Det er veldig fristende å ta på vanlige klær, sette seg i stua med en kopp kaffe, lese nyheter, se på TV, strikke eller bare sitte der og nyte kaffen.
Men vil jeg være fornøyd med det?
Det vil være en kort tilfredsstillelse, og jeg ville være litt irritert på meg selv.
Så, på med treningstøy, og jeg er klar for dagens morgentur.
Det er kaldt, bare et par grader. Men så friskt og godt! Sola har ikke stått opp ennå, men en planet lyser så fint på himmelen. Herlig!
Jeg lager meg en ny runde i dag, en runde der jeg ikke trenger hodelykt. Kjekt å slippe det, ikke særlig hyggelig å gå alene i den mørke skogen, heller.
Denne runden tar meg til et av de fineste trærne jeg vet om, det vakre lønnetreet nede ved den gamle riksveien. Fortsatt med de fleste bladene på. Vakkert!
Jeg legger turen innom det som en gang var Solberg spinneri. Nå er det meste av bygningsmassen gjort om til flotte, moderne leiligheter. En fabrikkpipe står igjen, tenk om den hadde vært lyssatt!
Etter en god halvtime og 3,5 kilometer er jeg hjemme igjen. Jeg spiser frokost, og snart ser jeg at sola står opp, den også. Den lyser opp i vinduet, det er akkurat som om den hilser på meg og ønsker meg en god morgen. Jeg kan vel ikke ha en bedre start på dagen!
Kuldegrader i natt, rundt fem midt på dagen, og vi er klare for dagens tur. Det blåser friskt, og vi velger å legge turen til hyttefeltet. Kaffe og kanelboller i kiosken lokker i det fjerne!
Rundt hytta er alle bladene blåst vekk fra trærne, og jeg ser noe av det samme har skjedd også langs Vesle Stølevann. Men noen holder stand. Lønnebladene sitter fortsatt på sine tynne kvister, og de lyser opp der vi går langs vannet. Nydelig!
Det er vått nå, i myrer og på fjellgrunn, men med fjellstøvler kommer man seg frem overalt- uten å gli eller bli våt.
Dulpenatten ligger foran oss, sola ønsker oss velkommen!
Svarttjern ligger så fint der nede, med Skrimfjella i bakgrunnen. Hver sommer pleier vi å ta en kveldstur rundt Svarttjern og Taraldtjern, med fiskestanga i hånda, men denne sommeren er det ikke blitt noe av. Men neste sommer…!
Oppe på Dulpenatten er det en svær stein, godt over to meter høy. Ganske så bred også! Den har et kjempefint mønster på den ene siden.
Et mønster dannet av lav. Dekorativt!
Fint med varder langs stien! Trond legger på enda en liten stein.
Når vi kommer til Digerhaugmyra, går vi inn på bilveien og følger den nedover. Kjedelig, tenker du?
Neida, ikke hvis du bruker øynene. Langs veien er den grønneste mose,
og den fineste lav. Lav som gir en fantastisk fin dekor til fjellgrunnen.
Er det noe som heter rustlav, tro?
Snart kommer vi til Stulstjern. Vakkert!
Vi går oppover veien, og minnene strømmer på. Gode minner! Innerst i Nordveien ligger det er rød hytte- jeg tar ikke med bilde av den. Kan jo ikke ta bilde av andres hytter uten samtykke! Denne hytta var for lenge siden eid av Astrid og Sverre Syvertsen. Hver sommer kom de innom oss på gården, og vi fikk is. Båtis og kroneis. Skikkelig stas! Vi ble også bedt med på båttur om sommeren, i Tønsbergs skjærgård, der sønnene var mannskap. For en opplevelse for oss landkrabber fra Komnes! Vi hadde før dette aldri sett verken krabber eller maneter, hadde jo ikke vært ved sjøen før.
Men noe av det beste av alt, var å besøke Syvertsens på hytta. Ja, vi brukte jo ikke fornavn den gangen. Og vet du, fru Syvertsen laget de beste vafler du kan tenke deg! På hytta! Skal si dette smakte!
