Skogfruen Grip dagen!

22.08.19. 

Jeg drar til Hokksund etter jobb for å levere bilen til service. Regnet høljer ned, ikke særlig heldig med det da jeg skal gå hjem. Men jeg er godt kledd, med vannavstøtende tøy og caps på hodet. Dessuten er det meldt bedre vær etter hvert.

Da er jeg klar! Jeg går først til sentrum, innom Spar og kjøper et par lunchkaker. Tar med meg et par plastposer i tilfelle jeg skulle finne noe sopp. Ved renseanlegget tar jeg ned til elva, og så ligger en hyggelig rusletur langs elva foran meg. Trond er ikke med denne gangen, og da kan jeg kombinere tur med å se etter sopp. Han er ikke særlig glad i slike kombinasjoner: enten går vi tur, gjerne i et høyt tempo, eller så går vi – og som oftest bare jeg- på sopptur. 

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Jeg har ikke gått så veldig langt før noen solstråler trenger seg gjennom skylaget. Snart ser jeg også en svak regnbue. Det regner fortsatt, men ikke lenger så mye som da jeg startet. 

Jeg passerer noen rognebærtrær, og det er mye bær på dem. Jeg husker fra jeg var liten av mamma sa noe om rognebær og snø. Det var visst slik at man før i tiden trodde mengden rognebær varslet snømengden vinteren etter. Men betydningen av bærmengden var ikke den samme i hele landet. På Vestlandet var det slik at mye rognebær ga en vinter med lite snø, mens det på Østlandet ville gi en vinter med mye snø. Ikke lett å bli klok på det, men det stemmer visst ikke heller, er bare tull fra ende til annen. 

Vi kan bruke rognebær til gelé, vi kan lage rognebærsaft og rognebærlikør, og vi kan lage rognebærsyltetøy. Det er ikke tull!  Tror det er smart å finne oppskrifter, å se hvilke erfaringer andre har gjort siden smaken er ganske bitter og sur. Det er anbefalt å fryse bærene før man lager noe av dem da frosne bær lettere kan få frem sukkeret i bærene. 

Det kommer flere og flere solstråler, og snart er mye av himmelen blå. Det er ikke vanskelig å finner gode fotomotiv da det er vakkert langs elva hele veien mellom Hokksund og Mjøndalen.

Snart kommer jeg til parkområdet som Loesmoen vel har opparbeidet. Her er gresset klippet, og det er satt frem bordgrupper. Skikkelig koselig! En grill er det også her. 

Like etter kommer jeg til en bro som tar meg ut på en liten øy. Jeg liker meg ute på øya, det er så frodig der. 

Utpå øya har jeg en tett kontakt med elva. 

Jeg forlater øya og går videre langs elvebredden. Det tar ikke lang tid før jeg finner de første kantarellene, og jeg finner også steinsopp. Godt jeg tok med meg et par poser! 

Nå er himmelen blitt omtrent helt blå, og jeg knyter jakka rundt livet. Deilig med sol! Det er også helt vindstille, og naturen speiler seg så fint i elva. 

Etter enda en stund slutter «kyststien» på Steinberg, og jeg må nå gå et stykke langs bilveien før jeg igjen kan gå ned til elva. Det er vakkert også langs elva i Mjøndalen, men her blir jeg mye mer forstyrret av bilveien som går parallelt med gangveien. 

På denne strekningen er det mange flotte blomster langs elvebredden. Jeg nyter synet av kattehale, reinfann og ryllik, i tillegg til flotte strå. 

Snart er jeg kommet til Mjønsdalsbroa, og kyststien min tar slutt. Jeg går over broa, så litt langs Gamle riksvei før jeg tar opp i skogen og går lysløypa hjem. Mitt store ønske at man fortsetter kyststien slik at man kan gå helt til Drammen. 

20.08.19

Det er fint vær i ettermiddag og ikke noe møte på kveldstid. Da frister det med tur! 

Vi bestemmer oss til å gå opp til Knabben først. Kan ikke si det er min favoritt akkurat. Kan vel like godt innrømme at jeg ikke liker den turen i det hele tatt. Å gå til Knabben herfra betyr nemlig å gå oppover i 1,5 km, og det meste av strekningen er veldig bratt. Men vi kommer fort opp da! 

Annonsørinnhold

Black Friday-salget er i gang: Sjekk ut de råeste tilbudene

Etter et par hundre meter med stigning finner jeg hasselnøtter på bakken. En fin unnskyldning til å ta en liten fotograferingspause.  I Urtekildens planteleksikon finner jeg følgende om hassel: 

«Det ble sagt at hvis en gravid kvinne spiste en hasselnøtt med to kjerner, ville hun få tvillinger. Og hvis man delte en slik “dobbeltnøtt” med sin kjære, kunne man være sikker på at relasjonen ville vare. Fra 1800-tallet er det kjent et råd fra Eiker som gikk ut på at om man spiste hasselnøtter på fastende hjerte om morgenen, ville man ikke bli full den dagen, samme hvor mye man drakk.»

Det tar ikke lang tid før pulsen er i hundre- og enda mer enn det. Vi passerer Dragomsteinen etter ca en halv kilometer, og jeg benytter anledningen til å be Trond ta et bilde. Flott,  for da får jeg enda en liten pause! 

Jeg puster og peser, Trond ser mer uanfektet ut, men han puster jo litt han også, da. «Det er dette som er trening,» sier han, og det har han jo rett i. 

Etter en stund er vi kommer dit hvor det går litt bortover og ikke bare oppover. Herlig! Vi er over det aller verste nå. Vi kommer til en liten klatreetappe, men det går så lett som bare det! 

