Etter at jeg var godt i gang med den lakserosa genseren min, skjedde det noe, noe veldig hyggelig! Min yngste sønn og hans samboer kunne med stor glede fortelle at en liten gutt var på vei. Han er fortsatt inne i magen til mammaen sin, det vil han nok være i omtrent to måneder til.
Strikketøyet mitt ble selvsagt lagt til side, og jeg dro rett til garnforretningen. Babyull Lanett i lysegrønt. Så koselig å strikke babytøy igjen! Jakka er ferdig, buksa er snart ferdig, lua og sokkene har jeg ikke begynt på ennå. Knapper og silkebånd må jeg også kjøpe.
Dette er tredje gangen jeg strikker til et barnebarn, og det er alltid vanskelig å vite hvor stort jeg skal strikke. Begge guttene mine var store ved fødsel, det samme gjelder for mine to første barnebarn. Jeg har valgt å følge oppskriften for 3-6 måneder, men blir dette også en baby på godt over fire kilo, blir det ikke lenge disse klærne passer. Men da får jeg bare strikke noe nytt senere!
Vi gleder oss til å bli besteforeldre enda en gang. Så heldige vi er! Mammaen og pappaen gleder seg, det sammen gjøre de andre besteforeldrene. Tenk så heldig lillegutt er som kommer i en familie der alle elsker ham allerede før han er født!
For noen måneder siden begynte jeg på en genser til meg selv. Den strikkes i et veldig tynt garn, og dette vil bli en varm, men en veldig lett genser. Dette vet jeg da det er den fjerde genseren jeg strikker i dette garnet. Jeg hadde regnet med at den ville være ferdig på noen uker, men så skjedde det noe som gjorde at strikketøyet ble lagt vekk…
Så langt kom jeg altså. Jeg er veldig glad i å strikke, jeg liker for eksempel veldig godt å ha et strikketøy når jeg ser på TV. Generelt blir det mer TV-titting og strikking i vinterhalvåret på meg, om sommeren er jeg mer ute. Denne sommeren har imidlertid TV’en stått på omtrent non stop, men det er ikke jeg som er i ivrigst, for å si det sånn. Nei, dette har vært en drømmesommer for Trond, EM i friidrett, Tour de France og nå OL.
Selv om jeg ikke er den ivrigste, har også jeg fått med meg noen sportssendinger. Hvorfor har jeg da ikke kommet lenger???
En stor og en liten, en gammel mann og et lite barn, en oldefar sammen med sitt kjære oldebarn.
Jeg har dessverre ikke originalen til dette bildet, og må derfor bruke et bilde av programmet for pappas begravelse.
Pappa var så stolt over å ha blitt oldefar. Han var også veldig glad i lille Leon som han fikk fire år sammen med. Tenk om de kunne ha fått enda flere år sammen! Tenk om jeg selv kunne ha fått enda flere år sammen med min kjære pappa! Men sykdom satte en stopper for det, og han døde i februar 2019. Jeg savner ham, og minnes ham i dyp kjærlighet.
Heldige er vi som har ei hytte! Vi har hatt denne hytta siden 1996, og den gir oss mye glede og gode opplevelser. Nå sitter vi her ved bålpanna og nyter en deilig kveld.
Til gården jeg er fra, hører en seter. På stølen er det tre gårder som har sine seterhus.
Jeg husker pappa fortalte at han likte seg så godt på setra, at budeiene var så snille og at det alltid var godsaker å få når han kom på besøk.
Selv husker jeg at jeg fikk være med bestemor og bestefar på overnatting her. Den gangen var det ikke lenger seterdrift, seterhuset ble brukt som en hytte. Jeg husker bestemor hadde med seg kjøpebrød og reinsdyrpølse. Det var stor stas for meg som ellers bare fikk hjemmebakt brød og spekepølse av elg.
I dag er deg jeg som baker brød…
Dette er seterhuset som tilhører gården. Det er nå leid ut til jegere. Her var det før i tiden to rom, et stort og et lite. I det store rommet var det spisebord og fire stoler, en grue og to køyesenger.
I det lille rommet ble melka oppbevart. Mener de også laget ost i dette rommet.
Dette er stallen som tilhører gården.
