Jeg liker å sette meg mål. Mål skal være ambisiøse, samtidig som de skal være realistiske. De skal altså gi meg noe jeg kan strekke meg etter, samtidig som det skal være mulig for meg å nå dem.
Jeg går mye tur, og trener styrke på treningssenter.
Jeg skal gå minst 15 000 skritt hver dag- minst fem dager i uka.
Jeg skal trene styrke to ganger i uka.
På mandager skal jeg ta en oppsummering av uka før.
«Dette er ikke noe for meg,» tenker du kanskje. Nei, det er mulig, det, men jeg tenker at målsetting kan være motiverende for alle. Men det som er helt essensielt, er at den enkelte setter seg individuelle mål. Det kan for eksempel dreie seg om å sette seg som mål å gå minst 8 000 skritt hver dag, fem dager i uka. Når man har oppnådd målet flere uker etter hverandre, kan man gi seg selv større utfordringer dersom man ønsker det.
Det kan også være smart å gi seg selv en belønning etter hver som mål nås. For meg, er det belønning nok å oppnå målene.
Hvis flere vil være med på dette, kan vi heie på hverandre, hacke hverandre opp. Det hadde vært fint, det! 🤗🤗🤗
God morgen! Det er mandag, jeg våkner tidlig, tar på meg turtøy, og går ut i mørket.
Klokka er bare syv, skogen foran meg er nesten helt svart, men vender jeg blikket den andre veien, ser jeg at sola har startet sine forberedelser. Det er ennå nesten en time til soloppgang, men himmelen har allerede fått sine vakre farger.
Det er bare to grader, men ikke tegn til frost. Tåka ligger som et vakkert grått belte i dalen, og skaper en helt spesiell stemning. Det er glatt på steiner og røtter, men med en lykt som lyser opp stien, kan jeg gå trygt innover i skogen.
Inne i skogen, på stien, ligger det masse løv. De ligger klistret til bakken. Gult, grått og brunt.
Snart er jeg ute av skogen, og følger lysløypa mot Batteriet. Lysene er på om kvelden, til rundt elleve, men om morgenen er det helt mørkt i lysløypa. Kunne gjerne ha hatt litt lys om morgenen, og lys litt kortere tid om kvelden, jeg! Men her nede, får jeg litt lys fra bebyggelsen, og det hjelper jo.
Jeg går videre oppover, møter ei jente som er på vei til jobb. Ellers ser jeg ikke et eneste menneske. Jeg hører fugler kvitre, og jeg hører trafikken som et sus i bakgrunnen. Snart kommer det også et tog, og det høres godt før det gradvis fjerner seg. Himmelen foran meg har et lilla skjær, bak meg danser vakre farger i toner i gult, oransje, rødt, rosa og lilla.
På Batteriet er det fint som alltid. I dag er noe av utsikten skjult bak tåka, men det gjør utsikten enda mer magisk, tenker jeg. Vakkert!
Jeg snur på Batteriet og går hjemover igjen. Nå går jeg inn i soloppgangen, ikke fra den. Bare helt vakkert, spør du meg!
Høstfargene trer frem i mørket. Det blir fort lysere nå, jeg har ikke bruk for lykten lenger.
Tåka er blitt tykkere nå, og jeg er redd for at soloppgangen skal forsvinne i tåkehavet. Jeg merker at folk er i ferd med å stå opp, lys tennes i husene, og røyk fra en pipe gir en sur lukt til omgivelsene. Ikke særlig behagelig.
Nå tar det ikke lang tid før jeg er hjemme igjen. Borte er den vonde, sure lukten, og tåka står ikke lenger i veien for de vakre fargene. Sola er ennå ikke oppe, selve soloppgangen vil jeg ta fra terrassen.
Jeg brygger meg en kopp kaffe og er klar til å nyte soloppgangen i flere akter.
Jeg er heldig som kan nyte en slik utsikt! Men hadde jeg sovet til ti, hadde det sett slik ut, og jeg hadde gått glipp av denne vakre morgenstunden.
I dag, lørdag, våkner jeg på hytta til fint turvær og fint jaktvær. Sol og åtte varmegrader. Trond har allerede dratt på jakt, han har tent i ovnen, og jeg kan tre inn i en varm stue. Deilig!
