03.08.20. Klokka er 08.00, og jeg går i retning jobben. Denne gangen sammen med Trond. Sola skinner, det er frodig og grønt der vi går. Snart er vi oppe på Batteriet, et utsiktspunkt, like i nærheten av skolen der jeg har jobbet de siste 22 årene.
Vi setter oss ned på en benk oppe på Batteret, og jeg tar frem to glass og en flaske bobler. Boblene er en gave fra min kjære sekretær, Monica. Vi skåler og nyter boblene mens vi nyter utsikten.
Når glassene er tomme, pakker vi sammen og går hjem igjen. Så herlig! Skolens ledelse har noen travle dager foran seg, og jeg kan bare gå hjem igjen!
30.07.20. Vi står opp til nok en varm og fin dag, tenker vi har vært svært heldige med været disse dagene. Vi hadde opprinnelig tenkt oss en lengre tur i sommer, men planene ble endret, og vi begynner nå på veien hjem igjen.
Det blir en del ferjer i dag, men før vi kommer så langt, møter vi både ku, kalv og sauer i veien.
Vi har fra mediene hørt om kjempelange køer ved ferijeleiene, men det slippper heldigvis vi. Det er bare ett sted vi må vente en halv times tid, men det er helt greit. På to av ferjene er vi den desidert siste bilen som får plass, og det er jo skikkelig flaks!
Etter å ha passert Brønnøysund, kjører vi mot Kolvereid. Hadde tenkt å tilbringe natten i nærheten av det stedet, men den ene campingplassen finner vi ikke – GPS`en tar oss inn i et boligfelt- og den andre er stengt. Vi kjører videre, til Namsos. Vi drar til campingplassen og leier en hytte til dagen etter.
31.07.02
Vi forlater Namsos og kjører direkte til Oppdal. Vi tar kun en liten kaffepause i Stjørdal. I kafeteriaen er en av veggene dekorert med malerier laget av barnehagebarn. Det må være en god ide også for andre!
I Oppdal er det skifer som gjelder. Det er flere skiferbrudd her, og et at de største ligger like etter Oppdal i retning Dovre. Jeg ser jo tydelig at de skaper varige sår i naturen, men det er prisen man må betale dersom man vil ha skifer.
Tydelig sår i naturen her
I Oppdal er skifer brukt på flere bygninger, og ett bygg er også under bygging. Skal bli artig å se hvordan det bygget blir når det er ferdig!
Dette er den siste natten på turen vår, og vi velger å avslutte med en natt på hotell. Vi sjekker inn på Oppdal Turisthotell, og også dette bygget er prydet av skifer. Vakkert, synes jeg!
01.08.20
I Oppdal er det mye å finne på, ikke minst hadde det vært artig å ta gondolbanen opp i fjellene. Men vi har bestemt oss for å dra hjem, og derfor reiser vi etter en god frokost. På dette hotellet er det ikke noen buffet, her bestiller vi kvelden i forveien hva vi vil ha og får det servert ved bordet i spisesalen. Foreterekker dette, jeg, synes det er mye mer hygienisk med tanke på Covid-19.
Etter Oppdal kjører vi langs en elv på vei oppover mot Dovre. Jeg liker så godt denne elva, kunne tenke meg å prøve å fiske i den, men det blir alltid til at vi bare kjører videre.
På vei hjem vil jeg gjerne innom Aulestad, hjemmet til Caroline og Bjørnstjerne Bjørnson. Aulestad ligger i Gausdal, og jeg har alltid tenkt på Gausdal som et lite sted, nærmest som en setergrend. Jeg blir skikkelig overrasket, det er jo masser av hus og gårder her! Pent er det også!
Aulestad ligger like ved bilveien, og gården er ganske så flott.
Vi velger å kjøre om Hadeland hjem igjen. Veien er veldig fin også her, og det er godt med litt variasjon. Blir lei av å kjøre de samme veiene hele tiden.
Klokka halv åtte om kvelden er vi hjemme igjen, og det er bare helt skjømt å komme hjem. Slik er det alltid!
Vi kan se tilbake på en fin tur. Sist gang vi reiste nordover, kjørte vi gjennom Sverige og Finland. Det hadde vi gjort også nå dersom situasjonen hadde vært annerledes. I Sverige er det flotte veier, vi ser rett nok omtrent bare skog, men vi kjører i over 100 hele tiden. Da går det fort! Gjennom Sverige og Finland til Finnmark, og Norge sydover igjen, det er en god løsning. Vi vil neste gang også dra innom Helgelandskysten, og da skal vi innom Dønna. Kanskje vi også går opp til Dønnamannen?
Vi våkner til nok en fin dag, og det betyr at det blir en fjelltur. Jeg vet jeg ikke trenger være med, men det er ikke aktuelt å la Trond gå mens jeg sitter igjen her. Jeg liker jo å gå tur, men jeg liker bare ikke å gå oppover hele tiden. Trond sier vi ikke trenger å gå til toppen, men jeg kjenner ham godt nok til å vite at akkurat det mener han ikke, det er bare noe han sier for å berolige meg.
Vi spiser frokost, pakker sekken (heldigvis skal Trond bære den), og kjører til parkeringsplassen. Den er full allerede, og vi velger en ekstraplass der vi setter bilen og går tilbake til der vi egentlig skulle ha startet. Ved startpunktet kan vi lese at turen til Tvillingene er en utfordrende tur, den er estimert til å ta rundt 5 timer, startpunktet er på 50 meter over havet, og toppen er på 945 meter. 900 meter med stigning for å si det sånn.
Vel, det er bare å sette igang. Først går stien i et vakket område, men beitende sauer og en liten gård. Stien går over tunet, vi hilser på bonden og sier at han blir vel lei alle de turistene som går over gården hans hele tiden. Jo, han er det, men sier han er vant med det. Skjønner ikke hvorfor stien ikke er lagt utenom gårdstunet, jeg da.
Vi går gjennom et lite belte med granskog, og så beygynner det. Det går oppover så langt øyet kan se. I starten er det en sti, men etter hvert går vi bare på fjellet, og løypa er merket med røde T-er.