Etter enda noen minutter kommer vi opp til stikrysset. Det er fortsatt 400 meter igjen, det går oppover også her, men jeg føler alltid at jeg er fremme når jeg er kommer så langt. 

Etter tretti minutter med diverse fotograferingspauser er vi oppe. Trond pleier å bruke rundt 21 minutter når han ikke går sammen med meg, min pers er vel på omtrent 26 minutter. 

Men uansett antall minutter – utsikten er bare helt fantastisk! 

Vi går videre, og snart kommer vi til Drusa. Denne ligger ca 180 meter vest for Knabben. Det er populært for barn å gå ned i dette lille hulrommet, og på bunnen skal det også være en selvlysende mose. Akkurat det får vi sjekke en annen gang.

Vi forlater Drusa og går ned mot Svarttjern. Her går vi gjennom et hogstfelt. Skogen er borte, alt er annerledes enn det det var for noen år siden. Pent er det ikke, men som datter av en skogbruker skjønner jeg jo at skogen må hogges. 

Svarttjern ligger der så stille og fint, et bad frister, men vi har ikke med oss badetøy. Vi møter flere folk her, så bading er derfor ikke aktuelt denne kvelden. 

Vi går nå i retning Solbergelva igjen, men tar etter hvert en sti til høyre som tar oss ned til Stenseth. Fra Plutobakken har vi en flott utsikt mot Mjøndalen og Jonsknuten i det fjerne. 

Vi går ned til Batteriet, og her møter vi på begynnende høstfarger.

På Batteteriet finner vi også bergmynte. Denne planten er opphavet til krydderet oregano. 

Urten kan brukes frisk eller tørket. Den blomstrende urten, eller hos de eldre plantene bare de blomstrende stengelspissene, samles inn og tørkes ved høyst 35 °C. Og vips så har du selvprodusert oregano! 

På Batteriet finner jeg også einerbær. Det første året er de grønne, men de kan plukkes først året etter nå de er blå. Jeg plukker dem og legger dem i et tomt rømmebeger uten lokk slik at de tørker. Når de er tørre, knuser jeg dem med en morter og bruker dem som krydder i elggryter. 

Jeg må ta med et bilde av utsikten fra Batteriet før jeg sier God natt! 

18.08.19. 

Helgen ble som vanlig tilbrakt på hytta. Denne gangen hadde vi venner på besøk. Det var dårlig vær lørdag, men vi trosset regnet og gikk ut en tur. Trond og Jan prøve fiskelykken, de fikk noen ørreter, og Kjersti og jeg plukket sopp. Vi fant masser av kantareller. 

Vi kommer hjem på ettermiddagen, og bestemmer oss for å ta en kveldstur. Vi går opp til lysløypa, og går i retning Stenseth. På Solbergmoen tar vi av fra lysløypa og går mot riksveien. Her er det flere hager med nyperoser. Jeg vokste opp med nyperosen Rosa rugosa, og synet og duften av denne vekker gode minner. Husker mamma laget nypesyltetøy, og det smakte godt. Nyper er svært rike på A- og C-vitaminer.

På vei ned mot riksveien møter vi også et tegn på at høsten er rett rundt hjørnet. I en hage er de vakre høstfargene allerede kommet. 

Vi går videre, ned til kirkegården. Dessverre har vi glemt å ta med lys, men vi kniper av visne blomster og stusser gresset rundt gravstedet til mine kjære svigerforeldre. Jeg savner dem begge. Skulle ønske de fortsatt var sammen med oss og at de hadde opplevd å bli oldeforeldre til våre barnebarn. Jeg var veldig glad i dem begge. 

Nedre Eiker kirke er en laftet langkirke fra 1860. Men hva er så en langkirke? Jo, en langkirke er en kirke med rektangulært skip og et noe smalere korparti; men en langkirke kan også være en kirke der skip og kor har samme bredde. 

Nedre Eiker kirke var 150 år i 2010, og da ble det bygget rom i kjelleren, blant annet en menighetssal. Det er blitt skikkelig fint der nede, synes jeg.

Vis a vis kirken ligger Nedre Eiker kapell. Det ble bygget i 1915.

Vi forlater kirkegården og går langs den gamle riksveien i retning Solbergelva igjen. Det er kjedelig å gå langs veien, men det er ikke alltid det er gode alternativer. Etter en stund tar vi av mot Herstrøm, og snart er vi utenfor allfarvei igjen. 

Vi skal videre til Fallagsøya, og for å komme dit må vi krysse bilveien. Det er enkelt med denne flotte gangbroa.

På den andre siden av veien ligger Drammenselva. Det er helt vindstille i dag, og da er elva spesielt vakker. 

Etter å ha bodd i Krokstadelva i tretti år, flyttet vi til Solbergelva i 2016. Jeg hadde aldri hørt om Fallagsøya, men fikk høre om denne av en av mine venner. Han fortalte at det bare var helt fantastisk å være der om våren – da fuglesangen var på sitt vakreste. 

Vi har nå vært der flere ganger, og vi liker oss veldig godt der. På øya, ikke langt fra den omtalte broa, er det en fin plass som egner seg godt til lek og en rast med grilling. Man kan sikkert bade der også. 

På denne tiden er det masser av flotte strå. Smart å plukke dem nå, og så har du strå du kan ha i vase hele vinteren. 

Vi forlater rasteplassen, følger stien og kommer snart opp på jordene. Først går vi langs en åker, dernest langs en eng som nå er grønn og fin. 

