Skogfruen Grip dagen!

09.08.21

Jeg våkner tidlig, står opp og lager en kopp kaffe på rommet. Snart er det tid for frokost,  bufféen venter på oss med alt sitt utvalg av fristende retter. På hotell starter jeg alltid med egg og bacon, og avslutter med ost og kanskje en croissant. Nydelig! 

Etter frokost går vi opp på rommet og skifter til turtøy. 
Turen går til Oddane Sand der Trond tilbrakte sine somre fra han var en liten gutt til han var atten. Vi tilbrakte også noen ferier der da våre gutter var små. Familien til Trond hadde en campingvogn der, en Sprite, med et rødt og blått fortelt. 
I dag hadde den vært en antikvitet, ja også en kuriositet. Det er ikke mange fortelt å se her nå. Det er de såkalte spikerteltene som gjelder. Egentlig er det små hytter som kobles til vognene. Og vognene- det er stort sett svære flotte vogner med alt du ønsker av comfort. 

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Oddane Sand er en fantastisk fin campingplass, du kan bo i telt, campingvogn, bobil eller i hytte her. Plassen ligger fint til i naturskjønne omgivelser, og stranden er langgrunn og flott. 

I dag er det tomt i nesten alle vognene, og det er ingen på stranden. Slik er det en mandag etter at fellesferien er slutt. Så ønsker du deg fred og ro, er dette tiden for å dra til kysten! 
 

Vi forlater campingplassen og tar inn på kyststien som tar oss til Mølen. 
Vi går først gjennom et fuktig område, det hadde kanskje vært smart å velge det tørrere alternativet.  Men det er veldig frodig her, og landskapet er prydet av utallige blomster i gult, hvitt, rosa, lilla og blått. Jeg plukker med meg en liten bukett som representerer noe av det jeg finner langs stien. 

Det er interessant å observere hvordan plantene tilpasser seg livet ved kysten. Eineren brer seg utover svaberget, det er som om vinden hokder den nede. Går vi litt innover, reiser den seg og snart vokser den slik vi er vant til å se den i skogen. 

Vi kommer til Mølen, og dette er en strand dekket av rullestein. Noen mener det er den største rullesteinsstranda i Norge. Her er det mange gravrøyser, 230 i tallet, men ikke alle er like lett å få øye på. 

Det kan være fristende å ta med seg stein herfra, men det er ikke lov, ikke fra gravrøysene, og ikke fra stranda. 

Men vi skal videre. Vi har tenkt oss til Helgeroa, har ikke gått kyststien her tidligere. 
Stien tar oss etter hvert innom Omlidstranda camping, nok en flott campingplass med plass til nesten 800 vogner. Vi går forbi en minigolfbane, og den må jeg bare ta et bilde av.  Rene parken! Har aldr sett noe lignende! 

Omlidstanda ligger ved sjøen. Det er flere strender her, dog ikke så flotte som den på Oddane Sand.  Campingvognene er spredt over et større område, fordelt på flere kohorter for å bruke et moderne uttrykk i vår koronatid. Det virker derfor ikke som om vognene står så tett. Må si at også denne ser ut til å være en trivelig og veldig fin campingplass! 

Vi er nå blitt sultne, og finner en plass nede ved sjøen der vi tar en rast. Vi koker kaffe, og koser oss med medbrakte baguetter  kjøpt i Stavern. Sender en varm tanke til Jensens Conditori. 

Det er ikke langt igjen til Helgeroa nå, bare noen hundre meter. Også i Helgeroa er man rause med blomster- flotte oppsatser og blomsterbed i alle farger preger dette koselige stedet. Det samme gjør de koselige byggene nede ved sjøen – i tillegg til alle de hvite hyttene som omkranser stedet. 

Vi ser også et minnesmerke, og må bort for å se hva dette dreier seg om. Slaget ved Nesjar, har ikke en gang hørt om det før, jeg! Dette var et slag mellom Olav Haraldsson og allierte norske stormenn som var under ledelse av jarlen Svein Håkonsson. 

Slaget fant  sted i 1016. Olav Haraldsson, senere Olav den hellige, gikk seirende ut av slaget. Man kan lese om dette i Snorres kongesaga og i andre sagaer. Sagaene forteller at Olav fikk reist et stort kors inne på land etter slaget og at stedet fikk navnet Heilagroda. Omskrevet til dagens norsk kan dette være Helgeroa. 
Seieren i dette slaget medførte at de andre jarlene i landet valgte å sverge ed til Olav, og han ble den andre kongen- etter Harald Hårfagre – som klarte å samle hele landet. 

Nå er det bare å starte på hjemveien. Vi kan gå bilveien, men vi synes det er kjedelig å traske langs en asfaltert vei, så vi tar samme vei tilbake. Kystistien går langs sjøen, men også litt mer inne i landet, langs kornåkre og også et kort stykke langs en bilvei. Den går gjennom frodige, vakre løvskoger, og flere steder kan vi ta avstikkere ned til sjøen. 

Det gjør vi på hjemveien. Vi tar turen ned til Saltstein. Vi har en svigerdatter som er en lidenskapelig surfer, og da må vi jo ta turen ned dit.

Farvannet utenfor Saltstein er regnet som et av landets beste når det gjelder å surfe på bølger. Dette på grunn av undervannsstrømmene som kommer fra Nordsjøen via Skagerak. Man har vært redd for at surfingen skulle være til skade for fuglelivet, og først i 2019 ble surfing godkjent hele året. 
 
Det er vilt og vakkert her nede. Svabergene er blankskurte, og de er stedvis dekket av en vakker gul lav som lyser opp alt det grå. Bølgene slår mot klippene, og inn kommer de oransje brennmanetene. Ikke fristende å bade blant dem, men jeg hadde ikke turt å bade her uansett på grunn av kombinasjonen store, kraftige bølger og klipper. 

Nå er det ikke lenge før vi er tilbake på Oddane Sand, og vi velger det tørre stialternativet denne gangen. Stien tar oss gjennom vakker løvskog tilbake til bilen som står parkert utenfor campingplassen. 

Men det er en ting vi bare må gjøre før vi drar tilbake til Stavern, og det er å dra innom ufoen. Vi husker denne spesielle hytta fra den gangen vi campet her på slutten av åttitallet. 
Vi har minner om en ufolignende hytte som plutselig dukket opp midt inne i en løvskog. 

Google hjelper oss å finne veien, og hytta ligger ikke lenger midt inne i skogen, men i skogkanten. 
Men hytta ser likedan ut, det er uteområdet som er endret. En sjekk på Google forteller at eierne av hytta, etter en innvendig oppgradering, ønsket en oppgradering også av uteområdet. Dette var svært uryddig med tette busker som stengte for utsikten mot havet. Eierne ønsket å få ryddet området, samt få en fin uteplass. 
Eventyrlig oppussing med Halvor Bakke i spissen, sørger for et vakkert og unikt uteområde for denne spesielle hytta. 

Den rette betegnelsen er futurohuset, og det ble tegnet av den finske arkitekten Matti Suuronen på 1960-tallet. i Norge finnes bare dette eksemplaret, og hytta ble satt opp på syttitallet. 

Etter gjensynet med hytta tar vi raskeste veien tilbake til Stavern. Det er nå blitt sen ettermiddag, og vi bestiller bord til dagens middag. Fortsettelse følger.