Trond sier jeg går altfor fort. Jeg prøver å gå sakte, mne det er akkurat som om noen hvisker til meg at jo fortere jeg går, jo fortere er jeg oppe. Men skjønner jo at det er en dårlig ide. Når pulsen er oppe i 159, er jeg på villspor, for å si det sånn. Jeg prøver å gå roligere, ser meg rundt i stedet for bare å se oppover. Jeg ser vakre blåklokker, små fossefall, og en vakker gul blomst som jeg ikke vet navnet på. Den ser ut som en forfinet utgave av en løvetann. Det er også en del røsslyng her, men etter hvert er er det færre og færre blomster og mer og mer fjell.
I fjellet er det også årer med kvarts. Vakkert.
Vi tar flere små pauser på vei oppover. Det er vanskelig å vise på et bilde hvor bratt det er, men ett er i alle fall sikkert – vi er kjempeglade for at vi har på oss fjellstøvler. De har en utrolig god gripeevne og gjør at vi er trygge når vi går i de bratteste partiene.
Det er ulike platåer på vei oppover. Jeg ser oppover og tenker at nå er jeg snart oppe på det store partiet der vi skal ta til høyre. Men når jeg kommer dit, er det nok et parti langt der oppe, og slik forsetter det noen ganger. Selv om jeg det er krevende å gå her, er jeg glad for at Trond tok i iniativtet til denne turen. Det er jo bare helt fantastisk å oppleve noe slikt.
Etter hvert får vi toppene mer innpå oss. Vi skal opp på toppen helt til venstre på bildet rett nedenfor.
Vi møter en mann som er på vei ned Igjen. Han forteller at han snudde på det øverste platået da vinden holt på å rive ham over ende. Vi merker også vinden nå, og når vi kommer til det siste platået, blåser det ganske kraftig. Men for en utsikt!
Det er en lettelse å være oppe. Nå gjenstår bare den siste oppstigningen. Så langt har det bare vært tungt, men dette ser jo skikkelig skummelt ut! Jeg bestemmer meg for å prøve, det er klart at heller ikke jeg er fornøyd med å gå bare nesten til toppen. Det er ikke så skummelt som det ser ut for, i alle fall ikke i starten. Tror ikke dette hadde vært noe for min turglade venninne Mari, men foreløpig går det veldig greit. Det er partier med klatring, men det er greit når det går opppver. Jeg har ennå ikke tenkt over at jeg skal ned igjen….
Jeg må ta en liten stopp på vei opp for å ta bilde av utsikten.
Endelig er vi oppe, tror jeg. men det er visst ikke helt riktig, toppen ligger noen meter høyere opp. Men her er det siste stopp for meg, jeg ser opp til den øverste toppen og er klar over at der går grensen for meg. Jeg tør rett og slett ikke å gå den siste biten. Sier til Trond at jeg vil sitte her og vente på ham. Vi vil ta et bilde av ham når han er på toppen.
I mens kan jeg sitter her og nyte utsikten.
Trond går, og jeg tenker at jeg ser ham vel snart på vei oppover. Jeg venter, og ser ham ikke. Vi snakket med fire ungdommer da vi gikk oppover, og den en av dem kommer nå mot meg. Han har vært på toppen, og jeg sier at jeg ikke tør å gå helt opp. Et godt valg, sier han. Jeg venter og venter, men jeg ser ikke noe til Trond. Nå kommer de siste ungdommene tilbake, og jeg bestemmer meg for å gå litt lenger ut og se om jeg ser Trond. Plutselig dukker han opp, men han har ikke vært på toppen. Han måtte gi opp! Det viser seg at han først måtte gå ned i en dyp kløft, svært bratt, og det helt uten noen form for sikring. Etterpå måtte han klatre opp igjen på den andre siden av kløften. Han forteller at ungdommene hadde problemer, jenta i grupppa klarte ikke å komme seg opp den siste biten uten hjelp av guttene i gruppa. Trond synes det da er risikabelt å gå der alene. Det var godt å høre, da er det ikke bare jeg som ikke kommer helt til toppen! Har også en veldig god unnskyldning for ikke å ta de siste metrene.
Vi går ned igjen, og som jeg nevnte, hadde jeg ikke tenkt på det da jeg gikk opp. Det er ikke så skummelt, men det er lettere å klatre opp enn å komme seg ned. I noen partier må vi sette oss på rompa og skyve oss forsiktig nedover. Noen steder er det også litt smalt.
Jeg må bare ta bilde av en kvartsåre vi passerte på vei ned. Vakkert!
Snart er vi nede på det store platået igjen, og da er det bare å starte den siste nedstigningen. Vi frykter vi vil merke det i knærne etter hvert! Men det går egentlig ganske bra, også her må vi ned på rompa noen ganger, men vi merker ikke noe i knærne. Jeg merker litt i overgangen derdet fjellstøvlene møter leggen, men ellers ikke noe.
Det beste med å gå nedover, er at vi møter noen som skal opp. Veldig godt å vite at det ikke er oss! Overhører en mor si til sønnene sine at de ikke kan gi seg nå som de har kommet så langt! Jeg tenker at de bare skulle ha visst, de er jo ikke halvveis engang!
Vi blir litt overrasket over hvor langt det er ned til veien igjen, kanskje fordi vi ikke kan gå så fort siden det er så bratt. Men det blir grønnere og grønnere, og snart er vi nede i skogen igjen. Herlig!
Når vi er på parkeringsplassen igjen, har vi gått 11,5 km og vi har brukt litt over fem timer. Vi er spent på om vi får enda en vakker solnedgang, det begynner nemlig å regne! Vel, Trond har tenkt på alt, og etter en stund er tarpen på plass. Det er enda en stund til sola går ned, og se hvor heldige vi er!
I morgen kjører vi sørover igjen. Hvor vi skal overnatte i morgen, finnr vi ut etter hvert. ?
Det er gått noen dager siden forrige oppdatering, men det skyldes at jeg ikke har hatt flere GB igjen og at jeg har befunnet meg på steder uten tilgang på Wifi.
28.07.20
Det er tirsdag, vi nyter en fantastisk god frokost på hotellet og beklager å måtte forlate Fru Haugans hotell. Skulle gjerne ha vært flere dager her! Men vi skal videre, været er kjempefint, og vi satser på en natt eller to i telt.
Vi setter kursen mot Sandnessjøen, og kjører langs Vefsnfjorden. Det er vakkert her, og vi kjører også gjennom flere tunneler.
