Skogfruen Grip dagen!

 26.07.19

Klokka er seks, og jeg har vært oppe en time allerede. Sola skinner på Skrimfjellene, tåka danser over vannet, de andre sover, og det eneste jeg hører er fossen ved Ivarsbu og fuglene. Det er vindstille og deilig sommervarmt. Der var det en ny lyd -det var en fisk som vaket. 

Jeg har tatt noen kast siden jeg sto opp, men nå ligger duppen på vannet og venter på at fisken skal la seg friste av marken på kroken. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Tidlig oppe? Ja, jeg har ligget i hengekøye i natt, og da jeg våknet, valgte jeg å stå opp for å få med meg denne morgenen. 

Natten i hengekøya gikk fint. Jeg sov bedre nå enn den første gangen jeg prøvde den. Den største utfordringen er egentlig å komme opp i den. Det ble mye latter ut av det! 

Vi tok på myggnetting for å unngå myggstikk, men tror egentlig ikke det var nødvendig. 

Men turen vår startet i går ettermiddag. Vi pakket sekker som om vi skulle være borte i flere dager. Hengekøye, myggnetting, skinn som underlag, kokeapparat, en liten grill, håndklær og ekstra tøy, mat og drikke, da blir jo sekkene fort fullpakket.

Vi la i vei, og snart var vi på Ivarsbu. Vi gikk videre til den lille odden på Store Stølevann, og her slo vi oss ned. Vi har vært her mange ganger tidligere, men dette er første gang vi har vært her om kvelden. 

Det var var rett og slett helt fantastisk vakkert. 

Det var ikke helt lett å få satt opp tre hengekøyer ved siden av hverandre, man må ha solide trær som står i passe avstand til hverandre, men etter en stund var alle på plass. 

Vi tok et herlig kveldsbad før vi fant frem maten. Å bade i solnedgang er fantastisk. Vannet er vamt, og det er en helt spesiell stemning. 

Det ble enkel mat denne kvelden,vi grillet pølser,  men litt godt i glasset ble det etterpå. 

Selvsagt måtte vi også prøve fiskelykken, men det var godt vi hadde med oss pølser, for fisk ble det ikke! Men det er gøy å fiske uansett, da! 

Vi samlet tørr kvist og tente opp et bål. Vet det er utenfor bålsesongen, men det et trygt her nede i vannkanten.

Det et fascinerende å se hvordan fargene endrer seg om kvelden. 

Vi satt oppe til midnatt, og jeg sovnet omtrent med en gang. Det gjorde ikke de andre, men de sov jo litt lenger enn meg, da. 

Nå er klokka snart halv åtte, og alle er oppe. Kaffen er klar, og vi er klare for en ny dag og flotte naturopplevelser. De er der hele tiden – det gjelder bare å gripe dem! 

Og sist, men ikke minst, forlat stedet slik du fant det, gjerne med litt ved for dem som kommer etter. 

Etter fine dager med mye sol fikk vi nå en dag med regn. Regn er godt for alt som gror, ikke minste for kantarellene som er på vei opp. Det er også godt å gå ute i regnet nå som det er så varmt. 

Vi legger dagens tur til lysløypa, og vi går mot Solbergmoen først slik at vi får med oss den lange stigningen opp mot lysløypa høyeste punkt. Fin trening! Pleier å puste fælt på toppen her, men i dag går det lett. Sikkert fordi vi har vært veldig aktive den siste tiden. 

Her er vi nesten oppe, og nå begynner vi å se på blomstene vi finner langs løypa. Jeg tenker det er veldig trist at dagens unge og barn ikke kan navnene på de blomstene som finnes i nærmiljøet. Det er jo svært mange blomster jeg ikke kjenner heller, men vi laget herbarium på skolen, og det lærte jeg mye av. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Vil gjerne lære enda flere blomster, jeg! På bildet nedenfor ser du øverst til venstre en storklokke, under denne en geitrams, og nederst en sveve. Det er mange ulike svever, og akkurat hva denne heter, vet jeg ikke. Øverst til høyre er det en firkantperikum, og under denne en veitistel

Etter en stund krysser vi Nerdamsveien, og kommer til en bro. Her tar vi en liten avstikker for å beundre den vakre fossen. 