08.08.21

Etter å ha tilbrakt seks uker på hytta, vil det være bare helt herlig å kunne nyte litt luksus før Trond starter i jobb igjen. Valget falt på Wassilioff i Stavern, et hotell som ble etablert i 1844 av Michael Wassilioff fra Riga. 

Vi ankommer Stavern i halv firetiden søndag ettermiddag, og vi finner ganske fort ut at det er vanskelig å finne parkeringsplass. Etter å ha snakket med resepsjonisten, parkerer vi på Risøya, på et område der hotellet har reservert parkeringsplasser til 150 kr døgnet. Ser på nettet at flere reagerer på avstanden mellom hotellet og parkeringsplassen, men det er ikke noe problem – jeg venter ved hotellet med bagasjen mens Trond parkerer bilen! 
 
En rød løper fører oss inn i hotellet, og der får vi nøkkel av en hyggelig resepsjonist. Rommet vårt ligger i andre etasje, og vi ser at noen av rommene har navn; Gisken Wildenvey, Herman Wildenvey og Jonas Lie. Lurer på om vårt rom har noe navn? Joda, Jahn Otto Johansen. Litt overraskende, er han i gruppe med de andre vi har sett? Vel. hederstegnet finner vi på veggen. 

Rommet har karnappvindu og havutsikt. Hadde ikke bestilt denne utsikten, men fikk det allikevel. Det er bra! Enda bedre: To helt herlige lenestoler og en fantastisk vakker og god seng. 

Vi tar oss en tur ut for å orientere oss i nærmiljøet, og det som med en gang slår meg, er at her prioriteres blomster og farger. Nydelig!

Dagens middag inntar vi ved bryggekanten. Her nyter vi en fantastisk god fiskesuppe, og det blir fisk også til hovedrett. 
Vi er litt uenige om kvaliteten på servicen, vi må for eksempel vente veldig lenge mellom forrett og hovedrett, men maten er i hvertfall veldig god! 

Etter middag slapper vi litt av på rommet, og om kvelden går vi ut. Solnedgangen ser vi ikke herfra, men det er vakkert allikevel. Vi legger turen til sjøen via Fredriksvern Verft. Dette var et militært anlegg, men er i dag en maritim kulturarena med gallerier og museer. 

Nede ved sjøen blir vi ønsket velkommen av sjø, nakne berg og en nydelig kveldshimmel. 
Vi ser ut til Stavernsodden og fyrhusene der. Tankene mine går til en fantastisk koselig jentetur for noen år siden der vi bodde i fyrhusene. Det er fint mulig å leie disse, men det er nødvenig å bestille båt for å komme til og fra. 
Husker vi den helgen opplevde både storm og nydelig solskinn. En flott og minnerik opplevelsene jeg virkelig kan anbefale!
Sender en takk til min tidligere kollega Hilde Beate som tok initiativet til denne turen!

Jeg lar resten av kveldsbildene tale for seg selv. 

Nå skjønner dere sikkert at vi trives her! Vakkert! 
Og det beste av alt – det tar bare noen minutter fra hotellet og ut hit! 
Vi forlater dette flotte landskapet og går tilbake til hotellet.

I morgen planlegger vi et besøk på Oddane Sand og en tur på kyststien. 
Fortsettelse følger! 

28.07.21

Det er onsdag og vår tredje dag hjemme etter å ha vært på hytta i seks uker. Vi har vært hjemom et par dager innimellom, men nå er vi altså hjemme igjen. Deilig det også! 
De to første dagene gikk med til klesvask og vask av leilighet, og det var også en liten jobb å gjøre på terrassen. Vi har blomster og kjøkkenhage på hytta, der har det vært godt stell i sommer. Blomstene på terrassen, derimot, har ikke fått god pleie. Vann har også vært en mangelvare, og dette merket vi godt da vi kom hjem. Jeg måtte kaste noen visne planter, men en del hadde også klart seg. Heldigvis. Vintergrønt, tomater, chilliplanter, roser og klematis lever fortsatt, og jeg håper de vil trives godt nå som de har fått vann og påfyll av gjødsel. De visne plantene er blitt erstattet av  nye- ynde, hagehortensia og krysantemum. Fargerike og vakre. 

Det er lenge siden jeg har vært på Knabben. Omtrent seks uker siden. i dag regner det, og det er også meldt torden – på Storm. Yr varsler bare regn, samt opphold på ettermiddagen. 
Jeg liker å sitte på terrassen når det regner og tordner, det er en helt spesiell stemning. Jeg hører regnet tromme mot taket, jeg ser lyn, vannrette eller loddrette, og de lyser opp i alt som er grått og mørkt mens jeg selv er omgitt av stearinlys –  Det er fint, det! 

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Men å gå tur i tordenvær, det er ikke særlig fristende. Å være på Knabben i tordenvær, er helt uaktuelt. Jeg går rundt i stua, kikker ut, regn og mørke skyer. Jeg setter meg igjen, leser litt, reiser meg og tar nok en runde i stua. For andre kan jeg nok se ut som et dyr i bur!
Hva skal jeg gjøre? Skal jeg stole på Yr, eller skal jeg lytte til det Storm har å si? 
Det er tjueåtte grader inne, nesten ikke til å holde ut. Litt over tjue ute, i tillegg til frisk luft…
 

Jeg velger Yr, tar på meg en topp, shorts, gode sko og en caps. Det regner når jeg går ut, men det gjør ikke noe så lenge det er varmt. Jeg ser ganske fort at jeg har skogen for meg selv i dag, ikke et menneske å se. 
 

Det føles som om regnet kjærtegner huden min, deilig og forfriskende. Det tar ikke lang tid før toppen min er gjennomvåt, men det er helt OK.  Snart er også shortsen våt, det samme er håret. Jeg ser nok ut som en pjuskete katt som er blitt trukket opp fra vannet. Jeg kunne selvsagt ha kledd meg annerledes, men det er mye bedre gå lettkledd enn å ha på seg regntøy. Regntøy som blir klamt og klistrer seg til kroppen. 

Jeg sjekker et par kantarellsteder, men finner bare noen små eksemplarer. Plukket en god del på hytta, men også der tørket de inn etter hvert på grunn av for lite regn. Et par tre dager med regn nå og så vil kantarellene vise seg i all sin prakt. 
 

I starten hører jeg kun regndråpene som treffer løvverket, men når jeg nærmer meg Solbergelva, elva altså, hører jeg vannet bruse. Vann har alltid fascinert meg, og jeg må alltid ta et bilde. 

Jeg tar Kjevlingen opp mot Knabben. Jeg ser at vannet har laget sin egen vei i veien som går opp mot Vasshella. Det er ingen som har laget renner i veien for å lede vannet bort fra veien, og da blir det gjerne slik. 

Det ser ut som om jeg gjør rett i å lytte til Yr, og jeg bestemmer meg for å gå opp til toppen. På Knabben er det ikke mye å se i dag. Men fint allikevel. Alltid fint her. Det gjelder bare å se de små ting – som de fantastiske vanndråpene i tuppen av furunålene.

Jeg skriver meg inn i boka, og begir meg på hjemveien. Er forsiktig på vei nedover, Det er mange røtter i stien som er blitt sleipe på grunn av regnet. Jeg kommer meg trygt hjem igjen, og er godt fornøyd med at nok en tur til Knabben er tilbakelagt.

