Skogfruen Grip dagen!

04.02.21
Mari og jeg har avtalt å møtes litt over åtte i dag. Planen er å ta en morgenkaffekakao på Batteriet. Kaffe på Mari, kakao på meg. Dette skal nytes mens vi ser på soloppgangen. 
Jeg var her i går, uten kakao, og kunne da se en vakker soloppgang på min morgentur. 

Det er kaldt i dag også, minus tolv. Men det er akkurat som om vi venner oss til kulda, og jeg tenker at dette er helt greit. 

Jeg tar et bilde fra terrassen før jeg går ut. Det viser en begynnende soloppgang. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det tar meg tyve minutter å gå til Batteriet, og jeg merker fort at det er forskjell på tolv kuldegrader og på tolv kuldegrader, for å si det sånn. Vi har nemlig tolv kuldegrader uten vind og tolv kuldegrader med vind. Det er litt vind i dag, og jeg kjenner det ta skikkelig i kinnene. Der er som om hele ansiktet stivner, gjør jeg en grimase, virker det som om den blir der fortsatt etter at jeg ikke lenger gjør den. 
 

Mari har kommet før meg, og hun har ikke satt seg ned ennå. Det er enda kaldere her oppe, egentlig helt sprøtt å sette seg ned, men vi finner frem sitteunderlag og tar frem varmt drikke.  Mari sier kaffen hennes blir kald med en gang, og det tar ikke lange tiden før kakaoen også blir kaldere i koppen. 
Å si at vi nyter det mens vi sitter her, er vel ikke helt sant. Det ser heller ikke ut til å bli den soloppgangen vi håpet på. 

Men vi er jo litt tålmodige, og snart farges himmelen rosa. Vakkert.

Men jeg vet fra i går at sola ikke står opp ennå, og etter hvert forsvinner tålmodigheten. Mari orker ikke lenger å sitte, og begynner å gå rundt benken. 

Jeg har tredd på meg en ekstra ullgenser, så jeg er litt varmere enn henne, men også jeg melder pass. Det er for kaldt. Jeg tar et siste bilde før vi forlater Batteriet.

Vi bestemmer oss for å gå en runde før vi går hver til vårt. Vi kommer til skolen der jeg jobbet, og finner ut at vi vil ta en liten tur innom. Der møter vi Monica, skolens fantastiske sekretær. Det er så hyggelig å se henne igjen. Vi vet vi ikke skal klemme, men Monica og jeg har vår egen koronaklemmevariant som vi har brukt i hele koroantiden, og det gjør vi i dag også. Monica er en person jeg savner å være sammen med, hun er en person som sprer positivitet og glede. 
Et par andre ansatte kommer også forbi, og på vei mot parkeringsplassen får jeg hilst på en av klassene på syvende trinn og kontaktlæreren Elisabeth – via vinduet. Hyggelig! 
 

Mari og jeg går videre på vår runde, og snart er vi der vi skal skilles. Det ble ikke noen soloppgang på oss i dag, men en frisk og god start på dagen fikk vi! 
 

Jeg legger ved noen bilder fra i går, bare for å vise hvordan det kan se uten tidlig morgenstund.

01.02.21

Det er kaldt, 12 kuldegrader, når jeg går ut halv åtte denne morgenen. Det har snødd litt i natt, det er som om et tynt lag melis dekker bakken. 
De to siste ukene har det vært kaldt, med unntak av tre dager da det sluddet og regnet. En god del av snøen forsvant, og nå har vi en snødybde på rundt 5 cm. 

Det er vakkert denne morgenen, det er et lilla skjær i lufta, og jeg trenger ikke lenger hodelykt denne morgenen. Måneskinn er det også.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når jeg kommer bort i skogen, føles månen enda nærmere. Det er nesten som et Soria Moria i horisonten. Den skaper en helt spesiell stemning. 

Det er ingen spor i snøen der jeg går, ingen har gått før meg, men plutselig dukker det opp et rådyrspor. Jeg føler jeg har selskap, er ikke lenger alene. Det er på en måte koselig å gå her, det er rådyret og jeg, men dessverre har nok rådyret vært litt tidligere ute. Snart går sporene ut av stien og videre innover i skogen. Jeg stopper opp, lytter, men jeg hører ikke noe. 

Denne uken har jeg hørt fuglesang for første gang. Jeg tenker da ikke på skjærer, men på småfuglene. Nå hører jeg ikke noe, hører bare suset fra bilene som tar folk til jobb. Det er vel for tidlig for småfuglene, de sover fremdeles, tenker jeg. 
 
Jeg kommer ned til bebyggelsen, og må ta et par bilder. Landskapet er badet i ulike nyanser av lilla og blått, det er bare helt spesielt og vakkert.

Langs stien ser jeg gress og lyng blant snøen, og snart, om noen uker, kommer blåveisen her. Enn så lenge er det altfor kaldt. 