Snart kommer vi til bilveien og går langs denne mot Bukta. Om våren er det en liten sti her, men nå er denne helt gjengrodd. Det er ikke langt bort til Bukta, så dette går nok bra, tenker vi. 

Her ser vi Herstrømbukta, en del av Drammenselva. Også her er det vindstille, og bukta ligger der så klar og fin. Plutselig letter noen ender, og det skaper små bølger i vannflaten. 

Langs Bukta går det en sti på venstre side. I alle fall om våren! Vi har nå problemer med å finne stien, men til slutt finner vi den. 

Her er det fint gå. Spesielt liker jeg å gå her om våren, i snøsmeltingen. Da kan det være bart her, mens det er snø i området rundt. Men i dag er det fint bare en kortere strekning. Snart er stien omringet av høyt ugress- av busker, av kanadagullris, av tistler, burot og brennesle. Godt vi har på oss egnede klær! 

Men snart er vi på veien som går til gården som ligger på Fallagsøya. Her er det en bro, og vi kan nyte utsikten på begge sider av den. 

Vi setter nå kursen mot Killingrudalléen. Den er vakker. En allé er en vei med trær på begge sider. Det er lindetrær som er plantet langs Killingrudalléen, og de er kjempestore. Det er artig se de nye skuddene som kommer på stammen og de store kåtene.

Det er tydelig at det går mot høst. Gatelysene er tent når vi nærmer oss Solbergelva sentrum igjen. Når vi kommer hjem til Bergås, er lysene tent i blokkene også. Jeg synes det er trist å tenke på- jeg som er så glad i våren og ikke liker vinteren noe særlig. Men nå må jeg leve i nuet og nyte høsten – uten å tenke på at vinteren kommer rundt neste sving. 

Vel hjemme setter vi oss på terrassen og nyter augustkvelden og den flotte utsikten. 

11.08.19

Vanligvis sjekker vi værmeldingen før vi går ut på tur, men det gjør vi ikke i dag. Hvorfor? Nei, vi tenkte bare ikke så langt. Hadde vi gjort det, hadde vi ikke fått denne fine turen. 

Vi starter fra parkeringsplassen ved Nerdammen, og allerede da skjønner vi at det blir en litt våt tur. Heldigvis har Trond noe regntøy i bilen, og vi kler på oss. 

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Vi går via Gravningen mot Tverråsvannet. Gravningen ligger der så stille i dag, omkranset av tåke. Vakkert! 

Sist vi gikk her, var det tørt og fint. Nå er det skikkelig vått i marka. Vi må noen steder hoppe fra stein til stein, og vi må passe oss for glatte røtter. Det er best å holde seg på beina! 

Snart dukker det opp noen gule, skjønne sopper langs stien. Skogens gull. 

Vi går videre, og når vi kommer til enden av Tverråsvannet, krysser vi denne broen. Det er veldig fint at det lages slike broer, men det er omtrent den eneste vi ser på dagens tur. Det hadde vært fint om det ble lagt myrbroer over våte partier, men slikt betyr også mye arbeid. På Skrim, det vi har hytte, er det Turistforeningen som tar denne jobben godt hjulpet av andre som bruker marka. 

Vi går opp på Tverråsen, og veien opp er bratt. Pulsen stiger, og jeg må ta en liten stopp underveis. God trening, tenker jeg! Snart er vi oppe, og nå velger vi stien som går mot Eiksetra. 

Etter en stund kommer vi til Vakkertjern. For et vakkert navn! Kan også nevne at Måneskinnsheia ikke er langt unna, men dit må jeg jo gå i måneskinn! 

Vakkertjern ligger på 506 meter over havet, og det er sti rundt vannet. Det er noen hytter her, og det skal være fisk i vannet. 

Vi har nå gått et par timer eller noe sånt, og det er på tide med litt mat. Det regner ganske mye nå, vi har med oss en tarp, men fristes til å låne en tørr plass ved en av hyttene i området. Sender her en takk til hytteeier for «lån» av sitteplass under tak. 

Etter å ha spist, går vi videre mot Løken. Ikke lenge etter Vakkertjern kommer vi til Jotulhogget, en trang passasje mellom store steiner. Sagnet sier at det en gang var en jutul som ble så sint at han kløyvet opp steinene med en øks. 

Vi forlater 

Vi forlater Jutulhogget, og går ned mot Løken. Stien er bratt mange steder, og vi må hele tiden være obs siden det er så vått. 

Området rundt Løken er svært vakkert, synes jeg. Gresset er kortklippet – eller er det sauene som har gjort jobben? 

Ved Løken er det et fint kart over området. Vi kan se hvor vi har gått, og nå skal vi gå tilbake til Nerdammen ved å følge stien som går på østsiden av Vrangen. Vi har gått her tidligere også, og dessverre går stien for det meste et godt stykke unna vannet. 

På turen fra Løken til Nerdammen finner vi både blåbær og molter. Det er lite molter ved hytta vår i år, men her er det relativt mye. Det samme gjelder for blåbær. Det er store, flotte blåbær på denne strekningen.

Vi finner flere kantareller, og også rødskrubb. 

Som jeg nevnte, går stien stort sett et godt stykke fra vannet. Men et par steder kommer vi nærmere vannet, og der er det flere vakre fotomotiv. 

Alt regnet denne helgen skaper problemer når vi skal krysse bekker – slik som her. 

Men da er det bare å se seg rundt. For oss blir løsningen å krysse litt lenger oppe.

Vi nærmer oss enden av Vrangen. Veldig fint her, synes jeg. 

