Det er mandag, og jeg står opp til nok en solskinnsdag. Passe varmt, helt perfekt for en sopptur. Dette blir en spesiell tur, skal nemlig gå sammen med ei jeg ikke har møtt før, Hun heter Liv Unni.
Takket være sosiale medier er vi kommet i kontakt med hverandre, hun spurte en gang om vi kunne ta en sopptur sammen, og det skal vi altså gjøre i dag.
Kantarellen kom tidlig i år, men det er ikke alle sopper det er mye av ennå, og jeg tenker det er like greit. Når man skal lære sopper å kjenne, er det smart ikke å begynne med så mange forskjellige på en gang.

Vi har avtalt å møtes ved kirkegården. Hun lurte vel på hvorfor vi skulle møtes der! Men der, i urnelunden, er det nemlig veldig mye kantareller. Det er bare det at de av og til blir most av gressklippere. Det er nemlig ikke gitt at de som kjører gressklipperne vet hvilke skatter de har på plenen!
Jeg hører lyden av gressklippere når jeg kommer til kirkegården, frykter det verste, men heldigvis har de ikke startet på den delen der kantarellene er.

Vi finner hverandre på parkeringsplassen, og jeg merker ganske fort at dette skal bli en hyggelig dag. Kjemien er der, ikke så rart da vi begge er veldig glade i å gå på tur! Og på tur, er det jo bare koselige folk!

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Vi tar med oss kantarellene på kirkegården før vi kjører til parkeringsplassen i Solbergveien.
Så er vi klare for dagens tur!

Første stopp er ved fossen. Må alltid innom den.
Må bare ta et bilde også av Liv Unni med fossen i bakgrunnen.

Vi legger turen innom Huldreheim, den gamle boplassen. Her ser vi resten av grunnmuren. Tenker det måtte være fint å bo langt oppi skogen her om sommeren- kanskje ikke fullt så fint om vinteren.
Men livet på en husmannsplass kunne nok være både tøft og hardt uansett årstid.

Bakerovnen er fortsatt intakt! Tror faktisk at man kunne ha stekt et brød inni den!

Vi finner ikke mye sopp her, og går bort til Lunneplassen for å fortsette til Aslakkane. Jeg gikk her i går og fant noen kantarellsteder. Måtte jo være sikker på at Liv Unni fikk med seg sopp hjem!
Håper bare at ikke noen har vært der i mellomtiden!

Kantarellen er en fin sopp å starte med dersom man du begynne å plukke sopp. Dette er en veldig god matsopp, og den er lett å kjenne igjen. Den er gul, og den har riller som går nedover stilken.

Den vokser oftest i grupper, det er sjelden man finner en enslig kantarell  – men det hender, det også. Finner du en, er det altså gjerne flere i umiddelbar nærhet. Noen ganger gjemmer de seg under mosen.

Vi finner kantareller flere steder langs stien, men ett sted forlater vi stien. Der er det et terreng som ser veldig soppaktig ut, og i går fant jeg to kantarellsteder her. Ingen har vært der siden i går, og Liv Unni kan der plukke i vei. Herlig!

Blek piggsopp har jeg funnet på samme sted tidligere. Den gangen fant jeg det jeg kaller en heksering. En heksering er sopp som vokser i en ring. Alle lyse piggsopper er spiselige, de er gode matsopper, og de kan da være nærmest hvite eller nesten oransje. Grå eller mørke piggsopper plukker vi ikke.

Vi finner ikke noen heksering i dag, men vi finner noen fine eksemplarer. Kantarellene er nesten alltid markfrie, det er ikke piggsoppen, men de fleste vi finner i dag, er uten mark.

Rødskrubben er også lett å lære å kjenne. Den har en skrubbet stilk, og den har verken pigger, riller eller skiver under hatten. Dette er en rørsopp, og den er en god matsopp. Det er ofte mark i den, og det er smart å rense den før du kommer hjem.

Jeg gir all sopp et oppkok, lar den ligge i kjelen til væsken dekker soppen. Det er noen som reagerer på rødskrubben, jeg gjør ikke det, men jeg lar den koke en stund i væsken. (10-15 minutter

Rødskrubben vokser også ofte i en gruppe, de kan ble veldig store, men jeg plukker bare de som er faste. Dette merker du når du tar på den rødbrune hatten. Er den litt svampete, lar jeg den stå.

Vi har nå gått en god stund, vi er kommet til Aslakkane og det er tid for lunsj. Maten smaker nesten aldri så godt som det den gjør ute. Vi er begge skikkelige turdamer, og vi er enige om at turer som huskes, er turer der vi spiser underveis. Heretter vil jeg alltid tenke på lunsjen vår når jeg passerer disse steinene.

Etter lunsj går vi i retning Svarttjern, men før vi forlater Aslakkane, må jeg ta et bilde av den lille dammen her.

På vei til Svarttjern, ser jeg disse blåklokkene i kanten av stien. Ja, jeg vet at det ikke er blåklokker, kanskje de heter fagerklokke? Uansett, det er store blåklokker, og vakre er de!

Nå er vi kommet til Svarttjern, og jeg kjenner det er veldig fristende med et bad!

Jeg kjenner på vannet, behagelig temperatur, og jeg må jo bare hoppe uti! Nydelig!

Vi tar stien som går ned til veien som går opp mot Solbergvarden, og her passerer vi ei hytte. Jeg har gått her mange ganger tidligere, og nå er det også kommet et anneks her. For en fantastisk fin plass! Heldige er de som har den!

Vi har møtt flere på turen i dag, og det er alltid koselig å slå av en prat med folk en møter i skogen. Alle er så blide og hyggelige!

Vi skal nå ta en bilvei ned til hovedveien, og på vei ned møter vi en liten kar. Han er ikke særlig pratsom, men han er veldig fin.

Han Han er ganske enkelt helt herlig!

Vi tar en liten fotostopp ved Nydamnen, jeg forteller Liv Unni at jeg kom over et par her en gang. Skal ikke røpe her hva de bedrev….

Et siste bilde i denne bloggposten er tatt på Batteriet.
Nå gjenstår bare de siste kilometerne til vi er tilbake ved bilen.

Vi glemte å spore turen, men da jeg kom hjem, hadde jeg gått over 28 000 skritt.

Takk for at du ble med på tur, Liv Unni!
Håper på flere turer med deg!