Jeg bestemmer meg for å gå en tur før frokost. Det har regnet i natt, og det er akkurat som om terrenget er fylt med vann. Det renner små bekker der det egentlig ikke er noen bekk, og der det er bekk, er det masser av vann. Godt det, vi trenger vann nå!
Jeg velger å gå på veiene, der er det ganske tørt.Tar en liten runde på et par kilometer, og ser sola gi landskapet et gyllent skjær. Vakkert!
Vel tilbake på hytta spiser jeg frokost før Solveig og jeg skal gå tur.
Vi går først mot Ivarsbu. Alltid fint på stien bortover der. Sola speiles i vannet, nypene lyser rødt mot vannet som bakgrunn, og ett sted er et nytt lite grantre i ferd med å vokse i et gammelt tre som er har vært offer for sterk vind.
Bjørka er i ferd med å miste bladene sine, det er helt tydelig at vi er kommet til midten av oktober.
Ved Ivarsbu se vi at vannstanden fortsatt er lav, men høyere enn sist uke. Nå er områder som tidligere var helt tørre, i ferd med å fylles med vann.
Det skal visst nok være en lekkasje i demningen, dette er grunn til den lave vannstanden dette sommerhalvåret. Neste sommer blir den enda lavere, da må vannet tappes ned fordi ny demning skal på plass.
Vi går opp til Dulpenatten før vi tar en shortcut tilbake til hytta. Vi jager opp tre store skogsfugl, og møter en hund på jakt. Vi hører ikke noen skudd, så fuglene kan nok fortsatt nyte denne fine høstdagen slik vi også gjør.
Vi legger inn en ekstra sløyfe på slutten for å plukke litt sopp. vi finner litt kantarell og mye traktkantarell. Det er masser av traktkantarell nå, jeg kan egentlig plukke så mye jeg bare vil. Den er takknemlig å rense også, det går veldig fort, særlig hvis jeg passer på å skjære av stilken når jeg plukker den.
Vel tilbake på hytta begynner jeg med det arbeidet som jeg ikke liker- jeg begynner å forberede hytta for vinteren. Jeg har tidligere tatt opp alt fra kjøkkenhagen, urner er tømt, og tulipanløker er satt. Jeg tømmer kjelleren for mat, og sjekker hva jeg bør handle før vinteren kommer.
Trond kommer tilbake, ikke noen elg i dag. Vi bestemmer oss for å kjøre noen av hagemøblene til gården. Bålpannestolene våre overvintrer alltid på låven der. Fire stoler legger jeg under sengene våre, mens fire stoler oppbevares under presenning inntil hyggeveggen, De tas frem igjen til påske.
Det er alltid litt vemodig å kjøre bålpannestolene til gården. Det markerer en definitiv slutt på sommerhalvåret, og for meg som ikke er noe vintermenneske, er det litt trist. Men det må gjøres!
På vei tilbake til hytta, må vi bare ta en liten stopp slik at jeg får tatt noen bilder fra Lågen. Det er så vakkert der nede når trærne speiler seg i elva.
Vel tilbake på hytta tenner jeg opp i bålpanna, og vi er klare for det som trolig er vår siste kveld der denne høsten. Regner med at vi pakker den bort neste helg.
Tusen takk, kjære bålpanne, for alle de kveldene du har gitt oss varme, lys, god stemning og glede!
Vi ses igjen til påske!
Heretter vil bålpannekvelder bli erstattet av innekvelder. Fint det også!
Det er torsdag kveld, jeg har ikke nådd mine aktivitetsmål, så da er det bare å gå ut. Gikk min morgentur, men etterpå har det blitt mindre aktivitet. Klokka har også ligget til lading.
Men det gjør ikke noe! En kveldstur er bare forfriskende, det!
Lyskasterne er på ved fotballbanen, og nå tar det ikke lang tid før det er is på banen og bandysesongen starter.
Klokka er kvart snart syv, og jeg sitter her, alene i tussmørket. Jeg sitter på terrassen, inntullet i et pledd da det bare er elleve grader
Vi har varmelampe, men med dagens strømpriser vil jeg ikke bruke den. Pledd fungerer bra, det også!
Jeg pleier ikke å drikke rødvin midt i uka, men denne kvelden tenker jeg er verdt et glass. Det er vindstille, og det kan være den siste kvelden jeg sitter her denne høsten. Den siste kvelden omgitt av lyslykter som skaper en helt spesiell stemning. Carpe diem!