Det er en liten dam rett nedenfor, og det skulle ha vært artig å prøve fiskelykken her en gang. 

Snart kommer vi til Einars minnebenk. 

Hvem var Einar? Det skulle jeg gjerne ha visst! Vet du det, er det fint om du tar kontakt med meg slik at jeg får oppdatert bloggen min med informasjon om ham. 

Vi går videre mot Drammen, og vi har flere flotte svaberg nedenfor lysløypa. Her kunne jeg tenke meg å ta en rast en gang. Fint å lage et bål her, men må vente til høsten når det er tillatt. 

Snart kommer vi til broa der vi kan ta veien opp Kjørsterudjuvet, men det skal vi ikke nå. Tror ikke det er særlig smart å gå der i regnvær. Vi tar av like etter broa og kan glede oss over endelig å kunne gå på en ordentlig sti. 

Også her har vi etter hvert svaberg på vår høyre side, og det er så fint å se Kjøsterudbekken renne over svabergene. 

Stien går også over svabergene, og her må vi være forsiktige. De kan nemlig bli veldig glatte i regnvær! Sist jeg gikk her, skled jeg og slo hodet i fjellet. Trodde jeg var alvorlig skadet, det gjorde skikkelig vondt, men etter et par minutter var jeg klar for å gå videre – med en forslått arm, ei forslått rompe og en diger kul i bakhodet. Innen jeg kom hjem var både armen og rompa blå. 

Snart er vi nede på flata, og vi går Innom Åssiden kirkegård. Her finner vi Åssiden kapell, som opprinnelig lå i Drammen og var byens katolske kirke. Den ble vigslet i 1889. Byen fikk en ny katolsk kirke, og kapellet ble i 1996 flyttet til Åssiden. 

Kirkegården er velstelt og vakker. Her er det en fellesgrav for urner, en minnelund. Dette blir mer og mer populært i Norge. Tenker dette er et godt alternativ til et tradisjonelt gravsted. Det er selvsagt også tradisjonelle gravsteder her. Lindetrær er det mange av, de er nå i full blomst og sprer en god lukt over området. 

Vi setter kursen mot Solbergelva igjen, og må følge riksveien et stykke. Vi går over broa som krysser veien, og følger riksveien på den andre siden til vi kommer til rundkjøringen der vi kan ta av til Solbergelva. Det gjør ikke vi nå, vi tar av til industriområdet og går ned til elva. Her det det vakkert! Det er en liten båthavn her, og det er et lite parkanlegg. 

Også her blomstrer lindetrærne. 

Vi går opp Killingrudalleen, og innen vi kommer hjem, skinner sola igjen. 

20.07.19. 

Etter noen dager med fisketur og turorientering, passet det bra med en kveldstur til Ivarsbu. Det er ikke lange turen for oss som har hytte ved Lille Stølevann, men det er en tur med flotte naturopplevelser. 

Stien langs Lille Stølevann har alltid vært en av mine favoritter. Ikke helt riktig å kalle den en sti, den er mer en slags vei, en kjerrevei. Sti eller ikke, vakker er den i alle fall. Vi har fjellet på den ene siden og vannet på den andre. Det er skikkelig frodig her, vekstforholdene er gode, og vi finner ofte hegg i blomst allerede i påskeferien. Blåveis og liljekonvall hører også med til vårblomstene vi finner her. I dag fant vi nyperoser og skogstorknebb, og i vannet var det nøkkeroser.

