Skogfruen Grip dagen!

11.09.21

Det er lørdag, vi sover litt lenge siden vi var oppe sent i går kveld. Sommerkvelder i september må jo nytes! 

I dag våkner vi til tåke, det er meldt litt regn, men det er hele tyve grader. Vi pakker sekken, tar med et ekstra skift i tilfelle regn. Vi tenker vi ikke trenger ta med mat, men legger allikevel en kjekspakke, litt sjokolade og noen druer i sekken. Kaffe og saft også. 
 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi går lysløypa i retning Drammen, og tar av der det er skiltet Marivann. 

Vi følger stien et stykke, men tar så til høyre og går rett oppover i retning Ulverudbakk. 
Her går det oppover og oppover, og det tar ikke lang tid før svetten siler. 
Vi kunne ha holdt oss til den opprinnelige stien, den som går opp til skytebanen. Vi ville da ha fått en lettere oppstigning til Ulverudbakk, men vi velger altså snarveien. 

Kartet viser hvor vi kom opp- se det grønne merket. 

På Ulverudbakk går vi bort til kransen – må alltid stikke innom den. Det er fint med en oppmuntring! «Nå var du veldig flink!»

Vi tar stien som går opp bak kransen, kommer raskt inn på den blåmerkede stien. Når denne deler seg, tar vi til høyre, og går i retning Marivann. 

Det er veldig lett å gå her, store deler av stien er på berg, nesten som å gå på en gate! 
Men det går oppover, da, og oppover, og enda mer oppover.  Er glad jeg har husket svettebånd i dag slik at jeg slipper svette i øynene. 

Innimellom dukker det opp fargeklatter som skiller seg ut. Grønt, rødt og gult. 

Det meste av røsslyngen er blitt brun nå, men plutselig dukker det opp en lilla tur rett ved stien. 

Jeg husker fra tidligere turer at vi nærmer oss Glabakk når vi kommer til steinrøysa, og endelig kommer vi til denne.  Da er det ikke langt igjen til Glabakk! 

Men hvorfor synes jeg det er så fint å komme til Glabakk? 
Jo, for da blir jeg så glad! Da er vi nemlig ferdig med de verste oppoverbakkene- så langt, i alle fall! 

Når vi har kommet hit, kan vi bare nyte strekningen innover mot blåstikrysset der vi tar av mot Gravningen. 

Det er svært tørt i skogen nå, faren for skogbrann er der, og det er lite gunstige forhold for dem som liker å plukke sopp. Jeg er jo en av dem, og heldigvis fikk jeg plukket veldig mye kantarell og steinsopp i juli og første del av august. 
Nå er det omtrent ikke noe, verken av kantarell eller steinsopp, men det er en del fåresopp, og kremler er det mye av. Kremler er en meget god matsopp, det er flere slag av dem, men ikke alle er spiselige. Jeg er ikke 100 % sikker på dem, og lar dem som regel bare stå. De finnes i de fleste fager, og de er vakre der de står blant lyng og mose. 

Som alltid gjør vi en liten stopp ved Gravningen. Heldige er de som har hytte rett ved vannet her! 

Vi forlater Gravningen og går i retning bilveien og parkeringsplassen via Damhaugen.
Artig med det gamle skiltet! 

Her kunne vi ha tatt en sti ned igjen, men vi skal videre. Vi krysser parkeringsplassen og tar nok en en autostrada, denne gang i retning Flatdammen. 
Dammen er blitt mye mindre i løpet av sommeren. Ikke rart siden det ikke har vært noe regn. Men vakker er den uansett! 

Det kan være vanskelig å krysse her, men i dag er det ikke noe problem. 

Vi skal nå gå videre til Hoggsfjell, men vi tar en liten drikkepause først. Et par kjeks også! 

Etter en liten rast starter vi på oppstigningen til Hoggsfjell. Vi går ikke langt før vi kommer til en svær stein. Den skrår utover mot stien og danner et tak. Hvis det skulle ha kommet regn, kunne vi fint ha søkt ly her. 
Jeg vet at det er noe som heter Jonashytta her oppe, og det kan være dette stedet. 

Det går oppover også her, men veien til toppen tilbakelegges på kort tid. 
Stien opp er ikke merket av på de kartene vi har, og det synes jeg er dumt. Dette er jo en kjempefin måte å komme seg opp til Hoggsfjell på!

Må ta med en liten fargeklatt på veien opp. 

Vi kommer til et stikryss, går vi til høyre, kommer vi opp på Tretjernsåsen, og tar vi til venstre, kommer vi til utsiktspunktet på Hoggsfjell. Vi skal dit, og nå er det bare å nyte stien bortover mot utsikten. 
Langs stien er det et fantastisk tre. Rene skulpturen! 

Det tar ikke lang tid før vi er ved utsiktspunktet. Dessverre er det fortsatt tåke, og det er ikke mye vi ser i dag. Men vi kan tenke oss at det vil være helt fantastisk å komme hit opp på en vakker høstdag. 

Nå er det tid for å ta en rast. Vi angrer litt på at vi ikke laget matpakker, men kjeks, sjokolade og kaffe smaker veldig godt, det også. Vi har sluppet regn så langt, men allikevel er vi klissvåte. Det er nesten så jeg kan vri opp toppen min. 
Da er det deilig å ha et skift i sekken. Nydelig å sette seg ned med tørt tøy! 

Drt er faktisk første gang vi er akkurat her, og vi har hørt at det er veldig bratt ned til den blåmerkede stien som vil ta oss ned til Aslakkane. Vi ser at det er bratt, men det det er ikke en lang strekning, og det tar ikke langt til før vi er nede. Også her er det tørt, det er ikke noe vann som renner nedover i små fossefall på fjellet denne dagen.
Men på Aslakkane er det fint uansett! 

Fortsatt finner jeg rester av bålet Mari og jeg lagde i januar. 

På vei ned mot Knabben krysser vi to små bekker, og det første bekkeløpet er helt tørrlagt.

Vi går i et lett terreng nå, og ned mot Knabben går vi på en sti omgitt av vakre høstfarger.

Jeg avslutter denne bloggposten med nok et bilde tatt på Knabben. 

Vi kan se tilbake på en fin tur, noe krevende, tror nok at jeg kanskje blir litt støl i morgen! 
Vi gikk litt i overkant av 11 km og brukte tre timer og 45 minutter. 
Fint uansett vær, men vi tar gjerne en ny tur til Hoggsfjell en dag uten tåke!