På vei opp til Batteriet er det bare is, hele veien, og det er blitt laget en smal sti i snøen helt på den ene kanten. Nå er isen dekket av snøen, og de som ikke vet bedre, vil få seg litt av en overraskelse dersom de tråkker på den snødekkede isen. Men det går fint for meg, jeg har piggsko, og jeg vet hvor jeg skal gå. 

Oppe på Batteriet er utsikten vakker, som alltid. Da jeg tok bilde herfra i starten av januar, på samme tid av døgnet, var det helt mørkt, jeg så bare lysene i bygda. Nå er det mye lysere, og jeg ser også landskapet og åsene bak lysene. 

Jeg beundrer utsikten, ser meg rundt, kanskje vil det dukke opp et rådyr, men det skjer ikke. Jeg snur, og starter på tilbakeveien, og jeg ser at det nå er mye lysere en da jeg startet hjemmefra for tyve minutter siden.  

Når jeg nærmer meg Bergås, stopper jeg og lytter igjen. Først hører jeg neon skjærer, og så hører jeg kvitringen fra småfuglene. Herlig! Våren kommer – må bare vente litt til. 
 

Vel hjemme igjen er det blitt nesten helt lyst. Juletreet er tatt inn, og det samme  er julebelysningen som i desember og januar prydet terrassene. 
Dessverre er det ikke noen soloppgang i dag, men det er vakkert allikevel. 

Om to uker kommer en ny oppdatering. Og neste gang der igjen, er det mars! Den første vårmåneden!

31.01.21

En ny solfylt og kald dag, den siste i januar. Jeg bestemmer meg for å gå en tur alene, Trond velger skitur. Jeg liker godt å se sportssendingene på TV, og jeg må ha med meg finaleomgangen i slalåm før jeg går ut. Satser på å rekke tilbake til hopprennet. Da har jeg tre timer på meg, og det skulle gå dersom jeg holder et raskt tempo. 

Jeg vil opp i høyden, og utstyrer meg med piggsko og staver. Har forresten kjøpt nye staver, på XXL, og er veldig godt fornøyd med dem da de er enkle å justere. De forrige jeg hadde var vanskelig å stille inn, og det endte ofte med at jeg kom hjem med en kort og en lang stav. Det var nemlig slik at den ene staven ikke holdt seg der sen var stilt inn, og jeg klarte ikke å vri den hardt nok slik at den satt slik den skulle. Disse stavene festes på en annen måte, mye enklere. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg går først Solbergveien opp til parkeringsplassen der Nerdamsveien starter. Der tar jeg av veien og følger stien til Aslakkane. 
Det er mye is i stien, noen steder er det bart, noen steder ligger det trær over stien, mens andre steder er stien nesten som en autostrada. Det går fort oppover, og jeg er glad jeg har både staver og piggsko. 

Det er utrolig flotte iskrystaller i snøen der jeg går, og det er ikke lett å gjengi dem i bilder. Prøver allikevel, jeg! 

Noen steder er det is og rennende vann. Klukkelydene får meg til å tenke på våren, våren jeg lengter etter. Ikke så lenge igjen nå –  bare februar. Mars er jo den første vårmåneden! 

Like før jeg kommer opp til Aslakkane, ser jeg et skilt som viser vei til Tekstilhytta Solhøy. Jeg googler, og ser at den ligger ved Steinarvannene. Skulle gjerne ha visst mer om historien til den hytta. Tekstil får meg til å tenke på spinneriet, så jeg regner med at den har en forbindelse til Solberg spinneri. 

På Aslakkane ser jeg bålet Mari og jeg prøvde å tenne tidligere denne uken, og jeg må ta et par bilder før jeg går videre mot Knabben. Jeg ser at det er oppgått sti til Solbergvarden, så det kan bli et turmål senere denne uken eller neste uke.

Jeg går nå inn i et skyggeparti, og da er det bare så helt herlig å komme inn i et område der det er sol igjen. Nydelig og veldig vakkert. 

I den siste kløften før Knabben er det mye is, og jeg må bare ta med et bilde av det også. 

På Knabben skriver jeg meg inn i boka, og selvsagt må jeg ta et solbilde før jeg går videre mot Solbergfjell. 

Når jeg går ned fra Knabben møter jeg en familie på tre, og jeg kan tenke meg at gutten er fem -seks år. Jeg skryter av ham, synes han er flink som har gått så langt. Det gir en god mestringsfølelse å gå på slike turer! Leon peker flere ganger opp mot Knabben når han er på besøk: «Der har jeg vært, bestemor.»
 

Jeg må ta noen bilder på Solbergfjell også. Utsikten er like fin herfra som det den er på Knabben. Sola er like fin, den også! 

På Knabben treffer jeg Reidun, en turvenninne av Mari. Hyggelig! Vi slår av en prat, og går sammen mot Stenseth. Der skilles vi, jeg skal hjem til Solbergelva,  mens hun bor på Stenseth.