De ulike lyktene bringer med seg ulike minner og gir ulike assosiasjoner. To av lyktene ovenfor kjøpte jeg før vi flyttet hit. De minner meg om flyttingen for seks år siden, og jeg er så glad for at vi flyttet hit. Vi har en fin leilighet, med en stor, deilig terrasse, vi har en fantastisk god utsikt og veldig hyggelige naboer.
Lyktene nedenfor gir med sine røde lys assosiasjoner til jula. Ikke stort mer enn to måneder igjen nå, og bare noen uker til jeg tenner lyslenkene på terrassen.
Lykten nederst sender tankene til Kreta der jeg kjøpte flere slike keramikklykter. Tankene mine går da videre til andre sydligere strøk, til Tenerife der jeg vil være om et par uker.
På Tenerife, på Hollywood Mirage i Los Cristianos, vil vi hver kveld kunne nyte terrasselivet – uten ullpledd. Vi vil sitte der, spise tapas og drikke rødvin. Mandag, tirsdag, onsdag …. Men da er vi på ferie! Jeg gleder meg!
Jeg liker å ha god tid om morgenen, det meste pakket jeg i går, men de siste forberedelser gjør jeg før hun kommer. Sekken blir ganske tung, jeg har med et ekstra tøyskift (ulltrøye og sokker), to matpakker, sjokolade, lefser, en banan, to vannflasker, en termos med ferdigkokt kaffe, kokeapparat, kaffe, kaffekjele og en batteribank til lading av telefon eller klokke ved behov.
Vi starter, friske og opplagt, litt nærmere klokka halv ni.
Første topp er Knabben. Det er en tøff start, vi velger en rute der vi går litt bortover og svakt oppover før de verste stigningene starter.
Vi forlater veien, og kommer etter hvert inn på stien som går mot Knabben. Nå tar det ikke lang tid pulsen øker og svetten siler. Dette skjer selv om vi prøver å holde et moderat tempo.
Det blir en kort fotostopp ved Ulverud klatrepark. Fjellet her er jo bare helt spesielt! Ser ut som om deg er skåret med kniv i fjellet.
Etter rundt femti minutter er vi oppe, utsikten mot Drammen, Solbergelva og Mjøndalen kan nytes, og bilder tas. Men vi blir ikke lenge her, det er langt igjen, svært langt, så det er bare å gå videre.
Nå går vi litt nedover, deilig det, før vi går litt oppover igjen. Det er allikevel en veldig avslappende etappe mellom Knabben og Aslakkane.
Der starter neste utfordring, stigningen opp til Solbergvarden. Det går oppover og oppover, vi kommer til et skilt der det står at det er 500 meter opp til toppen.
500 meter igjen, ja, svetten siler også nå, og pulsen er høy. De siste 500 meterne går allikevel lekende lett, og plutselig er vi oppe.
Det første vi gjør, er å vrenge av oss det våte tøyet. Rart at vi svetter så mye at vi blir helt våte på overkroppen! Men vi har jo lagt noen hundre høydemeter bak oss siden vi startet, så det er kanskje ikke så rart allikevel.
Det våte tøyet henges opp på et tre i sola. Det er bare helskjønt å ta på seg tørt tøy. Rett og slett nydelig!
Vi tar en lengre pause her og inntar dagens frokost. Kaffe og litt kvikklunsj blir det også. Er glad for at jeg tok med meg en termos med ferdiglaget kaffe – det smaker utrolig godt nå. Utrolig godt også å vite at vi har det verste bak oss!
Men det er klart, vi må videre. Vi pakker sammen, og starter ferden mot neste topp, Lokkeråsen. Dette er ikke noen lang etappe, og det er heller ikke mange høydemeter. Vi passerer et lite tjern og en hytte, og snart er vi på topp tre.
Det blir ikke noen pause her, men vi konstaterer at vi er på turens høyeste punkt.
Vi går nedover mot Smesetra, passerer den, går oppover et stykke, så nedover igjen, før den siste stigningen mot Hoggskollen. Jeg finner en fin piggsopp, men kaster denne etter å ha vist den til Bjørg Laila. Kan jo ikke begynne å plukke sopp nå!
Vi tar et bilde også her og går videre mot Tretjernsåsen.
Ved det største vannet her oppe og det eneste vannet som ligger ved stien, møter vi en felles bekjent, Monica, og slår av en prat med henne. Koselig! Men vi er jo ennå ikke halvveis, så det blir ikke noen lang prat før vi går videre.