10.09.21

Etter uker med fantastisk fint vær våkner jeg i dag opp til tåke uten glimt av sol. Det er fortsatt varmt, ikke 28 grader som det var for et par dager siden, men 18 grader er heller ikke så verst! 
Jeg har nå bodd i Solbergelva, rett under Knabben i snart fem år. Vanligvis har det blitt mellom fem og ti turer til Knabben i løpet av året, men i januar satte jeg som mål å komme opp i 30 turer. Det tok ikke så veldig lang tur før målet ble endret- jeg måtte jo ha noe å strekke meg etter. Et mål skal også være utfordrende – men også oppnåelig.
150 turer ble det nye målet, og det ville bety rundt tre turer i uken. Det gikk veldig greit det første halve året, men så kom sommeren med syv uker på hytta, etter hvert også langhelger som også ble tilbrakt der… 

Men nå er jeg er godt i gang igjen, og de siste ukene er det blitt rundt fem turer i uken. Nå er jeg oppe i 111, så da er det bare 39 turer igjen før målet er nådd. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er ikke sponset på noe vis, men jeg vil gjerne skryte av disse skolene. Kjøpte dem på XXL i vår en gang, og de er kjempegode! Kan anbefales! 

Hva er så en Knabbentur? Det er som oftest en treningstur der pulsen blir høy og svetten siler. Det går oppover og oppover, fra start til topp. En liten pause på toppen før jeg går ned igjen. Jeg kan gå en tur om dagen, to, eller tre, og en gang gikk jeg også fire. Men som oftest går jeg en gang. Det beste er å gå om morgenen, å få med seg sola som står opp, men i dag er det altså tåke. 

I dag vil jeg bare nyte, gå og bruke sansene, ønske høsten velkommen. Nyte høsten uten å tenke på at den leder meg rett inn i vinteren. Vinteren som jeg ikke liker….

Jeg velger i dag å gå opp fra Solberg parkering, og tar derfor lysløypa bort dit. Det er fortsatt den grønne fargen som dominerer.

Men det tar ikke lang tid før jeg ser de første tegn på høst. Vakre farger, fra gult til oransje, fra rødt til brunt. Jeg ser inntørkede kantareller, jeg ser vakre bringebærblader og tyttebær.

Jeg ser reinfann og kjenner den sterke krydderlukten som kommer fra den. Den er i ferd med å visne, men den er ikke mindre vakker av den grunn! 

Jeg ser en tistel som fortsatt er i blomst, men de fleste er visne. Visne og vakre. 

Det er også mye av det forhatte kanadagullriset, en plante som sprer seg kjempefort og er oppført på Fremmedartslista. Den kan bli rundt 150 cm høy, og den dominerer stort der den   vokser. Jeg har aldri likt denne planten, men når jeg tar en nærmere titt på den, ser jeg at også denne planten er vakker med alle sIne bittesmå gule rosetter. 

Jeg tar med et siste blomsterbilde før jeg starter oppstigningen. Det er et bilde av ormehode, og denne planten blomstrer fra tidlig sommer til sen høst. 

Jeg går nå oppover stien, og tar jeg en liten stopp, kan jeg høre fuglene kvitre og flaggspetten hakke. Setter jeg meg ned og venter litt, vil jeg ganske sikkert se et ekorn eller to også. 

Jeg tenker det er viktig å ta slike sanseturer. Dersom jeg bare strener oppover, vil jeg gå glipp av både fager, lukter og  lyder. Da vil jeg bare merke  svetten som renner fra pannen og ned i øynene…

Det er fantastiake flaberg på veien oppover. Det er bratt, men allikevel lett å gå på dette grunnlaget. Det er furu som dominerer her, men det er også noe bjørk og einer. 

Einerbærene kan ikke plukkes før de er blitt blå, og det blir de først det andre året. De er altså grønne ett år for så å bli blå det neste. Jeg pleier å plukke einerbær på høsten, bruker det som krydder i retter av vilt. Det gir god smak! 

På min vei oppover ser jeg mange furukongler, jeg ser stein, pinner og annet materiale jeg kan bruke for å lage små dekorasjoner. Jeg lager noen på veien opp, og kan da glede meg som et barn til neste tur: Er dekorasjonene der fortsatt? 

Vel, jeg er nok sikker på at hjertet er blåst vekk, og det er nok sannsynlig at noen har sparket borti de andre, men det er jo litt spennende allikevel.

Jeg liker best å gå denne veien opp til Knabben, altså med start fra Solberg parkering. men jeg følger ikke den blåmerkede stien hele veien. Ett sted tar jeg av tid høyre, der går det bratt oppover, og ett sted må jeg klatre på alle fire for å komme opp. Utfordringer er bra! 

Nå er det ikke lenge før jeg er på Vesleknabben. Det gjenstår en liten strekning der jeg bruker tau. Det går fint uten tau også, men når det ligger der, er det jo greit å bruke det! 

Det er ikke mye jeg ser fra Vesleknabben i dag, men tåke gir også fine naturopplevelser, synes jeg. Ellers vil jeg trekke frem at det er veldig fint her oppe, flaberg overalt. 

Jeg er ikke alene her denne morgenen, ser jeg har selskap av to dyr som begge er grå i pelsen. Det ene dyret prøver å strekke hals for å få bedre utsikt, men innser at tåken setter en stopper for det.bDet andre dyret trives best blant blåbær og tyrttebær og bryr seg ikke om utsikten. 

Jeg forlater Vesleknabben og tar fatt på siste strekning opp til selve Knabben. Den siste biten går som en lek, og det tar ikke lang tid før jeg er oppe. Knabben leverer, uansett vær og solforhold! 

Det er artig å se at så mange tar seg en tur hit opp. Boka her oppe vitner om det, og snart er bok to for i år utskrevet. Synd at noen ødelegger ved å ripe inn i selve kassa boka oppbevares i. 

Jeg skriver meg inn, og begynner på hjemturen. Hjemover går jeg alltid ruten som går om Dragomsteinen hvis jeg da ikke går om Solbergfjell. Jeg hilser på en annen morgenfugl som også er kommet opp, og vi er enige om at Knabben er et flott turmål. 
 

