Oktober er ennå ikke over, og allikevel har vinteren kommet. Kommet for å bli? Jeg er redd for det….
Vi var på hytta i helgen, og der har det vært snø en uke allerede. Det overrasket meg ikke så veldig mye, hytta ligger jo høyere enn her hvor vi bor.
Det lå rundt ti cm på bakken, men vi klarte fint å gå en tur i terrenget. Vanligvis er det is under snøen slik at det blir glatt og lite forutsigbart å gå på stiene, men slik var det ikke nå, det var bare snø.
Noen steder kan vannlileblader skimtes under isen.
Istapper pryder fjellsiden. Vakkert!
Vi reiste hjem igjen i går, og da var det bart her. Det kom litt snø i går kveld, det er varslet en del snø fremover, men jeg tror ikke helt på det. Vil ikke tro, er vel rettere å si. Men i dag skal jeg få erfare at værmeldingen ikke slår feil.
Det snør når jeg går ut på min morgentur, og det som først slår meg, er at det er så lyst! Skjønner jo at jeg kan takke snøen for noe av det, i tillegg har vi jo stilt klokka en time tilbake. Den er jo allerede åtte gammel tid!
Jeg går opp i skogen, og jeg er spent på om noen har vært der før meg i dag. Vel, jeg er ikke den første, men det er bare en hundeeier som har gått foran meg, og bakken er så godt som urørt.
Det ligger rundt fem cm i lysløypa. Det er alltid spennende å gå her når nysnøen ligger på bakken. Snart forsvinner de andre sporene, og jeg er spent på hva som møter meg av spor og dyr. En rev? En hare? Eller rådyr?
Det er mest sannsynlig at jeg ser rådyrspor, og er jeg heldig, vil jeg også se rådyr. Det er bare noen dager siden jeg så tre rådyr her oppe. Men i dag, ser jeg ikke noe, verken spor eller dyr. Kanskje dyrene tar det med ro i dag?
Langs lysløypa er det kanadagullris. Snøen legger seg på de visne blomstene.
Selv om snøen er lett, blir byrden tung, og planten bøyer seg mot bakken.
Bjørkene har fortsatt sin gule høstdrakt, det er også andre trær som slett ikke vil ha vinter allerede nå. De står der, og i ren trass er de fortsatt kledd i grønt. De er på ingen måte klare for en vinter med mye snø…
Jeg forlater lysløypa og tar en sti hjemover igjen. Her møter jeg flere trær som har mistet alle bladene sine, kun ett og annet henger igjen her og der. De klamrer seg fast.
Men furutræne beholder sine nåler, i alle fall de fleste av dem.
Så plutselig er jeg hjemme igjen. Rådyrspor forteller at de allerede har vært på besøk. Hadde jeg holdt meg hjemme, hadde jeg kanskje sett dem!
Det snør hele tiden, og jeg tror nok vinteren har kommet for å bli denne gangen – selv om vi ikke er kommet inn i november ennå. Men på fredag denne uken skal jeg møte sommeren igjen! Gleder meg!
Jeg lager min egen kyllingsuppe, og jeg liker den hot. Hvis du vil lage den, kan du egentlig lage den så hot du selv vil. Jeg lager alltid store porsjoner, da slipper jeg lage middag hver dag! Jeg tenker dagens porsjon er nok til seks personer.
Et veldig godt og meningsfylt uttrykk, tenker jeg. Jeg tenker vi selv er ansvarlige for hvordan dagen vår skal bli. Joda, jeg er selvfølgelig klar over at vi har ulike utgangspunkt, at det ikke er alle som hele tiden ser så mye positivt i det livet de lever. Dette kan skyldes sykdom, psykiske problemer, mange bekymringer eller helt andre ting.
Men jeg tenker at alle kan lage seg en så god dag, eller i alle fall en så god dag som mulig.
Det skal jeg gjøre i dag! Men hva er en god dag for meg?
En god dag skal for meg starte med fysisk aktivitet, og det blir en morgentur.
En tidlig morgentur.
Er jeg heldig, får jeg også med meg en soloppgang. Men værmeldingen for i dag og dagene fremover lover ikke så mye sol, akkurat. Da får jeg heller glede meg over at det ikke er meldt snø!
