10.06.21
Det er torsdag og Trippeltrumf, og jeg handler før dagens tur. Når jeg kommer ut av butikken, blir jeg overrasket av en aldri så liten regnskur. Den varer ikke lenge, og når varene er ryddet bort og jeg er klar for tur, skinner sola igjen. Jeg legger allikevel en tynn jakke i sekken i tilfelle det skulle komme mer regn.
Mari og jeg skal i dag gå til Kobberdokkfjell. Vi har aldri vært der tidligere, men ser på kartet at vi kan forlenge turen og gå til Lauvtjern etterpå og så tilbake. Det er planen når vi starter.
Vi tar bilen til Årbogen, og starter turen derfra. Den første strekningen tas på grusvei, men snart kan vi forlate denne og følge stien som er siste del av 1200 meteren.
Deilig å gå på sti igjen, grønt og frodig, men også gjørmete noen steder. (Tar selvsagt bare bilde av det som er pent og grønt, ikke svart og gjørmete!)
Vi går ikke særlig langt før skiltet til Kobberdokk viser rett vei. Da vi gikk turorientering her fjor, hadde vi aldri hørt om Kobberdokk før. Vi så skiltet den gangen, men visste ikke hva det var. Plutselig går alle til Kobberdokkfjell, kanskje et koronafenomen, og da må jo også vi sjekke ut dette stedet.
Vi vet ikke eksakt hvor langt vi skal gå, vet bare at vi skal oppover, og vi ser på kartet at det ikke er så veldig langt.
Langs stien er et det blomsterhav av dimensjoner. Så vakkert! Gult, rosa, lilla, blått og hvitt.
Det tar ikke lang tid før jeg har plukket en vakker bukett: skogstorknebb, engsoleie, hundekjeks, tiriltunge, akeleie, fuglevikke og tveskjeggveronika.
Men det er ikke bare blomster her. Det er også massevis av mygg! De første møter vi på etter at vi har tatt av mot Kobberdokk. Vi har jo lest om andre som har vært plaget av mygg her, men selv har vi gått tur hver dag denne uken, og det er første gang vi merker myggen.
Merker, ikke et dekkende uttrykk akkurat, altfor tamt. Det tusser av mygg, og den setter seg over alt, i hodet, på armene, på bena….
Vi reagerer heldigvis ikke på myggstikk, får heller ikke mange, men dette er allikevel skikkelig plagsomt og irriterende. Å få en mygg inn i øret er ganske spesielt. Utrolig ekkelt, både lyden og kravlingen.
Men vi kan jo ikke snu. Vi må opp når vi først har gått så langt. Snart begynner oppoverbakkene, det er ganske så bratt her. Men det går greit, vi er jo blitt noen skikkelige fjellgeiter, vi!
Vi ser at det noen steder er slik at stien deler seg, men det er ikke noe mer skilting. Vi tar feil en gang, går tilbake, og snart møter vi to hyggelige damer som er på vei nedover. De forteller oss at det ikke er langt igjen,
De forteller oss også at vi går feil vei- vi skulle ha gått opp den andre veien og ned igjen her. Vel, det visste ikke vi, men det får vi gjøre neste gang. Det er visst ikke så bratt den andre veien.
Damene vi møter har også utstyrt seg med vifter av blad og bregner som skal holde myggen unna. Ikke dumt, det, og plutselig er også vi utstyrt med slike.
Litt lenger opp kommer vi over dette treet med lilla kongler. Må bare ta et bilde!
Det er altså ikke langt igjen, og snart er vi oppe. Vi er jo vant til Knabben, vi, og har vel ikke de altfor store forventningene til utsikten herfra. Men den er storslagen! Vi ser mot Mjøndalen og mot Hokksund, og i horisonten har vi Knuten og Skrimfjella.
Her er det også en tilrettelagt spiseplass med benker og bålplass. Vi kan jo ikke tenne bål nå, men vi ser fremover i tid og drømmer om en ettermiddag her, med bål og en vakker solnedgang. Det hadde vært fint, det!
Myggen plager oss fortsatt, og etter hvert tar vi på oss jakkene våre, Da blir det litt bedre. Merker at myggen nå stikker meg, gjennom buksa, men det gjør jo ikke så mye siden jeg ikke reagerer på myggstikk. Heldig der!
Vi spiser ganske fort, myggen er jo plagsom selv om vi ikke er redde for å bli stukket.
Vi starter opp igjen, og ser fort at vi skulle ha gått den andre veien oppover. Når vi går bortover kanten, ser vi noen blå plakater som kommer med informasjon og oppmuntring. Koselig!
Det går rett ned her, nesten som på Knabben, men det er annerledes her da skogbunnen er dekket av lyng og annet grønt. Det gir ikke samme effekt som det hadde gjort hvis det bare hadde vært fjell.
Stien er vakker, stort sett tørr og fin, og snart går den mot venstre, og nedstigningen starter.
Vi kommer til krysset der vi kan ta av til Lauvtjern slik planen opprinnelig var. Men vi orker rett og slett ikke mer mygg denne gangen, og går derfor mot Årbogen igjen. Men først må vi komme oss ned til 1200 meteren.
Det er et par bratte partier på veien nedover, men vi ser jo at dette alternativet ikke er like bratt som der vi gikk opp. Det er en god del lengre, da, men det er helt greit.
Snart er vi nede på 1200 meteren, og her tar vi til venstre, mot Årbogen. Dersom du kommer fra Årbogen er det ikke helt lett å se at stien til Kobberdokk tar av her. Skiltet med Kobberdokk står litt fra krysset, etter at du har tatt av.
Ser du lenger til høyre på kartet, ser du to parallelle stier opp til Kobberdokk. Vi gikk den lengst til venstre. Her vi vi altså gå ned igjen neste gang.
Stien mot Årbogen tar oss gjennom et landskap med blomsterenger. Utrolig vakkert på denne tiden! Det er tepper av tveskjeggveronika, og andre sommerblomster preger landskapet med sine klare farger.
Nå går det raskt mot Årbogen. Jeg må bare ta med et bilde av selve Årbogen. Stedet vekker mange gode minner hos Mari og meg fra tiden vi var her med ungene- for omtrent tretti år siden!
Avstanden fra Årbogen og opp til Kobberdokk var ca 2,8. km. Totalt gikk vi 7,5 km.
Vi gleder oss til å ta turen om igjen senere på sommeren eller tidlig på høsten.