Vafler ja, tankene går videre til en annen hytte. Til Berit Solbakkens hytte. Dessverre er det ikke lenger hun som har denne hytta, men tankene går også til henne. Etter en laaaang skitur til Presteseter var det bare helt herlig å komme til Berit. Her var det nystekte vafler, pølser og lompe. Men det er vaflene jeg husker best. Nydelige vafler. Savner dette.
Men nå er det kaffe og kanelboller eller kanskje vafler som venter oss i kiosken. Gleder oss!
Det er nesten så vi kan kjenne lukten allerede!
I kiosken er det mye man kan kjøpe. Har to små kernamikkhøner jeg kjøpte der i påsken et par år tilbake. Men idag skal vi altså nyte kaffe og kanelboller. Vi har gått 7,5 kilometer, så dette skal smake! Stor er skuffelsen når vi hører at det ikke er noen igjen. Vi blir tilbudt sjokolade eller formkaker som et alternativ, men det er ikke det samme. Vafler har de heller ikke. For en nedtur!
Men bålpanna er der, og der nyter vi en kopp kaffe og en pakke medbrakt kvikklunsj. Der sitter også en storfamilie med små barn, barn som var lovet en kanelbolle når de kom til kiosken…
Jeg skjønner det er vanskelig å beregne hvor mye det går av kanelboller, har ikke noe problemer med å skjønne det, men kanskje det hadde vært smart å ha vafler som et alternativ? Folk kunne jo steke sine egne vafler hvis det var vanskelig for en person å betjene kiosken og å steke vafler samtidig.
Vi går hjemover igjen, og ved Stulstjern speiles sola så fint i vannet.
Sola skinner også så fint på veien mot Digerhaugmyra. (Irriterende med disse blå flekkene som sniker seg inn på bildene tatt i motlys!)
Vi tar Amalies aveny tilbake til Vesle Stølevann.
Vakkert!Digger denne furua.
Tilbake ved mitt kjære Vesle Stølevann.
Ikke særlig fristende å hoppe uti i dag. Men tenk om det hadde vært en badstue her? Da kunne jeg ha tatt et bad her, uansett vind, vær og temperatur!
På vei opp til bytta kommer jeg til denne fine fargeklatten. Må jo bare ta et bilde!
I skrivende stund er sola gått ned. Takker for en fin dag og ønsker dere alle en fin lørdagskveld!
Etter vel tre timer ligger det siste kjøttet i fryseren! Årets store dugnad er derved vel overstått.
Nå sitter vi ved peisovnen på hytta.
Da vi kom opp, var det bare seks grader inne i hytta. Det er tydelig at vinteren er rett rundt hjørnet. Men takket være vår fantastiske ovn, har temperaturen steget med ti grader bare på en time!
Jaktlaget til Trond er ferdige med årets jakt. De to første elgene ble felt i løpet av de to første ukene, den siste ble felt denne uken.
Elgen ovenfor hadde en slaktevekt på 247 kilo. En skikkelig okse. Vi, søsteren min, svigerinnen min og jeg, skal ha halvparten, og skal altså forvandle 125 kilo elgkjøtt til karbonadedeig, grytekjøtt og grillkjøtt.
Vi startet onsdagen for vel en uke siden, da tok vi alt med unntak av låret. Det skal vi ta i dag.
Det er alltid mye jobb, men det er hyggelig også. Vi står på kjøkkenet til svigerinnen min, men åpne vinduer, da det skal være kaldt der vi holder på. Søsteren min deler de store stykkene fra hverandre, renskjæring tas av svigerinnen min og meg. Av og til får vi også hjelp av Trond og broren min, det fikk vi den nevnte onsdagen.
Tidligere malte vi selv det som skulle bli karbonadedeig. Vi renskjærer kjøttet, det er ikke en eneste slintre igjen mår kjøttet skal males. Utstyrt med kvern på kjøkkenmaskinen satte vi i gang. Men hver gang stoppet det seg, kverna måtte renses, vi kunne igjen male litt før vi igjen måtte rense den. Dette kunne ta evigheter. Ny kvern ble kjøpt inn, men de samme problemene fortsatte.
