Jeg er blitt advart:
-Du må ta det med ro. Du trenger hvile nå.
-Du må ta det med ro en god stund etter corona. Gjør du ikke det, får du tilbakefall.
Ja, jeg har både hørt og lest dette, men jeg følger meg helt fin igjen, nesten i alle fall, og i likhet med sist gang jeg hadde corona, har jeg tatt tilbake mitt aktive liv så fort jeg har orket.
I dag er det ti kuldegrader, det er nydelig solskinn, det er varslet skikkelig mye snø i dagene som kommer, og da må jeg jo bare ta meg en tur til Knabben. Denne gangen vil jeg opp Kjevlingen,
Jeg brygger litt kaffe, pakker inn tre biter sjokolade, fester et sitteunderlag til rompetaska og legger i vei. Først i lysløypa, videre veien opp til Sankt. Hansbroa. Jeg har sola i ryggen, og må bare snu meg for å ta et solbilde!
Jeg går mot Vasshella, tar av der stien mot Knabben begynner. Her føler jeg at jeg går inn i skyggenes dal. Det er sol bak meg, det er sol på toppen, det vet jeg, men jeg ser det ikke. Inne i denne dalen, i Kjevlingen, er det helt solløst. Men det er fint å gå her, da!
Også i dag tar jeg det med ro oppover. Trenger jo ikke å utfordre skjebnen!
Jeg kommer opp til klatreparken, og må selvsagt ta noen bilder her også. Det er ikke de første bildene jeg har tatt her, for å si det sånn!
Men så er også fjellet spesielt. Det ser ut som om noen har tatt frem en kniv og skåret av en bit av fjellet. En helt spesiell snittflate!
Det er litt is her også. Fascineres alltid av istapper, jeg!
Nå er det ikke langt igjen. Føler jeg er oppe når jeg er kommet hit- selv om det er noen høydemeter igjen før jeg er på toppen.
Jeg går ut av Kjevlingen, og, fortsatt i skyggen, tar jeg fatt på de siste stigningene mot toppen. Ser sola dukke opp mellom trærne, som et slags Soria Moria, og jeg kjenner at jeg blir så glad. Alltid en skikkelig gledesboost å komme hit opp.
Da er jeg oppe!
Dette er årets andre tur, lurer på hvor mange det blir etter hvert. I 2021 ble det 150 Knabben-turer. Hadde vært morsomt å klare det dette året også!
Jeg hadde nå planlagt å ta en kopp kaffe, men hvor er sitteunderlaget?
Borte vekk, og jeg bestemmer meg for å ta kaffe hjemme i stedet.
Hjemturen går som en lek, føler jeg hoppeløpegår nedover stien. Etter tretten minutter er jeg nede på veien igjen. Det er stor forskjell på å gå opp og å gå ned igjen!
Jeg ser etter sitteunderlaget, men finner det ikke før jeg kommer inn på vaskerommet der jeg kledte på meg. Det må nok festes på en annen måte en annen gang!