En god dag er også å kose meg med en god frokost, litt TV- titting, sosiale medier og strikking. Akkurat nå strikker jeg sokker jeg skal gi til en venninne som fryser på føttene.
Jeg trener styrke to ganger i uka, og tirsdag blir en av ukens treningsdager.
Gleder meg ikke så veldig mye til det, men du hvor deilig det er å stå i dusjen etterpå! For å oppnå den gleden og tilfredsstillelsen, må jeg jo trene først!
En god dag er også god mat. Har nevnt frokosten allerede, og i dag skal jeg lage kyllingsuppe.
Koser meg med matlagingen, det gjør også dagen min god.
Å glede noen andre, betyr også mye for meg.
Hva kan jeg gjøre da? Jeg kan sende noen en hyggelig melding, jeg kan også gi noen en liten oppmerksomhet. En blomsterbukett, kanskje? Jeg har en nabo som har vært syk, og som sikkert ville bli glad for en oppmuntring. Må bare sjekke om de er hjemme først.
Tenker dette blir en god dag, jeg! Jeg vil nok oppleve at jeg har laget meg en god dag når denne dagen er over!
Det er fredag, det er meldt snø i høyden i morgen, og jeg tenker dette kan bli den siste turen før snøen kommer. Jeg liker jo ikke snøen, så i dag må jeg bare nyte den snøfrie tilværelsen.
Jeg går først opp i Hundremeterskogen.
Det rasler i det tørre løvet når jeg går oppover. Mye brunt, noe grønt,
Men innimellom alt det tørre løvet er det også noe som fortsatt er knallgrønt. Hasselblader og gress.
Hundremeterskogen imponerer meg med sine flotte ranke stammer. Innimellom er det noen trær som virkelig skiller seg ut, det er gjerne bjørker, og stammene har en temmelig stor omkrets. Svære flotte bjørker.
Stammene er vakre, i sine fargetoner i hvitt, grått og svart, iblandet noe grønn lav.
Furustammene er flotte, de også.
Når jeg nærmer meg Dragomsteinen, dukker blodstorknebben opp. Denne planten får de fineste rødfarger om høsten.
Jeg krysser den blåmerkede løypa til Knabben og går i retning gapahuken. Vel, det er ikke lenger noen gapahuk der. Hadde vært fint om det hadde blitt satt opp en ny gapahuk her oppe. Hadde vært et fint turmål for barnefamilier.
Jeg tar av fra stien og går stien rett oppover mot Vesleknabben.
Like ved stien vokser et lite eiketre. Disse burde det jo ha vært mange av i Eiker, men det er det ikke. Opprinnelsen til Eiker trenger jo ikke ha noe med eik å gjøre. En teori er at navnet kommer av ordet eikre, en dyrket åkerteig.
Det er temmelig bratt oppover her!
Omtrent halvveis oppe kommer jeg inn på den blåmerkede løypa, og her er det tau som er til god hjelp, både for liten og stor.
Her møter jeg ei lita jente, fire år gammel, og hun har gått helt til toppen sammen med mammaen sin. Dette gjorde hun også i fjor. Skikkelig sprekt, synes jeg.
Det er mye fint å se på bakken. Her en lav som heter vanlig papirlav. Et merkelig navn, synes jeg, men jeg leser på Google at den er tynn som papir. Dekorativt er den alle fall!
Like før jeg kommer opp til Vesleknabben, ser jeg dette flotte eksemplaret av en skjellpiggsopp. Dette er ikke noen matsopp, men jeg vet noen lager soyasaus av den. Kunne ha vært artig å prøve det en gang!
Jeg må jo bare ta et bile fra Vesleknabben. Flott utsikt mot Drammen og fjorden.
Her oppe blåser det noe helt forferdelig, og jeg er glad jeg har hette på anorakken. Det er en isende vind som lover at snøen kan komme når som helst.
Nesten oppe på Knabben nå!
Jeg må jo ta et bilde herfra også! Jeg hadde egentlig tenkt å ta den ytterste stien opp, den som går oppover på utsiden av Vesleknabben og kommer opp ytterst på Vesleknabben. Men i dette vindværet tenke jeg det var tryggest og mest behagelig å gå en av se sikre rutene.