De siste årene har vi tatt med oss det ferdig oppskårede kjøttet og kjørt til Bents Viltkjøkken. En koselig kjøretur på omtrent halvtimen, vi leverer kjøttet, dette males to ganger, og etter bare minutter har vi 30 kilo ferdig karbonadedeig. Fantastisk!
Kjøttstykkene deles i grillkjøtt og grytekjøtt, det er mørhetsgraden som avgjør hva som blir hva.
Det er jeg som hvert år tar ytrefileten. Det tar lang tid å renskjære den, men det er så tilfredsstillende å se den ferdig renskåret!
I dag skal vi altså ta låret, og etter noen timers jobb vil vi være ferdig. Da kommer Trond og henter meg, og vi drar til hytta og nyter kvelden der!
Det er tirsdag morgen, og jeg er ute på min morgentur. Denne gangen til Batteriet.
Det er ekstra fin utsikt fra Batteriet denne gangen. Noen har vært her og fjernet trær /busker som de siste årene har tatt noe av utsikten. Sender en gode tanker og en stor takk til den eller de som har gjort dette!
I halv tolvtiden er jeg klar for ny tur. Jeg vil gå til Nerdammen via Glabakk. Jeg tar med meg litt kaffe, en kjekspakke, en kniv og en pose. Hva skal jeg med kniv og pose? Forsvare meg dersom en sint og frustrert elg kommer min vei?
Nei, jeg må alltid ha med meg en kniv og en pose på denne tiden av året. Den stor soppsesongen er over, men det kan jo hende jeg finner noe!
Høstfargene møter meg med en gang jeg kommer opp i lysløypa. Spesielt er bringebærbladene vakre, synes jeg.
Jeg tar lysløypa til jeg kommer til broa over Solbergbekken, og der går jeg opp i skogen, på stien som tar meg til Huldreheim.
Jeg går ikke så veldig langt før jeg ser det var lurt å ta med kniv og pose. De første piggsoppene står der så i fine mosen, skikkelig innbydende og delikate er de.
Jeg har allerede nevnt de fargerike bringebærbladene. Her oppe i skogen møter jeg ospebladene som ligger på bakken. Røde, lilla, oransje og gule. Jeg må bare sette dem sammen, som kronblad i en fin blomst, og grønne bregner får duge som blader.
Bjørkebaldene er fine de også, lyser så godt opp i naturen.
På Huldreheim går jeg bort til noen av de svære bjørkene som har måttet gi tapt. Skikkelige stammer! Masser av ved her, tenker jeg, men de har vel ligget så lenge at det er ikke sikkert av brennverdien er så god allikevel.
På stammene er det mange kjuker, veldig mange, og denne heter knuskkjuke.
Jeg liker meg så godt i dette terrenget. Stiene er brede og gode, furutrærne er så flotte med sine ranke stammer, og skogbunnen så grønn og myk.
Snart finner jeg også de første traktkantarellene. Ser du en, ser du gjerne en hel klynge, enda en klynge og enda en. Masser av sopp!
Jeg kommer til Ulverudbakk, og kan konstatere at jeg har vært flink enda en gang. Dessverre har skiltet delt seg i to. Det burde repareres, å erstatte det med et nytt, ville ikke være det samme.
Terrenget ender seg, her ligger stien rett på fjellet, og det er lyng på begge sider.
Det går greit oppover, selv om det er stigning hele veien nå. Når jeg kommer til denne varden, vet jeg at det ikke er så veldig langt til Glabakk. Det er rart det med disse små vardene, noen lar seg irritere av dem, men jeg liker dem. Varder ble i sin tid brukt for å vise vei eller for å markere grenser. Jeg skjønner at det kan være forvirrende og direkte misvisende om man på fjellet lager varder utenom stiene merket med de røde T’ene. Det kan jo lede folk på villspor! Men her i Finnemarka og på Skrim der vi har hytte, er det flere steder små varder langs stiene. Tenk deg at du har med barn i skogen, barn som synes det tar veldig lang tid å komme fra Ulverudbakk til Glabakk. Da vet de at når de kommer hit, er det ikke så langt igjen. Kanskje kan man lage seg en liten varde litt tidligere også, som en milepæl underveis. Det trenger ikke være store varden, kanskje bare et par tre steiner ved stien.