 Vi tar til venstre når vi kommer til krysset ved enden av vannet, og da går vi strake veien til vakre Nerdammen. Jeg renser soppen i vannkanten, slik at den kan legges i panna når jeg kommer hjem.

Vi har hatt en fin tur, og det går fint å være ute i regnvær. Vi ble rett nok våte på beina – selv med fjellstøvler. Nå skal de settes til tørk, og etterpå skal de settes inn med fett slik at de er klare til neste tur. 

Skrevet 11.08.19

Trond, mannen min, hadde lenge mast om en tur til Galdhøpiggen og over Besseggen. Sommeren 2017 skulle i alle fall Besseggen bli virkelighet.

Vi dro hjemmefra siste torsdag i ferien, og tilbrakte den første natten i telt på Beitostølen. Det var kaldt. Vi hadde med bord og stoler, og hadde tenkt å kose oss ute med et glass rødvin før vi gikk til sengs. Det ble det ikke noe av. Etter å ha gått en liten tur i sentrum, gikk vi tilbake til teltet og rett i soveposene. 

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Hadde egentlig tenkt å gå en kortere tur dagen etter og så avslutte med Besseggen den siste dagen, men slik ble det ikke. Værmeldingen hadde endret seg, den lovet godt vær fredagen, varslet regn lørdagen, og da var det bare å sette kursen mot Gjendesheim. 

Å kjøre oppover til Beitostølen var ganske kjedelig, men turen fra Beitostølen til Gjendesheim var virkelig flott. Naturopplevelsene kom på rekke og rad. Jeg hadde ikke studert kartet på forhånd, og var overrasket over hvor fort vi kom opp i fjellheimen. 

Bildet ovenfor viser Gjende og deler av strekningen vi skulle gå. 

Gjende er en innsjø som er lang og smal. Den har en smaragdgrønn farge, og det er fordi store mengder morenemasse føres ut i innsjøen. Gjende ligger 984 meter over havet. 

Det går båt på innsjøen, og de fleste som går Besseggen, tar båten til Memurubu og går Besseggen tilbake til Gjendesheim. Gjendesheim er turisthytta som ligger like ved veien.  

Turen over Beseggen er beregnet til å ta alt mellom seks og ni timer. Det er en stigning på   nesten1000 høydemeter, så det er best at man er litt trent på forhånd. Videre gjelder det å være godt skodd og godt kledd. Vi valgte å gå i fjellstøvler, hadde på oss ullundertøy, en lett jakke og lette turbukser. Vi hadde med oss litt ekstra tøy, og jeg kjøpte en lue før vi begynte å gå. Det var lurt da det var kaldere enn hva jeg hadde trodd på forhånd.

Vi ankom Gjendesheim litt utpå dagen, og da var båten gått allerede. Vi spurte i butikken om det var det samme hvilken vei vi gikk, og vi fikk vite at det var like greit å gå begge veier. 

Vi bestemte oss da for å gå fra Gjendesheim til Memurubu. Før vi startet, sjekket vi om det var plass til oss på Memurubu. Fikk positiv tilbakemelding på det og bestilte et dobbbeltrom med bad. Vi ble spurt om vi hadde med oss sovepose eller lakenpose, og det endte med at vi la to lakenposer i bestillingen. Tenkte det var best å ta med oss minst mulig. 

Da var det bare å sette i gang. Det gikk jevnt oppover. Som alltid sa Trond at jeg måtte ta det med ro, men du vet… Dette resulterte i at jeg etter hvert peste som en blåsebelg, men vi la meter på meter bak oss. Jeg hadde aldri tidligere gått en tur med en stigning på nesten 1000 høydemeter, og visste vel egentlig ikke hva jeg bega meg ut på. Visste jo heller ikke akkurat hvor og hvordan denne eggen var, visste bare at den var ganske smal på det smaleste. 

Det tok ikke lang tid før utsikten var fantastisk. Her har vi Gjende under oss, det er bratt, vakkert og vilt. 

Jeg er jo veldig glad i blomster, og på vei oppover så jeg både storkenebb og svever. Jeg kom også over noen nydelige hvite blomster. Bildet nedenfor viser jåblom, og på bildet under jåblomen kan du se bleikmyrklegg. Begge disse blomstene var nye for meg. 

Snart var det ikke noen flere blomster eller busker, bare gress, lav og fjell. Hele tiden var det lett og fint å gå. Men det er klart at det var krevende å gå oppover hele tiden. 

Her var vi oppe på det jeg kalte ryggen. En fantastisk flott utsikt i alle retninger. Jeg begynte etter hvert å lure på hvor selve Besseggen var. Trodde den var på toppen, jeg! Men her var det jo ikke noe skummelt i det hele tatt, ikke smalt heller. Nei, den kom nok senere. 

Snart endret landskapet seg, det ble villere, og jeg skjønte at vi begynte å nærme oss eggen. Fortsatt var jeg ganske så rolig, visste nemlig ikke hva som ventet.

Men så, plutselig skjønte jeg hvor eggen var. Det gikk også opp for meg at jeg skulle NED eggen, og da skjønte jeg også hvorfor de aller fleste gikk den andre veien, med start på Memurubu. 

Jeg er ikke noen pyse, men dette torde jeg ikke. «Aldri i verden om jeg går ned der,» sa jeg til Trond. Så begynte jeg å tenke på alternativet. Det var å snu, å gå hele den lange veien tilbake. For et antiklimaks! Nei, jeg fikk bare ta utfordringen!

Vi har ikke så mange bilder av turen ned eggen. Hadde mer enn nok med bare å komme oss ned. Det var mange som var på vei opp, mens det var omtrent bare vi som skulle ned. Vi akte oss på rompa, fra stein til stein, og det var om å gjøre for meg å holde blikket på ryggen til Trond, ikke se til siden eller nedover. 