Vi kjører over den flotte Helgelandsbroa. Den er 1065 meter lang, og den åpnet i 1991. Et imponerende byggverk!
Vi sikter oss inn på en campingplass i nærheten av Tjøtta. Denne faller ikke helt i smak, og vi kjører i retning Sandnessjøen igjen. Vi prøver Sandnessjøen camping, ser at det er flere telt på et jorde. Det frister ikke noe særlig, det heller, men på den annen side har vi bestemt oss for å være i nærheten av fjellkjeden De syv søstre, og vi bestemmer oss for å sjekke litt nærmere.
Vi går inn i resepsjonen og spør etter teltplass. Eieren, en veldig hyggelig mann, sier han har flere muligheter dersom vi ikke trenger å ha bilen rett ved siden av teltet. Det trenger jo ikke vi! Han viser oss i hvilken retning vi kan gå, og vi finner verdens beste teltplass bare førti-femti meter fra der vi parkerer bilen. Vi er heldige som er så tidlig ute- vi kan velge fritt blant plassene, og får derfor den beste plassen. Fra teltet ser vi rett ut i fjorden, en praktfull utsikt.
Vi slår opp teltet, setter på kokeapparatet slik at vi kan lage kaffe, og inntar dagens lunch.
Jeg sjekker himmelretningene litt nøyere enn det jeg gjorde på Inderøya, og finner ut at vi mest sannsynlig vil oppleve solnedgangen her dersom været holder seg like fint som det det er nå.
Det er fortsatt tidlig på dagen, og vi kjører mot De syv søstre. De er ruvende og majestetiske, og jeg tenker på Thore, en kollega av meg, som bare for noen dager siden gikk fra søster til søster. Det var litt av en tur! Vi er ikke så verst spreke, vi heller, men vi har ikke noen planer om en slik tur. Vi er fornøyd om vi går opp på en av toppene. Jeg skriver vi, men jeg burde vel skrive Trond. For å våre ærlig, har ikke jeg lyst på noen topptur i det hele tatt, men jeg vet at Trond har veldig lyst. Jeg ser for meg et blodlslit, å gå omtrent rett oppover, det ser ut som om det er svært bratt, ja det er ikke fristende i det hele tatt, synes jeg.
Vi kommer til den første parkeringsplassen som er utgangspunkt for tur opp i fjellene, men den er full. Vi drar til den neste, den er også er full, og sånn fortsetter det. Helt greit, tenker jeg. Det blir derfor ikke noen fjelltur på oss i dag, og vi drar til Sandnessjøen for å kjøpe litt mat. Vi handler inn til middag, kjøper også litt frukt og snacks til ikveld.
Tilbake på campingplassen nyter vi ettermiddagssolen, og etter hvert lager vi middag. En stor kontrast – vi går fra gourmetmiddager til en langt enklere, men god middag.
Kvelden nærmer seg, og jeg skjønner at vi vil få med oss solnedgangen. Det kommer til å bli fint!
Flere telt kommer etter hvert, men dessverre må de ta til takke med mindre attraktive plasser. De beundrer plassen vår, det er vel et par plasser til utpå odden som har omtrent samme utsikt som oss. Vi er klar over at vi er kjempeheldige, og bestemmer oss for å ta to netter her. Har en mistanke om at Trond tenker at vi da skal stå tidlig opp og kapre en viss parkeringsplass……
Vi har utsikt mot Dønna, og ser Dønnamannen liggende i horisonten. Jeg synes det ser lettere ut å gå der, og setter Trond på ideen. Kanskje vi kan gå der i stedet? Men også dette er beskrevet som en krevende tur, estimert til fem timer, og da er jeg jo like langt…
Dønnamannen
Kvelden kommer, og med den kommer også den solnedgangen vi har sett frem til. Det er ikke midnattssol her, sola går ned kvart på elleve. For å oppleve midnattssola, må vi krysse polarsirkelen, og der er er det midnattssol fra 12.juni til 1.juli. På Nordkapp er det midnattssol fra 14.mai til 29.juli. Vi har opplevd midnattssola i Nord-Norge tidligere, så det er helt greit om vi ikke opplever det denne gangen.
Vi tar mange bilder, det blir jo bare vakrere og vakrere. Rundt midnatt tar vi kvelden, legger oss i teltet og håper på en god natts søvn. God natt!
Må ta med et bilde til. Hver gang vi er på ferietur, tar jeg med meg lys og duk og sånne ting. Synes det er så koselig! ?
27.07.20 Vi våkner til lyden av regndråper som treffer vinduet. Den fine utsikten fra i går er borte, den er nå innhyllet i tåke. Etter en god frokost er det tid for å dra videre, men først må vi innom den gamle kirken. Det er ikke ofte vi ser så gamle bygninger! I motsetning til kirkene på Dovre og Stiklestad er begge Sakshaug-kirkene låst, og vi kan ikke se hvordan de er på innsiden.
Det er mye mer vi kunne ha sett på Inderøya før vi drar videre, men det regner så fætt at det ikke frister å forlate bilen mer enn nødvendig. Vi skal kjøre nesten tretti mil i dag, og vi planlegger ikke noe stopp underveis. Vindusviskerne går på høygir, og noen ganger er det nesten så de ikke rekker å ta vekk vannet på frontruta.
Det tar ikke lang tid før vi kommer til Snåsavannet, og det ser ut som det er lysere i horisonten. Snåsa får meg til å tenke på Snåsamannen, Joralf Gjerstad. Han er kjent for at han skal være synsk og ha varme hender. Jeg har tro på denne mannen, jeg, vel, jeg synes i alle fall at det er interessant. Husker han spådde at Trump ville bli tatt av dage før han ble president, men der tok han feil…..
Etter Snåsavannet får vi elva Nansen på vår høyre side. Den er 23 mil lang, og den regnes som en av landets beste lakseelver.
Vi kommer til Namsskogan, og der er elva litt villere. Jeg vil gjerne ta bilde, ikke gjennom vinduet bare, og Trond får stoppet bilen. Det er ganske stor trafikk, men jeg kommer meg over veien og får tatt et bilde av fossestryket.