Jeg husker at onkelen min de siste ti-femten årene han levde, snakket mye om livet på setra. Dessverre lyttet jeg ikke, og i dag er det for sent. Nå er det ikke lenger noen å spørre om livet på setra. Tanten min lever fortsatt, men hun opplevde ikke like mye av seterlivet.
I dag tar vi lunsjen på setra. Vi koker kaffe på gassbluss. Nykokt kaffe! Mmmm!
«Hsr du tatt med kopper?» spør Trond. «Neiiii, det har jeg glemt!»
Dette har vi opplevd tidligere også! Da ble det ikke noe kaffe på oss.
Heldigvis har vi nå bilen like i nærheten, og der har Trond pappkrus.
Vi sender en takk til en av seternaboene for lån av bord og benker. Det er alltid så godt å spise ute!
Hei igjen! Som du kanskje har fått med deg, har jeg vært på sopptur i dag. Fant masser av sopp!
Soppen må renses, det er ikke så gøy som å plukke den, men det må gjøres! Jeg tar med meg soppen ned til demningen, renser den der jeg har tilgang til vann. Det er så mye bedre å komme tilbake til hytta med nyrenset sopp!
Jeg sitter der, minuttene går og blir til en halv time og til en time. Det er ganske stille selv om fossen er like i nærheten. Dette skyldes liten vannføring. Men utsikten er fin, da!
Vannet renner over demningen i bakgrunnen og over berget ved siden av meg.
Plutselig brytes stillheten av plaskelyder. Hva i alle verden er det?
En ørret! En sprell levende ørret! Den bukter seg nedover på berget der det nesten ikke er noe vann, og snart er den i den lille pytten du ser på bildet. Hva skal jeg gjøre nå?
Dersom jeg vil ha ørret til forrett i dag, må jeg drepe den. Men jeg har knapt nok drept en fisk før! Trond tar den jobben, han dreper dem ved å slå knyttneven mot hodet, men det vil nok ikke jeg klare. den er så sleip at den vil bare skli ut av hendene på meg. Det er ingen stein i nærheten, jeg må være rask nå så den ikke svømmer ut i den store dammen. Hva kan jeg drepe den med?
Soppkniven blir løsningen. Jeg klarer å holde den fast, selv om den er aldri så sleip, og ganske så snart er halsen skåret over. Hvis en fisk har en hals da.
Jeg tar ut innmaten, det kan jeg da det er jeg som pleier å gjøre det. Vel tilbake på hytta legger jeg den i folie, salter og peprer den, legger en smørklatt inni sammen med urter fra kjøkkenhagen. Snacks! Ikke verst å få en fin ørret uten fiskestang!
Vanligvis er det slik at jeg går en stund, finner en kantarell, to og så tre. Går litt videre, og finner noen til. Tenker alltid at jeg må ta de jeg finner, alle monner drar, osv De små kantarellene lar jeg stå, de kan vokse seg store og glede meg selv – eller andre – senere. Men noen ganger vokser de så tett at de må tynnes, og da tar jeg også de små.
I dag legges turen til Skrimtraktene. Kan jo ikke si akkurat hvor, men det er kjente trakter for meg.
Jeg finner først fire, ikke en, to eller tre. De er så vakre der de står, blant mose og gress.
Jeg går ikke langt før jeg finner en hel klynge, og denne etterfølges av mange klynger, noen små, noen store. Det er plutselig kantareller OVERALT! Jeg vet jeg kunne ha plukket mye mer, men kurven ble tung og nesten full etter hvert.
Tenker på Trond også, han er med på tur, men kan ikke gå langt grunnet smerter i ryggen, så etter omtrent en time bestemmer vi oss for å gi oss.
Jeg renser soppen nede ved demningen, det tar laaang tid, og tilbake på hytta, veier jeg soppen. Litt over tre kilo! Kjelen tar seks liter, og den er mer enn full. Så gøy!
Jeg finner også en steinsopp, noen rødskrubb, en sleipsopp, noen piggsopp og fåresopp. Dette blir tilbehør til dagens middag.
Jeg skal innrømme at jeg har klaget litt på sommerværet, men uten regn hadde det ikke blitt mye sopp! Tror aldri jeg har funnet så mye på så kort tid før. Bare helt herlig!