Dessverre er det noen som har sparket borti eller på annen måte ødelagt denne varden.
Jeg samler steinene og prøver å sette den opp igjen. Det blir i alle fall litt bedre!
Jeg snur meg og ser nedover. Vakkert. I horisonten kan jeg også skimte Skrimfjella.
Og så, så er jeg der, på Glabakk. Herlig. Blir alltid glad når jeg kommer hit, da er nemlig bakkene tilbakelagt. Stigningene ligger bak meg, og jeg kan nå cruise innover. Det er fortsatt et stykke igjen, men det går lekende lett. Plutselig er det noe som fanger min oppmerksomhet, noe gult delvis skjult av gress og dødt løv. En kantarell! Vanligvis er det flere på samme sted, men her finner jeg bare denne. Mest sannsynlig er det noen som har plukket her tidligere.
Myrene er så vakre nå på høsten, de har fått en fin høstfarge.
Snart er jeg kommet dit hvor min sti møter den blåmerkede løypa som går fra Tverken til Nerdammen, og jeg går i retning Nerdammen. Finner ut at jeg ønsker en litt lengre tur, og velger å ta av mot Marivann.
Vakre Marivann, Og her passer det å ta en liten rast. Kaffe og Bixit, det smaker godt.
Etter en liten pause, går jeg videre, men jeg må ta et par bilder til av Marivann før jeg går videre. Fint i motlys!
Fra Marivann er det ikke langt til Nerdammen. Det er det som er så fint her, mange vakre vann på et relativt lite område.
Jeg må ta en tur bort til Damhytta, Turistforeningens nyeste hytte her oppe.
Det er den tidligere damhytta, som nå er gjort om til en liten turisthytte. Et oppholdsrom med en liten kjøkkenbenk, sovemuligheter er det også her. Enkel standard, men for en beliggenhet!
Jeg tar bilveien nedover.
Langs veien kan jeg fortsatt plukke sommerblomster; rødkløver og ryllik, lenger nede også ormehode og kanadagullris.
I veikanten, på en veiskulder, er det masser av ospeblader. Fargerike og vakre.
Snart fire timer etter at jeg startet, er jeg nede på lysløypa igjen. Jeg må gå litt lenger enn det som strengt tatt er nødvendig. Jeg så nemlig noe tidligere i dag. Det er noe hvitt, noe som er spiselig, og som jeg vil ta med meg.
Det er matblekksopp! Dette er god sopp, men den må plukkes bare når den er helt hvit inni. Den blir rosa etter hvert, for så å bli svart som blekk. Tar du på den da, vil den svarte fargen smitte av på fingrene dine.
På turen min fant jeg noen flere kantareller og også en rødskrubb. Sammen med piggsoppen, traktkantarellene og matblekksoppen blir dette en god blanding til brødskiven.
Det smaker godt etter en ganske lang tur denne flotte dagen.
Det er onsdag kveld, og vi sitter ved bålpanna. Jeg elsker å sitte der, kjenne varmen og se inn i flammene. Blir aldri lei av det.
Vi sitter her, på skinnfeller, inntullet i pledd. Noen ville kanskje kalle det galskap….
I slutten av måneden legges bålpanna inn for oppbevaring og tas ikke i bruk før i påsken igjen. De store, gode bålpannestolene våre kjøres allerede nå ned til gården for vinteren. Kan ikke si jeg gjør dette med glede, men det er bare å glede seg til våren igjen!
Det er en del oppgaver for skal gjøres før vinteren kommer.
Tidligere i dag klippet jeg ned noen stauder, tok opp sommerblomster og satte tulipanløker. Det blir fint til våren!
Jeg legger granbar oppå, som en ekstra beskyttelse. Pent blir det også! De siste liljene skal jeg ta med hjem og sette i en vase. Håper de da slår ut i full blomst!
Kjøkkenhagen må også avvikles. Jeg tar inn de siste tomatene og vårløken, og så er det bare å fjerne all overgrodd dill og ruccola, klippe ned gressløk, oregano og løpestikke. Fjerne alle røtter, og så er kassene klare for neste sesong.