Jeg tar et bilde øverst på Stenseth, og selvsagt må jeg ta et bilde på Batteriet også. 

Jeg avslutter denne bloggposten med et isblide.

Det var en flott tur, god trening også. 
9,8km, 2 timer 45 minutter. 

27.01.21

Mari og jeg møtes klokken seks, det er mørkt, og vi er klare for en måneskinnstur til Nerdammen. 
 Vi går fra Myrabakken, oppover Bergås terrasse og videre opp Solbergveien og Nerdamsveien. Det er det gatelys i starten, opp til St.Hansbroa, og etter det er det bare månen, stjernene og oss.

Vi har hodelykter, men dem trenger vi ikke. Månen gir fantastisk godt lys til omgivelsene, og det er ganske så fint og spesielt å gå oppover veien. Trærne kaster skygger over veien og terrenget. Vakkert!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er vanskelig gjengi stemningen med bilder, her burde jeg vel ha noe annet enn kameraet på mobiltelefonen, men det blir jo ganske bra, synes jeg. 

Mari og jeg har en rolig og behagelig tur oppover. Det er godt kunne gå her og bare sanse, i stedet for å strene oppover med en puls på 150. Det er helt stille, det eneste vi  hører, er lyden av piggene under skoene som treffer grusen og lager knaselyder, 

Vi er begge enige om at vi ikke ville ha gått her alene, det hadde vært litt skummelt. Det er rart hvordan ting blir annerledes og mer skummelt bare fordi det er mørkt. Men her går vi altså, og det oppleves veldig bra. Vi ser på stjernehimmelen, og vi ser et par fly høyt der oppe. Det er nesten rart å se fly nå for tiden, det er ikke mange av dem. Vi drømmer oss litt bort der vi går, snakker om felles ferieturer og minner fra Kreta.

Etter en stund er vi fremme ved Nerdammen. Det er utrolig hvor lyst det er her oppe. 

Vi snur her og går ned igjen. Kjempefint også å gå denne veien, ikke minst når vi etter hvert ser lysene fra Konnerud. 

Snarr når vi den nederste parkeringsplassen, og vi tar her lysløypa tilbake til Myrabakken. Jeg må her knyte skoene, og mens jeg ser ned i bakken, ser Mari et lite rådyr løpe over lysløypa og inn i skogen. Det skjer så fort at hun ikke har sjansen til å få opp mobilen, så noe bilde blir det ikke. 
Jeg får ikke med meg noe som helst, dessverre. Men regner med at jeg kanskje ser et rådyr eller to en annen gang. Det er mange av dem i området.,

Jeg tar et siste bilde, av Mari, på vår vei hjemover. 

Vi har på oss refleksvester, og det er et must, synes jeg, når vi går på Nerdamsveien om kvelden. Vi møtte flere biler på vår vei oppover, og da er det viktig å bli sett.

Etter litt over to timer er vi hjemme igjen, og ni kilometer er tilbakelagt. En fin kveldstur! 
 

26.01.21

Det er tirsdag, det er en solfylt, men kald formiddag. 13 minus, men Mari og jeg skal ikke møtes før klokken tolv i dag. Godt med litt innekos før jeg tar på meg turtøy og går ut i kulden. 
Terrassen min er fri for snø- jeg måker den så fort det kommer noe. Dette for at den skal være klar når våren kommer! I dag er glassveggene fulle av iskrystaller.

Mari og jeg skal til Aslakkane i dag, men vi vil stikke innom Knabben når vi allikevel er så nær. Vi går første lysløypa bort til Solbergveien, og i dag hører vi for første gang fuglekvitter. Bare helt herlig å høre det igjen!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi går Solbergveien til vi kommer til St.Hansbroa, og nå er lyden av fuglekvitter erstattet av lyden av klukkende vann. Det får tankene inn på våren, men kulden bringer oss raskt tilbake til virkeligheten. Det er ikke så kaldt som i morges, men vi kjenner kulden ta godt i kinnene. Istappene gir oss heller ikke vårlige tanker, akkurat.

Vi tar den letteste traséen opp til Knabben. Dette er blitt en ny turfavoritt, vi liker begge stien som går oppover lia her. 

Det er litt is i stien, men det gjør ikle noe, for vi har både staver og piggsko. Istapper henger også ned fra fjellsiden, og is omkranser kvister og strå. Vakkert! 

Snart er vi oppe på Knabben. Sola møter oss igjen her etter at vi har gått i skyggen oppover lia. Vi må selvsagt skrive oss inn i boka, slik at vi ikke kommer ut av tellingen. Selv har jeg satt som mål å gå til Knabben 30 ganger dette året, og jeg tror nok jeg skal lykkes med den målsettingen.  Dette er min niende tur allerede, helt fantastisk. Det er mer enn jeg hadde i hele i fjor – det skal bli spennende å se hvor mange turer det blir dette året.