Trond har polert bilen min mens jeg har gått tur, og etter middag tar også han en tur til Knabben. Så fort han er ute av døren, tenker jeg: Hva med en tur til? Det er oppholdsvær nå, og det kunne være godt med en kveldstur. Jeg liker ikke å gå oppover sammen med Trond da han går så innmari fort. Liker best, mitt eget tempo, jeg! 
 

Jeg skifter igjen, og går oppover, etter ham. Selv om det nærmer seg høst, er det så grønt og frodig. Jeg lar bildene tale for seg selv

Snart kommer jeg til furua som står et sted der stien gjør en sving. Utrolig at den står der så rank og flott- den klarer seg uten mye jord, og røttene sprer seg utover berget.

Litt lenger opp kommer jeg til ett av de trærne som ble offer for den harde vinteren. Det falt over stien, og noen, kanskje Willy, tok med seg saga opp hit og sørget for at treeet ikke bli liggende i stien. 

Når jeg kommer opp på platået før den siste oppstigningen, møter jeg Trond på vei nedover. Han blir ikke så veldig overrasket over å se meg. «Du så så lur ut da jeg gikk, så jeg tenkte kanskje at du kom etter,» sier han.

Jeg spør om han ikke kan bli med meg opp til toppen, og han snur for å holde meg med selskap. Helt greit å gå sammen md ham den siste biten – Det er jo ikke langt igjen! 

Det er bedre utsikt fra Knabben nå enn det det var tidligere i dag. 

Himmelen er spesielt fin, synes jeg. 

Tar et bilde av Trond også før vi går ned igjen. 

Nå er det sent på kvelden, jeg sitter på terrassen og skriver denne bloggposten. Synes det er så fint nå som det begynner å bli litt mørkere om kveldene. Nyter livet på terrassen, omgitt av mine planter og stearinlys. 

19.07.21

Det er lørdag kveld, vi sitter ved bålpanna, og Hanne, min svigerinne, foreslår en tur til Styggemann. Vi synes det er en god ide, og bestemmer oss for å gå dagen etter. 

Styggemann er den høyeste toppen på Skrim, Den ligger 872 meter over havet, 
Vi ser den fra hytta vår, den ligger der i horisonten og lokker på oss. 

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Dagen etter er vi klare for tur.  Vi møtes halv elleve, og er utstyrt med matpakker, en ekstra vindjakke, drikkeflasker med vann og det vi trenger for å koke kaffe. 

Vi følger først den idylliske stien langs vannet og går til Ivarsbu. 
Her er det så koselig å gå, grønt og fint.

Men det tar ikke så veldig lang tid før idyllen brytes. Plutselig kommer Hanne med et skrikende utbrudd, etterfulgt av et fra meg. På stien, rett ved føttene våre, ligger en ekkel, svart hoggorm. Kan vel ikke si at den ligger og venter på oss, den ville vel ha stukket av før vi kom, dersom den hadde rukket det. 
Jeg tar et bilde av den, ikke noe nærbilde, det tør jeg ikke. Vi lar den ligge, og håper den er blitt så skremt av oss at den finner ut at den skal holde seg borte fra stien heretter.

Ved Ivarsbu, hytta til Larvik og Omegns Turistforening, blåser det friskt i dag. Hytta ligger like ved vannet, en perle av et sted, spør du meg! Pappa fikk tilbud om å kjøpe stedet da det var i privat eie, han takket nei, og angret all sin dag. 

Det er tre ulike boenheter her, og alle må forhåndsbookes. Hovedhuset er forbeholdt medlemmer av LOT, mens smia og båthuset har standard DNT-nøkkel. 

Fra Ivarsbu går vi over demningen før vi begir oss inn på stien som tar oss i retning Svartjern. Her er det lett å gå, på store deler av strekningen er lyngen fjernet, og vi går direkte på fjellet. 

I nærheten av Svarttjern kommer vi til et stikryss det vi tar av i retning Stølesetra. Ikke lenge etter at vi er kommet inn på denne stien, kommer vi til vardene. Vi kaller dem varder, men det er små steinrøyser på begge sider av stien. Spesielt og vakkert! Som så mange andre tar vi steiner som ligger på bakken og legger dem på en av vardene. 

Det er mye molter langs stien, men de færreste er modne. Vi finner en og annen som kan spises, og det smaker som alltid veldig godt. 

Noen steder er det vått, og her ligger det myrbroer vi kan gå på. Det er ikke alle som er like stødige der de ligger, og går du her for første gang, kan du bli litt overrasket når du tråkker i den ene enden på myrbroa og den andre enden spretter opp. Men uansett, tenker det er kjempefint at Turistforeningen har tatt jobben med å legge myrbroer her på Skrim. 

Når vi nærmer oss Stølesetra, går vi ned ei li der det ser ut som om det kan være masser av kantareller. Men det er det ikke. Vi har rett nok ikke saumfart terrenget her, men det er i alle fall ikke noe langs stien her. Men frodig, og grønt er det i alle fall. 

Etter omtrent fire kilometers gange kommer vi til Stølesetra. Den ligger vakkert til innerst i Stølekilen, og kan nås også via kano dersom vannstanden er høy. Hytta ligger på en setervoll, omkranset av markblomster som engsoleie, blåklokker og geitrams. 

Her tar vi en liten drikkepause før vi krysser kilen, og tar inn på stien som tar oss til Store Kongstjern. 

Nå går det oppover, nedover, bortover, nedover og oppover igjen før vi kommer til Store Kongstjern. Tenker dette, sammen med Stølestra, er en av milepælene på denne turen, 
Vi har nå gått litt over seks kilometer, og da har vi rundt trekilometer igjen før vi kommer til Styggemann. Men det er litt tøffe kilometer, så det er godt med en liten drikkepause før vi går videre. 

Vi går ikke via Sørmyrseter denne gangen, vi tar en shortcut, og tar stien som senere kommer inn på den blåmerkede stien fra Sørmyr til Styggemann. Snart kommer vi til en plass der vi har flott utsikt mot både Skrimtoppen og Styggemann. 

Vi kommer inn på den omtalte stien fra Sørmysetra, og nå kommer det mest vanvittige med hele turen. Vi har nå kommet oss opp i høyden, og så skal vi gå nedover igjen! Ikke bare litt nedover, heller! Vi går nedover og nedover, og enda mer nedover, og så vet vi at vi skal gå like mye oppover igjen før vi er like høyt som det vi er nå. Akkurat det føles litt unødvendig! Fint om det hadde vært en zipline her! 

Vel det er bare å starte nedstigningen. 

Bunnen når vi der bekken går, og det er jo en trøst å vite at nå er det bare oppover hele veien til vi kommer til toppen. 

Her nede er det også et skilt som viser at det for lenge siden var en boplass her. Kan tenke meg at dette var en fin og frodig plass der den lå like ved bekken. 

Etter en liten drikkepause starter vi på den siste etappen. 
Etter å ha gått en stund, snur vi oss og ser tilbake på toppen der vi var før vi startet å gå nedover. Nå er vi i alle fall på omtrent samme høyde igjen! 

Her forlater min niese, Ingrid, oss. Hun har vært tålmodig lenge, har gått sammen med oss, men nå ønsker hun å bruke resten av turen som ren trening. Mens hun småløper oppover, danner vi en litt tregere baktropp. 