Boden er fylt opp med ved, tre lag helt til taket. Det holder et godt stykke inn i 2024, men neppe ut påskeferien. Vi tar ved utenfra helt til snøen kommer. Heldigvis er det mye igjen ute.
Vi skal prøve noe nytt i år. Vi skal lage en vedbinge under et grantre. Her vil det komme mindre snø enn det vil komme der den andre veden vår ligger. Dette året lå det i påsken en og en halv meter snø oppå uteveden vår, det var helt ekstremt med snø.Vi fikk derfor ikke tatt noe ved utenfra før et godt stykke ut i mai. Men med en vedbinge under et grantre, tror vi at vi lettere kan få tak i den.
Vi har kjøpt materialer på Kongsberg, og da er det bare å sette i gang. Vi er ikke vant med slikt arbeid, verken jeg eller Trond, og det viser jeg at vi har tenkt litt feil da vi kappet til materialene. Men vi gjør bare en liten endring, og da går det greit.
Her er bingen nesten ferdig, og Trond beiser den.
Og nå er også veden på plass!
Småved til opptenning må vi også ha. Med min Kindling Cracker fra Espegard går denne jobben som en lek.
Denne står nå ved siden av ovnen, resten av småveden ligger i boden.
Bålpannestolene skal altså kjøres til gården, men alle de andre møblene må oppbevares her. Vi pakker dem inn i presenning. Møblene ved hytteveggen kan lett tas frem igjen i påsken. Må si det hadde vært fint å ha en utebod!
Høstferien er snart over nå, vi satser på flere hyttehelger før snøen kommer, men nå er i alle fall alt klart. Vemodig, men dette er jo årets gang. Men som tidligere skrevet -det kommer en ny vår!
Det er søndag, det er nydelig vær og vindstille, og da passer det fint med en tur i høyden. Mannfolka er på jakt, og Solveig og jeg vil ta oss en tur til Høgstøle.
Denne gangen legger vi turen om Ivarsbu. Vi tenker vi kanskje kan gå langs vannet på høyre side og så prøve en alternativ rute opp på fjellet, men det er kommet for mye vann til at det lar deg gjøre. Vi tar derfor den blåmerkede løypa oppover.
Det er rene urskogen her, området er fredet, og trærne får vokse slik de selv vil. Bartrær og løvtrær om hverandre, den ene stammen tykkere enn den andre.
Noen av trærne har også grått skjegg, grått skjegg som kryper nedover stammen. Skikkelig gubbeskjegg.
Lønnetrærne er en av høstens favoritter. Grønne, gule, oransje og røde blader danner et fargesprakende teppe med himmelen som bakgrunn. Vakkert!
Det er bratt oppover, men det går fort. Det tar ikke lang tid før vi er oppe på det første flate platået. I enden av dette tar vi en liten unnselig sti som tar oss ut på pynten.
Store Stølevann er vakkert- selv om det nå er nedtappet.
Vi går inn på sommerløypa igjen, og her møter vi to kjekke karer som har overnattet på Høgstøle. Vi forteller dem at vi skal prøve å finne den alternative stien som går til Høgstøle. Dette har vi også prøvd før, uten å lykkes. Kanskje klarer vi det denne gangen?
Vi går siste biten opp til fjellet. Nesten opp, i alle fall.
Stien vi nå skal gå, tar av til venstre når vi kommer nedenfra.
I starten er stien tydelig i terrenget. Ikke noe problem i det hele tatt.
Jeg sjekker med kartet, og vi er on track.
Vi kommer opp til de første tjernene, og her ser vi Skrimfjella med Styggemann til høyre i horisonten.
Men nå starter problemene. Stien forsvinner, kommer til syne og forsvinner enda en gang. Så ser vi den ikke lenger. Men vi ser noen små varder, varder vi tror vil ta oss på rett vei. Fortsatt kan vi se deler av stien, og for sikkerhets skyld sjekker jeg kartet igjen.
Er vi fortsatt on track? Nei, vi er off track.
Tidligere har jeg prøvd å gå akkurat der kartet viser at stien går, men der er det ikke noen sti….