Det er kjempefint her oppe i dag. To jenter inntar lunsjen sin her, det er tydelig de koser seg i sola. 

Men vi skal videre, vi går et stykke ned igjen før vi går oppover igjen på den andre siden. Her skinner sola, det er skikkelig vakkert her med istapper og tyttebær i skjønn forening.

Vi tenker at det kunne ha vært fint å spise her,  men vi skal jo opp til Aslakkane, og tenker det sikkert er like fint der oppe. Det er en fin, opptråkket sti her også, og vi sanker ved på veien opp. Planen er å kose oss ved bålet mens vi inntar lunsjen. 

På Aslakkane er det imidlertid ikke mye sol, kun litt i utkanten. 

Vi prøver å finne en fin plass å sette oss ned, men så fort vi går utenom stien, synker vi ned i snøen. Vi ender opp med å lage et bål like ved stien. Jeg setter meg på sitteundrlaget, men også da forsvinner jeg ned i snøen og lurer litt på hvordan jeg skal komme opp igjen, uten å få for mye snø i skoene og inn under anorakken. Mari velger å bli stående. 
Mens jeg sitter der, slukker bålet, vi prøver en ny tennbrikett, og det brenner litt til før ilden igjen dør ut. Vi er blitt kalde, både på føttene og hendene, og det ender med at vi pakker sammen og drar hjemover. Vår første utelunsj i 2021 ble altså langt fra noen suksess. 

Vi brukte tørr ved dersom noen skulle tro våt ved var skylden til det mislykkede bålet…

Men vi kom til Aslakkane, og det var det viktigste. Det er en helt spesiell dag for Mari, det er akkurat to år siden i dag at Aslak, mannen hennes døde. 
Det er også,snart to år siden pappa døde, og vi har i dag på oss ekstra gode vinterbukser, jeg har min pappabukse, og Mari har sin Aslakbukse.  Det var ikke planlagt, men spesielt at vi begge har på oss buksene etter vår kjære.

De er helt like også, det er kun fargen som er forskjellig. 

Vi går samme vei tilbake, og etter en stund møtet vi sola igjen. Herlig og skjønt. 

Tilbake på Knabben tar jeg et bilde av sola før vi begir oss til Solbergfjell. 

For litt over en uke siden var det mye, tung snø på trærne her oppe, og det var en skikkelig trolsk stemning. Etter mildværet sist uke er snøen på trærne borte, og vi kan nå se hvilke skader den har gjort. Trær er brukket tvers av, som fyrstikker, det er mye toppbrekk, og det er også mye rotvelt. 

Brukne trær, gran og furu, kan lett angripes av barkebiller, og blir det mange av dem, går de også på friske trær, og skog kan bli ødelagt. Vi får håper det ikke skjer. 

Når vi kommer til Solbergfjell, er det tid for solnedgang. Vakkert! 

Nå er det bare nedoverbakker ned til Stenseth. Det går fort nedover, og vi rekker solnedgangen også sett fra Stenseth. 

Her tar vi farvel, vi avtaler en måneskinnstur til Nerdammen i morgen. Jeg skal videre til Solbergelva, og det er godt jeg snart er hjemme, for det begynner å bli mørkt. Lysene i lysløypa er allerede slått på, og som vanlig må jeg ta bilder fra Batteriet. 

Klokka kvart over fem er jeg hjemme igjen. Det ble en lang tur idag, en veldig fin tur, men Mari og jeg er enige om at det er litt for tidlig å ta en lunsj ute- i alle fall så lenge det er så kaldt. Vi gleder oss skikkelig til våren, vår favorittårstid, men enn så lenge nyter vi også våre vinterturer.

20.01.21

I dag snør det, det er ikke så kaldt, men det er absolutt ikke noe ønsket turvær. Det er en dag da jeg hadde fortrukket å kose meg inne, se på TV, lese, løse kryssord eller til og med vaske leiligheten. Alt annet enn å gå tur.

Men så var det det at jeg hadde gjort en avtale med Mari, da. Det ble gjort på mandag da vi gikk en fantastisk fin tur til Knabben og Solbergfjell. Det var ikke spesielt fint vær den dagen, men det var opphold.
I dag snør det altså, og det er en våt, tung snø som laver ned. Jeg vet jeg ikke hadde gått noen lang tur uten denne avtalen, og det samme gjelder for Mari. Men det er det som er så fint med avtaler, de gjør underverker, og klokka halv tolv er jeg på vei for å møte Mari. Vi skal ikke gå i skogen i dag, vi vil gå til Storsenteret og Elkjøp for å utføre noen ærender. Vi tenker det er lettere å gå nede i bygda, håper på nybrøytede fortau og gangveier.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kler meg godt, caps og hette er godt å ha på den dag som dette. Føler meg som en fargeklatt i alt det grå og hvite. 