På vei ned igjen treffer jeg en bitteliten fyr, han er brun og helt nusselig. Jeg prøver å få ham opp i hånda, men ser at jeg ikke klarer å gjøre dette mens jeg samtidig skal ta bilde av ham. 
Han er ikke lett å få øye på, men alt er mulig bare jeg bruker sansene mine….

Jeg samler stein og lager enda et par hilsener til meg selv og til andre som går her. Det ene er et lite hjerte, og det andre er starten på en bitteliten steinrøys. Steinrøysa  er ikke lett å se da denne ligger i en grop i en større stein. 

Jeg må ta med bilder av et par fargeklatter jeg ser på turen hjem igjen, og Dragomsteinen må også foreviges. 

Like før jeg kommer hjem, ser jeg flere nydelige lyseblå blomster. Det er sikori. Dette er en gammel kulturplante som ble brukt i folkemedisinen. Den ble brukt mot fordøyelsesbesvær og mot sykdommer i lever og galle. Jeg tenker den egner seg best der den er, jeg, i grøftekanten. 

Da er tur nummer 111 i boks, en sansetur som har gitt mange fine naturopplevelser. 
Håper du har nytt den sammen med meg! 

17.08.21

Det er tirsdag formiddag, og jeg møter Mari klokken ti for dagens tur. Jeg fikk andre dose av  vaksinen i går, og var litt spent på formen i dag, men den er helt fin. 
I dag skal vi på sopptur, og jeg ser frem til å fyllle enda en kurv med skogens delikatesser. Jeg har tidligere i sommer plukket masser av kantareller, men nå er det tid for steinsopp. 

Vi går ikke langt før vi finner den første, og etter en tur på fire timer, har vi funnet masse!  
Å plukke steinsopp er veldig givende- det er masser av mat i en enkelt sopp, og nå er det også lite mark i den. Akkurat det sjekker jeg alltid før jeg legger den i kurven, og jeg tar også av laget med rør dersom det er blitt gult eller gulgrønt. På helt unge sopper spiser jeg også rørlaget som da er fast og hvitt. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når jeg kommer hjem, renser jeg soppen. Jeg deler den i passende biter og legger den i en kjele og setter den på komfyren. Jeg setter platen på fullt. Etter hvert gir soppen fra seg væske, og den kjelen som var full av sopp, er ikke lenger full. Det blir nemlig mindre av soppen etter hvert som den tømmes for væske. 

Jeg setter kjelen til side, og tar frem en ny kjele. Legger litt godt smør i bunnen og bruner lett fem shalottløk skåret i skiver og fire grovhakkede hvitløksfedd. 

Jeg tilsetter så en halv liter sopp, og lar det surre litt sammen med shalottløken og hvitløken. 

Så tilsetter jeg 12 desiliter vann og en hønsebuljong. Jeg lar det koke opp, og lar det hele deretter koke ved svak varme i 15 minutter. 
Jeg siler kraften over i en ny kjele, og moser soppen og løken i en foodprosessor. 

Den mosede soppen heller jeg over i kjelen med kraften, og rører det sammen til en kremet suppe. Jeg tilsetter en kartong matfløte og smaker den til med salt, pepper og en dæsj kikkoman. Suppa serverer jeg med et dryss grønt. Jeg bruker det jeg har, i dag er det persille og koreander. 

Dette er første gang jeg lager steinsoppsuppe, og den smaker godt, synes jeg. Jeg har brukt det jeg har av råvarer. Det hadde sikkert vært godt med litt hvitvin i suppa, men det får jeg prøve en annen gang. 
Jeg kunne også ha stekt litt sopp og tilsatt dette til slutt.

Resten av soppen fryser jeg, og kanskje lager jeg suppe av den senere. 

Hvorfor ikke prøve du også? 
Lykke til! 

09.08.21

Klokka åtte møter vi i restauranten. En stilig restaurant med vakre møbler. 

Det er alltid hyggelig å nyte et godt måltid der det er duk på bordet og hvite tøyservietter. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har mange muligheter hva gjelder meny- 

Vi kan velge en fem retters eller tre retters meny, og vi kan velge fra à la carte-menyen. Vi velger det siste, og valget faller på følgende retter: 

Forrett:

Italiensk carpaccio av okse indrefilet med pinjekjerner, ruccola og høvlet parmesan – kr 125,-

Hovedrett:

Dåhjortfilet med kremet savoykål, rødvinssaus og tranebær – kr 295,-

Det smaker utrolig godt – vi nyter både maten, rødvinen og den koselige atmosfæren, ikke minst besørget av en hyggelig kelner. 

Man tenker gjerne at det er dyrt å spise på hotell, men det er ikke tilfelle. Vi betalte faktisk mer i går for fiskesuppe og ørret, og da spiste vi på en bryggerestaurant der bordet var seigt av antibac og der de kun hadde papirservietter. Jeg vil si det var to ulike verdener, ikke minst hva interiør  og stemning angår. 

Dagen etter, 10.08.21

Vi kan nå se tilbake på en vellykket helg fylt av gode opplevelser som vi vil ha med oss videre. 
Vi planlegger nå en langweekend i Geilo i november kanskje på Vestlia resort. Tenker det er godt å ha noe å se frem til! 
 

Vi kan så absolutt anbefale et opphold på Wassilioff! 

09.08.21

Jeg våkner tidlig, står opp og lager en kopp kaffe på rommet. Snart er det tid for frokost,  bufféen venter på oss med alt sitt utvalg av fristende retter. På hotell starter jeg alltid med egg og bacon, og avslutter med ost og kanskje en croissant. Nydelig! 

Etter frokost går vi opp på rommet og skifter til turtøy. 
Turen går til Oddane Sand der Trond tilbrakte sine somre fra han var en liten gutt til han var atten. Vi tilbrakte også noen ferier der da våre gutter var små. Familien til Trond hadde en campingvogn der, en Sprite, med et rødt og blått fortelt. 
I dag hadde den vært en antikvitet, ja også en kuriositet. Det er ikke mange fortelt å se her nå. Det er de såkalte spikerteltene som gjelder. Egentlig er det små hytter som kobles til vognene. Og vognene- det er stort sett svære flotte vogner med alt du ønsker av comfort. 

Oddane Sand er en fantastisk fin campingplass, du kan bo i telt, campingvogn, bobil eller i hytte her. Plassen ligger fint til i naturskjønne omgivelser, og stranden er langgrunn og flott. 