Det er ganske tungt nå, og det tar ikke så veldig lang tid før pulsen min er på høygir. 
Vi klatrer oppover, noen steder på alle fire. Telefonen min legges i sekken- her trenger jeg begge armene. Det blir derfor ikke noen bilder fra denne fjellpartiet.  
 

Snart flater det litt ut, og vi kommer til et lite vann. Nesten fristende å ta et bad, men det blåser ganske friskt, så det blir med tanken. 

På toppen er det bare helt vakkert, utsikten er fantastisk flott. Vi ser mot Skien, vi ser Gaustatoppen, Knuten, Kongsberg, vi ser Store Stølevann, hytta vår ser vi ikke, men vi ser Oslofjorden og vi har en god utsikt over Skrimområdet. 

En selfie må vi også ta! 

Det blåser så mye i dag at det ikke er aktuelt med noen lunsj her oppe. 
Vi noterer at vi har gått 9,2 kilometer, og vi har brukt tre timer. Det skal dog sies at det gjelder fire av oss, Ingrid brukte ikke så lang tid som oss. Hadde hun ikke gått sammen med oss, kan jeg tenke meg at hun hadde tatt turen på to og en halv time, kanskje enda kortere tid også. 

Vi bestemmer oss for å ta skiløypetraseen ned igjen. Sommerløypa som vi gikk opp, er brattere, og vi vil da noen steder måtte ake nedover på rompa. Tenker det derfor er bedre å ta skiløypa, selv om den går i litt våtere terreng.

På vei nedover, ikke langt fra toppen, ser vi rester av flyvraket som har ligget her siden 1962. Et fly kjørte da rett inn i fjellsiden. Piloten var alene i flyet og omkom. 

Det er ganske vått i terrenget nedover, men det er frodig og vakkert. Ved siden av stien er det dvergbjørk og sisselrot. 

På vei nedover går tankene til vinter og ski. Å gå opp til Styggemann på ski, er en ting, men å kjøre ned igjen..! For meg er det så absolutt bedre å gå på beina. Det er altfor bratt for meg å kjøre på ski nedover her- det er blitt flere turer det jeg har sittet på skiene og akt nedover. Det er også blitt en del knall og fall! 

Vi ser etter et fint sted der vi kan spise, men vi skal lage kaffe, og derfor blir det til at vi venter til vi kommer til Store Kongstjern.

Der finner vi et fint sted ved vannet. 

Det smaker godt med mat nå – selv om osten er blitt ganske så klissete.

Trond lager kaffe, og den nytes.

Etter en god matpause tar vi fatt på de siste etappene av hjemveien. Vi kommer til Stølesetra igjen, og jeg tar enda et bilde før vi går videre. 

På vei mot Svarttjern passerer vi flere små tjern. De ligger der, så idylliske, og det er som om vi bare kan vente på at nøkken bryter vannflaten. Men det nærmeste vi kommer nøkken, er de vakre nøkkerosene.

I stien finner vi denne dagen kantareller på tre steder der vi ikke har sett kantareller før. De er så små at vi ikke plukker dem, og jeg er redd for at de vil tørke helt dersom det ikke kommer regn. 

Vi nærmer oss nå Ivarsbu, og snart ser vi hytta som ligger før vi kommer til  Ivarsbu. 
Ikke overraskende må jeg ta enda et bilde ved vannet. 

Vi avslutter turen med stien langs Vesle Stølevann, og nå er det ingen hoggorm som ligger og venter på oss. Heldigvis. 

Etter seks timer, hvorav en halv time er gått til spisepause, er vi tilbake på hytta. Vi har tilbakelagt nesten 18 kilometer.  
 

Om kvelden tenker vi tilbake på dagens tur, vi er godt fornøyd med å ha gått til Styggemann, og nyter en deilig Aperol Spritz. 
Turen kan anbefales! 

03.07.21

Sommerlykke-

Det er å våkne tidlig om morgenen, 
å sette seg i solveggen på hytta med en kopp kaffe 
Det er å sanse omgivelsene, 
se fuglemor fly inn i fuglekassa med mat til de små
Det er å se lille ekorn spise frø fra fuglebrettet
etterfulgt av bokfink og kjøttmeis

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Sommerlykke- 

Det er å gå ut på terrassen, 
denne gang også med kaffekopp på bordet
Det er å se på blomstene,
følge med på roseknoppene, 
solsikkene og chillyplantene

Sommerlykke-

Det er å gå barbent i gresset
og høre gjøken gale
Det er å ligge i solen, 
nyte varmen 
og kjenne et lite vinddrag stryke over huden så lett

Det er gå tur i skogen eller ved sjøen
det er å nyte synet av alle de vakre sommerblomstene.
Prestekrager, rødkløver og blåklokker
Skogstorknebb, smørblomst, akeleie og hundekjeks 
Det er å plukke en vakker fargerik sommerbukett 

Sommerlykke er å finne de vakre orkideene. 

Sommerlykke-

Det er å prøve fiskelykken,
å gå ned i elva, slå seg ned på yndlingsplassen 
sette mark på kroken og følge med på duppen
Det er å merke at fisken biter
sveive inn snøret og – få andre til drepe fisken

Det er å plukke markjordbær og træ dem på et strå
Det er å finne de første kantarellene, 
vente på moltene og alt det andre skogen har å gi

Sommerlykke-

Det er å nyte et godt måltid med familie eller venner
Grillmat, reker eller spelkemat
Jordbær med sukker og fløte 

Det er å nyte et glass vin eller to, 
gjerne også en aperol eller mojito

Det er et kveldsbad
i Evas eller Adams drakt
Det er å vaske håret og la shampoen blande seg med vannet
mens man svømmer utover i solnedgangen

Sommerlykke –

Det er en kveld ved bålpanna

Det er å nyte kveldshimmelen der den hele tiden endrer seg
fra å være blå, til å utvikle nyanser i rosa, oransje og lilla
Det er å legge seg i en hengekøye
å gi seg selv litt fart slik at den svinger fra side til side

Sommerlykke- 

Det er å nyte livet

17.06.2
Sist søndag var jeg invitert med på orkidétur, men da hadde jeg ikke anledning. Gleden var stor da Willy som arrangerte turen, inviterte meg på tur i etterkant. 
Jeg møter Willy klokka seks på ettermiddagen, og vi starter på turen oppover mot Knabben.

 Willy er godt kjent i området, vet hvor otkidéene er. Noen av dem gjemmer seg, andre står der klare til å ønske oss velkommen. Bare se, men ikke røre. 
 

De første som tar imot oss denne sommerkvelden, er flekkmarihånd. I likhet med skogmarihånd har den flekker på bladene.  Den er en av Norges vanligste orkidéer. 

Sammen med disse orkidéene finner vi orkidéen nattfiol. Den er hvit, den er også relativt vanlig, men jeg har ikke sett den før. Jeg har sikkert gått forbi den mange ganger uten å se den- det er jo lettere å se blomster med sterkere farger. 
Det er ut som om denne er populær blant maurene! 

Det er ikke lett å få fine bildet av slike blomster når jeg bare bruker kamera på mobilen. Jeg prøver meg på ett bilde av naboblomsten, denne gangen uten maur. 

Men nei, det blir ikke så bra. Bildene til Willy blir nok av en helt annen kvalitet.

Husker en gang jeg møtte Willy i skogen, han skulle fotografere orkidéen rød skogfrue. Han rigget seg til med kamera, stativ og lang linse- det  er kanskje ikke det det heter, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Det ble flotte bilder, ja noe helt annet enn de jeg tok med mobilkameraet….