Men det var ikke blomster vi skulle se på i dag, vi skulle prøve fiskelykken igjen. For et par dager siden var vi på fisketur, og vi fikk både ørret og abbor. Det er kjempegøy å få fisk, men det er svært vanskelig å befri dem fra kroken i de tilfellene der vi skal kaste dem uti igjen. For ikke å snakke om å drepe dem!  Jeg pleier å overlate det til mannen min, men sist gang måtte jeg gjøre det selv. Fisken sprellet som bare det, og jeg, ikke så lite redd heller, syntes dette var skikkelig vrient. Men jeg lyktes til slutt. Søsteren min angret på at hun ikke filmen seansen – hun syntes det så veldig komisk ut! 

I dag måtte jeg også sette mark på kroken, og marken spreller jo like mye som fisken. Synes egentlig litt synd på marken, vi behandler den jo ganske dårlig. Stakkars mark! 

Men ei ekte fiskerjente takler dette, og det gjorde jeg også. Det ble en del kast, jeg mistet to mark, men fikk ikke noe fisk. Søsteren min fisket med sluk, fikk en på kroken, men mistet den da hun skulle ta den opp. Like greit egentlig, da slapp vi å drepe den. 

Men turen var på ingen måte mislykket. Det var jo en kveldstur, og vi fikk med oss en fantastisk fin solnedgang. Solnedganger er alltid flotte på Støle, sommer som vinter. 

Må ta med en selfie også! Det er fort en del knott ved vannet på denne tiden av året, og da er det kjekt med et lite knotteslør. 

Har også lyst til komme med litt reklame for Ivarsbu. Det er en turisthytte med fantastisk flott beliggenhet ved Store Stølevann. Det er Larvik og Omegns turistforening som drifter hytta. Den er en ubetjent hytte, og den er et veldig godt utgangspunkt for turer både sommer og vinter. 

Klokka var blitt over ti, og det var på tide å gå tilbake til hytta. Det var nå damp over vannet noen steder, og det skaper en helt spesiell stemning. 

På vei hjem møtte vi også denne skapningen, han ville bare hilse på oss og ønske oss en god kveld. 

Tilbake på hytta ventet bålpanna, og der satt vi til over midnatt. 

16.07.19

Deilig å være på hytta igjen! I går gikk vi turorientering her oppe, og i dag har vi gått en tur til Høgstøle. Det er flere ruter man kan velge, men vi har i dag gått den med best utsikt. Det er ikke mange som vet om denne ruten, og derfor valgte jeg denne som den første bloggtur herfra.

Vi startet fra hytta, men vi kan også starte fra den lille parkeringsplassen ved demningen ved Lille Stølevann. Fra denne parkeringsplassen går det en sti til Ivarsbu langs vannet, og det går en mindre sti opp til høyre for denne. Det er denne vi må ta dersom vi skal opp i høyden. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi går den et lite stykke til det tar av en sti til venstre som går opp til hytta ovenfor stien. Like etter er det nok en liten sti som tar av til venstre, og det er denne stien som tar oss opp til Stølefjell.

Den er veldig bratt i starten, og det tar ikke så lang tid før jeg må ta en liten pust i bakken. Mannen min sier alltid at jeg må gå sakte oppover, men jeg legger i vei og med det resultat at jeg snart puster og peser som om jeg hadde astma. Men etter hvert blir det slakere, og vi går i et parti med bregner og sisselrot. Det er her bare såvidt vi kan se stien. 

Snart komme vi til et skilt merket Stølefjell. Hvis vi går rett frem, kommer vi snart til en liten hytte midt inne i skogen. Stien går over hyttetunet, og eierne vil nok sette pris på om man går utenom hytta deres. 

Man må da finne igjen stien på den andre siden av hytta, det kan være litt vanskelig, men det et viktig å holde seg til venstre da stien går utpå pynten. 

Snart  kommer vi opp på ryggen som går langs Lille Stølevann. Utsikten blir nå helt fantastisk, ja, det er rett og slett et vakkert skue. 