I dag er det tomt i nesten alle vognene, og det er ingen på stranden. Slik er det en mandag etter at fellesferien er slutt. Så ønsker du deg fred og ro, er dette tiden for å dra til kysten! 
 

Vi forlater campingplassen og tar inn på kyststien som tar oss til Mølen. 
Vi går først gjennom et fuktig område, det hadde kanskje vært smart å velge det tørrere alternativet.  Men det er veldig frodig her, og landskapet er prydet av utallige blomster i gult, hvitt, rosa, lilla og blått. Jeg plukker med meg en liten bukett som representerer noe av det jeg finner langs stien. 

Det er interessant å observere hvordan plantene tilpasser seg livet ved kysten. Eineren brer seg utover svaberget, det er som om vinden hokder den nede. Går vi litt innover, reiser den seg og snart vokser den slik vi er vant til å se den i skogen. 

Vi kommer til Mølen, og dette er en strand dekket av rullestein. Noen mener det er den største rullesteinsstranda i Norge. Her er det mange gravrøyser, 230 i tallet, men ikke alle er like lett å få øye på. 

Det kan være fristende å ta med seg stein herfra, men det er ikke lov, ikke fra gravrøysene, og ikke fra stranda. 

Men vi skal videre. Vi har tenkt oss til Helgeroa, har ikke gått kyststien her tidligere. 
Stien tar oss etter hvert innom Omlidstranda camping, nok en flott campingplass med plass til nesten 800 vogner. Vi går forbi en minigolfbane, og den må jeg bare ta et bilde av.  Rene parken! Har aldr sett noe lignende! 

Omlidstanda ligger ved sjøen. Det er flere strender her, dog ikke så flotte som den på Oddane Sand.  Campingvognene er spredt over et større område, fordelt på flere kohorter for å bruke et moderne uttrykk i vår koronatid. Det virker derfor ikke som om vognene står så tett. Må si at også denne ser ut til å være en trivelig og veldig fin campingplass! 

Vi er nå blitt sultne, og finner en plass nede ved sjøen der vi tar en rast. Vi koker kaffe, og koser oss med medbrakte baguetter  kjøpt i Stavern. Sender en varm tanke til Jensens Conditori. 

Det er ikke langt igjen til Helgeroa nå, bare noen hundre meter. Også i Helgeroa er man rause med blomster- flotte oppsatser og blomsterbed i alle farger preger dette koselige stedet. Det samme gjør de koselige byggene nede ved sjøen – i tillegg til alle de hvite hyttene som omkranser stedet. 

Vi ser også et minnesmerke, og må bort for å se hva dette dreier seg om. Slaget ved Nesjar, har ikke en gang hørt om det før, jeg! Dette var et slag mellom Olav Haraldsson og allierte norske stormenn som var under ledelse av jarlen Svein Håkonsson. 

Slaget fant  sted i 1016. Olav Haraldsson, senere Olav den hellige, gikk seirende ut av slaget. Man kan lese om dette i Snorres kongesaga og i andre sagaer. Sagaene forteller at Olav fikk reist et stort kors inne på land etter slaget og at stedet fikk navnet Heilagroda. Omskrevet til dagens norsk kan dette være Helgeroa. 
Seieren i dette slaget medførte at de andre jarlene i landet valgte å sverge ed til Olav, og han ble den andre kongen- etter Harald Hårfagre – som klarte å samle hele landet. 

Nå er det bare å starte på hjemveien. Vi kan gå bilveien, men vi synes det er kjedelig å traske langs en asfaltert vei, så vi tar samme vei tilbake. Kystistien går langs sjøen, men også litt mer inne i landet, langs kornåkre og også et kort stykke langs en bilvei. Den går gjennom frodige, vakre løvskoger, og flere steder kan vi ta avstikkere ned til sjøen. 

Det gjør vi på hjemveien. Vi tar turen ned til Saltstein. Vi har en svigerdatter som er en lidenskapelig surfer, og da må vi jo ta turen ned dit.

Farvannet utenfor Saltstein er regnet som et av landets beste når det gjelder å surfe på bølger. Dette på grunn av undervannsstrømmene som kommer fra Nordsjøen via Skagerak. Man har vært redd for at surfingen skulle være til skade for fuglelivet, og først i 2019 ble surfing godkjent hele året. 
 
Det er vilt og vakkert her nede. Svabergene er blankskurte, og de er stedvis dekket av en vakker gul lav som lyser opp alt det grå. Bølgene slår mot klippene, og inn kommer de oransje brennmanetene. Ikke fristende å bade blant dem, men jeg hadde ikke turt å bade her uansett på grunn av kombinasjonen store, kraftige bølger og klipper. 

Nå er det ikke lenge før vi er tilbake på Oddane Sand, og vi velger det tørre stialternativet denne gangen. Stien tar oss gjennom vakker løvskog tilbake til bilen som står parkert utenfor campingplassen. 

Men det er en ting vi bare må gjøre før vi drar tilbake til Stavern, og det er å dra innom ufoen. Vi husker denne spesielle hytta fra den gangen vi campet her på slutten av åttitallet. 
Vi har minner om en ufolignende hytte som plutselig dukket opp midt inne i en løvskog. 

Google hjelper oss å finne veien, og hytta ligger ikke lenger midt inne i skogen, men i skogkanten. 
Men hytta ser likedan ut, det er uteområdet som er endret. En sjekk på Google forteller at eierne av hytta, etter en innvendig oppgradering, ønsket en oppgradering også av uteområdet. Dette var svært uryddig med tette busker som stengte for utsikten mot havet. Eierne ønsket å få ryddet området, samt få en fin uteplass. 
Eventyrlig oppussing med Halvor Bakke i spissen, sørger for et vakkert og unikt uteområde for denne spesielle hytta. 

Den rette betegnelsen er futurohuset, og det ble tegnet av den finske arkitekten Matti Suuronen på 1960-tallet. i Norge finnes bare dette eksemplaret, og hytta ble satt opp på syttitallet. 

Etter gjensynet med hytta tar vi raskeste veien tilbake til Stavern. Det er nå blitt sen ettermiddag, og vi bestiller bord til dagens middag. Fortsettelse følger.

08.08.21

Etter å ha tilbrakt seks uker på hytta, vil det være bare helt herlig å kunne nyte litt luksus før Trond starter i jobb igjen. Valget falt på Wassilioff i Stavern, et hotell som ble etablert i 1844 av Michael Wassilioff fra Riga. 