Jeg tar et bilde av vannet før vi forlater Tretjernsåsen.
Nå går det ganske kjapt ned til Mellomdammen og Nerdammen, to av perlene i Finnemarka, synes jeg, da. Vi blir enige om at vi skal ta denne turen hvert år fremover og at vi neste år vil gå om sommeren. Da vil vi bade underveis, og det må jo være helt skjønt å stå i denne dusjen! Kan jo til og med ta en sittende dusj!
Selve demningen er litt av et vakkert kunstverk, blir alltid fine bilder herfra!
Sola skinner og speiler seg i vannet, vakkert! Pause her? Nei, det er for tidlig, her er det bare å stå på.
Det er ganske merkelig. Nå har vi gått over en mil, og vi har krevende stigninger bak oss, men slitne er vi ikke. Det går egentlig så lett som bare det! Etter Solbergvarden har det ikke vært krevende i det hele tatt. Optimistisk går vi videre, meter for meter, skritt for skritt.
Vi merker godt at det har regnet i det siste. Det er mange våte partier, og det er vann i bekkene. Bare bra, det da, vi trenger at vannmagasinene fylles opp. Det er glatt på steiner og røtter, og vi må konsentrere oss når vi krysser bekker og våte partier.
Det er flere vakre skogspartier underveis. Jeg er fristet til å se etter sopp, men klarer å la være.
Vi kommer snart til Tverråsvannet, og nå ligger en ny stigning foran oss. Den siste ordentlige stigningen. Vi må nok innrømme at vi merker det litt akkurat her, men stigningen er kort, og plutselig er vi oppe.
Tverråsutsikten er neste toppunkt, og her planlegger vi å koke kaffe. Vi fylte vann i termosen i Nerdammen, og alt skulle ligge til rette for kaffekos. Men slik blir det ikke! Her oppe blåser det noe skikkelig, og vi kan bare glemme å koke kaffe. Men vi er blitt sultne, og føler behov for en litt lengre pause.
Allikevel bestemmer vi oss for å gå til Skimten før vi setter oss ned. Men selvsagt må vi ta et par bilder. Det heter ikke Tverråsutsikten for ingenting!
Det er ikke langt til Skimten herfra, og Skimten er topp nummer seks. Det er lett og fint å gå bortover her, og snart er vi der.
Skimten er stedet med den berømte sitteplaten. På toppen av varden ser vi sikteplaten. Den viser retningen nord sør, og den viser avstander og retning til steder i marka og fjell man kan se litt lenger borte.
Etter å ha tatt bildet av denne, setter vi oss ned. Med en gang vi har satt oss, kjenner vi hvor deilig det er å sitte, deilig, deilig, deilig….Men hvordan skal vi komme oss opp igjen?
Vi spiser lunsjen vår her, men dropper kaffen. Maten smaker godt, sola skinner, og livet er herlig! Vi har nå gått rundt seksten kilometer, og har elleve igjen.
Da er det bare å stå på. Vi kommer oss på bena igjen og går videre, nå mot Tverken. Energien er kommet tilbake, og det er lett terreng nedover. Det er bare ett problem, et problem som skal vise seg å tilta i styrke. Bjørg Laila kjenner at hun har fått gnagsår på lilletåa på begge føttene. Alle som har opplevd å få gnagsår vet hvor vondt det er!
Men den jenta har vært ute for verre ting, hun klager ikke, og fortsetter i samme tempo som tidligere. Vi nærmer oss Tverken, og hører stemmene til glade, unge mennesker. Vi skjønner fort at det er en skoleklasse eller to, og det stemmer. En av klassene på åttende trinn fra Kjøsterud skole er her, på dagstur. De ser ut til å stortrives, og jeg tenker det er så fint at elever får slike opplevelser.
Jeg har jo selv jobbet førti år i skolen, og spør jeg tidligere elever hva de husker av skolegangen sin, tror jeg nok mange av den vil trekke frem turene de hadde i fjellet, ved sjøen eller i marka. Slike opplevelser gir minner for alltid,
Vi slår av en prat med lærerne Lars og Marthe, kollegaer av mannen min som også jobber på Kjøsterud. Benytter anledningen til å hilse til dem.
Hyggelig å møte dere, Lars og Marthe!