Første etappe går gjennom skogen, og etter en halv kilometer kommer jeg til lysløypa. 
Det er tungt å gå her. Det er akkurat som om skoen sitter fast i snøen for hvert skritt jeg tar.

I lysløypa  møter jeg etter hvert et eldre par som går på truger. Jeg synes jo at det er litt rart at de går med truger her, men det er veldig fint for meg. Det stemmer nemlig det damen sier: «Nå får du fine spor å gå i!» Så tusen takk til de to som laget et kjempefint spor med trugene sine!

Snart er jeg ved kirken, og jeg går videre til busstoppet der jeg skal møte Mari. Jeg kjenner jeg er litt kald der jeg står, skulle nok ha tatt på meg en vanntett jakke. Snøen smelter på jakka mi, og den blir våt. Men det går det ikke an å gjøre noe med nå. 
Mari kommer, og så fort jeg er i aktivitet igjen, kommer også varmen tilbake. 

Vi kan i starten glede oss over å kunne gå på et nybrøytet fortau omtrent helt fritt for snø. Det er som om vi tripper bortover! 
 

Men vi forlater fortauet, og går inn på gangveien. Denne er også brøytet, men det er allikevel en del snø der vi går. Nå er det akkurat som om vi sklir litt bakover for hvert skritt vi tar, vi får liksom ikke et ordentlig feste. 
Mens vi kjemper oss i retning Storsenteret, snakker vi om hvor lurt det er med avtaler. Uten avtale, ikke noen lang tur i dag. Men jeg skal jo gå 15 000 skritt om dagen, og det hadde ikke vært lett å oppnå det ved å oppholde seg innendørs! Kunne ha vasket hele leiligheten, det hadde blitt noen skritt det også, og etterpå kunne jeg ha gått runder i trappene, fra kjeller til femte etasje, opp og ned og opp og ned igjen. Men det hadde jo blitt litt kjedelig, da. 

Nå er vi egentlig veldig godt fornøyd med oss selv og for at vi trosser været på denne måten. Vi tar en ufyseligværselfie. 

På Storsenteret stikker jeg innom Mester Grønn og kjøper en bukett tulipaner i vakre farger. Tulipaner, og særlig bukettene i flere farger, gir meg en følelse av vår, og det trenger vi på en dag som denne. 

Etter Storsenteret stikker vi innom Elkjøp der Mari har et ærend. Jeg står ved siden av henne der hun snakker med en ekspeditør, og det slår meg at hun ser ut som en skikkelig røver som i neste sekund skal si: «Gi meg pengene!» Ikke rart det, utstyrt med sydvest og munnbind! 

Turen går videre, langs elva mot den gamle Mjøndalsbroa. Alt er grått- og hvitt, men det er jo ganske fint allikevel. Stemningsfullt.

Vi krysser elva, og går videre gjennom Mjøndalen sentrum. Vårt neste stopp er DnB  Eiendom. Min kjære svigerdatter, Christine, har sluttet i Krogsveen og begynt i ny jobb hos DnB, og det er hun som skal få tulipanene. 
På med munnbind enda en gang, og vi blir ikke gjenkjent med det samme. Ikke så rart det slik som vi ser ut! 

Det er fint å se Christine på hennes nye arbeidssted og å hilse på hennes nye kollegaer. Blomstene blir hjertelig mottatt, og vi tar fatt på den siste etappen hjem. Det skal bli godt å komme hjem nå! 
 

GPS-trackeren viser at vi har tilbakelagt rundt tolv kilometer, og vi har vært ute i vel tre timer. Vi har fått mye frisk luft, og er godt fornøyd med dagens fysiske innsats!
 

18.01.21

Det er mandag, og Mari og jeg har avtalt å gå tur. Akkurat hvor, bestemmer vi først på morgenen turdagen. I dag er det i underkant av ti kuldegrader, og vi bestemmer oss for å gå til Knabben, men denne gangen vil vi prøve bakveien. Der har vi ikke gått før. Vi har hørt at det er den letteste veien å nå toppen på, så da får vi testet om det stemmer.

Vi går først langs Bergås terrasse til vi kommer til Solbergveien. Vi går Solbergveien til vi kommer til St.Hansbroa, og deretter følger vi skiltene mot Knabben. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det første bildet tar vi ved broa. Det er mye is i elva nå, men fortsatt kan vi høre lyden av klukkende vann. 

Stien tar av til rett før vi kommer til broa. Også denne er oppgått. Det er utrolig hvor flotte disse vinterstiene er! 

På vår vei mot toppen ser vi mye is. Lange flotte istapper som henger ned fra fjellet. Noen er grå, andre er gulbrune eller blanke.