Vi ankommer Stavern i halv firetiden søndag ettermiddag, og vi finner ganske fort ut at det er vanskelig å finne parkeringsplass. Etter å ha snakket med resepsjonisten, parkerer vi på Risøya, på et område der hotellet har reservert parkeringsplasser til 150 kr døgnet. Ser på nettet at flere reagerer på avstanden mellom hotellet og parkeringsplassen, men det er ikke noe problem – jeg venter ved hotellet med bagasjen mens Trond parkerer bilen! 
 
En rød løper fører oss inn i hotellet, og der får vi nøkkel av en hyggelig resepsjonist. Rommet vårt ligger i andre etasje, og vi ser at noen av rommene har navn; Gisken Wildenvey, Herman Wildenvey og Jonas Lie. Lurer på om vårt rom har noe navn? Joda, Jahn Otto Johansen. Litt overraskende, er han i gruppe med de andre vi har sett? Vel. hederstegnet finner vi på veggen. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rommet har karnappvindu og havutsikt. Hadde ikke bestilt denne utsikten, men fikk det allikevel. Det er bra! Enda bedre: To helt herlige lenestoler og en fantastisk vakker og god seng. 

Vi tar oss en tur ut for å orientere oss i nærmiljøet, og det som med en gang slår meg, er at her prioriteres blomster og farger. Nydelig!

Dagens middag inntar vi ved bryggekanten. Her nyter vi en fantastisk god fiskesuppe, og det blir fisk også til hovedrett. 
Vi er litt uenige om kvaliteten på servicen, vi må for eksempel vente veldig lenge mellom forrett og hovedrett, men maten er i hvertfall veldig god! 

Etter middag slapper vi litt av på rommet, og om kvelden går vi ut. Solnedgangen ser vi ikke herfra, men det er vakkert allikevel. Vi legger turen til sjøen via Fredriksvern Verft. Dette var et militært anlegg, men er i dag en maritim kulturarena med gallerier og museer. 

Nede ved sjøen blir vi ønsket velkommen av sjø, nakne berg og en nydelig kveldshimmel. 
Vi ser ut til Stavernsodden og fyrhusene der. Tankene mine går til en fantastisk koselig jentetur for noen år siden der vi bodde i fyrhusene. Det er fint mulig å leie disse, men det er nødvenig å bestille båt for å komme til og fra. 
Husker vi den helgen opplevde både storm og nydelig solskinn. En flott og minnerik opplevelsene jeg virkelig kan anbefale!
Sender en takk til min tidligere kollega Hilde Beate som tok initiativet til denne turen!

Jeg lar resten av kveldsbildene tale for seg selv. 

Nå skjønner dere sikkert at vi trives her! Vakkert! 
Og det beste av alt – det tar bare noen minutter fra hotellet og ut hit! 
Vi forlater dette flotte landskapet og går tilbake til hotellet.

I morgen planlegger vi et besøk på Oddane Sand og en tur på kyststien. 
Fortsettelse følger! 

28.07.21

Det er onsdag og vår tredje dag hjemme etter å ha vært på hytta i seks uker. Vi har vært hjemom et par dager innimellom, men nå er vi altså hjemme igjen. Deilig det også! 
De to første dagene gikk med til klesvask og vask av leilighet, og det var også en liten jobb å gjøre på terrassen. Vi har blomster og kjøkkenhage på hytta, der har det vært godt stell i sommer. Blomstene på terrassen, derimot, har ikke fått god pleie. Vann har også vært en mangelvare, og dette merket vi godt da vi kom hjem. Jeg måtte kaste noen visne planter, men en del hadde også klart seg. Heldigvis. Vintergrønt, tomater, chilliplanter, roser og klematis lever fortsatt, og jeg håper de vil trives godt nå som de har fått vann og påfyll av gjødsel. De visne plantene er blitt erstattet av  nye- ynde, hagehortensia og krysantemum. Fargerike og vakre. 

Det er lenge siden jeg har vært på Knabben. Omtrent seks uker siden. i dag regner det, og det er også meldt torden – på Storm. Yr varsler bare regn, samt opphold på ettermiddagen. 
Jeg liker å sitte på terrassen når det regner og tordner, det er en helt spesiell stemning. Jeg hører regnet tromme mot taket, jeg ser lyn, vannrette eller loddrette, og de lyser opp i alt som er grått og mørkt mens jeg selv er omgitt av stearinlys –  Det er fint, det! 

Men å gå tur i tordenvær, det er ikke særlig fristende. Å være på Knabben i tordenvær, er helt uaktuelt. Jeg går rundt i stua, kikker ut, regn og mørke skyer. Jeg setter meg igjen, leser litt, reiser meg og tar nok en runde i stua. For andre kan jeg nok se ut som et dyr i bur!
Hva skal jeg gjøre? Skal jeg stole på Yr, eller skal jeg lytte til det Storm har å si? 
Det er tjueåtte grader inne, nesten ikke til å holde ut. Litt over tjue ute, i tillegg til frisk luft…
 

Jeg velger Yr, tar på meg en topp, shorts, gode sko og en caps. Det regner når jeg går ut, men det gjør ikke noe så lenge det er varmt. Jeg ser ganske fort at jeg har skogen for meg selv i dag, ikke et menneske å se. 
 

Det føles som om regnet kjærtegner huden min, deilig og forfriskende. Det tar ikke lang tid før toppen min er gjennomvåt, men det er helt OK.  Snart er også shortsen våt, det samme er håret. Jeg ser nok ut som en pjuskete katt som er blitt trukket opp fra vannet. Jeg kunne selvsagt ha kledd meg annerledes, men det er mye bedre gå lettkledd enn å ha på seg regntøy. Regntøy som blir klamt og klistrer seg til kroppen. 

Jeg sjekker et par kantarellsteder, men finner bare noen små eksemplarer. Plukket en god del på hytta, men også der tørket de inn etter hvert på grunn av for lite regn. Et par tre dager med regn nå og så vil kantarellene vise seg i all sin prakt. 
 

I starten hører jeg kun regndråpene som treffer løvverket, men når jeg nærmer meg Solbergelva, elva altså, hører jeg vannet bruse. Vann har alltid fascinert meg, og jeg må alltid ta et bilde. 