Vi tar en pause her på Tverken. Tapre Bjørg Laila har nå gått rundt tre kilometer med gnagsår, og nå blir det skifte av sokker og på med gnagsårplaster. En sjokolade på hver av oss, og så setter vi kursen videre mot den siste toppen, Varden.
Vi går nå på grusvei, og det er kanskje like greit. Vi føler oss ikke slitne, men er nok litt slitne i bena allikevel, og når man blir sliten, er det lettere å snuble i røttter eller steiner som ligger i stien.
Vi kommer snart til Steinkjerringa. Alltid hyggelig å treffe henne!
Det er kjedeligere å gå på grusvei, da. Men snart ser vi skogshyttene dukke opp, har alltid vært fascinert av de små hyttene som ligger her. De fleste av dem er bygget mellom 1920 og 1950. De ble bygd av drammensfolk, og var et ferieparadis for mange familier. Etter hvert var det mange av dem som ikke ble vedlikeholdt, folk skaffet seg større hytter andre steder, og hyttene i marka ble ikke brukt.
Men denne utviklingen er snudd, de fleste hyttene fremstår nå som godt vedlikeholdt, og de er igjen veldig populære. Og dette skjedde før strømprisene steg til himmels- nå er de vel mer populære enn noen gang før, skulle jeg tro!
Vi kommer ned til Landfalltjern, det er naturlig nok ikke noen badegjester her i dag, men vannet omkranses av vakre høstfarger.
Nå er det vel rundt fire kilometer igjen, og det er ingenting for en som ikke har gnagsår. Litt verre er det for Bjørg Laila, plasteret gjør god nytte for den ene tåa, men det hjelper lite for den andre. Men klage gjør hun ikke, bare konstaterer at hun skulle ha valgt et par andre sko og at skoene hun nå har på seg, heretter kun skal brukes til arbeid i hagen.
Når vi nærmer oss den siste toppen, ser vi et skilt som viser at vi skal ta til venstre, vi gjør det, men så deler stien seg flere ganger, og vi vet ikke hvilken vei vi skal gå. Her hadde det vært fint med bedre skilting. Vi går på feelingen, sjekker med GeoViewer-appen min og sørger dor at vi går i riktig retning. En varde skal jo være på en topp, og vi går mot den nærmeste toppen- og der, der er den, topp nummer syv! Gratulerer til to spreke damer!
Etter dette går vi bort til Spiraltoppen, og vi tar noen bilder av den fine utsikten.
Turen ned til sentrum går via ZikkZakken. Vi avslutter med et bilde av en rose langs veien før vi inntar Jonas B ved torget.
Bjørg Laila skal kjøre hjem etterpå, jeg trenger ikke tenke på det. Det blir Pepsimax på Bjørg Laila og øl på meg. Aldri har vel en øl smakt så godt!
Neste gang blir det øl på oss begge!
Vi har gått 28,2 kilometer, 7 timer og 32 minutters effektiv gange, men med våre tre gode pauser brukte vi nærmere ti timer. Hvis noen lurer, ble det 44 641 skritt. Ny rekord for meg!
Turen kan virkelig anbefales. Det er en krevende tur, men det er tungt bare opp til Knabben og litt senere opp til Solbergvarden. Når man er kommet dit, er resten bare gøy. Klart det kreves utholdenhet og vilje, men det er ikke tungt på samme måten som starten av turen. Lyst til å prøve? God tur!
Klokka er halv åtte, jeg har turtøy på, og går ut i tussmørket. Merker godt at det er blitt høst nå, både på temperatur og på naturen. Nå må jeg ha på meg lange tights og overdel med lange ermer. Farvel til korte tights og t-skjorte – for en liten stund. En liten stund? Ja, for i november kan jeg ta det frem igjen, på Tenerife. Gleder meg enormt til det!
Men i dag er jeg altså godt kledd. Jeg går min vanlige morgenrunde, til Batteriet, og på hjemoverveien har jeg ulike alternativer alt etter hvor langt jeg vil gå. I dag tar jeg den korteste varianten, 3,6 km.
Det er småkjølig, kjenner jeg, rundt ti grader. Soloppgangen skal være kvart på åtte, men det ser ikke ut som om det blir noen soloppgang i dag.
Det rasler når jeg går i løvet på bakken. Trærne blir mer og mer ribbet for blader. Mye av løvverket er blitt brunt, også på trærne, men det er fortsatt fargeklatter igjen.