I dag nøyer han seg med litt enklere utstyr. 

Vi går videre oppover, og snart er vi på Knabben. Knabben er antakelig det stedet i Solbergelva der det er tatt flest bilder. Utsikten er jo bare helt fantastisk! 

Willy har tidligere fortalt meg om en idyll litt innenfor Knabben. Det er et lite tjern som ligger litt bortgjemt, omkranset av siv og myr, nå i sin grønneste prakt. 
Tjernet heter Tjernsøye. 

Men vi skal videre, og snart er vi inne på stein der vi har Svarttjern nedenfor oss, Grønt, frodig og vakkert i skogen!

Vi forlater stien for å begi oss ned til orkidéene. Jeg har tidligere sett bilde av marisko, og jeg venter meg noen lave planter, orkidéer som er godt gjemt. Skal si jeg blir overrasket! 
De er ikke vanskelig å få øye på der de står, det er som om de har ventet på oss, og nå ønsker de oss velkommen til sitt rike. 
De er vakre, høyreiste og fargerike. 

Jeg tar avstandsbilder og nærbilder, og synes bildene blir bra – selv bare med mobilkamera! 

Marisko er en av de sjeldne orkideéene i Norge, den er rødlistet og ble fredet i 2001. Som så mange andre planter har den flere navn, og ett av dem er Olavsbolle. Minner jo litt om em bolle, men jeg synes nok at marisko er et finere navn! 

Jeg er så glad for at Willy har tatt meg med hit, skikkelig snilt av ham å stille opp etter den offisielle turen. For en opplevelse! 

Det er ennå tidlig kveld, fotballkampen begynner ikke før ni, sier Willy, og vi rekker enda en avstikker før vi begir oss på hjemveien. Men først skal vi ta med oss et par orkidéer til. 

Brudespore fant jeg tidligere i uken, og vi finner den også nå. Den er ikke helt utsprunget ennå, derfor er den ikke helt lett å få øye på.

Brudespore finnes flere steder i landet, og jeg har tidligere funnet mange av dem rundt Borgtjern. 

Den siste orkideen vi finner i dag, er flueblomst.
I likhet med marisko ble den fredet i 2001. Den er også på listen over truede arter. 
Denne hadde jeg aldri lagt merke til hvis ikke Willy hadde vist meg den, jeg tar et par bilder, men de blir ikke noe gode i det hele tatt. Ikke lov å kopiere fra nettet, heller, men du kan jo selv google den og finne ut hvordan den ser ut, 

Jeg nevnte en siste avstikker, og den går til et lite tjern dom heter Brillene. Det et to bittesmå tjern som ovenfra kan se ut som et par briller. Vi får ikke sett dem ovenfra, men fint er det uansett der de ligger omkranset av myr og lyng. 

Vi går tilbake via Knabben, og der skal to jenter campe til dagen etter. Det skulle gjerne jeg også ha gjort! 

Kokka seks over ni er vi hjemme igjen, og igjen tusen takk til Willy! 
Håper han er fornøyd med at Italia vant igjen, denne gang 3-0 over Sveits. 

Det er i alt 34 viltvoksende arter av orkidèer  i Norge, og 24 av dem finnes i Drammen. Ikke alle er fredede, men vi oppfordres til å la dem stå i fred- bare se, men ikke røre! 
 

15.06.21

Jeg møter Kirsten og Mari klokka elleve, sola skinner, og vi gleder oss til dagens tur. Mari har allerede gått fra Stenseth, og den strekningen får Kirsten og jeg på slutten. 
Jeg har i dag et ønske om å ta det tøffeste stivalget opp til Knabben. Det regnes for å være det tøffeste, det er min favoritt, men jeg synes egentlig av stien som går opp fra Myrabakken, rett bak blokka, er den tøffeste jeg. Det er i alle fall den hardeste.

Vi går fra blokka i Myrabakken, og rett oppi stien er det akkurat som om vi går gjennom en port som tar oss inn i skogen. Porten ønsker oss velkommen til sitt grønne og frodige naturrike og ønsker oss en god tur.

Annonsørinnhold

Årets mest etterspurte skjønnhetskalendere

Vi kommer opp til lysløypa, og følger denne i retning Drammen til vi kommer til parkeringsplassen i Solbergveien. Her forlater vi lysløypa og tar stien mot Knabben. 

Vi er nå altså inne på det som regnes som den tøffeste stien til Knabben. Jeg liker, som tidligere nevnt, denne stien best av de alternative stiene som går opp fra Solbergelva. Den er ikke så bratt, det er bare tre stigninger, teller da ikke med svabergene som vi kommer til. 
Tenker denne stien også er kjempemorsom og spennende for unger, ikke minst er det artig å klatre i tau. 

Svabergene, ja, de er bare helt unike og fantastiske. De preger store deler av området her, og de er blankpolerte. Her har nok isen gjort en god jobb for tusener av år siden. Det er ganske bratt her, men det oppleves ikke slik når vi går her. Det er lett å gå på svabergene i dag, litt annerledes er det dersom det er regnvær, for ikke å snakke om når bergene er islagt på vinteren. 

Allerede her, mellom trærne, kan vi ane utsikten som venter oss litt senere. 

Herfra kan vi se både Vesleknabben og Knabben, Vesleknabben til høyre, Knabben til venstre. 

Etter at svabergene er passert, kommer vi inn i skogen, og her går vi bortover et stykke før vi skal ta fatt på stigningene. 

I den første og den andre stigningen må vi klare oss uten tau. Det går fint, men noen steder er det kjekt å ha to armer i tillegg til to bein. 

I den siste ordentlige stigningen er det tau, og det er til god hjelp oppover. Kirsten synes det  er tryggest å ha en hånd i tauet, og en i terrenget. Selv liker jeg best å holde i tauet med begge hender.

Jeg skriver at det er tre stigninger, jeg teller da ikke med de første svabergene, og heller ikke det siste da dette ikke er krevende partier. Men det er ganske bratt her på det siste berget, og da er det smart å bruke tau også her. 

Nå er det like før vi er oppe på Vesleknabben, vi tar av en stien til høyre og vips, så er vi oppe. 

Det er veldig fint på Vesleknabben, synes jeg.  Utsikten er fantastisk! Vi er lavere enn Knabben, og bygda oppleves nærmere.
 

Her står Kirsten med Knabben i bakgrunnen, og hun gjør seg klare til å ta et bilde av Mari og meg – og utsikten. 

Mari likte ikke dette stivalget den første gangen hun gikk her, men nå går det så lett som bare det. Jeg var litt spent på hva Kirsten ville synes om denne turen, men også hun tenker det er bedre å gå her enn å gå rett opp fra Myrabakken. Da er vi i alle fall tre som ikke synes dette er den tøffeste veien opp. Men så er vi jo tre spreke fjellgeiter, da! 

Det er èn utfordring igjen, men også her kommer vi opp uten problemer. 

Nå er det like før vi er oppe, bare en stigning til, og så er vi der.
Vi kan ane hva vi har i vente når vi går bortover fjellet her. 

Og der, der er utsikten. Helt fantastisk flott! 

Utsikten fra Knabben er ekstra spektakulær- fjellpartiene tar oss helt ut til kanten, og derfra går der rett ned…. Best å holde seg unna kanten! 