Jeg tar Kjevlingen opp mot Knabben. Jeg ser at vannet har laget sin egen vei i veien som går opp mot Vasshella. Det er ingen som har laget renner i veien for å lede vannet bort fra veien, og da blir det gjerne slik. 

Det ser ut som om jeg gjør rett i å lytte til Yr, og jeg bestemmer meg for å gå opp til toppen. På Knabben er det ikke mye å se i dag. Men fint allikevel. Alltid fint her. Det gjelder bare å se de små ting – som de fantastiske vanndråpene i tuppen av furunålene.

Jeg skriver meg inn i boka, og begir meg på hjemveien. Er forsiktig på vei nedover, Det er mange røtter i stien som er blitt sleipe på grunn av regnet. Jeg kommer meg trygt hjem igjen, og er godt fornøyd med at nok en tur til Knabben er tilbakelagt.

Trond har polert bilen min mens jeg har gått tur, og etter middag tar også han en tur til Knabben. Så fort han er ute av døren, tenker jeg: Hva med en tur til? Det er oppholdsvær nå, og det kunne være godt med en kveldstur. Jeg liker ikke å gå oppover sammen med Trond da han går så innmari fort. Liker best, mitt eget tempo, jeg! 
 

Jeg skifter igjen, og går oppover, etter ham. Selv om det nærmer seg høst, er det så grønt og frodig. Jeg lar bildene tale for seg selv

Snart kommer jeg til furua som står et sted der stien gjør en sving. Utrolig at den står der så rank og flott- den klarer seg uten mye jord, og røttene sprer seg utover berget.

Litt lenger opp kommer jeg til ett av de trærne som ble offer for den harde vinteren. Det falt over stien, og noen, kanskje Willy, tok med seg saga opp hit og sørget for at treeet ikke bli liggende i stien. 

Når jeg kommer opp på platået før den siste oppstigningen, møter jeg Trond på vei nedover. Han blir ikke så veldig overrasket over å se meg. «Du så så lur ut da jeg gikk, så jeg tenkte kanskje at du kom etter,» sier han.

Jeg spør om han ikke kan bli med meg opp til toppen, og han snur for å holde meg med selskap. Helt greit å gå sammen md ham den siste biten – Det er jo ikke langt igjen! 

Det er bedre utsikt fra Knabben nå enn det det var tidligere i dag. 

Himmelen er spesielt fin, synes jeg. 

Tar et bilde av Trond også før vi går ned igjen. 

Nå er det sent på kvelden, jeg sitter på terrassen og skriver denne bloggposten. Synes det er så fint nå som det begynner å bli litt mørkere om kveldene. Nyter livet på terrassen, omgitt av mine planter og stearinlys. 

19.07.21

Det er lørdag kveld, vi sitter ved bålpanna, og Hanne, min svigerinne, foreslår en tur til Styggemann. Vi synes det er en god ide, og bestemmer oss for å gå dagen etter. 

Styggemann er den høyeste toppen på Skrim, Den ligger 872 meter over havet, 
Vi ser den fra hytta vår, den ligger der i horisonten og lokker på oss. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dagen etter er vi klare for tur.  Vi møtes halv elleve, og er utstyrt med matpakker, en ekstra vindjakke, drikkeflasker med vann og det vi trenger for å koke kaffe. 

Vi følger først den idylliske stien langs vannet og går til Ivarsbu. 
Her er det så koselig å gå, grønt og fint.

Men det tar ikke så veldig lang tid før idyllen brytes. Plutselig kommer Hanne med et skrikende utbrudd, etterfulgt av et fra meg. På stien, rett ved føttene våre, ligger en ekkel, svart hoggorm. Kan vel ikke si at den ligger og venter på oss, den ville vel ha stukket av før vi kom, dersom den hadde rukket det. 
Jeg tar et bilde av den, ikke noe nærbilde, det tør jeg ikke. Vi lar den ligge, og håper den er blitt så skremt av oss at den finner ut at den skal holde seg borte fra stien heretter.

Ved Ivarsbu, hytta til Larvik og Omegns Turistforening, blåser det friskt i dag. Hytta ligger like ved vannet, en perle av et sted, spør du meg! Pappa fikk tilbud om å kjøpe stedet da det var i privat eie, han takket nei, og angret all sin dag. 

Det er tre ulike boenheter her, og alle må forhåndsbookes. Hovedhuset er forbeholdt medlemmer av LOT, mens smia og båthuset har standard DNT-nøkkel. 

Fra Ivarsbu går vi over demningen før vi begir oss inn på stien som tar oss i retning Svartjern. Her er det lett å gå, på store deler av strekningen er lyngen fjernet, og vi går direkte på fjellet. 

I nærheten av Svarttjern kommer vi til et stikryss det vi tar av i retning Stølesetra. Ikke lenge etter at vi er kommet inn på denne stien, kommer vi til vardene. Vi kaller dem varder, men det er små steinrøyser på begge sider av stien. Spesielt og vakkert! Som så mange andre tar vi steiner som ligger på bakken og legger dem på en av vardene. 

Det er mye molter langs stien, men de færreste er modne. Vi finner en og annen som kan spises, og det smaker som alltid veldig godt. 

Noen steder er det vått, og her ligger det myrbroer vi kan gå på. Det er ikke alle som er like stødige der de ligger, og går du her for første gang, kan du bli litt overrasket når du tråkker i den ene enden på myrbroa og den andre enden spretter opp. Men uansett, tenker det er kjempefint at Turistforeningen har tatt jobben med å legge myrbroer her på Skrim. 

Når vi nærmer oss Stølesetra, går vi ned ei li der det ser ut som om det kan være masser av kantareller. Men det er det ikke. Vi har rett nok ikke saumfart terrenget her, men det er i alle fall ikke noe langs stien her. Men frodig, og grønt er det i alle fall. 

Etter omtrent fire kilometers gange kommer vi til Stølesetra. Den ligger vakkert til innerst i Stølekilen, og kan nås også via kano dersom vannstanden er høy. Hytta ligger på en setervoll, omkranset av markblomster som engsoleie, blåklokker og geitrams. 

Her tar vi en liten drikkepause før vi krysser kilen, og tar inn på stien som tar oss til Store Kongstjern. 