Inngangen til Nord-Norge er markert med en storslagen port. Det er en god følelse å være i Nord-Norge igjen. Både moren og faren til Trond er herfra, nærmere bestemt Vardø og Tromsø. Henningsvær regnes også som morens hjemsted da hun vokste opp der etter ha blitt evakuert fra Vardø under krigen.
Ved inngangen til Nordland, er det en butikk med suvenirer. Jeg vil selvsagt inn for å se, men som jeg sier til Trond, bruker jeg bruker ikke så mye penger på slike steder. Jeg kikker mer enn jeg handler. Slik også denne gang, kjøper ikke noe, men det er jo allikevel mye jeg synes er fint. Men hvor skal jeg ha alt dersom jeg kjøper noe hele tiden?
Snart kommer vi på en strekning der det er ny vei. Det er godt å kjøre på en slik vei nå, det har vært flere strekninger med redusert fart så langt. Men jeg ser også at nye veier skaper store sår i terrenget. Fremskritt på ett vis er altså ikke fremskritt på alle vis.
I firetiden er vi i Mosjøen. Her har vi ikke vært før, vi har bare kjørt forbi. Vi har bestilt rom på Fru Haugans hotell. Det var kun superiorrom som var tilgjengelig da vi bestilte i går, men det angrer vi ikke på. Det er sjelden vi har hatt et så flott rom! Ikke er det så veldig dyrt heller, godt under 2000kr. Vi har en sittegruppe på rommet og to bad. Rene lukusen!
Hotellet er det eldste hotellet i Nord-Norge, og er et av de historiske hotellene I Norge. Helt siden 1794 har de tatt imot gjester her, og hotellet har vært drevet av samme familie siden 1885.God service har i alle år vært viktig for familien, og den gode servivåcen merker vi med en gang da vi blir ønsket velkommen i resepsjonen.
Hotellet vårt ligger i enden av Sjøgata. Det er en gate som ligger ved Vefsnvassdragt som renner ut i Vefsnfjorden , og den består av Nord-Norges lengst år rekke av gamle trehus, Her finnes det bolighus restauranter, gallerier, museer og ulike forretninger.
Hotellet vårt passer godt inn her, synes jeg, og det har en fin beplantet hage ved elvebredden.
Vi går litt rundt i byen, jeg får en hilsen fra Sissel i Drammen som gikk langs Sjøgata like før vi gikk der. Hadde vært artig å treffe henne! Men det får nok bli en annen gang, nå ser vi Husfliden rett foran oss, og dit må vi! Eirik, den yngste sønnen vår, sparer til bunad. Han blir tretti neste uke, og han ønsker seg penger eller utstyr til bunaden. Det er mye utstyr til bunaden her, og vi kjøper bursdagsgaven hans i denne forretningen. Han vet vi gjør det, men ikke hva vi kjøper. Akkurat det får bli en liten overraskelse. Gleder meg til han kommer å langt at den er en realitet – tror han kommer til å bli skikkelig fin i denne bunaden.
Ute på gateplan må jeg ta noen bilder av blomstene som pryder bybildet. Det er mange flotte blomster i Sjøgata og andre steder her i Mosjøen.
På vei tilbake tilbake til hotellet går vi innom et galleri. Enda en gang får jeg lyst til å bruke penger, men jeg går ut igjen uten å ha kjøpt noe. Dette er akvareller, de er store og koster nesten 14 000 per stk. Skikkelig fine, synes jeg! De er malt av Stig-Ove Sivertsen.
Nå er klokken halv ni, og vi skal spise middag om 15 minutter. Gleder meg til det!
Et par timer senere: Også i kveld har vi kunnet nyte en utsøkt middag. Vi valgte følgende meny:
Pistasje og urtepanert lammecarré med selleripure, asparges, tyttebær, rødvinssaus og fondantpoteter. Rett og slett nydelig!
I morgen satser vi på en fjelltur og teltliv i nærheten av Sandnessjøen. Det er litt væravhengig, da! Vi ses!
I dag skal vi slappe av, skal kjøre bare to mil. Vi har bestilt overnatting på Jegtvolden, helt nede ved sjøen. Søsteren min anbefalte oss å kjøre Den gyldne omvei, og siden det i dag er meldt fint vær, bestemte vi oss for å tilbringe dagen her. I morgen er det meldt regn, så da kan vi tilbringe dagen i bilen! Inderøy kommune ligger innerst i Trondheimsfjorden, og den nest sterkeste tidevannsstrømmen i landet finner vi her. Dette er noe av det vi vet om stedet, men søsteren min fortalte meg også at det er mye god lokalmat her på Inderøya. Det er forresten ikke en øy, men en halvøy.
Vi ankommer hotellet på formiddagen, og det ligger fantastisk flott til like ved sjøen. Det er stort, og har også en stor, flott hage.
Siden vi kommer så tidlig, kan vi ikke sjekke inn med en gang, så vi bestemmer oss for å gå en tur. Det er gode turmuligheter her, tilrettelagte kulturstier som tar oss til ulike steder på halvøya. Vi velger å gå til Straumen – der er det muligheter for å besøke kunstgallerier. Det er også andre muligheter der, men det er ikke alt som er åpent på en søndag.
Vi går først på en sti i løvskog, men etter hvert går vi langs sjøen og også gjennom boligstrøk.
Jeg nevnte tidevannsstrømmer. Det er helt tydelig at det er forskjell på flo og fjære her, og når vi går her, er det så absolutt fjære. Vannet er trukket langt tilbake, og vi kjenner luken av tang og tare.
Snart kommer vi til en informasjonsplakat som forteller om Sakshaug kirke. Det er en gammel kirke fra 1100-tallet bygget i stein. Den har ikke noe tårn. Vi ser oss rundt,ser en kirke bygget i stein, men den har tårn. Vi går innom den på vår vei mot Straumen, og kirken er vakker. Men den har altså et tårn!
Vi må sjekke dette på tilbakeveien, lese plakaten enda mer nøye, eventuelt sjekke det på nettet. Vi går videre, og snart ser vi Straumen.
Det første som møter oss er skulpturen Flyndre designet av kunstneren Nils Aas. Skulpturen er også lyssatt, og det er fint å lytte til den. i nærheten er det et galleri der flere av hans arbeider er utstilt, og det er også flere skulpturer i Muustrøparken like i nærheten.