På Knabben treffer vi også en liten frøken kledd i en oransje kjole med sorte prikker. Hun er ikke særlig opptatt av utsikten, men forteller oss at Knabben er et godt utgangspunkt for turer videre innover i marka. 

Vi skal også videre, ikke så langt innover i dag, vi skal ned til Stenseth. Vanligvis går vi da til Solbergfjell og tar stien ned derfra, men i dag skal vi først se om vi finner noen orkideer. 

Jeg må ta et bilde av furua på Knabben før vi går videre. Den har en lang rot som går langs fjellet. Utrolig at den klarer seg i et så karrig jordsmonn. 

Når vi kommer ned fra Knabben, tar vi ikke stien mot Solbergfjell, vi tar til høyre og går i retning Svarttjern. Vi går her på en traktorvei, og følger denne. 
Her er det ofte gjørmete, men i dag er det tørt og fint. 

Snart kommer vi til en tue med vakker myrull. Jeg pleier å plukke myrull på hytta, setter dem i vase uten vann, og da har jeg en dekorasjon som står hele året.

Vi fortsetter på traktorveien, men når vi kommer til toppen, tar vi av på en sti til høyre. 

Vi ser nå Svarttjern til høyre, langt der nede, og her er det orkideer. Mens de andre venter på stien, går jeg nedover for å finne marisko, men jeg finner bare liljekonvall. Skjønner etter hvert at jeg må ha med meg Willy Skaret eller andre kjentfolk for å finne orkideene.

Vi går videre, og snart finner jeg allikevel orkideer, Ikke marisko, men brudespore. Vakker er den!

Stien tar slutt, og vi kommer inn på traktorveien igjen. Vi følger denne til det Mari kaller Reidunvarden. Jeg liker bedre Reidunrøysa, men her forlater vi altså traktorveien, og tar stien mot Stenseth.

Vi følger stien nedover, og denne gangen tar vi av slik at vi kommer ned i Lunaveien. Vi tar snarveier nedover, og snart er vi Siriusveien. 

I Siriusveien tar vi farvel med Mari, og vi tar nye snarveier nedover. Vi kommer ned i Uranusveien det jeg bodde i 14 år. Må vise Kirsten hvor vi bodde. Vi plantet fire tujaer i hagen der, og de er nå kjempehøye! Jeg har mange gode minner fra tiden i Uranusveien.
Kirsten bodde en gang i Neptunveien, og nå bor vi begge på Bergås terrasse i Solbergelva. 
 

Vi går videre via Jupiterveien og Neptunveien til Batteriet, og jeg må bare ta et par bilder av nyperosene som vokser der. Vakre.

Jeg tror jeg har tatt flere hundre bilder av utsikten fra Batteriet, men det gjør jeg ikke i dag.

Tar med et siste bilde fra lysløypa i Solbergelva. Flere av beboerne nedenfor lysløypa tenker på andre enn seg selv- de klipper gresset langs lysløypa slik at det er fint for oss å gå der. Tusen takk! 

Vel hjemme igjen ser vi at vi har gått rundt åtte kilometer, og vi har vært ute i tre timer. Nok en kjempefin tur! 

10.06.21

Det er torsdag og Trippeltrumf, og jeg handler før dagens tur. Når jeg kommer ut av butikken, blir jeg overrasket av en aldri så liten regnskur. Den varer ikke lenge, og når varene er ryddet bort og jeg er klar for tur, skinner sola igjen. Jeg legger allikevel en tynn jakke i sekken i tilfelle det skulle komme mer regn. 
 
Mari og jeg skal i dag gå til Kobberdokkfjell. Vi har aldri vært der tidligere, men ser på kartet at vi kan forlenge turen og gå til Lauvtjern etterpå og så tilbake. Det er planen når vi starter. 
 

Vi tar bilen  til Årbogen, og starter turen derfra. Den første strekningen tas på grusvei, men snart kan vi forlate denne og følge stien som er siste del av 1200 meteren. 
Deilig å gå på sti igjen, grønt og frodig, men også gjørmete noen steder. (Tar selvsagt bare bilde av det som er pent og grønt, ikke svart og gjørmete!)

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Vi går ikke særlig langt før skiltet til Kobberdokk viser rett vei. Da vi gikk turorientering her fjor, hadde vi aldri hørt om Kobberdokk før. Vi så skiltet den gangen, men visste ikke hva det var. Plutselig går alle til Kobberdokkfjell, kanskje et koronafenomen, og da må jo også vi sjekke ut dette stedet. 

Vi vet ikke eksakt hvor langt vi skal gå, vet bare at vi skal oppover, og vi ser på kartet at det ikke er så veldig langt. 
Langs stien er et det blomsterhav av dimensjoner. Så vakkert! Gult, rosa, lilla, blått og hvitt. 

Det tar ikke lang tid før jeg har plukket en vakker bukett: skogstorknebb, engsoleie, hundekjeks, tiriltunge, akeleie, fuglevikke og tveskjeggveronika. 

Men det er ikke bare blomster her. Det er også massevis av mygg! De første møter vi på etter at vi har tatt av mot Kobberdokk. Vi har jo lest om andre som har vært plaget av mygg her, men selv har vi gått tur hver dag denne uken, og det er første gang vi merker myggen. 
Merker, ikke et dekkende uttrykk akkurat, altfor tamt. Det tusser av mygg, og den setter  seg over alt, i hodet, på armene, på bena…. 
Vi reagerer heldigvis ikke på myggstikk, får heller ikke mange, men dette er allikevel skikkelig plagsomt og irriterende. Å få en mygg inn i øret er ganske spesielt. Utrolig ekkelt, både lyden og kravlingen.

Men vi kan jo ikke snu. Vi må opp når vi først har gått så langt. Snart begynner oppoverbakkene, det er ganske så bratt her. Men det går greit, vi er jo blitt noen skikkelige fjellgeiter, vi! 

Vi ser at det noen steder er slik at stien deler seg, men det er ikke noe mer skilting. Vi tar feil en gang, går tilbake, og snart møter vi to hyggelige damer som er på vei nedover. De forteller oss at det ikke er langt igjen, 

De forteller oss også at vi går feil vei- vi skulle ha gått opp den andre veien og ned igjen her. Vel, det visste ikke vi, men det får vi gjøre neste gang. Det er visst ikke så bratt den andre veien. 
Damene vi møter har også utstyrt seg med vifter av blad og bregner som skal holde myggen unna. Ikke dumt, det, og plutselig er også vi utstyrt med slike. 
 

Litt lenger opp kommer vi over dette treet med lilla kongler. Må bare ta et bilde! 

Det er altså ikke langt igjen, og snart er vi oppe. Vi er jo vant til Knabben, vi, og har vel ikke de altfor store forventningene til utsikten herfra. Men den er storslagen! Vi ser mot Mjøndalen og mot Hokksund, og i horisonten har vi Knuten og Skrimfjella. 

Her er det også en tilrettelagt spiseplass med benker og bålplass. Vi kan jo ikke tenne bål nå, men vi ser fremover i tid og drømmer om en ettermiddag her, med bål og en vakker solnedgang. Det hadde vært fint, det! 

Myggen plager oss fortsatt, og etter hvert tar vi på oss jakkene våre, Da blir det litt bedre. Merker at myggen nå stikker meg, gjennom buksa, men det gjør jo ikke så mye siden jeg ikke reagerer på myggstikk. Heldig der!