Nå går det oppover, nedover, bortover, nedover og oppover igjen før vi kommer til Store Kongstjern. Tenker dette, sammen med Stølestra, er en av milepælene på denne turen, 
Vi har nå gått litt over seks kilometer, og da har vi rundt trekilometer igjen før vi kommer til Styggemann. Men det er litt tøffe kilometer, så det er godt med en liten drikkepause før vi går videre. 

Vi går ikke via Sørmyrseter denne gangen, vi tar en shortcut, og tar stien som senere kommer inn på den blåmerkede stien fra Sørmyr til Styggemann. Snart kommer vi til en plass der vi har flott utsikt mot både Skrimtoppen og Styggemann. 

Vi kommer inn på den omtalte stien fra Sørmysetra, og nå kommer det mest vanvittige med hele turen. Vi har nå kommet oss opp i høyden, og så skal vi gå nedover igjen! Ikke bare litt nedover, heller! Vi går nedover og nedover, og enda mer nedover, og så vet vi at vi skal gå like mye oppover igjen før vi er like høyt som det vi er nå. Akkurat det føles litt unødvendig! Fint om det hadde vært en zipline her! 

Vel det er bare å starte nedstigningen. 

Bunnen når vi der bekken går, og det er jo en trøst å vite at nå er det bare oppover hele veien til vi kommer til toppen. 

Her nede er det også et skilt som viser at det for lenge siden var en boplass her. Kan tenke meg at dette var en fin og frodig plass der den lå like ved bekken. 

Etter en liten drikkepause starter vi på den siste etappen. 
Etter å ha gått en stund, snur vi oss og ser tilbake på toppen der vi var før vi startet å gå nedover. Nå er vi i alle fall på omtrent samme høyde igjen! 

Her forlater min niese, Ingrid, oss. Hun har vært tålmodig lenge, har gått sammen med oss, men nå ønsker hun å bruke resten av turen som ren trening. Mens hun småløper oppover, danner vi en litt tregere baktropp. 

Det er ganske tungt nå, og det tar ikke så veldig lang tid før pulsen min er på høygir. 
Vi klatrer oppover, noen steder på alle fire. Telefonen min legges i sekken- her trenger jeg begge armene. Det blir derfor ikke noen bilder fra denne fjellpartiet.  
 

Snart flater det litt ut, og vi kommer til et lite vann. Nesten fristende å ta et bad, men det blåser ganske friskt, så det blir med tanken. 

På toppen er det bare helt vakkert, utsikten er fantastisk flott. Vi ser mot Skien, vi ser Gaustatoppen, Knuten, Kongsberg, vi ser Store Stølevann, hytta vår ser vi ikke, men vi ser Oslofjorden og vi har en god utsikt over Skrimområdet. 

En selfie må vi også ta! 

Det blåser så mye i dag at det ikke er aktuelt med noen lunsj her oppe. 
Vi noterer at vi har gått 9,2 kilometer, og vi har brukt tre timer. Det skal dog sies at det gjelder fire av oss, Ingrid brukte ikke så lang tid som oss. Hadde hun ikke gått sammen med oss, kan jeg tenke meg at hun hadde tatt turen på to og en halv time, kanskje enda kortere tid også. 

Vi bestemmer oss for å ta skiløypetraseen ned igjen. Sommerløypa som vi gikk opp, er brattere, og vi vil da noen steder måtte ake nedover på rompa. Tenker det derfor er bedre å ta skiløypa, selv om den går i litt våtere terreng.

På vei nedover, ikke langt fra toppen, ser vi rester av flyvraket som har ligget her siden 1962. Et fly kjørte da rett inn i fjellsiden. Piloten var alene i flyet og omkom. 

Det er ganske vått i terrenget nedover, men det er frodig og vakkert. Ved siden av stien er det dvergbjørk og sisselrot. 

På vei nedover går tankene til vinter og ski. Å gå opp til Styggemann på ski, er en ting, men å kjøre ned igjen..! For meg er det så absolutt bedre å gå på beina. Det er altfor bratt for meg å kjøre på ski nedover her- det er blitt flere turer det jeg har sittet på skiene og akt nedover. Det er også blitt en del knall og fall! 

Vi ser etter et fint sted der vi kan spise, men vi skal lage kaffe, og derfor blir det til at vi venter til vi kommer til Store Kongstjern.

Der finner vi et fint sted ved vannet. 

Det smaker godt med mat nå – selv om osten er blitt ganske så klissete.

Trond lager kaffe, og den nytes.

Etter en god matpause tar vi fatt på de siste etappene av hjemveien. Vi kommer til Stølesetra igjen, og jeg tar enda et bilde før vi går videre. 

På vei mot Svarttjern passerer vi flere små tjern. De ligger der, så idylliske, og det er som om vi bare kan vente på at nøkken bryter vannflaten. Men det nærmeste vi kommer nøkken, er de vakre nøkkerosene.

I stien finner vi denne dagen kantareller på tre steder der vi ikke har sett kantareller før. De er så små at vi ikke plukker dem, og jeg er redd for at de vil tørke helt dersom det ikke kommer regn. 

Vi nærmer oss nå Ivarsbu, og snart ser vi hytta som ligger før vi kommer til  Ivarsbu. 
Ikke overraskende må jeg ta enda et bilde ved vannet. 

Vi avslutter turen med stien langs Vesle Stølevann, og nå er det ingen hoggorm som ligger og venter på oss. Heldigvis. 

Etter seks timer, hvorav en halv time er gått til spisepause, er vi tilbake på hytta. Vi har tilbakelagt nesten 18 kilometer.  
 

Om kvelden tenker vi tilbake på dagens tur, vi er godt fornøyd med å ha gått til Styggemann, og nyter en deilig Aperol Spritz. 
Turen kan anbefales! 

03.07.21

Sommerlykke-

Det er å våkne tidlig om morgenen, 
å sette seg i solveggen på hytta med en kopp kaffe 
Det er å sanse omgivelsene, 
se fuglemor fly inn i fuglekassa med mat til de små
Det er å se lille ekorn spise frø fra fuglebrettet
etterfulgt av bokfink og kjøttmeis

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sommerlykke- 

Det er å gå ut på terrassen, 
denne gang også med kaffekopp på bordet
Det er å se på blomstene,
følge med på roseknoppene, 
solsikkene og chillyplantene

Sommerlykke-

Det er å gå barbent i gresset
og høre gjøken gale
Det er å ligge i solen, 
nyte varmen 
og kjenne et lite vinddrag stryke over huden så lett

Det er gå tur i skogen eller ved sjøen
det er å nyte synet av alle de vakre sommerblomstene.
Prestekrager, rødkløver og blåklokker
Skogstorknebb, smørblomst, akeleie og hundekjeks 
Det er å plukke en vakker fargerik sommerbukett 

Sommerlykke er å finne de vakre orkideene. 

