Sanselig lykke

07.04.21
Det er onsdag formiddag, og Mari og jeg møtes for vår andre tur etter påskeferien. Turen starter i lysløypa, og det tar ikke lange tid før vi ser et vakkert vårtegn. Tystbasten.  
Den er så vakker der den blomstrer på bar kvist, men den er også giftig. Den bør derfor ikke plukkes, og den er også vakrest der den står. 

Snart er vi er ved inngangen til Hundremeterskogen. 
Sist gang vi gikk her, var det fortsatt noe is og snø i stien, men nå er det bart over alt. Det er så deilig å gå på den myke skogbunnnen, det er som om den tar i mot oss med glede der vi rusler oppover. 

Jeg skriver rusler, for det er det vi gjør akkurat nå. Hadde vi bare strenet av gårde, ville vi mistet mange opplevelser. Vi rusler og bruker sansene, spesielt syn og hørsel. Plutselig hører vi det rasle i løvet like ved oss, og der ser vi herr og fru Svarttrost på let etter mat. Hannen er lett å kjenne igjen, der han går langs bakken, i sin svarte drakt med sitt gule nebb og en gul ring rundt øynene. Hans frue er mer anonym der hun går, hun er brunlig, og hærverkene gult nebb eller gul ring rundt øynene.
Svarttrosten spiser blant annet meitemark, insekter og insektlarver, og det er vel noe av dette den nå finner på bakken.
Herr Svarttrost har altså det flotteste utseendet, han har også den flotteste sangen. Han synger så vakkert med en melodiøs plystring av fløytende og jodlende toner. Jeg klarer ikke beskrive sangen nærmere, men laster du opp appen What bird, kan du høre de ulike fuglene synge. 

Jeg tar frem telefonen for å ta bilder, men da flyr de opp, og jeg får bare tatt et avstandsbilde av en hann oppe i et tre. 

Vi setter oss ned på noen steiner, bare for å lytte til fuglesangen. Vi ser også en due oppe i et tre, vi ser nøtteskrike og flere kjøttmeis. Vi håper på å få se et ekorn eller aller helst et rådyr, men det gjør vi ikke i dag. 

Etter en stund sittende i skogens katedral, går vi videre i retning Knabben. Det er så deilig å gå her nå som is og snø er borte. Det er en nytelse, egentlig, selv om vi går oppover og oppover. Vi merker heldigvis at det koster oss mindre og mindre å gå oppover her, og det er godt. 

Men vi har fortsatt øynene med oss, og snart stopper vi ved en gammel og tørr stokk som ligger ved siden av stien. Tørre stokker er jo litt av et kunstverk!

Studerer du bildet nedenfor, ser du et hjerte. Jeg tenker dette er en symbolsk hilsen fra naturen for å si at alt kommer til å bli bra! 

Oppe på Knabben er det også bart og fint, vi skriver oss inn i boka, og går videre til spisestedet vårt. Det er litt kaldt, så vi blir ikke sittende lenge denne gangen. Vi møter her onsdagsjentene på tur, Kristin og hennes turvenninne. Vi benytter anledningen til å hilse til dem. 

Jeg har tatt tusenvis av bilder fra Knabben, og denne gangen tar jeg ikke bildet av utsikten. Tar nå et bilde med utsikt fra vårt spisested og et bilde av furua til Reidun, den med en rot som er flere meter lang. Ganske utrolig at den kan vokse der en står, midt oppe på berget. 

Vi pleier å gå vIa Solbergfjell ned igjen, men denne gangen går vi mot Svarttjern, Det er lenge siden vi har gått denne veien da det ikke har vært opptråkket sti her. Snøen ligger fortsatt her, noen har også gått her til fots og sunket langt ned, men i dag kan vi gå oppå skaren. 

Vi går inn på skogsbilveien som går til Svarttern, og snart kan vi gå inn på stien som går overfor Svarttjern. Deilig å komme inn på myk skogbunn igjen! 

Etter en stund kommer vi til stedet der en fugl har mistet livet. Godt at vi kommer hit etter at kampen er over. Stakkars fugl, men heldig er den som fikk et godt måltid! 

Nå går det fort nedover til Stenseth, og vi skilles og avtaler tur til Solbergvarden i morgen. Er det noen som vil være med, så ta kontakt! 
Jeg tar enda noen bilder på veien hjem til,Solbergelva. Det er blåveis over alt, i ulike fargenyanser, fra blått via fiolett til rosa. I likhet med tystbasten trives den på kalkrik grunn. 

Det finnes ikke blåveis i Storbritannia, men der, i England, har de blomsten Bluebell
Jeg var så heldig å få se den blomstre i Berkhamsted i mars for noen år siden. 
Vår blåveis kan nok ikke helt måle seg med den! 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg