Costa Silencio. Silent coast, stille kyst. Det må vel være det det betyr?
Vi fikk stedet anbefalt av en kvinnelig ekspeditør i en sportsforretning, hun bor der, og skrøt veldig av stedet. Vi snakket om gåturer, og hun anbefalte oss å ta en tur oppe i det gule fjellet, Montana Amarilla.
Klokka ti legger vi i vei. Vi går ned til busstoppet, tar buss 467. Det er enkelt å kjøre buss her, vi betaler med kort, og bussene kommer ofte. En tur til Costa del Silencio koster 1,5 euro.
Vi tenker å ta en lengre tur i fjellet først, så lunsj og et bad etterpå.
Vi vet ikke helt hvor vi skal gå av bussen. Er vi i Las Galletas fortsatt, eller er vi kommet til Costa del Silencio? Vi bestemmer oss for å sitte på litt lenger, og så går vi av. Det gjør også en eldre mann som lett forstår at vi ikke er kjent. Han tar kontakt og viser oss rett vei. Det er så hyggelig med vennlige, hjelpsomme mennesker!
Snart ser vi det gule fjellet rage opp i horisonten, skjønner godt hvorfor det har fått navnet sitt.
Vi nærmer oss, og er spent på hva som skjuler seg bak steinene.
Vi kommer ned til Playa de Montana Amarilla, og vi blir helt slått av hvor vilt, vakkert og spesielt det er her, men stille er det ikke. Vel, ikke vindstille i hvert fall. Det blåser noe helt skikkelig, vinden kommer rett fra det åpne Atlanterhavet.
Vi hadde sett for oss at det var en strand her, det er det ikke, men det er muligheter til å ligge på fjellhyller som det er flere av. Tror det da hadde vært smart med et godt liggeunderlag, ikke bare et håndkle.
Det er ikke så mange fjellhyller her, og vi liker ikke å legge oss på en hylle der det allerede ligger noen. Vi bestemmer oss derfor å gå opp til fjellet.
Fjellet og fjellet. Det er svært bratt, men det tar oss ikke lang tid å gå til toppen. På toppen er det en slags egg vi kan følge, og denne kan vi ta rundt fjellet. Innenfor er det en slags trakt, og tankene går med en gang til en vulkan og et vulkankrater. Ikke merkelig dette, da det er svært mange vulkaner på øya her.
Det er nesten farlig å gå her oppe i dag. Vinden tar skikkelig tak, og innimellom kommer det kraftige vindkast som nesten kaster oss overende. Faller vi her, i den retningen vinden blåser, tar det ikke lang tid før vi havner ved foten av fjellet.
Vi velger derfor å ta en sti som etterhvert tar oss ned i krateret, og vi følger denne opp igjen til den andre siden, til eggen som ender der vi kom opp. Det er de samme vekstene her som vi har sett ellers på øya, men unntak av fikenkaktus. De fleste plantene er grå, uten blader, men dette kan ha noe med årstiden å gjøre.
Etter å ha tatt noen bilder, er vi klare for å gå ned igjen.
Noen går opp, vi går ned. Det er nesten brattere å gå nedover en oppover, vi er litt redde for å skli der der det er grus, men det går bra. Vi er godt skodd, det må man være når man går her.
En liten sjekk på sportstrackeren viser at vi har gått bare to- tre kilometer siden vi gikk av bussen, og vi skjønner raskt at dette ikke blir det vi kaller turdag. Vi går litt rundt i gatene, ser mange fine hus og etter hvert kommer vi frem til en restaurant som ligger ved havet. Den er en del av et hotellanlegg. Vi snakker litt om hvordan det hadde vært å feriere her, og jeg tror nok at dette ikke hadde vært stedet for meg- selv om det er vakkert her. Det er for lite, synes jeg, og vinden er ikke noe pluss.
Det blir ikke noen bading denne gangen. Vi finner en liten sandstrand og et stort saltvannsbasseng, men bestemmer oss for å forlate vindværet og dra tilbake til Hollywood Mirage og Los Cristianos.
Vi har nå vært her i fire dager, og i dag er det tid for vår første langtur. Vi skal gå over fjellet, ned til Palm-Mar og videre til Las Galletas. Begge to er mindre byer langs kysten. Denne turen vil ta oss gjennom spennende landskap på fjell og langs kysten.
Vi starter i ti-tiden. Jeg glemmer å ta med meg vann, ikke særlig lurt, og jeg ender med å måtte kjøpe en flaske i en liten fortausrestaurant. Langt dyrere enn i et supermarked!
Turen starter lett med nedoverbakker, men det tar ikke lang tid før vi skal kjenne at pulsen blir høyere. Vi skal nemlig opp på fjellet! I starten er det ganske bratt, men etter hvert slynger stien seg i store sløyfer oppover, og dette gjør at det ikke oppleves så veldig bratt.
