Det er lørdag, og jeg er først oppe. Ute er sola iferd med å stå opp, og Skrimfjella har fått en rosa farge.

Jeg tenner opp i ovnen. Eneste lyd er knitring fra ovnen, ellers er det helt stille. Jeg brygger meg en kopp kaffe, nyter stillheten og morgenen.

Snart henter jeg snø som jeg legger i vannkjelen. Snø er vann, bare det smelter.
Slik er det å ha hytte uten innlagt vann!

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Etter frokost går Trond ut og fortsetter snømåkingen. Fortsatt mye snø på taket, fikk tatt bare lillehytta i går. Vi har avtalt å gå skitur senere i dag, heldigvis ikke før tolv. Jeg har nemlig ikke så lyst til å gå på skitur…

Før likte jeg å gå på ski, men etter hvert forsvant lysten. Trond kjøpte dyrere ski og ble mer og mer opptatt av teknikk. Jeg har alltid gått på ski, jeg, men uten teknikk.
Det er blitt slik at han liker best å gå fort, å ta turen som en treningsøkt, og jeg blir hengende lenger og lenger etter…

Det vil si, han venter gjerne på meg. Men det oppleves veldig stressende for meg å se at han er der i horisonten, at han står og venter på meg. Jeg føler på det at han må vente, men han sier alltid at det ikke gjør noe, at det er helt greit.

Klokka tolv gir Trond seg med måkingen, vi tar en lett lunsj, og så er det tid for skitur. Jeg sier til ham at jeg helst vil gå alene, men det er akkurat som om han tror jeg ikke mener det.

Vi går av gårde, han først, jeg etter. Jeg har lyst til å ta bilder, men gjør det ikke, for da blir jeg jo hengende enda lenger etter.
Men så gjør jeg det allikevel. Ser at han forsvinner, men så kommer han tilbake. Da sier jeg enda en gang at jeg vil gå alene, at jeg vil ta bilder og kose meg på min sansetur, at jeg ikke vil legge ut på noen treningstur.

Da skjønner han det, og vi blir enige om å gå hver for oss. Nydelig!

Jeg går innover og oppover, og der er bare så vakkert! Sola skinner, snøen ligger der så urørt. Noen steder er det harespor, andre steder spor etter storfugl eller ekorn. Ellers urørt, med unntak av skiløypa, da.

 Det blir mange fotostopp på meg, og det er ikke bare jeg som tar bilder. En jeg møter sier han bare må stoppe rett som det er, det er jo så mange fantastiske motiver!

Snart nærmer jeg meg Høgstøle, den nærmeste toppen med hytta som utgangspunkt.

Høgstøle ligger 752 meter over havet, og utsikten herfra er som alltid fantastisk. Herfra ser jeg alt fra Oslofjorden til Gaustatoppen, alt etter hvilken retning jeg ser.

Her oppe må jeg ta et valg-  skal jeg snu og ta samme vei tilbake, eller skal jeg ta runden om Hesteskovann?

Jeg bestemmer meg for Hesteskovann. I starten er det bare en fornøyelse å kjøre nedover. Akkurat passe bratt og akkurat passe fort.
Men så blir det brattere. Et ungt par har stoppet opp, de tenker at kanskje jeg kan kjøre først?

Hva sier jeg da? Jeg sier de gjerne kan kjøre først, at jeg ikke er noen racer på ski, jeg, men det ender med at jeg kjører først.

I begynnelsen går det greit å ploge, men etter hvert blir dette vanskelig, Sporene blir flere og dypere, farten blir større og større, jeg prøver å lene meg forover, men føler stedvis at jeg blir dratt bakover.
Det går styggelig fort, stilen er helt merkelig kan jeg tenke meg, men på et mirakulært vis kommer jeg meg ned uten å lage stor underholdning for dem som er bak meg. Jeg kommer meg altså ned uten å falle, og det gir en god mestringsfølelse.🤗

Det går bra med dem som kommer bak meg også, og snart er vi på Hesteskovann.
Et yndet stoppested i påsken, men i dag er det ingen som raster her.

Nå gjenstår bare en utfordrende utforkjøring, og når den er tilbakelagt, sier jeg til dem jeg har kjørt nedover sammen med, at heretter er det bare barnematen ned mot Store Stølevann.

Men da har jeg altså helt glemt den siste skikkelig store utfordringen. Når vi kommer dit, er det to stykker foran oss, og de tråkker ned bakken. Så godt å se det! Da kan jeg også tråkke i vei etter dem, og det gjør også alle bak meg!

Etter dette er bare barnematen nedover mot vannet, og jeg kjenner det er godt å komme ned på flata.

 Det er veldig spesielt her i dag, det er et lag med frostrøyk som ligger over vannet.

Skisporene har et lag av is, og det går veldig raskt over vannene i dag. Det er noe helt annet å gå her
på trått føre og i motvind!

Det som er dumt med å ta denne veien ned fra Høgstøle, er at jeg må gå opp til hytta igjen! Men oppoverbakkene går greit, og snart er jeg tilbake på hytta.

Når jeg kommer inn, sier Trond at det var like før han hadde ringt meg for å høre om jeg var OK. Han lurte på hvor det ble av meg… Men jeg har jo bare vært ute på en nydelig sansetur, jeg!

Og for ordens skyld kan jeg nevne at Trond selvsagt ikke tråkket ned den siste bakken!