Slike morgenturer gir god tid for refleksjon. Tidligere gikk jeg denne veien til jobb hver dag, og da dreide tankene seg om de utfordringene og gledene dagen ville gi. Noen dager var de problemfylte utfordringene i flertall. Deilig å slippe det nå, nå kan jeg i stor grad selv bestemme hva slags utfordringer jeg vil ha, og i dag dreier de seg ofte om aktivitet og trening.
Akkurat nå tenker jeg det ville ha vært veldig fint om jeg klarte å gjennomføre en morgentur hver eneste dag, før frokost. Det er så absolutt ikke fristende å gå ut hver morgen, men det er jo så deilig å komme inn igjen etterpå!
Mens jeg går her, kommer jeg nærmere og nærmere toppen. I starten er det ganske flatt, men det er en liten stigning opp til Batteriet.
På toppen er det vanligvis en fantastisk flott utsikt, men i dag er det skyer i horisonten. Det er rett nok glimt av blå himmel, av rosa skyer også, men totalinntrykket er grått.
Her oppe på Batteriet er det mange ulike vekster. Det er nypebusker, og det er hagevekster som berberis og mispel. Hvordan har de kommet hit, tro? Kan det være at noen har fjernet dem fra hagen sin og kastet dem her? Nå på høsten er de ganske så dekorative med sine røde bær.
Jeg snur og går tilbake. Forresten, lurer du på hvorfor det heter Batteriet? Det heter egentlig Geithol batteri, Det var en befestning her, og den ble påbegynt i 1898. Den var et ledd i forsvaret av Drammensdalen i tilfelle krig med Sverige i 1905. Her var det et anlegg for seks hurtigskytende franske feltkanoner.
Det ble ikke noen krig, i dag er alle kanonene borte, men rester av dekningsgraven er her fortsatt.
Like før jeg kommer hjem igjen, finner jeg noen rødkløver ved siden av stien. De er ikke mye røde lenger, har fått en mer lys lillafarge, men vakre er de uansett.
Etter litt over førti minutter er jeg hjemme igjen. Jeg blir ønsket velkommen av ny beplantning i urnen utenfor blokka. Et par av beboerne har sørget for det. Vakkert!
Nå skal det smake godt med frokost og en kopp kaffe eller to! En flott dagen! Ønsker deg en fin dag!
Det er søndag morgen, og jeg står opp klokka syv. Det er fortsatt ganske mørkt ute, og bare et par grader. Mellom trærne ser jeg sola gjøre seg klar til å stå opp.
Trond tenner i ovnen, setter over kaffevann. Vi spiser frokost, og nyter kaffe mens vi leser litt nyheter. Smører matpakker og lager ekstra kaffe på termos. Pakker sekkene, tar på oss godt med tøy, og så er vi klare for dagens jakt.
Jeg tar noen bilder når vi drar, kvart over åtte. Vakkert i soloppgangen.
Jaktlaget møtes, vi er ikke mange i dag. Solveig og jeg er med, men vi telles ikke. Vi er bare med, vi. Laget kan i dag bemanne bare tre poster, broren min har kink i ryggen kan ikke sitte, men skal drive sammen med Solveig. Håvard går med hunden, og Trond, Lars og Trond sitter på post. Jeg sitter sammen med Trond. For ordens skyld, det er to som heter Trond.
Hunden, Elly, er en valp på åtte måneder. Skikkelig søt, synes jeg.
Vi kjører et stykke, parkerer bilen og går opp mot posten.
Trond og jeg er på post klokka ni. Vi satt på samme sted i fjor, og da så vi tre elger i løpet av fire fem timer. Det var litt av en opplevelse! Som oftest ser vi ikke noe som helst. Blir spennende å se hvordan det blir i dag, da!
Trond setter seg på jaktstolen sin, og jeg setter meg på en stein. Jeg tar på meg fjellduken, og legger et sitteunderlag i ull inni duken. Gjør det så behagelig som mulig, her skal jeg mest sannsynlig sitter i fire timer eller noe sånt.
Jeg er bevisst på å bruke sansene- syn og hørsel. Jeg ser meg rundt, tar et bilde av sola, og en selfie. Som du ser, går jeg nesten intet med naturen rundt meg.
Trond er kledd i grønt og svart, med rød caps. Noen av de andre jegerne har oransje luer. Ja, får satse på at elgen er fargeblind, da! Det er i alle fall bra at jegene lett ser hverandre! En rask kikk på Google forteller meg at elg og hjort ikke kan se rødfarger! Da er det jo helt greit med røde og oransje luer.