Heller ikke her er snøen snill mot trærne. Vi ser trær som er brukket, og vi ser også at noen har gått her og ryddet stien for trær som har ligget over stien. Og de noen, vet vi hvem er. Det er Willy og Finn som har ryddet stien. Tenker det er helt fantastisk at det finnes mennesker som dem, som tar en sjau med saga og sørger for at alle vi andre får gå uten hindringer. Tusen takk til dem! 

Etter å ha gått en stund kommer vi til et fantastisk flott fjellparti. Det er et vakkert mønster i fine farger, og det ser ut som om noen har skåret i fjellet med kniv. 

Nå er vi snart oppe, og vi er helt enige i at dette er den letteste veien opp til Knabben. Det er litt lengre å gå -vi går jo hele veien- men tar du bilen til den første parkeringsplassen i Solbergveien, er det jo ikke langt. 
 
Det er grått i dag, det er meldt snø på ettermiddagen, men utsikten er fin uansett. 

Men vi skal ikke stoppe her. Vi går videre mot Solbergfjell. Det er fin sti også dit, og snart kommer vi til et skikkelig vinterland. Har så langt denne vinteren ikke sett andre steder der snøen har vært så brutal mot trærne som det vi ser her. Snøen gjør at trær bukker i alle retninger, og det er mye toppbrekk her.

Vi prøver å redde noen trær ved å riste av snøen, men det monner så,lite. 

Når vi kommer til Solbergfjell, er tåka kommet, og det er ikke mye vi ser. Men fint uansett!  Det er nesten som om vi er kommet til verdens ende. 

Mari og jeg gleder oss til det blir varmere i været slik at vi igjen kan sette oss ned og nyte måltider utendørs. Det går selvsagt nå også, men det er bedre når vi kan sitte her i marssola som varmer så godt.

Vi går nå hjem, første ned til Stenseth der vi tar farvel. Vi avtaler ny tur på onsdag. Jeg går videre, via Batteriet og hjem til Solbergelva. 
Må selvsagt ta et par bilder på Batteriet. Tåka er nå nesten borte, og utsikten er fin som alltid. 

Dette er en tur på 7,5 kilometer, og vi brukte to timer og 45 minutter – i et behagelig tempo. 
Tror dette blir en av våre turfavoritter- en kjempefin tur, synes vi! 

15.01.21

Det har vært en kald start på året. I dag er det 15 kuldegrader når jeg legger ut på min morgentur. For fjorten dager siden var det måneskinn, det er det ikke i dag, og det virker derfor mørkere denne dagen. 
Vi har hatt et par dager med snøvær i januar, og her nede i bygda er det rundt 20 cm med snø. På Knabben og Solbergfjell er det det dobbelte, og mange trær er blitt skadet av den tunge snøen. 
 
Jeg må ha lykt når jeg går ut i dag, klokken halv åtte. Kulda biter i kinnene, snøen er kald, og det knaker litt i den når jeg tråkker på den. Utover det er det helt stille. 

Juletreet i skogen er fortsatt tent, men lysene på juletreet på Solbergfjell er slått av. 
Jeg fjernet all julepynt i leiligheten i starten av januar, men lysene på terrassen er fortsatt tent. Det er så koselig med litt ekstra lys i denne mørke tiden. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er mørkt også når jeg kommer til bebyggelsen. I rekkehusene er det bare utelysene som er slått på, de fleste ligger nok fortsatt og sover. 
Det er litt mer lys når jeg kommer til Solberglia. Her er nok de fleste kommet på jobb, og morgenstellet kan etter hvert starte. 
 
På vei opp til Batteriet møter jeg to morgenfugler som er like tidlig ute som det jeg er. En morgentur er noe jeg vil anbefale alle- det er ikke alltid så fristende å gå ut når det er mørkt og kaldt, men jeg synes det er veldig fint når jeg først er kommet ut, og det er kjempedeilig å spise frokost etterpå og vite at jeg allerede har gått en god tur. En fin start på dagen! 

Snart er jeg oppe på Batteriet, og utsikten herfra svikter aldri. Det er så fint å stå her og se ned på bygda. Vakkert! 

Det er allerede blitt lysere, og jeg trenger ikke lenger bruke lykten. Det er bare 20 minutter siden jeg startet hjemmefra, og det er utrolig hvor fort det lysner. 

Jeg stopper opp. Lytter og ser meg rundt. Hører bare biler, ser bare skog. Ingen rådyr, ingen fugler og ikke noe ekorn. 
Jeg vender nesen hjemover igjen, og tar et bilde mot soloppgangen i øst. 

Vel hjemme igjen er det nesten helt lyst. Det ser ut til å bli en fin dag. Det er så fint med soldager, skjønt solen varmer ikke nå på samme måte som det den gjør senere på vinteren.  

Jeg liker ikke vinteren så godt, men jeg må jo innrømme at det er vakkert med masser av snø og fint med muligheter for å gå på ski…. Jeg elsker våren, jeg, og den er ikke så altfor langt unna. 
En ny årstidsrapportering kommer om to uker. Da er det bare en vintermåned igjen!