Vi stikker innom en butikk med et fantaktisk utvalg av stearinlys, men ender opp i Galleri Mitsel. Her holder kunstneren Heidi Mitsel Bullen til. Hun lager de flotteste kunstverk i keramikk og glass, og jeg liker glassproduktene best. Hun lager blant annet bilder i glass, og disse koster rundt 700 kroner. Jeg kunne gjerne ha hatt dem på veggen over sofaen hjemme, men de er ganske små, og jeg ville måtte trenge kanskje ti srykker for å lage en collage av dem, og da blir det fort ganske dyrt. Hun lager også blomster og insekter i glass, og ute på veggen har hun hengt opp noen øyenstikkere.
Det er nå blitt svært varmt, og vi ser etter et sted der vi kan få oss en øl. Det er et par åpne kafeer, men de selger bare kaffe. snart ser vi også en koselig pub nede ved vannkanten. Herlig! Men den åpner først klokken tre….
Vi går tilbake til hotellet. Vi kommer forbi palakaten om kriken, leser den en gang til, og vi er sikre på at den ikke skal ha noe tårn. Vi ser oss rundt enda en gang, og jeg får øye på noe som kan være en kirke – uten tårn. For å være sikker, spør jeg ei jente som kommer joggende om hun er kjent her. Det er hun, og hun forteller at det jeg nå ser, er gamlekyrkja. Den kirken vi har sett på, er den nye kirken. Den var ferdig i 1871, litt nyere altså! Men den var fin, da!
Tilbake på hotellet tilbereder jeg nok en kyllingsalat, vi tar med oss to pils og setter oss nede i vannkanten. Det er ikke verst å innta lunch i slike omgivelser!
Jeg har gledet meg til å ta bilder av den flottte solnedgangen. Tenker det må bli veldig vakkert her nede ved sjøen. Men det viser seg at det er to ting jeg ikke har tenkt på:
Har jeg sjekket at sjøen og dermed den flotte utsikten vender mot vest? Kan jeg stole på værmeldingen?
Det tar ikke lang tid før det skyer over, og innen kvelden regner det litt også. Jeg får et lite glimt av sola, og det viser seg da at den ikke er der jeg hadde tenkt den skulle være. Det blir altså ikke noen vakker solnedgang på oss i kveld.
Men middag skal vi ha! Vi velger oksefilet med grillede grønnsaker, og det er bare helt nydelig! Det er lenge siden jeg har spist en så god middag!
Dagen etter- Nå er vi snart klare for avreise etter å ha spist en god frokost. På begge hotellene vi har vært, er det frokostbuffet, jeg lurte litt på hvordan det ville bli, mne det er spritflasker overalt, og disse benyttes mye, ser jeg.
Både hotellet og maten kan anbefales! Rommene er enkle, vi kunne ha valgt et finere rom med balkong, men det hadde blitt 1000 kr til. Til de av dere som lurer på om hotelflerie i Norge er dytt, kan jeg fortelle at der ser ut som om prisene ligger mellom 1500 og 2000 for en natt for to personer med frokost.
Regner siler ned nå, og vi har bestilt neste rom på hotell i Mosjøen. Vi har med telt og hengekøyer også, men det er ikke aktuelt å ligge ute før været er stabilt og godt. Ikke særlig OK å pakke ned et vått telt.
Da ønsker vi oss selv god tur videre og takker alle dere som har sendt hyggelige tilbakemeldinger på Facebook. Vi ses!
Klokken er 02.45, og alarmen på mobilen vekker meg. Jeg står opp, setter på kaffe og noen minutter senere kommer også Trond. Det meste av det vi skal ha med oss, er i bilen allerede. Det som gjenstår, pakkes nå, og så er vi klare!
Vi liker å starte tidlig på ferieturer. Klokken halv fire om morgenen er det omtrent ikke noe trafikk i det hele tatt, og siden vi skal kjøre rundt 70 mil i dag, et det greit å starte tidlig.
Det er en helt spesiell form for frihet å dra på bilferie, synes jeg. Vi har bestilt hotell i Steinkjer i natt, men utover det, vet vi ikke hvor vi skal. Vi legger planene etter hvert. Været har selvsagt litt å si, men nå er det slik at juli så langt har gitt oss regn og sol om hverandre, og slik vil det vel fortsette. Vi velger å kjøre via Oslo, langs Mjøsa og Gudbrandsdalen. Det går fortere å ta Østerdalen, men det er så kjedelig, synes jeg.
Milene legges fort bak oss når vi er alene på veien. Vel, vi forsøker å holde fartsgrensene, gjør vi ikke det, kan det for bli dyrt! Her er vi kommet til Lierskogen, og det er forsatt ganske mørkt.
Etter en time passerer vi Kløfta. Hver gang vi kommer hit, har jeg lyst til å dra innom Kløfta, ikke bare kjøre forbi. Det frister ikke Trond, han tenker på Kløfta som et ikke-sted. Men for meg er det helt annerledes. Det var her jeg startet min lærerkarriere, 22 år gammel. Jeg bodde her i seks år, og kunne ikke ha hatt en bedre start på jobben som lærer. Fantastisk flotte og gode unger, og foreldre som fulgte opp sine barn og ga meg masser av positive tilbakemeldinger. Jeg tenker tilbake på disse årene med stor glede- de betød svært mye for meg. Benytter anledningen til å sende en hilsen til alle fra Kløfta som leser dette, både tidligere elever og kollegaer. Foreldre også.
Fra Kløfta går det fort til Mjøsa. Det er flott motorvei helt fra Oslo nå, og milene legges lett bak oss. Vi skal etter hvert erfare at dette kan bli dyrt, vi ser at det er kreves bompenger svært mange ganger mellom Oslo og Otta….
Det er vakkert langs Mjøsa, og også her kommer de gode minnene på rekke og rad.
Mange av dere lurer sikkert på hvorfor jeg tar med et bilde av en plakat med reklame for kortreiste jordbær. Klokken er ikke engang fem om morgenen, og det er ikke noen selgere her. Men minnene er der….
Minner om ferier på Hedemarken. Jeg har mye familie på Hedemarken, mamma kom fra Vallset. Jeg har masser av gode minner fra besøk hos bestemor og bestefar på Lie. Den gangen brukte vi fem timer fra Komnes til Hedemarken, i dag bruker vi snaut tre. Vi hadde en Volvo stasjonsvogn, og jeg husker vi ungene hadde det veldig fint bak i bilen. Baksetene ble lagt ned, og vi hadde all verdens av plass der vi lekte blant koffetrer og annen bagasje. Spesielt morsomt var det å vinke til politimenn som dirigerte trafikken i Oslo. De vinket diskret tilbake.