Jeg ser furutrær og grantrær, jeg ser bjørk, selje og rogn. Jeg ser lav og lyng, jeg ser berget jeg sitter på, jeg ser veien bak meg og myra nedenfor. Men ser jeg noen elg? Nei, ser ikke en maur en gang! Ser et par fugler og noen insekter, ikke noe annet.
Kanskje jeg kan høre noe? Jeg hører vinden suse, og jeg hører drønn fra Heistadmoen langt unna. Snart hører jeg et fly, ellers er det helt stille.
En time er gått, jeg tar et nytt bilde som viser at sola har flyttet seg. Eller kanskje sola står stille, det gjør den visst. Det er jorda som flytter seg. Dette har jeg prøvd å lære meg mange ganger, altså hva som går rundt hva. Tror det er slik at sola står stille, og jorda går rundt sola. Det tar lang tid, et helt år, og gir oss de ulike årstidene. Men det et noe som tar bare ett døgn, og det er at jorda går rundt seg selv på en måte, rundt sin egen akse. Det er nok det som skjer nå, sola har stått på samme sted hele tiden, jorda har beveget seg. Men dette er jeg ikke noen ekspert på i det hele tatt- kanskje er det ikke slik jeg beskrevet det heller.
Jeg sitter en halv time til. Jeg ser ikke mer enn tidligere, men hører en motorsag i det fjerne. Jeg hører et fly til, og følger stripen det lager på himmelen.
Nå begynner jeg å kjede meg. Blir nesten litt søvnig her jeg sitter. Kaffe, det hadde vært godt nå! Jeg finner forsiktig frem termosen, fyller koppen med kaffe og tar frem en sjokolade fra sekken- uten å lage en lyd. Det smaker bare helskjønt! God sjokolade og nydelig kaffe.
Jeg ser Trond sitter og følger med på GPS´en. Der kan han følge hunden. «Spennende» hvisker han. Hva er spennende? Han peker bakover, og jeg skjønner at hunden er like i nærheten. Den følger et spor. Trond ser at enda en hund er kommet inn i vårt terreng, og det er tydelig at det er elg i nærheten.
Broren min gir beskjed om at de har observert en okse, de har ikke sett den, bare hørt den. Kvister som knekker, og rare lyder. Som noen mørke grynt. Vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Hørte det for første gang i fjor, og det var ulikt alt jeg hadde hørt tidligere.
Det er bare å vente, med sansene i beredskap. Det går enda en time, og vi begynner å tenke på lunsj. Plutselig hører vi et skudd, og det tar ikke lang tid dør vi får vite at årets første dyr er felt. En kalv.
Da kan vi reise oss og snakke sammen. Godt å komme seg på beina igjen! Vi pakker sammen, og begir oss til den gamle hvilekoia. Her er det tørr ved, og vi lager et bål. Det varmer godt, og vi kan ta en deilig lunsj mens Lars og Trond må ta seg av elgen. Alle innvoller skal fjernes, og dette er en drittjobb for å si det sånn.
Etter lunsj drar vi opp til stedet der elgen ble skutt. En jeger på nabolaget var i nærheten, og han hadde en sekshjuling. Når vi kommer dit hvor Lars og Trond parkerte bilen, kommer den andre jegeren mot oss, og han har kalven bak sekshjulingen.
Kalven skal nå fraktes til bygda, den skal flås, og henges opp på kjølelageret. Det blir ikke mye kjøtt av en kalv, og mange lurer kanskje på hvorfor man skyter en kalv. Jeg vet ikke, vet bare at kvoten er bestemt av andre på forhånd. Denne gangen var det bestemt at ett av dyrene skulle være en kalv.
Trond blir med ned til bygda, og Solveig og jeg drar tilbake til hytta. Vi plukker med oss litt sopp på veien, og dette blir tilbehør til dagens middag.
Hytta ryddes, sengetøy, håndklær og klær skal tas med hjem for vask. Elleve dager på hytta denne gangen, og en deilig høstferie er over. Neste helg er det ny hyttehelg med jakt både lørdag og søndag og masser av andre opplevelser. Gleder meg allerede.
Det er lørdag, og jeg har vært her i ni dager allerede. Været har vært både fint og ikke fint – fint for vannmagasiner og strømpriser, ikke fullt så fint for meg som gjerne vil gå tur.
