Det er søndag, det er grått, og det er plussgrader. Det har regnet i natt, og jeg er spent på tilstanden i labbeløypene. De siste dagene har det kommet svært mye snø, og det har vært ekstremt tungt å gå utenom bilveiene. Ja, det har vært tungt å gå der også da fortauene mer eller mindre har forsvunnet i snøen. Det er blitt til at jeg har gått i veien og trådt til side på fortauet når biler har kommet i mot.

Jeg bruker begrepet labbebløyper. Jeg er selv en labber som elsker gode labbeløyper. En labber er en person som går på beina i stedet for på ski. Og labbeløyper, det er stier som er tråkket av labbere som meg. Noen steder er det labbere som trekker bildekk etter seg, dette for å lage best mulige labbeløyper, men det er det ikke her.

Jeg har tidligere denne uka gått i lysløypa, i labbeløypa, men det har altså vært svært tungt. Men kanskje er det bedre nå som det har regnet?

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Jeg har planer om å forsøke å gå opp til Knabben, og i gangen møter jeg nabo Mona på vei ut. Jeg velger å gå et stykke sammen men henne, og vi legger i vei bortover mot skogen. Det er neste sørpete noen steder, og vi merker ganske snart at regnet har hatt en positiv virkning på labbeløypa. Det er mye lettere å gå her nå enn det det var for bare et par dager siden!

Etter hvert skilles Mona og jeg- hun skal til Batteriet, mens jeg går for Knabben.

Jeg tar en snarvei opp i skogen og kommer så inn på lysløypa. Heldigvis er det  noen som har gått her også. I tillegg er det en som har gått på ski.

Snart tar jeg av for å gå inn i Hundremeterskogen. Min favorittskog med sine rette, stolte trestammer, tett i tett.

Her er det ikke mange som har gått før meg, det ser ut som om det bare er en person, men det går allikevel ganske greit oppover.

Verre er det for dyrene som ferdes her. Jeg ser rådyrspor utenfor løypa. Det må være veldig tungt for rådyrene å gå rundt i skogen nå.

Snart ser jeg spor også i løypa. Smart av dem å gå her i stedet!

Mens jeg går her, prøver jeg å tråkke ned på et annet sted enn det personen foran meg har gjort. Tenker at løypa blir bedre jo flere som går her!

Jeg liker meg altså i denne skogen. Den ligger i naturreservatet, og det betyr blant annet at skogpleie ikke er aktuelt her. Trærne får derfor vokse som de selv vil, og det er de sterkeste som vinner. The survival of the fittest. Dette ser jeg tydelig ved at det er noen trær som virkelig ruver blant alle de andre. Dette gjelder både for furuer og bjørketrær.

Ellers lar jeg meg fascinere av bjørkestammer. De er så vakre!

Jeg møter en mann – det er han som har gått foran meg og som nå er på vei ned igjen. Vi slår av en prat, alltid hyggelig å treffe folk i skogen, synes jeg. Han sier han ikke hadde ventet å treffe noen her, trodde han var alene om å gå her på en dag som dette. Men nå er vi altså to som har gått her i dag, og blir det flere, blir det enda lettere å gå her!

Han har ikke vært på Knabben, men jeg er nå fast bestemt på å gå opp.

Når jeg kommer inn på labbeløypa som går til Knabben, ser jeg at jeg har tatt et godt valg. Her er det flere som har gått, og det er på ingen måte spesielt tungt å gå oppover.

Det er stedvis ganske bratt, og jeg er glad jeg jeg har brodder. De gir et godt feste, og er et bedre alternativ enn piggsko på et slikt føre.

Jeg snur meg, ser at sola er i ferd med å trenge igjennom skylaget. Hadde vært veldig fint om jeg får litt sol når jeg kommer opp, da!

Må ta enda et bilde av en trestamme jeg går forbi. Dette er et furutre, Det et veldig høyt, og jeg er redd for at det ikke tar så veldig lang tid før dette treet brekker. Det ser ut til å være utsatt for et massivt angrep fra ulike snyltere som stokoser seg med den maten treet kan gi.

Snart er jeg oppe på det siste platået- før de siste stigningene starter. Her ser jeg faktisk antydning til blå himmel.

Vel oppe på Knabben er det allikevel ikke mye blå himmel, ikke antydning til sol, heller. Men det er jo alltid flott å være her, da, uansett vær!

Jeg blir ikke lenge, skriver meg inn i boka, og begynner på nedstigningen. Det er mye snø, våt snø, rett nok, men dersom jeg skulle falle her, ville jeg lande mykt og godt!
Men jeg faller ikke, og det går langt raskere nedover enn det det gjorde oppover. Jeg møter en mann som er på vei opp, og vi er enige om at vi er heldige som har slike turmuligheter!

Det virker som det er blitt enda bløtere nå, og jeg hører vann sildre både her og der. Istapper pryder bergveggen, og forsetter dette mildværet, vil de snart smelte.

Sola prøver igjen å trenge igjennom, uten å lykkes helt, og snart er jeg hjemme igjen! En kjempefin tur!

Jeg vil gjerne komme med en anbefaling helt til slutt. Kan så absolutt anbefale disse broddene. De gir en stor grad av trygghet når man skal gå tur på is eller vanskelig føre.
De var utsolgt på XXL. Men jeg bestilte dem på nettet og fikk dem levert i postkassa etter tre dager.