Det kan være vanskelig å finne stien enkelte steder, men det et bare å følge ryggen bortover. Små steinrøyser på fjellet viser rett vei. Før eller senere vil man komme inn på den blåmerkede stien som går opp fra Ivarsbu. 

Denne stien er mye tydeligere, og det er lagt myrbroer i våte partier. 

Vi følger denne stein helt til vi kommer til Høgstøle. Det høyeste punktet her er 752 moh, og herfra kan vi se Skrimfjellene Gaustatoppen, Blefjell, Jonsknuten og Oslofjorden for å nevne noe. 

Fra Høgstøle kan vi følge blåmerket sti ned til Skjesvann og videre ned til Efteløt, men vi kan også følge en mindre sti som ender ved vårt utgangspunkt. 

På vei ned til hytta igjen kommer vi forbi et tjern der det er vannliljer, nærmere bestemt gul nøkkerose. På myrer finner vi også orkideen flekkmarihånd. Den er det mye av her oppe. 

Det er også mye av en søt liten blomst som heter småsmelle. Den vokser i tørre partier, gjerne blant fjellknauser. 

Stien ned fra Høgstøle er ikke blåmerket, men man ser av og til røde merker der skiløypa går. Bildet nedenfor et tatt på myra i nærheten der vi startet turen. 

Turen tar rundt en og en halv time. Vi brukte lenger tid i dag da vi traff tre karer på Høgstøle, og vi slo også av en prat med hyggelige hyttenaboer på veien til hytta, 

Litt senere på dagen tok jeg meg et bad i Lille Stølevann. Herlig og forfriskende. Det er lite folk å se her på sommeren. De fleste hytteeierne er fra Vestfold, og bruker hytta mest på høsten og om vinteren. Det er derfor gode muligheter for å ta et bad selv om man ikke har med seg badetøy. 

14.07.19

Da er vi hjemme igjen! 36 grader er blitt til 24, og brunfarger er erstattet med grønnfarger. 

Det blir kveldstur på oss i dag, og vi starter hjemme i Myrabakken. Vi tar lysløypa til Nerdamsveien, og langs veien er det masser av sommerblomster i ulike farger. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er lett å gå langs lysløypa, men når vi kommer til Nerdamsveien, starter hardkjøret. Veien er veldig bratt i starten, og vi følger den til vi kommer til parkeringsplassen ved bommen.  Stien til Aslakkane er blåmerket, det er mye bedre å gå her enn på bilveien, men det går jevnt oppover helt til vi kommer til Aslakkane. 

Pulsen stiger, og svetten renner. 

Vi kommer til stikrysset, og like etter er vi på Aslakkane. 

Aslakkane har alltid fascinert meg. Det er mye svaberg her, og det er stein og vann. 

Herfra kan vi gå til Solbergvarden og Lokkeråsen, men det har vi ikke tid til denne kvelden. Vi går nedover igjen, mot Knabben. Skiltingen er dårlig her, du kan bli litt forvirret dersom du ikke er kjent. Men skal du til Knabben, skal du altså følge den blåmerkede stien som går nedover mot dalen igjen. 

Etter denne broen, deler stien seg, du kommer til Knabben begge veier, men vi pleier å ta den som går til venstre. Snart kommer vi til en fin bålplass der du kan ta en rast og koke kaffe. Ingenting smaker så godt som kaffe kokt på bål! Men skal du koke kaffe her, må du ta med deg vann, og du må selvsagt tenke på brannfaren. 

Vi går videre, og snart går vi ned i et skar for å gå oppover igjen på den andre siden. og vips, så er vi på Knabben! 

Utsikten er fantastisk flott. Vi ser fjorden og Drammen, og vi ser Solbergelva der vi bor. Dessverre er det ikke helt klart i kveld, men bildene gir allikevel et inntrykk av hvordan  det kan se ut på solfylte klare dager. 

Så langt har vi ikke truffet noen på turen vår, men når vi kommer til Knabben, møter vi folk, og også på veien ned igjen. Knabben er et populært turmål, og mange går tur retur Myrabakken Knabben. 