14.01.21

I dag skal jeg spise lunch sammen med min svigerdatter Christine og moren hennes, Gunnvor. Det blir en ordentlig jentelunch, eller kan vi kalle den det? Kvinnelunch? Damelunch? Nei, jentelunch er greit det, tenker jeg! 
 

Da vi avtale dette, tenkte jeg at jeg skulle ta bilen. Vi skal nemlig spise på Sanden hotell i Hokksund. Men i går sa Trond at han gjerne ville ha bilen min i dag siden han skulle både på jobb og til tannlegen, og det er lettere å finne parkeringsplass til min lille bil enn til den store pickupen. Selvsagt sa jeg at det var helt greit.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men så er det akkurat det, da. Pickupen. Jeg liker ikke å kjøre den, så da har jeg i dag fire alternativer: Jeg kan ta buss, jeg kan ta tog, jeg kan haike, og jeg kan gå. De som kjenner meg, blir vel ikke så veldig overrasket når de hører at jeg velger å gå.
 

Men det er kaldt i dag, rundt ti minusgrader. Det er meldt sol i løpet av dagen, men når jeg går hjemmefra klokken halv ti, er det ikke mye sol å se. 

Jeg er godt kledd, og jeg merker ikke kulden når jeg i starten går gjennom et skogparti. 
Det går også helt fint når jeg kommer inn på lysløypa som ligger i skogkanten. Jeg ser rådyspor i snøen, men de har nok vært tidligere ute enn det jeg er. Jeg ser dem i alle fall ikke. 
Det er rart med rådyr. De er så vakre, og det er en stor opplevelse, synes jeg, å se dem i skogen eller ute på jorder. Men det er ikke fullt så hyggelig å komme ut i hagen om våren og oppdage at alle blomtserknopper og nye planteskudd er borte….
Vel, for meg er det kun fine opplevelser med rådyr nå, de kommer ikke opp på terrassen min i fjerde etasje, og på hytta har jeg aldri sett rådyr.
 
Jeg forlater etter hvert lysløypa, går ned mot elva via kirkegården, og snart er jeg ved broa. 

Jeg tar et bilde av elva, og når jeg ser det, tenker jeg på kulde. Det er akkurat som om bildet oser av kulde, og det stemmer med virkeligheten. Her nede ved elva biter kulda skikkelig. Jeg kjenner det godt i kinnene nå. 

Men det er bare å fortsette. Jeg har gått bare snaue tre kilometer, det betyr at jeg har over ni igjen. Jeg krysser elva og må – selvsagt – ta et bilde av broa sett nedenfra også. Den er egentlig veldig fin når du står under den og ser opp på den. Den ser ut som en slange som bukter seg over elva. Den får meg også til å tenke på en dinosaur med mange bein. 

Jeg gikk langs elva her i går, og da var det tungt å gå her. Det var ikke brøytet, men nå er gangveien brøytet, og det er veldig fint og lett å gå her. 

Snart ser jeg noen ender i vannkanten. Stakkars ender, tenker jeg, så kaldt! De svømmer i det iskalde vannet, og jeg lurer på hvordan de egentlig har det nå. I sommerhalvåret er det mange som mater dem, men nå er det ingen. Hva gjør de dersom elva blir islagt? Antakelig flyr de av sted og finner seg et sted der det ikke er is. 

Etter en kilometer langs elva, kommer jeg til den gamle broa. En gammel ærverdig bro med en ny, moderne vindeltrapp. Stilig, synes jeg. 

Jeg har bodd i Nedre Eiker siden 1986, og det er mye som har skjedd siden den gang. Bygda, et vil si tettstedene, har fått et mer urbant preg med blant annet denne vindeltrappen og med boligblokker i flere etasjer. 
Ett eksempel er Sandstranda som speiler seg vakkert i elva. 

Jeg har nå gått omtrent fem kilometer, og jeg må gå på bilvei et lite stykke, parallelt med E 134. Her merker jeg eksosen, så det er godt at det ikke er lange strekningen her.

Jeg kommer til Steinberg, og her går jeg ned til elva igjen. Også her er gangveien brøytet og fin. Snart ser jeg tomme båtplasser, og etter hvert også flere benker som inviterer til en liten rast. Men i dag er det omtrent bare jeg som går her, og det er ingen som sitter på benkene. Det frister ikke, det er nemlig skikkelig kaldt nå. Jeg føler at jeg har fått en frisk farge i kinnene, og at nesa mi er blitt rød som en tomat. Det føles i alle fall sånn! 

Benken over er dekorert med malte blomstermotiver, og dette får meg til å tenke på deilige vår- og sommerdager. Åh, så deilig det skal bli!  Men enn så lenge må jeg bare vente. 

