg ser det ikke. Inne i denne dalen, i Kjevlingen, er det helt solløst. Men det er fint å gå her, da!

Også i dag tar jeg det med ro oppover. Trenger jo ikke å utfordre skjebnen!
Jeg kommer opp til klatreparken, og må selvsagt ta noen bilder her også. Det er ikke de første bildene jeg har tatt her, for å si det sånn!
Men så er også fjellet spesielt. Det ser ut som om noen har tatt frem en kniv og skåret av en bit av fjellet. En helt spesiell snittflate!

Det er litt is her også. Fascineres alltid av istapper, jeg!

Nå er det ikke langt igjen. Føler jeg er oppe når jeg er kommet hit- selv om det er noen høydemeter igjen før jeg er på toppen.

Jeg går ut av Kjevlingen, og, fortsatt i skyggen, tar jeg fatt på de siste stigningene mot toppen. Ser sola dukke opp mellom trærne, som et slags Soria Moria, og jeg kjenner at jeg blir så glad. Alltid en skikkelig gledesboost å komme hit opp.

Da er jeg oppe!

Dette er årets andre tur, lurer på hvor mange det blir etter hvert. I 2021 ble det 150 Knabben-turer. Hadde vært morsomt å klare det dette året også!

Jeg hadde nå planlagt å ta en kopp kaffe, men hvor er sitteunderlaget?
Borte vekk, og jeg bestemmer meg for å ta kaffe hjemme i stedet.

Hjemturen går som en lek, føler jeg hoppeløpegår nedover stien. Etter tretten minutter er jeg nede på veien igjen. Det er stor forskjell på å gå opp og å gå ned igjen!

Jeg ser etter sitteunderlaget, men finner det ikke før jeg kommer inn på vaskerommet der jeg kledte på meg. Det må nok festes på en annen måte en annen gang!

Det er mandag morgen, helt i starten av januar. Klokka er halv åtte når jeg går ut i mørket, og det er åtte kuldegrader. Det er vindstille, og ganske stille elles også.

Det har snødd litt i løpet av natta, og det tynne snølaget avslører at rådyrene har tatt en tur i gata også i natt. Mens jeg var syk, var jeg mye våken om natta, og to av nettene, i firetiden, så jeg flere rådyr som gikk nedover veien. Tror de går der hver natt, jeg!

Det er ikke kommet mye snø denne vinteren, men vi har jo kun en av tre vintermåneder bak oss. Her nede er det et sted mellom ti og femten cm, tenker jeg, men oppi marka er det mer snø og gode skiløyper. Synes det er greit, jeg, om snøen kunne holde seg oppe i høyden. Her nede trenger vi egentlig ikke noe snø. Helst ikke is, heller!

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg skal ut på min første møte våren-tur. Jeg gjorde dette også i 2021. To ganger i måneden skal jeg gå ut, til samme klokkeslett hver gang, og den samme rundturen. Jeg tenker da å følge naturens gang fra januar til midten av juni. I starten vil det ikke skje så mye nytt, men fra starten av mars begynner ting å skje. Spennende!

Klokka er altså halv åtte, og det knaser her jeg går.  Det er piggskoene som lager knaselydene, høres nesten ut som om jeg knuser is med tennene.

Jeg tar av fra veien og begir meg opp i lysløypa. Til min glede seg jeg at lysene er tent, de pleier å være på bare om kvelden. Håper dette er nye rutiner og ikke bare en tilfeldighet. Det er jo mange som liker å gå her om morgenen også!

Det er bare en person som har gått før meg i dag. Alltid spennende å gå på steder med litt nysnø, da ser jeg alltid etter dyrespor. Kanskje ser jeg spor fra en hare, en rev eller et rådyr. Men i dag ser jeg ikke noe.

Men jeg ser inn i den vakre blåtimen, timen der natten slipper taket og ønsker dagen velkommen.

Det var stille nedi gata, og det er stille her. Med unntak av knasingen jeg selv forårsaker, da. Biltrafikken på E134 er i gang, den er der som et lavt monotont bakgrunnsteppe, hører den, men den er ikke sjenerende. Snart hører jeg kanskje ett tog eller to, men foreløpig ikke noe, ikke annet enn mine egne skritt.

Jeg følger lysløypa omtrent en kilometer, og snart hører jeg fossen. Isen der nede tar nok av for noe av lyden, men det er mye vann som spruter ut i åpningene mellom is og snø. Det dannes et isfjell, dette blir tykkere for hver dag nå, og snart vil vi ikke lenger verken se eller høre vannet.
Bildet blir ikke godt. Det er for mørkt, og jeg tør ikke gå nærmere. Ikke noe særlig å falle uti her, nei!

 Jeg forlater lysløypa og går ned mot båthavna. Like før jeg kommer dit, går jeg langs utløpet av Ulverudbekken. Her er det veldig idyllisk, men i dag er det lite idyll å spore. Ikke noe åpent vann, bare snø og is.

Elva er isfri, og vannet ser gråblått ut i denne morgenstunden. Ser kaldt ut!
Hadde jeg vært tøff nå, hadde jeg tatt et morgenbad her, men så tøff er jeg ikke i dag. Hadde blitt veldig kaldt å stå her mens jeg tørker! Nei, slike bad må planlegges – nytter ikke bare å hoppe uti og ta på seg klærne igjen med en gang, uten håndkle eller noe som helst!

Alle båtene er tatt opp, men om noen uker vil de være tilbake!