Sommerlykke-

Det er å prøve fiskelykken,
å gå ned i elva, slå seg ned på yndlingsplassen 
sette mark på kroken og følge med på duppen
Det er å merke at fisken biter
sveive inn snøret og – få andre til drepe fisken

Det er å plukke markjordbær og træ dem på et strå
Det er å finne de første kantarellene, 
vente på moltene og alt det andre skogen har å gi

Sommerlykke-

Det er å nyte et godt måltid med familie eller venner
Grillmat, reker eller spelkemat
Jordbær med sukker og fløte 

Det er å nyte et glass vin eller to, 
gjerne også en aperol eller mojito

Det er et kveldsbad
i Evas eller Adams drakt
Det er å vaske håret og la shampoen blande seg med vannet
mens man svømmer utover i solnedgangen

Sommerlykke –

Det er en kveld ved bålpanna

Det er å nyte kveldshimmelen der den hele tiden endrer seg
fra å være blå, til å utvikle nyanser i rosa, oransje og lilla
Det er å legge seg i en hengekøye
å gi seg selv litt fart slik at den svinger fra side til side

Sommerlykke- 

Det er å nyte livet

17.06.2
Sist søndag var jeg invitert med på orkidétur, men da hadde jeg ikke anledning. Gleden var stor da Willy som arrangerte turen, inviterte meg på tur i etterkant. 
Jeg møter Willy klokka seks på ettermiddagen, og vi starter på turen oppover mot Knabben.

 Willy er godt kjent i området, vet hvor otkidéene er. Noen av dem gjemmer seg, andre står der klare til å ønske oss velkommen. Bare se, men ikke røre. 
 

De første som tar imot oss denne sommerkvelden, er flekkmarihånd. I likhet med skogmarihånd har den flekker på bladene.  Den er en av Norges vanligste orkidéer. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sammen med disse orkidéene finner vi orkidéen nattfiol. Den er hvit, den er også relativt vanlig, men jeg har ikke sett den før. Jeg har sikkert gått forbi den mange ganger uten å se den- det er jo lettere å se blomster med sterkere farger. 
Det er ut som om denne er populær blant maurene! 

Det er ikke lett å få fine bildet av slike blomster når jeg bare bruker kamera på mobilen. Jeg prøver meg på ett bilde av naboblomsten, denne gangen uten maur. 

Men nei, det blir ikke så bra. Bildene til Willy blir nok av en helt annen kvalitet.

Husker en gang jeg møtte Willy i skogen, han skulle fotografere orkidéen rød skogfrue. Han rigget seg til med kamera, stativ og lang linse- det  er kanskje ikke det det heter, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Det ble flotte bilder, ja noe helt annet enn de jeg tok med mobilkameraet….

I dag nøyer han seg med litt enklere utstyr. 

Vi går videre oppover, og snart er vi på Knabben. Knabben er antakelig det stedet i Solbergelva der det er tatt flest bilder. Utsikten er jo bare helt fantastisk! 

Willy har tidligere fortalt meg om en idyll litt innenfor Knabben. Det er et lite tjern som ligger litt bortgjemt, omkranset av siv og myr, nå i sin grønneste prakt. 
Tjernet heter Tjernsøye. 

Men vi skal videre, og snart er vi inne på stein der vi har Svarttjern nedenfor oss, Grønt, frodig og vakkert i skogen!

Vi forlater stien for å begi oss ned til orkidéene. Jeg har tidligere sett bilde av marisko, og jeg venter meg noen lave planter, orkidéer som er godt gjemt. Skal si jeg blir overrasket! 
De er ikke vanskelig å få øye på der de står, det er som om de har ventet på oss, og nå ønsker de oss velkommen til sitt rike. 
De er vakre, høyreiste og fargerike. 

Jeg tar avstandsbilder og nærbilder, og synes bildene blir bra – selv bare med mobilkamera! 

Marisko er en av de sjeldne orkideéene i Norge, den er rødlistet og ble fredet i 2001. Som så mange andre planter har den flere navn, og ett av dem er Olavsbolle. Minner jo litt om em bolle, men jeg synes nok at marisko er et finere navn! 

Jeg er så glad for at Willy har tatt meg med hit, skikkelig snilt av ham å stille opp etter den offisielle turen. For en opplevelse! 

Det er ennå tidlig kveld, fotballkampen begynner ikke før ni, sier Willy, og vi rekker enda en avstikker før vi begir oss på hjemveien. Men først skal vi ta med oss et par orkidéer til. 

Brudespore fant jeg tidligere i uken, og vi finner den også nå. Den er ikke helt utsprunget ennå, derfor er den ikke helt lett å få øye på.

Brudespore finnes flere steder i landet, og jeg har tidligere funnet mange av dem rundt Borgtjern. 

Den siste orkideen vi finner i dag, er flueblomst.
I likhet med marisko ble den fredet i 2001. Den er også på listen over truede arter. 
Denne hadde jeg aldri lagt merke til hvis ikke Willy hadde vist meg den, jeg tar et par bilder, men de blir ikke noe gode i det hele tatt. Ikke lov å kopiere fra nettet, heller, men du kan jo selv google den og finne ut hvordan den ser ut, 

Jeg nevnte en siste avstikker, og den går til et lite tjern dom heter Brillene. Det et to bittesmå tjern som ovenfra kan se ut som et par briller. Vi får ikke sett dem ovenfra, men fint er det uansett der de ligger omkranset av myr og lyng. 

Vi går tilbake via Knabben, og der skal to jenter campe til dagen etter. Det skulle gjerne jeg også ha gjort! 

Kokka seks over ni er vi hjemme igjen, og igjen tusen takk til Willy! 
Håper han er fornøyd med at Italia vant igjen, denne gang 3-0 over Sveits. 

Det er i alt 34 viltvoksende arter av orkidèer  i Norge, og 24 av dem finnes i Drammen. Ikke alle er fredede, men vi oppfordres til å la dem stå i fred- bare se, men ikke røre!