Men jeg er jo på hytta, og da blir det tur uansett. Sist mandag står vi opp til nydelig vær, og da går turen til Høgstøle. Det er flott å gå langs fjellet bortover, ovenfor Vesle Stølevann. Utsikten over Store Stølevann kan knapt bli bedre!
Vi kommer etter hvert inn på den blåmerkede stien fra Ivarsbu og følger denne til Høgstøle. Vakkert innover også, og fra toppen har vi som alltid en fantastisk flott utsikt. Vi ser det er snø på Gaustatoppen, er glad vi ikke har noe snø her ennå!
Vi har regn og sterk vind alle de andre dagene, men er ute hver dag, lengre eller kortere turer. Vi plukker mye sopp, og når jeg tenker etter, er det egentlig helt OK å gå ute i regnvær også! Inne blant trærne regner det ikke mye, det er vindstille, og det er jo alltid spennende å speide etter sopp! Ikke minst traktkantarell. Finner jeg først en liten klynge, er det garantert flere i umiddelbar nærhet.
Onsdag tar vi en tur til Hvittingfoss, trenger litt mer mat, og jeg må innom gartneriet og kjøpe jord og tulipanløker. Tilbake på hytta klipper jeg ned staudene og setter løkene. Bare å glede seg til våren nå!
Torsdag kommer Hanne og Sigurd Ole og Solveig opp også, og da blir det fellesmiddag hos oss. Alltid koselig å ha middagsgjester og å pynte litt!
I dag, lørdag, er gutta på jakt, og vi damene skal på tur. Det er nydelig vær!
Det er veldig vått i marka, og siden det også er jakt, går vi bare på blåmerkede stier eller bilveier. I dag skal vi gå til Skrimkiosken og se hva de selger der. Vi var der i påsken, og da kjøpte jeg et par søte keramikkhøner.
Jeg merker godt at høsten er her. Det var to grader da jeg sto opp i dag, og jeg ser endringer i naturen. Det er blitt færre blader på trærne og flere på bakken. De på bakken, blir fort brune, men fortsatt er det flotte høstfarger.
Myrene blir også veldig fine om høsten, synes jeg.
Vi går via Fjellseterlia og Grønlivann. Dette for å få en litt lengre tur. Herfra følger vi bilvei til Omholt parkering og Skrimkiosken.
Snart er vi fremme. Jeg tenker det er kjempeflott med et samlingsted som dette. Her kan man møtes og nyte kaffe og kanelboller, eller pizza om man vil. Det er også mye fint å få kjøpt i kiosken. Sender en takk og hilsen til initiativtakerne!
Vi koser oss ute, ved bålpanna, med en kopp kaffe og nydelige, ferske kanelboller. Her ute treffer jeg også en av mine lesere, og benytter anledningen til å sende henne en hilsen!
Hei, hei, Aase Britt! Hyggelig å treffe deg!
Må også nevne naturlekeplassen! Tok dessverre ikke bilde av denne, men den ligger like ved Skrimkiosken. Et yndet samlingssted for barn -og voksne. Her er det laget en lekeplass av det man finner i naturen.
Etter en liten hvil her, starter vi på hjemoverturen. Vi går nå en annen vei, og snart er vi ved Støveltjern. Også her er det lagt opp til hyggelige møteplasser. Det er flere sittegrupper langs vannet, det er en badeplass her, og om vinteren er det skøytebane her. Flotte, sosiale tiltak som skaper trivsel og binder folk sammen!
I nærheten av Støveltjern er det en liten tretopphytte. Kan tenke meg denne er populær både for barn og voksne!
Vi kommer snart ned til Stulstjern. God minner fra den gangen guttene våre var små. Kjempespennende med rumpetroll ved demningen! I dag er rumpetrollene for lengst blitt store frosker.
Vi kommer til Digerhaugmyra og tar Amalies aveny til Vesle Stølevann.
Før vi kommer så langt, benytter jeg anledningen til å plukke litt smørsopp langs veien. Det blir dagens lunsj sammen med noen få kantareller vi også har funnet.
Jeg steker soppen sammen med poteter fra kjøkkenhagen, tilsetter vårkløk og tomater fra samme sted. Kunne ikke ha smakt bedre!
Avslutter denne bloggposten med to bilder av damene på dagens tur: Hanne og søstrene Sisters. Takk forvente fin tur! 🤗
