Etter å ha sittet inne og sett på sportssendinger i omtrent hele dag, er det bare helskjønt endelig å komme seg ut. Klokka er snart halv fem, sola har gått ned, og jeg tenker jeg er for sent ute til å kunne ta stemningsfulle solnedgangsbilder. Men det er jo ikke derfor vi går ut, da!
Hvis jeg i det hele tatt skal nærme meg 15 000 skritt, er det bare å gå – og gå enda mer. Ved start har jeg ikke gått mer enn 700. Helsløvt!
Det er for sent å gå opp til Knabben, vel, det hadde jo gått med hodelykt, da. Men vi velger en annen rute i dag. Vi går både oppover og nedover, vi går i skogen og på veien, og etter å ha gått fire kilometer, havner vi nede ved elva. Og det beste av alt, jeg får tatt noen stemningsbilder her, lenge etter solnedgangen.
Det er jo bare så vakkert!
Mens vi går her, tar tankene oss tilbake til våren 2020. Det er pandemi, og vi har ikke hatt anledning til å være sammen med barnebarna. Det er snart fire uker siden Norge ble stengt ned, og denne dagen skal vi treffes igjen. Vi har med oss mat, kaffe og kakao, og koser oss her ved elvebredden. Gode minner.♥️
Vi tenker å gå videre langs elva, men det er ikke oppgått løype der vi vil gå, så vi ender med å snu og gå tilbake der vi kom.
Det er blitt litt mørkere nå, men like vakkert.
Jeg tar et siste bilde før vi går hjemover igjen.
Etter en og en halv time og åtte kilometer er vi hjemme igjen, og jeg tror nok jeg kommer opp i 15 000 skritt i dag også. 🤗
Stemningsfulle og magiske bilder:) Takk for at du deler:)
Jeg er glad hvis jeg får 3000 skritt:) Ikke så greit med fibromyalgi, men jeg er takknemlig for at jeg kan fortsatt gå:)
Tenker det er fint at vi kan ha ulike forventninger eller mål til oss selv. Noen har 3000, andre 6000 eller 10000. Det viktigste er å være fornøyd med seg selv! 🤗