Da jeg var kommet et godt stykke ned, snudde jeg meg for å se hvordan det ville være å gå opp i stedet for ned, og jeg ville nok så absolutt anbefale alle å gå opp eggen. Det er bedre å klatre opp enn å ake ned! 

På bildet nedenfor er vi ferdig med den øverste delen – og klare for den siste delen av eggen. På dette stadiet var jeg blitt roligere, og jeg kunne faktisk nye den siste delen. 

Men det var langt igjen. Det var på tide å ta en rast, og vi spiste matpakkene og koste oss med varm kaffe. Synd vi ikke hadde tatt med varm kakao- det hadde nok smakt enda bedre! 

Vi begynte nå å merke at vi hadde gått i flere timer. Snart dukket blomstene opp igjen, og da skjønte vi at vi begynte å nærme oss Memurubu. 

Ja, endelig kunne vi se hytta langt der nede. Helskjønt! 

Da vi kom frem til Memurubu, kunne vi se at vi hadde klart turen på litt under seks timer. Det var bra! 

Jeg var da så sliten at jeg bare satt på trappa mens Trond gikk inn for å få nøkkel til rommet vårt. Vi fant frem til rommet, og jeg gikk rett i dusjen. Det gjorde underverker. Aldri har en dusj gjort så godt! Det var som om jeg fikk tilbake alle krefter etter den dusjen. 

Men hvor var håndklærne? Det var mange år siden jeg sist hadde bodd på turisthytte, og håndklær hadde vi ikke tatt med oss. Vel, da bruker man det man har, og det var toalettpapir! 

Om kvelden spiste vi en deilig tre retters middag. Vi satt ved et langbord sammen med andre gjester, og det var fint å kunne sitte sammen og snakke om turer vi hadd gått -og om alt mulig annet. 

Turen anbefales, men jeg råder dere sterkt til å ta båten til Memurubu og gå OPP eggen. 

07.08.19

Å gå broene rundt er populært. Jeg går gjerne hjemmefra, men i dag tar jeg bilen til Nedre Eiker kirke og parkerer der. På vei ut av bilen ser jeg paraglidere gå inn for landing, og jeg løper ned for å få med meg dette. Der treffer jeg Marianne, en tidligere elev av meg, og hun forteller at hun ofte er her sammen med tantebarna sine og ser dem lande. 

Paragliderne hopper ut fra Solbegfjell, og noen ganger er det så mange som ti personer i lufta samtidig. Det må være en god følelse å sveve på luftstrømmene, men sikkert ikke særlig festlig å lande i et tre. Dette skjer av og til, men heldigvis ikke ofte. 

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til julebordsesongen: Finn din favoritt

Jeg går videre, under bilveien og inn på broa. I dag er det ikke fint vær, men det er jo ikke noe som heter dårlig vær, bare dårlige klær. Dårlige klær har jeg heldigvis ikke, og det er såpass varmt at shorts og en topp er nok. 

På den andre siden av elva, tar jeg veien som går ned til venstre slik at jeg kommer under broa.

Synes dette er et fint fotomotiv. Det er mange som tar bilde av den gamle broa, det gjør jeg også, men denne broa er ikke avbildet så ofte. Broa heter Nedre Eiker bro, men den blir også kalt Nybrua, og den var klar til bruk i 1986. 

Langs elva er det på sørsiden en gangvei mellom broene. Her er det fint å ferdes, og ofte er det ender og gjess langs veien. I dag er det bare en and, men den stikker av så snart jeg nærmer meg den. 

Stokkanda er den vanligste. Hannfuglen har grønt hode, mens hunnfuglen holder seg til brunt og beige. Jeg har jo ikke lov til å bruke andres bilder, så jeg får ta bilder av dem senere. 

Langs elvebredden er det noen flotte trær. Jeg vil jo gjerne lære noe nytt hele tiden, og disse trærne visste jeg ikke navnet på. Jeg spør min gode kollega, Thore Ryghseter. Han er en vandrende flora og ekspert på orkideer. Han forteller at treet er en hybrid mellom skjørpil og hvitpil. 

Men det er også mange blomster her, og snart kommer jeg til noen vakre blomster i fargen cerise. Disse blomstene en ukjente for meg. Det er også flere andre blomster jeg ikke hadde sett før jeg flyttet til Nedre Eiker. Kan nevne sikkori, oksetunge og ormehode – og denne. Jeg må igjen spørre Thore, og han forteller at denne blomsten heter kattehale. Det er mye av den langs elva, og den er vakker, synes jeg. Tusen takk, Thore! 

Snart kommer jeg over tistler som sprer sine frø. De er jo ganske dekorative, da, der de står i vannkanten. 

Jeg finner også mange vakre strå, og noen av dem tar jeg med meg hjem. På kjøkkenbenken har jeg en liten samling av hva jeg tar med meg hjem fra tur. Jeg samler det i en vase som står der hele året. Her har jeg gåsunger, orekongler, lerketrekongler og nå også strå. Alt har jeg funnet i nærmiljøet. 

Jeg går videre. Jeg sa dette var en populær turrute, men i dag er det ikke mange mennesker å se langs elva. 

Snart kommer jeg til den gamle Mjøndalsbroa. Den er fin, synes jeg. Den var klar til bruk i 1912, men den ble innviet først året senere. Det var ikke mange biler den gangen, og den ble bygget slik at to hestevogner kunne krysse hverandre. 