 Jeg går langs vannet, mot Herstørmkilen. Synes dert er veldig koselig å gå her, med de lave lampene som lyser opp veien for meg.

Herstrømskilen er tilfrosset, men i noen åpne partier ser jeg et svanepar og noen ender. Synes det ser veldig kaldt ut. Tenk om de setter seg på isen og fryser fast!

Nå har jeg vært ute en time, og det er fortsatt et stykke hjem. Jeg vender derfor nesen hjemover, krysser bilveien og kommer inn i Killingrudalleen. Den er vakker  og imponerende, selv uten sitt bladverk.

Vel hjemme tar jeg et bilde av naboen vakre julebusk. Den er enda vakrere i mørket, men fin nå også.

Blokkene våre er fortsatt pyntet, også de er mye flottere i mørket. Et nærbilde viser litt bedre hvordan alle gjør sitt for at fronten skal fremstå så vakker som mulig i sin gylne lyslenkeprakt.

Om fjorten dager kommer neste oppdatering. Kanskje har det da kommet mer snø?

Endelig coronafrisk! Eller nesten, i alle fall. Etter å ha ligget på sofaen eller i senga i fem dager, kjente jeg energien komme tilbake i går, og det var bare helt skjønt. Jeg merket det med en gang jeg sto opp, begynte å brette tørt tøy og rydde på gjesterommet. Dagene før hadde jeg ikke gjort noe som helst…

Det ble en veldig rolig feiring i går, og det var godt å våkne til årets første dag klokka halv åtte, helt uthvilt.

Jeg er et morgenmenneske, nyter å være helt alene på denne tiden av døgnet. Koser meg med en kopp te og et kryssord. I vinduene skinner julestjerna, og hjertene glitrer. Denne magien forsvinner når dagslyset kommer for fullt.

I dag har jeg lyst til å gå en tur ut. Jeg føler meg klar for det, men er ikke sikker på hvor god formen er. Knabben lokker, men det kan være at det blir for tøft. Men jeg kan jo prøve! 😀

Rundt elleve tar jeg på meg turtøyet, deriblant mine nye tights, og sender en tanke til Kristin og Eirik som ga meg tights til jul. De vil herved bli innviet, og jeg merker allerede nå at de blir populære i min garderobe.

Jeg tar på meg piggsko, og går ut i den fine dagen. Sola skinner, bare helt herlig!

Jeg går først på veien oppover. Det fungerer ganske så bra! Oppover og oppover, fortsatt går det bra. Jeg kommer til parkeringsplassen, og må nå ta et valg: Skal jeg ta den mest utfordrende stien til Knabben, eller skal jeg ta Kjevlingen? Eller skal jeg ikke gå til Knabben i det hele tatt?
Etter ikke å ha vært ute på en uke, er det kanskje lurest bare å gå i lysløypa. Men det er jo så kjedelig!

Jeg går for Knabben, og jeg tar den mest utfordrende stien. Det ser ikke glatt ut, og blir det veldig vanskelig oppover, får jeg heller snu eller gå bortover mot Dragomsteinen.

Snart er jeg oppe i de bratte partiene. Flabergene er dekket av snø, et skarelag som gjør at det er lett å gå oppover. Jeg får fortsatt noen hosterier, og jeg må ta en hvil her og der, men det går  egentlig overraskende greit oppover.

Noen steder er det mye is. Piggsko og staver hjelper godt, men tror jeg skal kjøpe meg skikkelige brodder i morgen. Medtallbrodder som ser ut som skikkelige ørneklør. Da vil jeg komme meg frem overalt.🤗

Isen skaper også mange fotomotiv – hvis du bare ser etter. Det er lett bare å gå forbi, men bruker du øynene, kan du se mye fint.
I det første bildet her ser jeg faktisk en fugl!

Har aldri sett lav Innhyllet i is frø, heller ikke tyttebær. Vel, ikke selve bærene da, men bladene.

Jeg kommer til partiet med tau, og er glad tauet er der akkurat nå. Det er mye lettere å komme oppover når jeg har tauet til hjelp!

Etter hvert er jeg oppe på Vesleknabben. Må alltid innom her! Like vakkert som alltid!

Jeg går videre mot Knabben, og det er temmelig glatt opp det lille skaret før jeg kommer opp på platået der jeg møter stien fra Myrabakken. Her tror jeg ikke jeg hadde klart meg uten tau! Men med tau går det som en lek!
Her oppe kommer jeg inn på en skikkelig lappeløype. Kjempefint å gå her, og også resten av veien opp til toppen!

Stolt og godt fornøyd med egen innsats står jeg på toppen og ser utover. I made it! 🤗🤗🤗

Jeg skiver meg inn i boka, og går nedover igjen.

Jeg tar stien ned til Myrabakken nedover igjen, og mesteparten av veien er det helt greit å gå. Det er også et par steder med mye is, men tauene på de stedene hjelper bra.

På vei ned igjen møter jeg et par Knabbentravere, slår av en hyggelig nyttårsprat med dem. Alltid hyggelig å møte folk på vei opp eller ned, folk som er like glad i Knabben som det jeg er!

Vel hjemme igjen setter jeg meg i godstolen, klar for nyttårshopprennet!
Kunne knapt ha hatt en bedre start på 2023- nesen helt frisk igjen og en flott tur til Knabben! 🤗

Benytter anledningen til å ønske alle et godt nytt år!♥️