Det er mandag morgen, helt i starten av januar. Klokka er halv åtte når jeg går ut i mørket, og det er åtte kuldegrader. Det er vindstille, og ganske stille elles også.
Det har snødd litt i løpet av natta, og det tynne snølaget avslører at rådyrene har tatt en tur i gata også i natt. Mens jeg var syk, var jeg mye våken om natta, og to av nettene, i firetiden, så jeg flere rådyr som gikk nedover veien. Tror de går der hver natt, jeg!
Det er ikke kommet mye snø denne vinteren, men vi har jo kun en av tre vintermåneder bak oss. Her nede er det et sted mellom ti og femten cm, tenker jeg, men oppi marka er det mer snø og gode skiløyper. Synes det er greit, jeg, om snøen kunne holde seg oppe i høyden. Her nede trenger vi egentlig ikke noe snø. Helst ikke is, heller!
Jeg skal ut på min første møte våren-tur. Jeg gjorde dette også i 2021. To ganger i måneden skal jeg gå ut, til samme klokkeslett hver gang, og den samme rundturen. Jeg tenker da å følge naturens gang fra januar til midten av juni. I starten vil det ikke skje så mye nytt, men fra starten av mars begynner ting å skje. Spennende!
Klokka er altså halv åtte, og det knaser her jeg går. Det er piggskoene som lager knaselydene, høres nesten ut som om jeg knuser is med tennene.
Jeg tar av fra veien og begir meg opp i lysløypa. Til min glede seg jeg at lysene er tent, de pleier å være på bare om kvelden. Håper dette er nye rutiner og ikke bare en tilfeldighet. Det er jo mange som liker å gå her om morgenen også!
Det er bare en person som har gått før meg i dag. Alltid spennende å gå på steder med litt nysnø, da ser jeg alltid etter dyrespor. Kanskje ser jeg spor fra en hare, en rev eller et rådyr. Men i dag ser jeg ikke noe.
Men jeg ser inn i den vakre blåtimen, timen der natten slipper taket og ønsker dagen velkommen.
Det var stille nedi gata, og det er stille her. Med unntak av knasingen jeg selv forårsaker, da. Biltrafikken på E134 er i gang, den er der som et lavt monotont bakgrunnsteppe, hører den, men den er ikke sjenerende. Snart hører jeg kanskje ett tog eller to, men foreløpig ikke noe, ikke annet enn mine egne skritt.
Jeg følger lysløypa omtrent en kilometer, og snart hører jeg fossen. Isen der nede tar nok av for noe av lyden, men det er mye vann som spruter ut i åpningene mellom is og snø. Det dannes et isfjell, dette blir tykkere for hver dag nå, og snart vil vi ikke lenger verken se eller høre vannet.
Bildet blir ikke godt. Det er for mørkt, og jeg tør ikke gå nærmere. Ikke noe særlig å falle uti her, nei!
Elva er isfri, og vannet ser gråblått ut i denne morgenstunden. Ser kaldt ut!
Hadde jeg vært tøff nå, hadde jeg tatt et morgenbad her, men så tøff er jeg ikke i dag. Hadde blitt veldig kaldt å stå her mens jeg tørker! Nei, slike bad må planlegges – nytter ikke bare å hoppe uti og ta på seg klærne igjen med en gang, uten håndkle eller noe som helst!
Nå har jeg vært ute en time, og det er fortsatt et stykke hjem. Jeg vender derfor nesen hjemover, krysser bilveien og kommer inn i Killingrudalleen. Den er vakker og imponerende, selv uten sitt bladverk.
Om fjorten dager kommer neste oppdatering. Kanskje har det da kommet mer snø?
Blir spennende å følge deg inn i våren 😀