Den er smal og tilfredsstiller derfor ikke helt dagens krav. Jeg liker ikke å kjøre over den, og står gjerne og venter mens biler som kommer mot meg er vel over på min side. Da gasser jeg på og håper jeg ikke møter noen før jeg er over. Er jeg veldig heldig, ligger jeg bak en buss vel vitende om at jeg da ikke vil møte noen. Skal jeg være helt ærlig, hender det også jeg velger den andre broa selv om det betyr en aldri så liten omvei. 

Ved enden av broa på Mjøndalssiden er et anlagt en fin trapp som tar oss fra gangveien og opp på broa. Broa ble rehabilitert i årene 2010 – 2012, og med dette kom ny lyssetting og denne trappen. Lyssettingen ble dessverre ikke akkurat slik den var tenkt, men det er ganske fint allikevel, synes jeg. 

I 2016 var boligblokkene på Sandstranda klare for innflytting. De ligger fint til ved elvebredden. 

Selv om det er skyet i dag, kan jeg skimte sola. På dager med sol, er solnedgangen veldig fin her.  Jeg får satse på en ny tur med penere vær om ikke alt for lenge. 

På den andre siden av elva er det dessverre ikke noen gangvei langs elva, så da må jeg gå inn i bebyggede områder for å komme tilbake til utgangspunktet. 

Turen er på ca 4 km, og det tar ca 45 minutter. Det er lett å gå hele veien. 

Mmmm

05.08.19

Tilbake på jobb etter en deilig ferie. Gleder meg aldri til å begynne på’n igjen, men når jeg først kommer på jobb, er det helt all right! Har hatt en fin dag, jeg! 

Jeg starter hjemmefra rundt syv vanligvis, men i dag drar jeg først klokka halv åtte. Jeg er heldig som kan gå til jobb, og det tar meg rundt 25 minutter. Jeg går først på en sti i skogen, så langs en lysløype som tar meg opp til Batteriet, og så til slutt en sti til Stenseth skole hvor jeg har min jobb. 

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Utpå sommeren kan det være mer eller mindre gjengrodd langs lysløypa. Noen steder er det mye brennesle, men det er også andre planter som strekker seg innover og gjør veien smalere.

Heldigvis er det strekninger der naboer tar ansvar og klipper gress og planter langs lysløypa, og det setter jeg stor pris på! 

Når jeg nærmer meg Batteriet, har jeg utsikt mot Drammen. Dessverre er den ikke så god i dag grunnet tåke og gråvær. 

Vel oppe på Batteriet er utsikten helt fantastisk. Den kommer ikke til sin rett i dag, men det er jo alltid slik at alle dager er like fine værmessig. 

På Batteriet har jeg hatt mange flotte naturopplevelser. Jeg har flere ganger kommet på rådyr, og ekorn har jeg også sett. Om våren er fuglesangen veldig fin. Det gjelder å ta seg tid til å se seg rundt og å lytte. Dersom man raser i vei med ørepropper, lyttende til musikk, er det liten sjanse for å se eller høre det naturen byr på. 

Batteriet har også sin historie. Geithol skanse er det egentlige navnet, og skansen ble påbegynt i 1898. Den var et ledd i forsvaret av Drammensdalen i tilfelle krig mot svenskene i 1905. I dag kan vi se kanten på den 120 meter lange dekningsgraven som skulle beskytte hester og vogner. 

Det var det plass til seks kanoner her, og styrken her oppe skulle være på rundt 100 mann. Til å frakte kanoner og ammunisjon ville man trenge 65 hester. Dekningsgraven var 90 cm høy, og det vill bli nødvendig å bruke kvister og granbar i tillegg for å kunne skjule det som var på innsiden av dekningsgraven.

Som vi alle vet, ble det ikke noen krig i 1905. Fra 1955 har Solberg musikkorps hvert år markert unionsoppløsningen på Batteriet 7. juni, de siste årene sammen med Eiker historielag og Eiker arkiv. 

Etter en tur på ca 2,5 km er jeg på jobb og klar for ny innsats. 

Etter åtte timer er jeg på vei hjem igjen, men først må jeg fotografere de nydelige blomstene som vokser ved inngangen til skolen. Det er sikkori, og jeg hadde ikke sett denne blomsten før jeg flyttet til Nedre Eiker. Denne blomsten finner vi også på Eikerdrakten. 

Kan jo også nevne at jeg så den på Kreta i sommer. 

På hjemveien tar jeg et par bilde av noen gule blomster også. På det første bildet ser vi kanadagullris. Denne er svartelistet da den sprer seg veldig fort og gjør at andre planter må gi tapt. Kanadagullris kan bli 1,5 meter høy. 

På det neste bildet ser vi vanlig gullris. Den kan bli 50 til 100 cm høy. Denne planten ble tidligere brukt som urindrivende middel, og den ble brukt mot nyrelidelser og gikt. Denne planten er ikke svartelistet. 

Jeg tar en litt annen vei hjem i dag. Jeg går over Batteriet, men når jeg kommer til sykehjemmet, tar jeg stien som tar av til venstre. Denne går først parallelt med lysløypa, men etter hvert går den oppover. 

Det er utrolig frodig her. Jeg tenker at jeg går i naturens katedral der vegger og tak består av grønt bladverk. Det er rett og slett vakkert. 

Snart ser jeg en betongkloss på venstre side, og like etter en svær betongkoloss. Dette er rester av et pukkverk som ble etablert av Lars Bondahl i 1934. Steinen kom først fra et stort  ras i fjellskråningen, men etter hvert måtte de sprenge for å få nok stein.