Jeg går tur så å si hver dag, mange ganger går jeg med trening som mål, andre ganger bare for å nyte omgivelsene. Idag skal jeg gå en nyteomgivelsenetur.
Jeg går ikke langt før jeg ser denne lysegrønne fargeklatten.
I stien er det er det mange røtter, tørre røtter. Tørre røtter det allikevel er liv i, røtter som gir næring til trærne de tilhører.
Dette er ikke noen kantarell, men en frynsesopp. Ikke noe å spise, men dekorativ, da!
Dette er en stubbe som det vokser tyttebærlyng nedi. Knabbentravere kjenner nok igjen denne – det er stubben vi alle tar tak i for å komme oss opp i den krappe svingen!
Jeg har to motivatorer, jeg. Det er to smilefjes som tar imot meg på vei opp til Knabben.
Dette er førstemann. Han forteller meg at jeg er halvveis. Alltid koselig å hilse på ham!
Og dette, det er andre- og sistemann. Han forteller meg at jeg er ferdig med de tyngste stigningene. Ekstra hyggelig å komme opp til ham! Etter møtet med ham er det bare 3-400 meter igjen før jeg er på toppen.
Jeg tenker disse to lyser opp hverdagen til andre også, det er jo alltid hyggelig å treffe på noen med så strålende smil! Dessverre er det noen som ikke har sansen, og det skjer flere ganger at smilefjesene er spredt for alle vinder. Men steiner er det nok av, jeg samler på vei oppover, og lager meg nye motivatorer dersom de er ødelagt.
Må ta med noen bilder fra dagens tur også. Dette er fra starten av turen. Se de grønnfargene!
Fra stien på vei oppover.
Oppe! Kan ikke ta bilde av utsikten hver gang…
Avslutter med å ønske deg en god tur, uansett hvor du ferdes. Velger du å gå til Knabben med start fra Myrabakken, vil du underveis altså bli ønsket velkommen av disse to.
Det er mandag, og jeg står opp til nok en solskinnsdag. Passe varmt, helt perfekt for en sopptur. Dette blir en spesiell tur, skal nemlig gå sammen med ei jeg ikke har møtt før, Hun heter Liv Unni. Takket være sosiale medier er vi kommet i kontakt med hverandre, hun spurte en gang om vi kunne ta en sopptur sammen, og det skal vi altså gjøre i dag. Kantarellen kom tidlig i år, men det er ikke alle sopper det er mye av ennå, og jeg tenker det er like greit. Når man skal lære sopper å kjenne, er det smart ikke å begynne med så mange forskjellige på en gang.
Vi har avtalt å møtes ved kirkegården. Hun lurte vel på hvorfor vi skulle møtes der! Men der, i urnelunden, er det nemlig veldig mye kantareller. Det er bare det at de av og til blir most av gressklippere. Det er nemlig ikke gitt at de som kjører gressklipperne vet hvilke skatter de har på plenen! Jeg hører lyden av gressklippere når jeg kommer til kirkegården, frykter det verste, men heldigvis har de ikke startet på den delen der kantarellene er.
Vi finner hverandre på parkeringsplassen, og jeg merker ganske fort at dette skal bli en hyggelig dag. Kjemien er der, ikke så rart da vi begge er veldig glade i å gå på tur! Og på tur, er det jo bare koselige folk!
Vi tar med oss kantarellene på kirkegården før vi kjører til parkeringsplassen i Solbergveien. Så er vi klare for dagens tur!
Første stopp er ved fossen. Må alltid innom den. Må bare ta et bilde også av Liv Unni med fossen i bakgrunnen.
Vi legger turen innom Huldreheim, den gamle boplassen. Her ser vi resten av grunnmuren. Tenker det måtte være fint å bo langt oppi skogen her om sommeren- kanskje ikke fullt så fint om vinteren. Men livet på en husmannsplass kunne nok være både tøft og hardt uansett årstid.
Bakerovnen er fortsatt intakt! Tror faktisk at man kunne ha stekt et brød inni den!