På veien ned igjen, kommer vi inn i naturreservatet. Området er fredet for å verne alle orkideene som finnes her. I alt er det 24 ulike orkideer i Nedre EIker. 

Vi fortsetter nedover, og snart kommer vi til Dragomsteinen. 

Tømmer ble tidligere fraktet med hest, og dette kunne vær utfordrende, ikke minst om vinteren. Da var det glatt, og det var jo veldig bratt ned til bygda. Jeg tar med en tekst hentet fra Eiker arkiv: 

»Det var ofte stor isoppbyggelse, “kjøyving”, og veldig glatt, så hest og kjører måtte ha hjelp for å komme helskinna ned. Vår sagnomsnuste stein ble et naturlig stoppested når de verste bakkene var unnagjort.

Her ble tømmerlasset lagt mot steinen (se bildet), og hest og kjører kunne ta en pust i bakken. Og så kommer det interessante. Før ferden videre ned åsen ble tømmerlasset “dratt om”, dvs. at bjønn og trosse ble strammet. Det hendte også at stokker ble “sleppt av” som etterstokker. Disse etterstokkene ble det ofte slått kjetting rundt for at de skulle fungere som brems.
I vår tids lokale språkdrakt ville vi vel snakket om “Draomsteinen” og da er ikke veien lang til “Dragomstein” og de andre variantene som nok har oppstått ved gjenfortelling.»

Etter dette er det bare 500 meter til vi er hjemme igjen. En fin kveldstur! 

Drakiana taverna ligger langs veien til Agia Lake, ca 3,5 km fra sentrum av Platanias. 

Tavernaen er omkranset av høye løvtrær, og sikadene synger for oss hele sommeren. Tavernaen drives av en engelsk – gresk familie, og de er veldig imøtekommende. Maten er god, og det er fantastisk stemningsfullt å være der. 

Vi har vært der også om kvelden. Da lyses stedet opp av lykter som er festet i trærne over oss. 

Nedenfor restauranten er det en liten elv, og det er plassert stoler og bord også langs elvebredden slik at man kan nyte et deilig måltid eller noe kaldt å drikke også her. 

Denne elva gikk langt utover sine bredder februar i år og ødela veldig mye. Vannet gikk høyt opp på veggene, og det var søle overalt. Oppryddingsarbeidet tok lang tid, men alt var klart igjen til sesongstart. 

Like ved tavernaen ligger et kapell ved veien, St. Georges kapell. Dette ble bygget på 1200-tallet. Vanligvis er det låst, men da vi gikk forbi der nå, var det noen som arbeidet utenfor, og vi fikk komme inn og se. På vegger og i taket var det freskomalerier fra den venezianske perioden. Da Kreta ble innlemmet i det osmanske riket på 1600- tallet, ble alle maleriene dekket med hvit maling eller noe annet hvitt. Man forsøker nå å få frem igjen det som skjuler seg bak det hvite belegget. 

Vi hadde ikke fått sett dette eller hørt denne historien dersom vi ikke hadde tatt kontakt med de mennene som jobbet utenfor kapellet. Vi hadde et par dager tidligere sett at det var et hull i bakken med en ramme rundt, og nå var murere i sving med å bygge en høyere murramme rundt hullet. Jeg gikk bort og spurte dem hva de laget, og de fortalte da at de skulle bygge en mur som man kunne sitte på. Et tre skulle så plantes inni murrammen. De sa vi kunne kommer tilbake om fire fem år og da kunne vi sitte på muren i skyggen av treet og ta en pause på turen vår. 

Mari, en venninne av meg, og jeg fikk legge hver vår stein inne i muren. Murerne sa at vi senere kunne ta med oss barnebarn hit og fortelle dem at vi hadde vært med på å lage denne muren! 

Ikke langt fra kapellet, gjemt inne i skogen, finner vi også rester av den gamle landsbyen. Jeg vil anbefale alle på det varmeste å ta en tur til Drakiana.