I starten ble pukken brukt av NSB som underlag for skinnegang, men senere ble den brukt i betongbygg og som pukkgrus til veidekke. 

Broren Nils tok over driften, men jeg har ikke klart å finne ut når pukkverket ble nedlagt. 

Dette var dagens blogg, og nå vet du litt om hvor fint jeg har det på vei til og fra jobb! 

04.08.19

Etter en helg med bryllupsfeiring og masse godt mat og godt drikke, er det godt å ta en tur ut. Tanken er å plukke sopp på turen, men dette gir jeg ganske fort opp da det er veldig tørt. Finner en inntørket kantarell, det er alt. Bestemmer meg for å fylle kurven med røsslyng i stedet, og den vil jeg ta med med på hytta. Jeg vil sette den i en kobberkjele ved peisen. Tror det blir fint! 

Jeg starter på Bjørkedokk i Krokstadelva, og går til Svarttjern via Inntaksdammen og Borgtjern. Det er gode bademuligheter i alle disse tjernene, og selv liker jeg mye bedre å bare i Svarttjern enn i for eksempel Årbogen. Ikke er det langt å gå dit, heller. 

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Dette er et turområde jeg brukte veldig mye da jeg bodde på Stenseth og Langløkka. Det er mange stier i området her, og det er et vell av turmuligheter. Fra Svarttjern kan jeg gå videre til Aslakkane eller Knabben, men i dag tar jeg stien til venstre ved demningen siden jeg vil gå opp til Lampetjern.

Etter et par minutter passerer jeg en liten hytte, og jeg går videre til jeg kommer ned på en bilvei. Jeg går litt nedover, og så tar jeg stien som tar av til høyre i svingen. Jeg følger stien en stund, og kommer så inn på stien til Lampetjern. 

Lampetjern ligger 365 meter over havet, mens Svarttjern ligger 257 meter over havet. Det er lett å gå både til Svarttjern og til Lampetjern.

Ved Lampetjern skriver jeg meg inn i «Gjesteboka» før jeg går videre langs vannet. Tenker det er synd at tjernet ser ut til å gro igjen – det blir mer og mer grønt og mindre og mindre vann. 

Langs veien finner jeg jordbær, og jeg bare må tre dem på strå slik jeg gjorde som barn. Gode minner! 

Jeg har nå kommet inn på bilveien som går fra Årbogen til Solbergvann. Jeg har tidligere gått til Solbergvann og videre til Nerdammen og ned til Solbergelva. Det er en kjempefin tur, men i dag går jeg nedover mot Årbogen. 

Snart kommer jeg til en skarp sving, og der går det av en sti på høyre side. En tidligere kollega av meg, Peggy, tipset meg en gang om Svenskeveien. Den var ikke så lett å finne, men nå er den merket. 

Svenskeveien er en gammel hestevei som ble bygget av to svensker i 1934. Den skulle brukes til tømmertransport. Flere partier er opparbeidet med steinfyllinger, og noen steder er den sprengt inn i fjellet.

Ett sted er veien nesten sperret av to store steiner som falt ned på veien for mange år siden. 

Jeg går veien bare et stykke nå da jeg har gått den tidligere, og det begynner å bli sent på dagen. Jeg snur og går tilbake samme vei, men jeg kunne ha gått videre og senere ned på Ulevannsveien. 

Jeg går ned mot Årbogen, delvis på bilvei og delvis på sti, og ved bommen tar jeg lysløypa bortover mot Bjørkedokk. 

Jeg vil gjerne lære noe nytt hver gang, og nå tar jeg med to slags bregnetyper. Før kalte jeg dette bare bregner, men nå vet jeg at den første heter einstape og den andre ormetelg.

Avslutter med en selfie og track av turen. 

Turen anbefales, den kan lett gjøres både mye kortere og lengre, alt etter ønsker og behov.

Vi bodde tidligere på Stenseth og Langløkka i Krokstadelva og var veldig godt kjent med turområdene der. Vi hadde i løpet av 30 år gått omtrent overalt. 

Vi flyttet til Solbergelva høsten 2016, og gledet oss til å bli kjent med nye områder. 

Det tok ikke lang tid før vi var helfrelst. Her er det flotte turområder både sommer og vinter. Noen ganger går vi fra hjemmefra og opp til Nerdammen og ned igjen. Det er en fin treningstur. Skal vi gå videre innover, pleier vi å kjøre opp til parkeringsplassen ved Nerdammen.  

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til julebordsesongen: Finn din favoritt

I dag gikk vi sammen med vår venninne, Mari. Vi ville gjerne vise henne hvor fint det er oppe ved Nerdammen og i området rundt.

Først gikk vi til Gravningen, og derfra til Marivann. Der er det flere hytter enn ved Gravningen, og flere av disse har en flott beliggenhet. Vi fulgte en sti som gikk rundt vannet, og noen steder måtte vi gå litt ut av stien siden vi ellers hadde kommet rett inn på hyttetunet til folk. 

Mari syntes det var veldig fint på Marivann. Selv tenker jeg hun burde ha hatt en hytte her- Maris hytte ved Marivann. Det hadde passet bra! 

Vi forlot Marivann for å gå til Lille Marivann. Vi var litt i tvil om hvor vi skulle gå, og sto og diskuterte dette, En dame på en hytte like ved hørte hva vi snakket om. Hun sa at hun ikke mente å lytte, men hun hadde hørt hva vi hadde hadde sagt, og hun ville gjerne forklare oss hvor vi skulle gå. 

Dermed fikk vi en hyggelig samtale med henne. Kommer alltid til å huske det når vi senere passerer hytta hennes. 

