10.04.20
Formiddagen blir tilbrakt på terrassen i nydelig påskesol. En kopp kaffe, en god bok – livet er bare helt herlig!
Tidlig ettermiddag setter vi oss på syklene med Hokksund som dagens mål. Vi kunne gjerne ha syklet lenger, men tenker at rundt 25 km er nok for rompene våre som nå ikke er vant til sykkelseter.
Vi velger å sykle langs Drammenselva, og der er det vakkert som alltid! Også her møter vi flere enn vanlig, familier er ute og går, eller de er sammen på sykkeltur.
Det er flatt langs elva, og vi holder jevn fart der vi sykler like etter hverandre. Etter hvert, når vi kommer til asfalterte sykkelveier, og særlig i oppoverbakker, vil den ene av oss være langt foran den andre…
På Steinberg stikker vi innom Kjellrun og Tore, tanten og onkelen til vår svigerdatter Christine. Alltid hyggelig å treffe dem, og det passer jo godt å stikke innom når vi sykler forbi. Selvsagt passer vi på at vi sitter ute, med god avstand.
Og her kommer en liten digresjon. Hvorfor er det ikke lenger slik at vi bare stikker innom venner og bekjente? Hvorfor må vi alltid være bedt? Hvis vi ber gjester, forventes det at vi har laget god mat og at det er pent og rent overalt. Hyggelig det også selvsagt, men stikker vi bare innom, et det ingen forventninger, det blir enkelt, men allikevel veldig hyggelig. Det er flere år siden noen bare kom innom oss, – utenom nærmeste familie, da – og det var svært hyggelig. Husker det ennå, jeg, og da er det tydelig at det er noe jeg satte pris på.
Etter besøket hos Kjellrun og Tore, sykler vi videre mot Hokksund.
Snart er vi i Hokksund, og vi tar en liten stopp og ringer Øystein for å høre om de er hjemme. Litt kjipt å sykle opp til Harakollen hvis de ikke er der!
Det viser seg at de er på vei ned til sentrum, og vi avtaler å møte dem på torget. Det er så hyggelig å se dem igjen! Men det blir ikke noen klemming og ikke nærkontakt.
Leon er opptatt av Pokemon Go, og jeg blir med for å finne baller i nærområdet. Skjønner ikke så mye av det, kan jo ikke stå tett ved siden av og se på mobilen, heller, men benytter anledningen til å snakke om trafikkreglene. (Typiske lærer! Men dem er han godt kjent med fra før, og det er jo bra! Vi går til Hokksund stasjon og et par bygg i nærheten. Leon finner det han søker, og er godt fornøyd.
Etter en halv time eller noe sånt, drar Trond og jeg videre. Vi legger hjemturen på den andre siden av elva, og her er det asfaltert sykkelvei hele veien. Det er nå vi ser en stor forskjell på farten, den ene stopper opp av og til og ser om den andre snart kommer etter, og den som leder an, kommer hjem langt før den andre. Det er nemlig oppoverbakker den siste kilometeren.
Og hvem kommer først hjem???
Trond er bedre trent enn meg, han er i alle fall sterkere og har bedre kondis og utholdenhet enn det jeg har. Men det er jeg som suser av gårde, det er jeg som nynnende sykler oppoverbakker som om jeg ikke skulle ha gjort noe annet. Jeg har nemlig en el-sykkel!
Ha en fortsatt god påske!