Da vi forlot våre murende venner ved kapellet, sa en av dem at vi måtte ta en tur til restauranten hans i gamlebyen i Platanias. 

To dager etter gjorde vi det, og vi hadde en fantastisk fin kveld på Sunset restaurant. Det viste seg at de ikke var murere, men frivillige som tok på seg dette arbeidet. 

Avslutter med et bilde av Mari og meg og en av «murerne.» Restauranten anbefales på det varmeste.

Kreta i juli – det er å ligge på stranden og å nyte skjønne sommerkvelder på restaurant eller taverna. Men det kan også være så mye mer. For tre år siden, i 2016, var vi i Platanias for andre gang. Vi ønsket å utforske høydene overfor Platanias, og skaffet oss turkart. Dette fikk vi på et av hotellene her nede, og vi la i vei. Turforslagene var av ulik lengde, kartene var ikke helt gode, men de var veldig kjekke å ha i starten. 

Snart ble vi godt kjent, og vi utvidet turområdene og gikk lenger turer. Nå, i juli 2019, er vi tilbake, og vi har gått tur omtrent hver dag. Vi bor på Indigo Mare, et hotell som ligger sentralt i Platanias.  Herfra går vi til toppen i Platanias der kirken og museet ligger. Det første som møter oss der er en vakker kirkegård, ganske så annerledes enn dem vi har i Norge. Gravstedene er hvite, og i tillegg til blomster, er det ofte bilder av dem som er døde. 

Det er ganske bratt opp til toppen, vi merker fort melkesyra i leggene, og det fortsetter oppover etter at vi har gått under bilveien og videre innover. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Vi passerer et høydebasseng, og snart er vi oppe i høyden. Her er veien omkranset av ulike blomster og planter, og det tar ikke lang tid før vi kjenner den deilige lukten av timian.

For tre år siden prøvde vi en dag å ta en snarvei her oppe, men det skulle vi ikke ha gjort. Det gikk bra i starten, vi fulgte en slags sti, men snart var vi omringet av noen sølvfargede busker. Det var masser av torner på dem, og det tok ikke lang tid før det så ut som om vi var blitt pisket til blods på legger og lår.

Etter dette har vi holdt oss på veiene. Vi ser flere av disse tornebuskene også langs veien, men etter hvert  er det oliventrær som dominerer.

Vi kommer opp til et lite kapell, og slike kapell har vi sett flere av. Døren er som regel åpen slik at man kan se hvordan de ser ut inni også. I dette kapellet er det vindusglass i ulike farger, det er et bittelite alter og noen ikoner. Slike kapell er satt opp av privatpersoner, et slags familiekapell. 

Snart deler veien seg. Her kan vi velge ulike ruter. Noen ganger går vi til Agia Marina, det er en relativt lang et tur, ca 15 km totalt. Andre ganger velger vi en kortere tur der vi går ned i dalen igjen og legger turen innom Drakiana taverna. Der smaker det veldig godt med en kald øl og en lett lunch før vi går tilbake til Platanias. Sistnevnte alternativ blir en tur på rundt 10 km totalt. 

Langs veien til Platanias er det appelsin- og sitrontrær langs veien, og det er masser av slyngplanter som snor seg oppover trestammer og rundt grenene.

I høydene overfor Platanias hører vi hele tiden sikadene på denne tiden av året. Vi har vært her i september også, og da var det helt stille. Sammen med lukten av oregano skaper sikadene en helt spesiell stemning. Utsikten er fantastisk der oppe, og vi kan gå i timer uten å møte et eneste menneske. 

Selv om det er tretti grader eller mer, går det fint an å gå tur. Vi svetter godt, men det gjør vi på stranda også. Noen ganger kommer det deilige vinddrag som svaler godt. Vi starter turen i titiden, og etter tre fire timer er det godt å være tilbake på hotellet. Der venter solstoler og en deilig strand.