Vi spiser ganske fort, myggen er jo plagsom selv om vi ikke er redde for å bli stukket. 
Vi starter opp igjen, og ser fort at vi skulle ha gått den andre veien oppover. Når vi går bortover kanten, ser vi noen blå plakater som kommer med informasjon og oppmuntring. Koselig! 

Det går rett ned her, nesten som på Knabben, men det er annerledes her da skogbunnen er dekket av lyng og annet grønt. Det gir ikke samme effekt som det hadde gjort hvis det bare hadde vært fjell. 

Stien er vakker, stort sett tørr og fin, og snart går den mot venstre, og nedstigningen starter. 
Vi kommer til krysset der vi kan ta av til Lauvtjern slik planen opprinnelig var. Men vi orker rett og slett ikke mer mygg denne gangen, og går derfor mot Årbogen igjen. Men først må vi komme oss ned til 1200 meteren. 

Det er et par bratte partier på veien nedover, men vi ser jo at dette alternativet ikke er like bratt som der vi gikk opp. Det er en god del lengre, da, men det er helt greit. 
 
Snart er vi nede på 1200 meteren, og her tar vi til venstre, mot Årbogen. Dersom du kommer fra Årbogen er det ikke helt lett å se at stien til Kobberdokk tar av her. Skiltet med Kobberdokk står litt fra krysset, etter at du har tatt av. 

Stien mot Årbogen tar oss gjennom et landskap med blomsterenger. Utrolig vakkert på denne tiden! Det er tepper av tveskjeggveronika, og andre sommerblomster preger landskapet med sine klare farger.

Nå går det raskt mot Årbogen. Jeg må bare ta med et bilde av selve Årbogen. Stedet vekker mange gode minner hos Mari og meg fra tiden vi var her med ungene- for omtrent tretti år siden!

Avstanden fra Årbogen og opp til Kobberdokk var ca 2,8. km. Totalt gikk vi 7,5 km. 
Vi gleder oss til å ta turen om igjen senere på sommeren eller tidlig på høsten. 

08.06.21

Det er tirsdag, og Mari og jeg er klare for vår andre turorientering. Det er nydelig turvær, og vi pakker med oss mat og drikke. Dessuten kart, penn og mobil. Da skal vi ha det vi trenger.

Vi tenker oss opp på Hoggsfjell i dag, og tar derfor bilen til Nerdammen. Er spente, begge to, dette er et nytt område for oss. Vi har gått over Tretjernsåsen flere ganger, men vi har altså ikke vært på Hoggsfjell. 

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Vi studerer kartet, og finner ut at vi kan ta en sti som starter i nærheten av det vi kaller Flatdammen. Men må selvsagt ta et par bilder her før vi begynner på stien. 

Fra parkeringsplassen og bort til Flatdammen går vi på svabergene, en skikkelig autostrada! 

Flatdammen ligger der så vakker og venter på oss. Nedenfor dammen brer svabergene seg utover. Svabergene er typiske for Solbergelva. 

Vi skal krysse elva her, det er ikke så mye vann her nå, men Mari ser noe skeptisk ut! 
Er dette trygt, da? 

På den andre siden av elva finner vi lett stien som skal ta oss oppover. Det er en koselig sti som slynger seg oppover, og det er ikke på langt nær så bratt som vi hadde trodd det skulle være. 

Kartet viser at det er mye stein langs stien, og her har vi ett eksemplar. En diger koloss!
Og ei sprek dame ved siden av den! 

En av postene ligger ved en skrent, og jeg måtte bare ta et bilde her. En majestetisk skrent!

Ikke lenge etter at vi har funnet denne posten, kommer en hel gjeng mot oss. Her er det mange kjente, både fra tiden guttene våre spilte fotball i IBK, fra da Trond spilte på IBK Old Boys, fra tiden da jeg jobbet på Eknes ungdomsskole og senere på Stenseth skole. Veldig hyggelig å slå av en prat! Det viser seg at det er Røyskattlia turgruppe vi møter. De går tur hver tirsdag, og denne gangen går de fra Bjørkedokk via Aslakkane og Hoggsfjell til Marivann og senere tilbake til Bjørkedokk. En sprek gjeng, må jeg si! 

Snart er vi oppe på Hoggsfjell. Vakkert, grønt, lyst og åpent!  Det er mye fjell her også, og det er ikke vanskelig å finne et fint sted å innta lunchen. 

Før vi setter oss ned, sjekker vi at det ikke er noen hoggorm på fjellet eller der vi skal ha føttene. Det eneste som er på fjellet, er en stor mosedott. Den er våt – har ikke tørket etter den siste regnskuren. 

Vi nyter maten, og plutselig kommer det et lite vindkast som tar tak i en plastpose. Jeg reiser meg for å ta plastposten, og setter meg ned igjen- rett på mosedotten. Og hva tror du skjer? Jo, akkurat, og resultatet er at jeg blir våt i buksebaken! Godt det er så varmt, da! 
 

Etter lunch fortsetter vi jakten på postene. Post 58, 57 og 56 går helt fint! Men så stopper stien, i alle fall på kartet. Den stopper akkurat ved post 56. Jeg tenker at vi kan ta sjansen og gå i retningen vi tror vi skal, men det vil nok fort bli slik at vi må gå en del frem og tilbake. Det vil bli litt prøving og feiling. 

Det er nå jeg skulle ha hatt kompasset, tenker jeg. Har visst kompass på telefonen, men det hjelper jo ikke med kompass på telefonen- heller ikke hadde det hjulpet med et vanlig kompass. Hvorfor? Jeg husker ikke hvordan det brukes! Det er noe med en marspil, streker på kartet og streker på kompasset som skal være parallelle, og en pil som skal peke mot nord. Jeg husker også at jeg skal dreie på et hjul oppå kompasset. 
Dere som kan bruke kompass, skjønner sikkert at jeg jeg har prøvd dette før, men jeg trenger en oppfriskning! Tror jeg må skrive en huskelapp, lage en bruksanvisning til meg selv. 
Vi velger å følge stien, den som ikke lenger finnes på kartet, og med bare ren flaks finner vi to poster til. Supert! 

Vi ser også et gammelt tre på vår vei, et tre som slynger seg bortover bakken.  

Flaksen stopper her, og vi skjønner at det er best å ta de siste postene en annen gang. Da må vi ha med oss Trond eller noen andre som er godt kjent med bruk av kompass. 
 

Vi bestemmer oss for å å gå ned til Nerdammen igjen. Vi vet hvilken retning vi skal gå for å komme inn på blåstien fra Smesetra til Mellomdammen, og med appen Geoviewer, kan jeg hele tiden se hvor jeg er. Det er derfor ikke vanskelig for oss å finne frem til blåstien, og snart kommer vi til det største tjernet på Tretjernsåsen. Her har vi tatt lunchpause på tidligere turer. Skikkelig fint her! 

Vi går videre, og etter en stund er vi nede ved dammene. Her tar vi feil vei, går mot venstre i stedet for først å ta til høyre og dernest til venstre. Vi går derfor langs Nerdammen  på høyre side – i stedet for å krysse demningen mellom dammene. 
 

Jeg liker bedre å gå på den andre siden av vannet, men det er en helt grei sti også på denne siden. Men ett sted er det full stopp, i alle fall nesten. En stor og tett gran ligger over stien, men Mari og jeg klarer å komme oss igjennom. 