Bestemor og bestefar hadde et koselig hus med et inngangsparti med blyglass. Husker godt lukten da vi kom innenfor, og jeg husker hvordan det så ut i alle rommene. Jeg husker serviset på kjøkkenet, og at vi alltid fikk kringle og kaffe på sengen før vi sto opp. Selv vi ungene fikk smake kaffe med melk i. På gården var det en flott stor låve med klokketårn på, og det var stabbur og andre hus. Jeg husker jordbærstedene, og jeg husker mye fra historiene bestemor fortalte oss. Bestefar laget seljefløyter til oss, og det var stor stas. Da han var på besøk hjemme hos oss, laget han husker i trærne. Etter som jeg ble eldre, plukket jeg jordbær for onkelen min, og det beste av alt var å få stå langs veien og selge dem. Dette er altså bakgrunnen for at jeg tok med bildet av jordbærplakaten.
På Hedemarken hadde jeg tanter, onkler og søskenbarn, og det var også stor stas å arve klær fra eldre kusiner. Nå er det bare en inngiftet tante som lever, hele søskenflokken på syv er borte, men mange av søskenbarna mine bor fortsatt på Hedemarken. Sender en hilsen til tante Gunhild og alle søskenbarn på Vallset og Stange og nærliggende områder.
Etter hvert som vi kommer over på den andre siden av Mjøsa, kommer også soloppgangen. Det er det som er så fanstastisk med å starte tidlig om morgenen, vi kjører på en måte Inn i solopgangen og etter hvert inn i dagen.
Solen er kommet, men det er fortsatt svært kaldt til å være i slutten juli. Det er bare 7 grader, og det er ikke akkurat noe å rope hurra for. Godt at vi kan sitte inne i en varm bil!
Snart er vi kommet til Gudbrandsdalen. Det er vakkert langs Lågen. Jeg har tidligere nevnt bompenger. Deler av veien mellom Lillehammer og Otta er også ny, det er tunneler, og veien ligger utenom tettstedene. Man får da ikke sett så mye av dem som tidligere, det er ganske så dyrt pga bompenger, men det går også raskere enn det det gjorde tidligere.
Ved Fåvang tar vi den første stoppen. Vi må bare ha en kopp kaffe – den jeg laget på morgenen i dag, er for lengst drukket opp.Vi spiser også frokost her, laget matpakker i går kveld som vi kan nyte nå. Der vi stopper, er det også en skulptur. Det er Lina Bakke fra Stange på Hedemarken som har gjenskapt denne mammutskulpturen, i dobbel størrelse. Fåvang er det stedet i Norge med flest registrerte funn av mammuter. Funnene er mellom 50 000 og 100 000 gamle.
Vi kjører videre, vi passerer Otta og snart er vi på Dombås. Det er det en fin kirke, synes jeg. Den er vakker, en korskirke fra 1939 bygget i mur, og taket og tårnet er dekket av skifer i ulike nyanser. Dessverre ble kirken påtent i februar 2020, og den fikk store skader. Vi fikk ikke komme inn da det var satt opp sperringer rundt den.
Fra Dombås går det raskt mot fjellet, og snart er vi på Dovrefjell. Her er det vakkert, et sikkelig fjellandskap med lave einer og dvergbjørk. Det er ikke mye blomster her, men flere stedet finner vi kattefot, og det er mye av de nydelige blåklokkene.
EinerDvergbjørkBlåklokke Kattefot
Kvitkrull og vier preger også landskapret.
Kvitkrull med dvergbjørkVier
På Dovrefjell er også Snøhetta, en av våre høyeste fjelltopper, 2286 meter over havet. Vi trenger en stopp og går opp til et utsiktspunkt der vi har god sikt til fjelltoppen. Dessverre er det skyer, og vi ser ikke selve toppen.
På Dovre er det også moskusokser. Det er gjort fossile funn som indikerer at moskusen, eller en nær slektning av den, har levd her i den siste istiden, men de som er her må, er innført til Norge. Den lever naturlig i Alaska, i arktiske strøk av Nord-Amerika og Grønland. Det ble i 1931 satt ut 10 dyr på Dovre, og disse kom fra Grønland. Det ble senere satt ut to til, flokken formerte seg, men forsvant i løpet av krigsårene. I årene etter krigen, mellom 1947 og 1953, ble det satt ut 27 kalver fra Grønland. Flokken vokste, og i 2017 var flokken på minst 249 dyr. Trond prøver å få øye på dem med kikkert, men vi ser ingen mens vi er der. Vi snakker med ei som jobbet på utsiktspunktet, og hun forteller at hun ser dem rett som det er. På dager med sol går de gjerne opp i skyggefulle partier der det ligger snø, forteller hun, og i dag er sol, og det er kanskje grunnen til at vi ikke ser dem.
Heldigvis har vi tidligere sett dem, både når vi har kjørt her med bil og når vi har reist over Dovre med tog til Trondheim.
Må ta med et bilde også fra utsiktspunktet. Bygget er tegnet av arkitektkontoret Snøhetta, og ble åpnet i 2011. Det er 1,5 km å gå fra parkeringsplass, og langs stien får vi vite mye interessant fra Dovres historie. Det ligger steinheller i sien der historien er skrevet.
På Hjerkinn er også Eysteinkirka. Denne må vi også se. Den ble bygget i 1969, og den er tegnet av samme arkitekt som tegnet kirken på Dombås, Magnus Polisson. Kirken har fått navn etter kong Eystein, som sørget for at det ble bygget hus for de reisende på Dovrefjell. Eysteinkirka er en pilegrimskirke på pilegrimsleden over Dovrefjell.
Men vi må videre, er kommet omtrent halvveis nå. Snart merker vi at det er tid for lunch, og vi finner en rasteplass utenfor Oppdal der vi mikser en kyllingsalat. Det smaker godt.