Rart å tenke på dette, at vi liksom ikke skal gå i nærheten av hyttene der det er folk. Når vi er på hytta vår, skjer det av og til at folk plutselig dukket opp i tunet, og det synes vi er veldig hyggelig. De spør gjerne om veien til turisthytta i nærheten, og vi får alltid en god prat før de går videre. Tenker at de aller fleste ønsker å hjelpe andre og at vi burde være mindre redde for å ta kontakt med folk vi møter. Tar vi kontakt, kan vi få nye venner og minner for livet. 

Vi fulgte beskrivelsen, og snart var vi ved Lille Marivann, Her var der mange gule vannliljer, det er nesten så de overtar vannet. Vannet er allikevel spesielt for meg siden jeg hadde med meg hele personalet hit en gang og gjennomførte mange ulike aktiviteter godt tilrettelagt av en av hytteeierne her. 

Neste stopp var vår fantastiske badeplass på Nerdammen. Klokka var blitt nesten åtte om kvelden, og som i går var de fleste badegjestene gått. Vi kunne derfor nyte stillheten og det herlige vannet. 

Da vi skulle gå ned til parkeringsplassen, møtte vi et vennepar fra Langløkka, Janne og Bård. I likhet med Mari var også de begeistret for turterrenget vårt. Dagens oppfordring blir derfor som følger: Skal du kjøpe leilighet og liker friluftsliv og det å holde deg i form, bør du satse på Bergås terrasse i Solbergelva! 

Dette var en kort ettermiddagstur, og den kan jeg anbefale til alle. Flotte stier hele veien.

28.07.19

Det er fortsatt varmt og knallvær, og vi vil derfor legge dagens tur til ettermiddagen. Det er litt vind, så turværet er helt perfekt. 

Vi tar bilen til parkeringsplassen i nærheten av Nerdammen, og går mot Gravningen. Jeg synes det er så vakkert der. Sist gang vi var der, matet vi andemor og alle ungene hennes. Hun hadde hele ni stykker. Det var en flott opplevelse. 

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til julebordsesongen: Finn din favoritt

I dag et det ikke noen ender her, men fint er det uansett. Jeg har min favorittplass på berget i enden av vannet, stopper alltid der når jeg er i nærheten. Det et så fint bare å sitte der og se utover vannet. 

Det er mye røsslyng i området. Den er så vakker i sine lilla nyanser. Jeg plukker røsslyng på denne tiden og setter den i en krukke uten vann. Da kan jeg glede meg over den helt til neste sommer. 

Vi forlater Gravningen, går over et myrområde ved enden av vannet. Stien deler seg i to, og vi holder da til høyre. Etter hvert kommer vi til en hytte med uthus, her krysser vi en sti og fortsetter rett frem. Det går nå flere stier til høyre, nem vi holder til venstre helt til vi kommer til der vi skal ta av til Goliaten. 

Det er ikke helt lett å se dette skiltet, men går vi litt lenger, til vi kommer til broa, ser vi skilt til Goliaten, og da er det bare å gå de få meterne tilbake. 

Vi går uansett hit ned denne dagen da jeg vet det er hvite nøkkeroser her, og de er så vakre. 

Vi snur og går mot Goliaten. Langs stien finner vi kvitkrull. Det er smart å plukke denne nå dersom man vil ha den i juledekorasjonene når den tiden kommer.

Snart har vi Tverråsvannet på høyre side, og etter noen minutter har vi Goliaten foran oss. Det er vakkert også her, og vi tenker det hadde vært fint å slå leir med hengekøyene våre nede ved vannet. Det får bli en annen gang! 

Hytta heter også Goliaten. Det er en turisthytte som ble bygget i 1897. Den er ubetjent. 

 I første etasje er det stue, kjøkken og et lite soverom med tre sengeplasser. Det er også en hems med fem sengeplasser. 

Overnatting her må forhåndsreserveres. Dette kan gjøres på nettet. 

I dag et det noen som har reservert hytta, og de får sikkert en kjempefin kveld her.

Vi går videre, følger stien langs vannet, og ved enden av vannet tar vi av på en sti som tar til venstre. 

Den kommer igjen inn på en større sti. Vi tar til høyre her og følger denne til vi kommer til en myr. Før myra tar vi en sti som tar av til venstre. 

Etter å ga gått over en liten myrbro har vi denne pytten på vår venstre side. Vi kan nå se Tverråsen i bakgrunnen. 

Vi fortsetter på stien, og snart kommer vi inn på et vakkert hyttetun der hytta og anneksene er satt opp i villmarkspaniel. Dette er en kjempefin plass, synes jeg. 

Vi går videre, og snart kommer vi inn på stien vi gikk på tidligere. Vi går samme vei tilbake, men når vi kommer til Gravningen følger vi den blåmerkede stien rett frem. Vi kommer etter hvert til Nerdammen, tar da til høyre og snart et vi på favorittbadeplassen vår. Klokka er nå blitt omtrent halv åtte, og de fleste badegjestene har gått hjem. 

Etter endt bad går vi tilbake til parkeringsplassen der vi startet. Det et mange markblomster langs veien, og nedenfor parkeringsplassen finner vi også myrplanten rome. 

Rome til venstre, rødkløver øverst til høyre, og under rødkløverne ser vi lintorskemunn. Planten rome er skadelig spesielt for lam, og kan forårsake benskjørhet hos ku og sau. 

Anbefaler denne turen på det varmeste. Lett terreng og fine stier hele veien. Vi gikk litt over 10 km og brukte i underkant av to og en halv time inkludert bading.