Jeg forlater Knabben og går ned mot Tjernsøyet, et lite tjern som Willy gjorde kjent for meg. Det ligger nedenfor Knabben, og på vei hit går jeg skauleis. Skauleis er et begrep fra Nedre Eiker, hadde ikke hørt ordet før jeg, og det betyr at man går utenfor en sti. Jeg går gjennom et hogstfelt, og her er det mye tyttebær, eller retter sagt svære mengder av tyttebær! Store, flotte, plukkeklare tyttebær. Det er også mye krekling her. Dette er bær jeg ikke plukker, men jeg vet at man kan lage dram av dem!
Tjernsøyet, et tjern ikke så mange vet hvor er. Det knaser når jeg går på myra her, den er delvis frossen. Vinteren er nær…..
Turen går nå videre ned mot Svarttejern. Det er to og et halvt år siden jeg gikk her, og den gangen var det mange brukne trær som lå over stien.
På denne stien møter jeg denne fargeklatten, nydelige lønneblader.
Svarttjern. Et populært turmål for oss da guttene våre var små. Lenge siden det…..
Etter Svarttjern setter jeg kursen ned mot Stenseth, og snart er jeg på Batteriet. Det er blitt så fint her etter det ble fjernet trær og kratt her. Tusen takk til den eller de som tok denne jobben!
Vakker utsikt fra Batteriet.
Og her, snart hjemme igjen! En flott tur, 8,5 kilometer – uten snø! Herlig!
Spennende å se om denne eføyen vil klare seg. Det er ikke så lenge siden jeg skiftet ut sommerblomster med høstplanter, og nå vil jeg gjøre noe jeg ikke har gjort tidligere. Jeg tar noen av høstplantene inn! Håper de vil trives i stua!
Ellers må jeg bare vente til mars….I mellomtiden skal jeg nyte levende lys inne, rødvin kan jeg også drikke inne!
Dessuten skal jeg oppleve sommeren igjen i et par uker i november. Gleder meg!
Det er veldig fristende å ta på vanlige klær, sette seg i stua med en kopp kaffe, lese nyheter, se på TV, strikke eller bare sitte der og nyte kaffen.
Men vil jeg være fornøyd med det?
Det vil være en kort tilfredsstillelse, og jeg ville være litt irritert på meg selv.
Så, på med treningstøy, og jeg er klar for dagens morgentur.
Det er kaldt, bare et par grader. Men så friskt og godt! Sola har ikke stått opp ennå, men en planet lyser så fint på himmelen. Herlig!
Jeg lager meg en ny runde i dag, en runde der jeg ikke trenger hodelykt. Kjekt å slippe det, ikke særlig hyggelig å gå alene i den mørke skogen, heller.
Denne runden tar meg til et av de fineste trærne jeg vet om, det vakre lønnetreet nede ved den gamle riksveien. Fortsatt med de fleste bladene på. Vakkert!
Jeg legger turen innom det som en gang var Solberg spinneri. Nå er det meste av bygningsmassen gjort om til flotte, moderne leiligheter. En fabrikkpipe står igjen, tenk om den hadde vært lyssatt!
Etter en god halvtime og 3,5 kilometer er jeg hjemme igjen. Jeg spiser frokost, og snart ser jeg at sola står opp, den også. Den lyser opp i vinduet, det er akkurat som om den hilser på meg og ønsker meg en god morgen. Jeg kan vel ikke ha en bedre start på dagen!
Kuldegrader i natt, rundt fem midt på dagen, og vi er klare for dagens tur. Det blåser friskt, og vi velger å legge turen til hyttefeltet. Kaffe og kanelboller i kiosken lokker i det fjerne!
Rundt hytta er alle bladene blåst vekk fra trærne, og jeg ser noe av det samme har skjedd også langs Vesle Stølevann. Men noen holder stand. Lønnebladene sitter fortsatt på sine tynne kvister, og de lyser opp der vi går langs vannet. Nydelig!
Det er vått nå, i myrer og på fjellgrunn, men med fjellstøvler kommer man seg frem overalt- uten å gli eller bli våt.
Dulpenatten ligger foran oss, sola ønsker oss velkommen!