Snart ser vi Hesteskoen nedenfor oss på venstre hånd. De små vardene tar oss dit, og det er ikke dumt, det heller!
Det er vakkert her nede. Har nesten ikke vært her om sommeren, det er mest vinterstid vi er her. Trond og jeg har teltet her en gang, og vi bestemmer oss nå for å raste på plassen der vi teltet.
Her har det vært noen engler før oss, engler som har lagt igjen ved til dem som kommer etter. Eller kanskje de har lagt igjen ved for at de selv skal komme tilbake?
Uansett, vi har ved vi har tatt med fra hytta, og vi lager bål etter alle kunstens regler.
Vi setter kaffekjelen på bålet, og tankene går til Svante og hans sang. Vi ser rett nok ikke noen Nina som kommer naken ut –
men snart er kaffen klar. Vi griller pølser og nyter kaffe og sjokolade etterpå. Livet er godt!
Vi nyter utsikten fra der vi sitter. Trær og berg speiles i det blikkstille vannet. Vi ser fisk som vaker, og ender som svømmer. De er tydeligvis skeptiske til oss, holder seg på trygg avstand.
Etter å ha rastet en times tid, fortsetter vi mot Høgstøle. Vi går rett opp fra vannet, og kommer til et nytt vann. Her har vi ikke gått før. Spennende!
Nydelig speiling også her.
Jeg har allerede nevnt lønnebladene, men det er ikke bare de som gleder oss med flotte høstfarger. Nede på bakken ser jeg disse små plantene.
Disse også. Så intense, så vakre!
For ikke å snakke om tuer av bjørneskjegg!
Det er et flott terreng å gå i, mye fjell. Tørt og fint, stort sett.
Utsikten er også helt fantastisk. Vi ser Gaustatoppen. Nydelig!
Vi ser Blefjell, Jonsknuten og Norefjell.Vender vi blikket den andre veien, ser vi Oslofjorden.
Snart er vi på toppen, på Høgstøle, 750 meter over havet.
Vi tar den blåmerkede løypa ned igjen , i retning Ivarsbu. Vi tar av fra denne før vi starter nedstigningen der vi gikk opp. Vi går i stedet rett ut på pynten og følger denne i langs Vesle Stølevann. Det går en sti her, og denne ender ved parkeringen ved Vesle Stølevann.
Praktfull utsikt hele veien her.
Etter en tur på litt over åtte kilometer er vi hjemme igjen, nesten fem timer etter at vi startet. (Pauser medregnet)
Kan så absolutt anbefale denne turen! Og – kanskje akkurat du finner stien?
Nydelig vær i går, heltgrått og regn i dag. Men når jeg er på hytta, sitter jeg jo ikke inne hele dagen! Det drøyer rett nok noen timer før jeg legger ut på dagens tur, ikledd regntøy, gummistøvler og gul sydvest. Det er jakt, og siden jeg er ute og går i terrenget, er det smart med en knallgul sydvest!Jakt, ja, vi fikk den første elgen i går, og det betyr at årets store familiedugnad vil være neste helg. Da skal en halv elgokse forvandles til grillkjøtt, grytekjøtt og karbonadedeig. Oksen veide 247 kilo etter at alt av innvoller og hode var fjernet, så her blir det mye kjøtt.
Utsikten fra hytta er ikke den samme i dag som det den var i går. Men jeg synes det er litt fint med tåke også, jeg da.
Været er altså grått, men jeg skal komme til å se flere fargeklatter underveis.
Den første ser jeg utenfor hytta til søsteren min.
For en nydelig rosa tistel!
Nede ved demningen fosser vannet nedover. Det skal ikke mye regn til før vannet går over kanten.
Her ser det ut som om jeg har lagt inn et svart-hvittbilde, men det er det ikke. Egentlig et veldig fint motiv, synes jeg.
Myra har fått sin flotte høstfarge nå, og det er deilig å kunne krysse den på sykkelbroa som vi laget for noen år siden. Søsteren min og jeg bar borda, mannfolka snekret den sammen. Et godt teamwork!