Vi kjører nå videre mot Trondheim, og denne gangen kjører vi bare forbi. Vi var i Trondheim flere ganger de årene Eirik studerte der, og vi har mange gode minner derfra. Tar med et bildet av skiltet som viser veien til Gløshaugen slik at vi kan sende det til Eirik.
Nå er det ikke langt igjen av dagens etappe, men vi må innom Stiklestad. Det er snart Olsok, og dagen feires til minne om Olav den hellige. Han het egentlig Olav Haraldssson og var tippoldebarn av Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike.
Olav den hellige, regnes som den som kristnet Norge. Han døde i slaget ved Stiklestad 29.juli 1030, og fikk helgenstatus etter sin død. Liket skal ha blitt lagt i et skur, og en blind mann skal ha gått inn og gnidd seg i øynene med blodet til den døde kongen. Han skal ha fått synet tilbake. Videre ble det påstått av Olavs negler og hår vokste etter at han var død. På grunnlag av dette ble han erklært helgen. Han ble gravlagt i Nidaros, og Nidarosdomen ble reist til minne om ham.
På Stiklestad ligger Stiklestad kirke som ble bygget i 1180. Også denne kirken er bygget i mur. Den ble bygget på det stedet der Olav den hellige ble drept.
På Stikkestad, i tillegg til hotell med utstilling, kopi av langhus fra vikingtiden og mye annet, er det også et minnesmerke om Olav den hellige. Det ble reist i 1807 og er ett av de eldste minnesmerkene i Norge.
Fra Stiklestad drar vi rett til hotellet i Steinkjer. Det har vært en aktiv dag, og kvelden tilbringes på hotellrommet. Vi er ute en liten tur og tar med oss deilig biffsnadder som vi spiser på rommet.
I morgen er det meldt fint vær, og vi bestemmer oss for å tilbringe den på Inderøy like i nærheten av Steinkjer.
Det er lørdag morgen, omtrent midt i juli, og vi har vært på hytta noen dager. Været er ikke det beste, i alle fall ikke dersom du drømmer om sol og bading. Det er ganske kjølig, og vi har tent i peisovnen om kvelden.
I dag er det meldt regn hele dagen, og når jeg står opp, er det tåke og lett regn som møter meg. Det er ikke mye å se av den fantastiske utsikten, men tåke skaper også en fin stemning – på sitt vis.
Siden vi er på hytta, blir det selvsagt tur. Det er det som er så fint å være her- vi går en tur uansett vær, og i dag bestemmer vi oss for å sjekke om det er tid for kantareller. Det er dessverre lite sopp rundt hytta, men Skrim er stort, og det er mange steder med mye opp. Vi tar på oss ullundertøy og regntøy, tar også med oss skift dersom vi skulle bli veldig våte. Matpakke hører også med, for ikke snakke om kaffe, kaffekjele og kokeapparat.
Vi har ikke kjørt langt før vi møter på to kjempesøte reveunger. De er rett og slett bare helt herlige. Moren er nok i nærheten, men hun lar disse to oppholde seg i veien. Den ene løper snart inni skogen, mens den andre går foran bilen før den går ut i veikanten.
Skulle gjerne ha hatt dem her ved hytta, jeg! Vi hadde det for mange år siden, matet dem, og det var stor stas både for oss og guttene. Men enn så lenge holder de til i nærheten av hiet. Vi kjører et godt stykke før vi starter jakten på kantarellene. Det er bare så fint her i skogen. Grønt, frodig og vakkert!
Vi går et stykke, helst på en sti, og plutselig ser vi en. Og en til og enda en. Mamma sa alltid at en kantarell aldri står alene, og det stemmer. Ofte må jeg lete litt, gjerne under mose eller i lyng. De som er helt oppe i dagen, er de jeg liker best. De som er under mose eller tett inntil steiner, er gjerne mer skitne.
Vi følger stort sett stier, men vi går mye oppover, finner litt mer og går enda mer oppover. Det tar ikke lang tid før svetten siler, og vi blir våte selv om vi har regntøy. Men funnet av de gule små er verdt det!
Det overrasker oss hvor mye vi finner da det er veldig tidlig i sesongen. Vi kjører også et sted der vi ikke har vært tidligere. Jeg pleier å kikke ut av vinduet, merke meg det jeg tenker er soppterreng. Vi stopper da bilen, går ut og sjekker terrenget. Noen ganger finner vi noe, andre ganger ikke, og da er det bare å kjøre videre. Men i dag skjer det noe spesielt. Jeg sier følgende til søsteren min: «Tenk om vi plutselig ser det kantarellstedet! » og tenk, like etterpå gjør vi det. Det ligger der i veikanten og venter på oss. Helt fantastisk!
Vi finner også mye piggsopp denne dagen. Det er ofte mye mark i den, men nå er den nesten markfri. Kanskje fordi det er så tidlig i sesongen?
Det er tid for lunch, det har begynt å regne ganske mye, og vi finner ly utenfor ei hytte. Trond henter vann i bekken, og vi koker kaffe. Kaffe smaker aldri så godt som det den gjør når vi er ute på tur.
Vi plukker litt til, men vi gir oss etter en times tid da vi er blitt ganske så våte. Vi skifter til tørt tøy, og setter kursen hjemover.
Vel hjemme igjen venter jobben med å rense soppen. Det er ikke fullt så morsomt som å plukke den!
Tenker jeg er veldig heldig som har en så flott natur i nærheten, og jeg ser frem til en flott soppsesong. Da blir det mange gode middager!
Hverdagslykke er å se lykke i de nære ting. Den som bare jakter de helt store tingene, opplever liten lykke sammenlignet med deg jeg gjør. Jeg tenker det er fint å kunne bruke sansene sine og ta inn alt som kan gi lykke, en lykke som er der for alle, som ikke koster noe. Lykke er å sitte ute i sola når det egentlig er meldt bare regn.
08.07.20 Det er onsdag formiddag, det er usikkert vær, vi vet det kan begynne å regne, men vi vil gå tur uansett. Vi har ikke regntøy på oss, foretrekker heller lette turklær som tørker lett dersom vi blir våte. Langs Lille Stølevann er det frodig og idyllisk som alltid. Vakre nyperoser vokser langs veien mot Ivarsbu.