Vi finner ikke mye sopp her, og går bort til Lunneplassen for å fortsette til Aslakkane. Jeg gikk her i går og fant noen kantarellsteder. Måtte jo være sikker på at Liv Unni fikk med seg sopp hjem! Håper bare at ikke noen har vært der i mellomtiden!
Kantarellen er en fin sopp å starte med dersom man du begynne å plukke sopp. Dette er en veldig god matsopp, og den er lett å kjenne igjen. Den er gul, og den har riller som går nedover stilken.
Den vokser oftest i grupper, det er sjelden man finner en enslig kantarell – men det hender, det også. Finner du en, er det altså gjerne flere i umiddelbar nærhet. Noen ganger gjemmer de seg under mosen.
Vi finner kantareller flere steder langs stien, men ett sted forlater vi stien. Der er det et terreng som ser veldig soppaktig ut, og i går fant jeg to kantarellsteder her. Ingen har vært der siden i går, og Liv Unni kan der plukke i vei. Herlig!
Blek piggsopp har jeg funnet på samme sted tidligere. Den gangen fant jeg det jeg kaller en heksering. En heksering er sopp som vokser i en ring. Alle lyse piggsopper er spiselige, de er gode matsopper, og de kan da være nærmest hvite eller nesten oransje. Grå eller mørke piggsopper plukker vi ikke.
Vi finner ikke noen heksering i dag, men vi finner noen fine eksemplarer. Kantarellene er nesten alltid markfrie, det er ikke piggsoppen, men de fleste vi finner i dag, er uten mark.
Rødskrubben er også lett å lære å kjenne. Den har en skrubbet stilk, og den har verken pigger, riller eller skiver under hatten. Dette er en rørsopp, og den er en god matsopp. Det er ofte mark i den, og det er smart å rense den før du kommer hjem.
Jeg gir all sopp et oppkok, lar den ligge i kjelen til væsken dekker soppen. Det er noen som reagerer på rødskrubben, jeg gjør ikke det, men jeg lar den koke en stund i væsken. (10-15 minutter
Rødskrubben vokser også ofte i en gruppe, de kan ble veldig store, men jeg plukker bare de som er faste. Dette merker du når du tar på den rødbrune hatten. Er den litt svampete, lar jeg den stå.
Vi har nå gått en god stund, vi er kommet til Aslakkane og det er tid for lunsj. Maten smaker nesten aldri så godt som det den gjør ute. Vi er begge skikkelige turdamer, og vi er enige om at turer som huskes, er turer der vi spiser underveis. Heretter vil jeg alltid tenke på lunsjen vår når jeg passerer disse steinene.
Etter lunsj går vi i retning Svarttjern, men før vi forlater Aslakkane, må jeg ta et bilde av den lille dammen her.
På vei til Svarttjern, ser jeg disse blåklokkene i kanten av stien. Ja, jeg vet at det ikke er blåklokker, kanskje de heter fagerklokke? Uansett, det er store blåklokker, og vakre er de!
Nå er vi kommet til Svarttjern, og jeg kjenner det er veldig fristende med et bad!
Jeg kjenner på vannet, behagelig temperatur, og jeg må jo bare hoppe uti! Nydelig!
Vi tar stien som går ned til veien som går opp mot Solbergvarden, og her passerer vi ei hytte. Jeg har gått her mange ganger tidligere, og nå er det også kommet et anneks her. For en fantastisk fin plass! Heldige er de som har den!
Vi har møtt flere på turen i dag, og det er alltid koselig å slå av en prat med folk en møter i skogen. Alle er så blide og hyggelige!
Vi skal nå ta en bilvei ned til hovedveien, og på vei ned møter vi en liten kar. Han er ikke særlig pratsom, men han er veldig fin.
Han Han er ganske enkelt helt herlig!
Vi tar en liten fotostopp ved Nydamnen, jeg forteller Liv Unni at jeg kom over et par her en gang. Skal ikke røpe her hva de bedrev….
Et siste bilde i denne bloggposten er tatt på Batteriet. Nå gjenstår bare de siste kilometerne til vi er tilbake ved bilen.
Vi glemte å spore turen, men da jeg kom hjem, hadde jeg gått over 28 000 skritt.
Takk for at du ble med på tur, Liv Unni! Håper på flere turer med deg!