Jeg blir lett fascinert av de små tingene, de vakre detaljene. Lav på en kvist eller brune furumåler på en tynn gren.
Jeg nevnte fargeklatter. Her kommer en skikkelig fargeklatt- et vakkert rødt ospeblad. Får meg til å tenke på sangen The lady in red med Chris de Burgh.
Her er nok en fargeklatt, denne gang dannet av tre store mosedotter.
Furuer er det mange av her oppe, de fleste grønne og ranke, mens andre er bare ranke, stående eller liggende.
Bjørneskjegg er en flott plante, synes jeg. Den får en fin farge om høsten. Rart at den heter bjørneskjegg, tankene går heller til kaptein Vom, ikke til en bjørn!
Men hva slags skapning er dette?
Turen tar meg via Seterknatten til Omholtsetra, og der må jeg bare ta et bilde av et gammelt steingjerde.
Jeg balanserer på de glatte, skråstilte myrbroene over de bløte myrene etter Omholtsetra, og noen steder ser jeg rester etter de gamle myrbroene. De var nok stødigere, de.
Men også her er det kommet en flott bro som tar meg lekende lett over deler av myra.
Jeg krysser bekken, og snart tar jeg en sti som tar meg opp i hyttefeltet. Derfra tar jeg veien hjem igjen via Digerhaugmyra.
Skylaget har sprukket opp, men ikke lenge etter er det helt grått igjen.
Sola bryter så vidt igjennom og speiles i Stulstjern.
Tilbake ved Vesle Stølevann. Turen ble på nesten ni kilometer, og ga mange fine opplevelser, ruskeværet til tross.
Etter to dager hjemme dro jeg opp på hytta igjen på tirsdag. Været har vært svært skiftende helt siden juli, sol og regn om hverandre. Men i går var det fint.
Det er onsdag ettermiddag, klokka er halv syv, og jeg går ut i den vakre septemberkvelden. Nå skal jeg bare nyte, ikke noe annet.
Sola er på vei ned, den bryter gjennom skylaget og danner et slags Soria Moria på himmelen.
På veien bortover ser jeg sola skinne mellom trærne, som en lags åpning inn til lykkeland.
Jeg passerer hytta til søsteren min på vei ned mot vannet. Skulle ønske hun var her nå, da hadde det blitt en vakker og koselig bålpannekveld på oss to. Men det får vente til fredagen.
Det er så vakkert her nede, ved vannet. Her fisker vi, her bader vi, her griller vi, og her bare nyter vi slik jeg gjør denne kvelden. Dette bildet er tatt fra badeplassen vår, men det frister ikke med noe bad akkurat nå. Men minnene strømmer på, om lune sommerkvelder der jeg svømmer utover i solnedgangen.
Jeg går veien langs vannet. Det er egentlig ikke noen vei, riktigere å si en turvei. Uansett betegnelse, det er vakkert og idyllisk her.
Høsten er kommet, og med den kommer høstfargene. Lønnetrærne er de vakreste, synes jeg. De gleder meg med sine store blad i varme toner av oransje og rødt.
Stedvis er bakken dekket av noen små planter jeg ikke vet navnet på. Men – vakre er de der de står, noen røde, andre grønne.
Rogn og bregner pynter opp med sine fargenyanser i oransje og gult.
Etter en snau kilometer langs Vesle Stølevann, kommer jeg til Store Stølevann, vannet som nå er nedtappet grunnet bygging av ny demning.
Det er lite vann her, men stemningsfullt allikevel.
Jeg tar en tur bortom vår lille familievarde, den står der fortsatt og minner meg om en vakker og hyggelig lørdag sammen med familien, og ikke minst med barnebarna Leon og Tilia.
Det blir fort mørkere nå, og jeg starter på hjemoverturen. Er ikke så veldig glad å gå alene i mørket…
En geitrams langs veien vekker min oppmerksomhet. Litt av et kunstverk, den krusedullen der.
Jeg snur meg og tar en siste titt ned mot vannet.
Tenker på hvor mye dette området betyr for meg, hvor mye glede det gir bare å oppleve kvelder som denne. Hjemme igjen venter meg en stille og rolig kveld på hytta. Livet er godt.