Sov du lille spire ung, ennå er det vinter. 

Jeg nærmer meg Hokksund nå, og det er godt, for nå fryser jeg på hendene- selv om jeg har gode, varme votter. 
Etter to timer og femten minutter er jeg fremme, og litt over tolv kilometer er tilbakelagt.
Det er veldig trygt og godt å spise på Sanden. Her er de veldig nøye med smittevernsreglene der, og vi får ikke sitte overfor hverandre ved bordet dersom vi ikke  tilhører samme husstand. Så vi tre bruker to bord der vi sitter i sikksakk på en måte, og det er god avstand til de andre bordene. 
 

Vi nyter god mat, og koser oss ordentlig. Christine må snart gå da hun skal tilbake på jobb, men Gunnvor og jeg kan ta det med ro. Vi snakker om hvor viktig det er å kose seg i disse corantidene, å nyte livet innenfor de begrensningene vi har. 

Jeg glemmer helt å ta bilde av maten, men jeg legger ved et bilde fra Sandens vintermeny. Jeg tenker altså det er viktig å kose seg, men det er også viktig å spise ute for å støtte opp om restaurantene og hotellene som sliter på grunn av coronarestriksjoner. 
 

Etter en lang og hyggelig lunch tar vi farvel, og jeg går til Eikersenteret der Trond vil hente meg. Nå er sola her, og jeg nyter det der jeg går inn i solnedgangen.

07.01.21

Jeg leser ii sosiale medier om konflikter mellom skientusiaster og dem som går til fots. De som går på ski, tenker gjerne at oppkjørte løyper er for dem, også lysløyper som ligger nær bebyggelse. Gående trimmere hevder at naturen er for alle og at de har rett til å gå også der det gås på ski. 
Jeg mener at man kan gå til fots i en skiløypetrasé dersom man går utenfor sporet og det er så hardt at man ikke går igjennom. Men når det er sagt, tenker jeg at gående kan se på alternativer. Her hvor jeg bor, er det fin gangvei langs elva, og dessuten er det flotte turmuligheter oppi åsen, på begge sider av elva, skulle jeg tro. 

Mari og jeg bestemmer oss i dag for å gå opp i høyden, og vi møtes nede i bygda i halv-tolvtiden. Vi har på oss piggsko, og jeg har staver. Tenker de kan være kjekke å ha dersom det er islagte partier der vi skal gå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dagens tur legges til Knabben, og det blir min tredje tur etter nyttår. Det er jeg fornøyd med! Det er kaldt i dag, ikke noe sol, men vi er godt kledd. Å gå til Knabben er for meg to helt forskjellige ting- enten tar jeg det med ro oppover, eller jeg går så fort jeg kan. For to dager siden tok jeg variant nummer to, i dag blir det den første. 
Vi tar det altså med ro oppover, men det er like bratt for det! Vi går forbi Dragomsteinen, og det går fint å gå selv om det er is noen steder. 
Spesielt mye is er det der vi klatrer i tau. Det er jo ganske dekorativt også, da! 

Mari har vel gått her bare en gang tidligere, og gleder seg nok ikke til klatringen. men det går så fint! Hun er blitt litt av ei fjellgeit! K

Resten av veien opp er tørr og fin, og snart er vi oppe. Egentlig smart ikke å gå så fort, da blir vi ikke svette, og dermed heller ikke kalde. Allikevel merker vi det i kinnene når vi kommer til toppen. 

Siden det er så kaldt og ikke noe sol, går vi raskt videre. Vi går bort  til Solbergfjell, dvs først ned, så opp igjen og bortover til Solbergfjell. Det er fin oppgått sti i snøen hele veien, men flere steder ser vi brukne trær og rotvelt. Den tunge snøen som kom i romjula, har gjort stor skade mange steder. 

Må ta et bilde på Solbergfjell også! 

På Solbergfjell møter vi ei hyggelig dame som har satt seg ned, men hun skulle snart gå videre mot Knabben. Benytter anledningen til å sende henne en hilsen dersom hun skulle lese dette. 

Må ta et siste bilde for å vise alle hvor fIne stier det er her oppe i snøen. 

Neste uke tenker vi å gå til Knabben igjen, men da vil vi gå innover mot Aslakkane også. Jeg vet det er oppgått sti dit, kanskje er det sti også til Solbergvarden og Lokkeråsen 

Så til dere som går i skiløypene – bruk de oppgåtte stiene i skogen i stedet!
 

Fra Solbergfjell går vi ned til Stenseth, Mari går da hjem, og jeg går ned igjen til Solbergelva. En flott rundtur, rundt åtte kilometer. 

Må også fortelle at jeg på Stenseth møter en av mine små fra tiden jeg jobbet på skolen. Veldig hyggelig å se ham igjen, men jeg kan dessverre ikke gi ham en klem denne gangen- det får vente til det ikke lenger er noen coronafare.