Ved Ivarsbu må jeg bare ta et bilde. Det er ett av de stedene der jeg har tatt flest bilder, det er bare så vakkert der. Ivarsbu er en turisthytte, og jeg synes det er rart at den er så lite brukt. Som jeg nevnte tidligere en gang, hadde pappa muligheten til å kjøpe begge hyttene her. Han hadde den gangen allerede flere skogshusvær, en seter og en hytte, og han tenkte at det fikk være nok. Han takket derfor nei, men angret på den avgjørelsen resten av livet. Kan skjønne det!
Vi går over demningen, ikke et rumpetroll å se. Vi skjønte at det ville bli slik den gangen vi så at alt tørket opp etter at froskene hadde hatt sin hyrdestund. Det er trist, det har alltid vært så fint å se masser av rumpetroll her, og senere på sommeren alle de små froskene. Fine barndomsminner- og voksenminner!
Der er ganske vått i terrenget nå, hvite joggesko hadde ikke vært å anbefale. Hanne og Kristin har gummistøvler, Solveig og jeg fjellstøvler Heldigvis er det en del myrbroer som gjør ferden vår enklere, men det er også flere steder vi går utenom stien for ikke å grise til fjellstøvlene for mye. Det er jo egentlig ikke noe problem, da. Det fine med fjellstøvler er at dersom du plumper og de blir helt tilgriset av gjørme, er de omtrent helt rene igjen etter noen minutter. Dette gjelder imidlertid ikke for joggesko! Sender allikevel en stor takk til dem som legger ut myrbroene!
Vi går ned til Svarttjern. Dette er også en plass jeg liker veldig godt. Synes det er så vakkert her, og spesielt når vi ser vannliljer i blomst slik som i dag. Det er ikke lett å få tatt gode bilder av vannliljer, har jo bare en mobiltelefon. Hadde jeg hatt et ordentlig kamera, hadde det nok vært lettere, men det har jeg ikke. Kan ikke akkurat gå ut i vannet her, heller! Tror nok vannet da hadde blirt skikkelig grumsete der jeg ville ha stått med gjørme til langt over knærne!
Etter at vi har passert Svarttjern tar det ikke lang tid før regnet kommer. Først noen deilige dråper som bare gjør godt, men når det blir mange av dem, er det ikke fullt så godt lenger. Vi søker tilflukt under en gran.
Vi blir stående her noen minutter, men vi skjønner ganske snart at vi må stå her en god stund dersom vi skal vente til det slutter å regne. Vi går derfor videre, vel vitende om har vi har en varm hytte å komme tilbake til. Der vi går i regnet, er vi enige om at det er fint at vi er på hytta. Hadde vi vært hjemme, hadde vi nok ikke gått ut denne dagen. Da hadde vi funnet på noe annet, kanskje vasket leiligheten eller ryddet i skap og i boden. Godt vi er på hytta!
Etter en stund kommer vi til Øyangen, en perle for den som skal ta seg en rast. Husker ennå den første gangen jeg tok med Solveig hit. Da kokte vi kaffe her på den lille odden. Dessverre er det slik at denne plassen ofte er opptatt, det er ikke bare vi som synes dette er en flott plass! Men i dag er det ikke noen andre her. Dessverre har vi ikke med verken mat eller kaffe denne dagen, men vi får i alle fall vist Kristin dette flotte stedet. Hun har bare gått forbi her på vinteren, og da ser det jo helt annerledes ut.
Plutselig kommer sola tilbake, helt herlig! Jeg tenker som så ofte før, dersom det ikke regner, setter vi heller ikke så stor pris på sola! Nå merker vi virkelig forskjellen og nyter hver solstråle helt til vi tar dem for gitt igjen.
Vi tar en bitteliten liten rast i nærheten av Fjellsetervann. Her der det en liten varde, og vi ser at steiner har rast ned. Tenker at vi kan bidra til å legger steiner på plass igjen!
Herfra ser vi alle Skrimfjella. Vi ser Skrimtoppen, Styggemann og Rønseterknatten.
Vi går videre til Minnesteinen, og like etter skilles vi. Jeg vil gå en litt lengre tur, vil gå om Omholtseter, mens de andre vi gå hjem via Fjellseterlia. Stien ned mot Omholtseter er preget av steiner, ser nesten ut som et tørt bekkefar, men nederst er det skikkelig fint, synes jeg. Det er vakkert der stien krysser Svarttjensbekken.
Jeg tror det er rundt 600 hytter på Skrim nå, og det siste tilskuddet er Fjellseterlia. Fjellseterlia, Middagslia, Seterknatten og Digerhaugmyra representerer det nye, mens Omholtseter står for det opprinnelige. Fint begge deler.
Synes det er fint å gå langs Stulstjern. Mens jeg går her, ser jeg fisk vake i overflaten. Det er vakkert her, men det er ikke et vann som egner seg godt for bading. Ikke slik jeg ser det, i alle fall. Det hadde vært fint med en brygge her slik at man lett kunne komme ut i og opp av vannet igjen. Men det er jo andre bademuligheter her oppe, så det er kanskje ikke behov for enda flere.
Jeg forlater Stulstjern, tar en liten stopp på Digerhaugveien parkering. Her det det en stor oppslagstavle, og på denne tavlen er det noen flotte bilder fra området. De er tatt for en god del år siden, nevøene mine er voksne nå, og broren min er også blitt en god del eldre!
Jeg begynner nå på siste etappe tilbake til Støle.De mørke skyene blir flere igjen, og jeg lurer på om jeg rekker tilbake til hytta før det begynner å regne igjen.
Jeg møter en hyggelig kar med fiskestang. Han har vært på Høgstøle og har prøvd fiskelykken der. Har ikke fått noe idag, forteller han, men i går fikk han fisk. Men det er jo ikke bare fisk som gjør en tur til en fin tur! Det er vi enige om.
Jeg tenker hvor fint det er å slå av en prat med dem jeg møter, i stedet for bare å si «Hei». Så mange hyggelige mennesker man treffer da! Benytter anledningen til hilse til min ukjente fiskervenn dersom han leser dette.
Jeg rekker å komme til Lille Stølevann før regnet ennå en gang innhenter meg. Men det gjør ikke noe, jeg er jo snart tilbake på hytta!
Passerer demningen som er under bygging, skal bli spennende å se hvordan det blir når den er ferdig.
Vel oppe ved hytta igjen må jeg ta et siste bilde før jeg går inn i varmen.