Svarttjern ligger så fint der nede, med Skrimfjella i bakgrunnen. Hver sommer pleier vi å ta en kveldstur rundt Svarttjern og Taraldtjern, med fiskestanga i hånda, men denne sommeren er det ikke blitt noe av. Men neste sommer…!
Oppe på Dulpenatten er det en svær stein, godt over to meter høy. Ganske så bred også! Den har et kjempefint mønster på den ene siden.
Et mønster dannet av lav. Dekorativt!
Fint med varder langs stien! Trond legger på enda en liten stein.
Når vi kommer til Digerhaugmyra, går vi inn på bilveien og følger den nedover. Kjedelig, tenker du?
Neida, ikke hvis du bruker øynene. Langs veien er den grønneste mose,
og den fineste lav. Lav som gir en fantastisk fin dekor til fjellgrunnen.
Er det noe som heter rustlav, tro?
Snart kommer vi til Stulstjern. Vakkert!
Vi går oppover veien, og minnene strømmer på. Gode minner! Innerst i Nordveien ligger det er rød hytte- jeg tar ikke med bilde av den. Kan jo ikke ta bilde av andres hytter uten samtykke! Denne hytta var for lenge siden eid av Astrid og Sverre Syvertsen. Hver sommer kom de innom oss på gården, og vi fikk is. Båtis og kroneis. Skikkelig stas! Vi ble også bedt med på båttur om sommeren, i Tønsbergs skjærgård, der sønnene var mannskap. For en opplevelse for oss landkrabber fra Komnes! Vi hadde før dette aldri sett verken krabber eller maneter, hadde jo ikke vært ved sjøen før.
Men noe av det beste av alt, var å besøke Syvertsens på hytta. Ja, vi brukte jo ikke fornavn den gangen. Og vet du, fru Syvertsen laget de beste vafler du kan tenke deg! På hytta! Skal si dette smakte!
Vafler ja, tankene går videre til en annen hytte. Til Berit Solbakkens hytte. Dessverre er det ikke lenger hun som har denne hytta, men tankene går også til henne. Etter en laaaang skitur til Presteseter var det bare helt herlig å komme til Berit. Her var det nystekte vafler, pølser og lompe. Men det er vaflene jeg husker best. Nydelige vafler. Savner dette.
Men nå er det kaffe og kanelboller eller kanskje vafler som venter oss i kiosken. Gleder oss!
Det er nesten så vi kan kjenne lukten allerede!
I kiosken er det mye man kan kjøpe. Har to små kernamikkhøner jeg kjøpte der i påsken et par år tilbake. Men idag skal vi altså nyte kaffe og kanelboller. Vi har gått 7,5 kilometer, så dette skal smake! Stor er skuffelsen når vi hører at det ikke er noen igjen. Vi blir tilbudt sjokolade eller formkaker som et alternativ, men det er ikke det samme. Vafler har de heller ikke. For en nedtur!
Men bålpanna er der, og der nyter vi en kopp kaffe og en pakke medbrakt kvikklunsj. Der sitter også en storfamilie med små barn, barn som var lovet en kanelbolle når de kom til kiosken…
Jeg skjønner det er vanskelig å beregne hvor mye det går av kanelboller, har ikke noe problemer med å skjønne det, men kanskje det hadde vært smart å ha vafler som et alternativ? Folk kunne jo steke sine egne vafler hvis det var vanskelig for en person å betjene kiosken og å steke vafler samtidig.
Vi går hjemover igjen, og ved Stulstjern speiles sola så fint i vannet.
Sola skinner også så fint på veien mot Digerhaugmyra. (Irriterende med disse blå flekkene som sniker seg inn på bildene tatt i motlys!)
Vi tar Amalies aveny tilbake til Vesle Stølevann.
Vakkert!Digger denne furua.
Tilbake ved mitt kjære Vesle Stølevann.
Ikke særlig fristende å hoppe uti i dag. Men tenk om det hadde vært en badstue her? Da kunne jeg ha tatt et bad her, uansett vind, vær og temperatur!
På vei opp til bytta kommer jeg til denne fine fargeklatten. Må jo bare ta et bilde!
I skrivende stund er sola gått ned. Takker for en fin dag og ønsker dere alle en fin lørdagskveld!