Vi når enden av vannet, og her ligger båter klare for sjøsetting.

Ved demningen møter vi tre hyggelige menn som vi slår av en prat med. En av dem eier en av hyttene her, og de to andre er på turorientering, akkurat som vi. De har tatt postene her nede, hadde tenkt seg opp på Hoggsfjell, men det blir fisking i stedet og mer turorientering en annen gang. 

Det blir en lengre, hyggelig prat, og hytteeieren kan fortelle oss at turistforeningen allikevel skal pusse opp damhytta. Den kunne vi tenke oss å leie! Tenk å nyte kvelden ute på terrassen, sitte eller ligge inne i hytta og se rett ut på vannet. Ser for meg store vinduer slik at naturen kommer nær. For en opplevelse! 
Den stygge kledningen er nå delvis fjernet, så det er tydelig at arbeidet allerede er startet opp. 
 

På den andre siden av vannet treffer vi enda en mann med tilknytning til Nerdammen. Han forteller at familien hans hadde en hytte her, og at han bodde her sammen med moren sin fra påske til høsten i flere år. 
Nå er det broren hans som har tatt over hytta. Vi ser bort på hytta hans, og vi ser at folk har slått seg ned nesten helt inntil hytta. Litt for nært, tenker jeg. Vel, må innrømme at også jeg gikk litt nær en gang. Da skulle jeg ta bildet av det flotte annekset, bygget av treverk og naturstein. Et slikt anneks kunne jeg tenke meg på hytta også! 

Vi treffer igjen Røyskattlia turgruppe, de er på vei ned igjen etter å ha spist lunch ved Marivann.

Vel hjemme igjen kommer dagens regnskyll, og vi kan se tilbake på en tur der vi har jaktet poster og truffet mange hyggelige mennesker! Takk for alle hyggelige møter i dag! 

01.06.21
Har det egentlig skjedd noe siden sist gang? Dette er hva jeg tenker når jeg går ut i dag, klokka halv åtte. Ett er i alle fall sikkert: Sommeren er kommet! Den kom for fire dager siden. Endelig har vi fått varme etter en kald vår og en vinter som ikke ville slippe taket! 
 

Det er over tyve grader når jeg går ut denne morgenen. Det er tåke, men den vil nok snart forsvinne for å gi oss enda en deilig sommerdag. 
Jeg starter disse oppdateringene med det samme bildet hver gang. Det er jo ganske likt i sommerhalvåret, litt mer spennende i vinterhalvåret når jeg starter i januar og det er helt mørkt. Det blir lysere og lysere, så er det liten endring helt til det blir mørkere og mørkere igjen. Årets gang. 

Det er fint med tåke, synes jeg. Det blir i alle fall  en helt spesiell stemning og mange fine bilder av det! 

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Spar stort på høstklær og sko

Snart er jeg inne i skogen. Det er blitt enda grønnere en sist. Frodig, fint og vakkert! 
Jeg gikk her for fire dager siden, og da var det ikke store endringer i naturen siden oppdateringen i midten av mai. Men nå er det akkurat som om varmen har gjort underverker bare på noen få dager. Det er langt flere blomster her nå! 
 
Den første jeg møter er blåfjær. Den gjør ikke så mye ut av seg, er litt anonym, men vakker. 

Hundekjeksen er langt mer synlig, og det er en blomst jeg bruker mye i buketter. Sammen med andre sommerblomster gir den de vakreste sommerdekorasjoner. 

Skogstorknebben står der med sin klare, flotte, fiolette farge. Bare synd den står så kort tid i buketter- det tar ikke lange tiden før kronbladene faller av. 

Så har vi en plante som også er litt beskjeden, det er er jonsokkoll. Den rager ikke høyt, men den er flott i sin blå drakt. Den kan faktisk bli så høy som 25 cm, men jeg har aldri sett den særlig høy. 

Litt lenger bort i skogen finner jeg storarve. Blomstene er små, det ser ut som og to og to kronblad henger sammen, og den er veldig vakker, synes jeg. 

Knollerteknapp er heller ikke en blomst som gjør veldig mye ut av seg, men ofte vokser de mange sammen, og da er det lett å få øye på dem. 

Engsveve er som en liten løvetann. Det er rart, løvetann er jo en vakker blomst, men ikke særlig populær, verken på plenen eller i buketter. Engsveven, derimot, tar jeg gjerne inn og setter i en bukett, men heller ikke denne holder seg lenge etter at den er plukket. Den liker seg nok best når den får stå på sin plass, ute i naturen. 

Tiriltunge er like gul som engsveven. Jeg husker jeg syntes denne blomsten var så fin da jeg var liten. Tenkte på Tiriltoppen hver gang jeg så den. 

Nå nærmer jeg meg Batteriet, og der er den, den vakre blodstorknebben. Den plukker jeg ikke, vet den vil visne fort om jeg tar den med meg. Jeg er ikke vokst opp med denne blomsten, på mitt hjemsted var det bare skogstorknebb. Jeg synes denne er ekstra vakker, og da vi bodde på Langløkka, hentet jeg en plante i skogen og satte i blomsterbedet. Den kom tilbake hvert år. 

På Batteriet er det tjæreblomst. Den lar jeg alltid stå da den er ganske så seig i stilken. Seig og klissete, klebrig.

Men det er mer på Batteriet. Her er det også en busk med stikkende grener, en berberis. Jeg husker vi hadde berberis i hagen da jeg var barn, men denne vokser vilt. Den lar jeg stå! 

Det er fortsatt tett tåke her oppe, og den setter sitt preg på utsikten idag. 

Men sola er i ferd med å trenge igjennom. 

Jeg snur, på tide å komme seg hjem og få litt frokost. Nede i Solbergelva trenger tåka igjennom noen steder, og det er bare så vakkert med alle grønnfargene. 

På  vei hjem ser jeg også de første oksetungene. Planten, altså, ikke den oksetunga du kanskje tenker på. Jeg har allerede nevnt blodstorknebben, men det er flere planter som jeg finner her som ikke finnes på mitt hjemsted Komnes, i Kongsberg kommune. Oksetunge, ormehode og sikkori hadde meg ikke sett før jeg flyttet hit. 

Jeg må nok vente litt før jeg finner ormehode og sikkori, men oksetungen står i blomst allerede nå. 

I nærheten av oksetungen finner jeg også nattogdag, og jeg finner forglemmegei. Forglemmegei er en blomst som det er lett å gå forbi da blomstene er så veldig små. Men for et fint navn den har! Jeg husker jeg fikk en bukett av en kollega da jeg for mange år siden sluttet på Eknes ungdomsskole. Koselig

Nå er jeg snart hjemme Igjen. Tar med to blomster til, og jeg kunne ha tatt med enda flere! 
Rød praktstjerne eller jobskkblomst som den også kalles, en av dem jeg tar med, og den siste er tveskjeggveronika 

Da gjenstår å fortelle hvordan det går med plantene jeg sådde i mars. Astersen vokser veldig bra. Noen har jeg på terrassen, noen har jeg gitt bort, noen har jeg plantet utenfor blokka, og de siste har jeg plantet på hytta. Solsikkene har det ikke gått like bra med, men jeg har klart å holde livet i et par på terrassen. De står nå i en urne sammen med klematis og eføy. 
 

Avslutter med en bukett med noen av dagens blomster!