Det er litt rart, vi har nesten ikke møtt noen norske her nede, men på vei opp fjellet møter vi seks. Ja, ser du noen med sekk eller rompetaske oppi fjellene her, er det stor sannsynlighet for at de er norske. Da kan du hilse med et Hei! i stedet for Hola!
Det tar ikke lang tid før vi er på toppen, og utsikten er svært god. Vi har Los Cristianos under oss, og litt bortenfor ser vi også Las Americas.
Vi har nå altså kommet opp på det store platået. Her er vi omgitt av stein, sand og kaktus, og det er flere stier å velge mellom. Vi har vært her tidligere, da har vi gått innom noen gamle bosetninger, men i dag skal vi rett ned til Palm-Mar. Det er bare det at vi må finne den rette stien! Hjemme er det skilt som viser oss hvor vi skal gå, det er det ikke her. Så vi går litt feil, men det gjør ikke noe. Vi vet jo retningen, og vi kommer inn på rett sti etter hvert.
Her oppe er det kaktus, av ulike slag. Dette er en kaktusfiken. Den utmerker seg med sine rosa frukter.
Denne grå planten møtte jeg for første gang på Kreta. Den ser ganske så uskyldig ut, men den har skarpe torner som lett risper opp huden din dersom du kommer nær den.
Langs stien er det også noen andre grå busker, og de ser nesten døde ut. Men ved en nærmere sjekk ser jeg jeg grønne skudd både her og der.
Noen busker har visne blomster som kan minne om visne løvetann.
Vi ser også klynger av denne kaktuslignende planten.
Vi nærmer oss nå enden av platået, og ser Las Galletas og bananplantasjene i horisonten.
Men først skal vi til Palm-Mar. Det er bratt ned den siste biten, og snart ser vi den lille byen nedenfor oss.
Som sagt, byen er liten, den kan vel knapt kalles by. Jeg googler, og der blir Palm-Mar omtalt som et sted. Det passer nok bedre, det er noen gater her, og nede ved havet er det en restaurant der vi tok lunsjen da vi var her i fjor. Det blir lunsj her også nå, med samme rett som sist. Nydelig!
I fjor valgte vi hvitvin til maten, det er fristende også nå, men nå er vi mer fornuftige. Vi ble nemlig så tørste etter å ha drukket hvitvin! Vi har gått nesten åtte kilometer allerede, og vi vet vi har flere kilometer foran oss. Vi har en vannflaske, og vet at vi ikke får kjøpt noe vann før vi er i Las Galletas. Derfor blir det vann til måltidet!
Neste mål for turen er fyret. Vi går nå inn i et naturreservat, Malpais de la Rasca. Vi gikk her også i fjor, og vet at vi nå har en etappe foran oss i et spesielt, lavapreget landskap med kraftige bølger som slår heftig mot lavaklippene. Fascinerende!
Stien tar oss langs kysten, og på begge sider av den er det lavastein.
Bølgene slår mot land, ikke mulig å ta et bad her, tror jeg! Vilt og vakkert!
En brun lav gir farge til den svarte lavasteinen.
Her og der er det også litt grønt.
I dette barske landskapet har folk holdt til, og vi ser rester av deres bosettinger.
Snart ser vi fyret, men det er fortsatt et godt stykke igjen.
Fyret, Punta de Rasca, er rundt 3,5 kilometer fra Palm-Mar, og fyret ble automatisert 1978. Før dette bodde fyrvokteren med sin familie i et hus her ute, og han tente fyrlykten hver kveld for å gjøre ferden til sjøs tryggere.
Vi kunne ha snudd i Palm-Mar og gått samme vei tilbake, vi kunne også ha tatt buss tilbake til Los Cristianos, vi kan snu her eller ta en annen, kortere sti som går tilbake til Palm-Mar. Det gjorde vi sist gang, men nå vil vi gå videre til Las Galletas og ta bussen tilbake derfra.
Den første etappen her går langs kysten, samme ville natur.
Snart ser vi palmer foran oss. Palmer betyr sivilisasjon, og det er slutt på naturreservatet. Er vi i Las Galletas allerede, tro?
Nei, det er vi ikke. Vi er ved starten av en lang kjedelig etappe langs bananplantasjer. Dem er det mange av her!
Bananplantasjen er skjermet av en slags beige duk, på sidene og oppå. Vi får derfor ikke sett inn, men jeg finner et hull i duken og får tatt et bilde. Bildet er ikke noe godt, men det viser i alle fall en bananklase som kanskje snart er kalt for høsting.
Palmene langs bananplantasjen står inne i en ring murt opp av stein, og mange av dem er døde. Noen steder er det plantet andre trær oppi ringene, og jeg måtte bare ta et bilde av denne. Fargerik, frodig og fin.
Snart er vi i Las Galletas, og vi spør om veien til busstoppet.
Etter å ha gått litt over 16 kilometer er vi glade for for å kunne entre bussen som skal ta oss tilbake til Los Cristianos. Det er ikke en sitteplass å oppdrive, men det gjør ikke noe.
Dette er en tur jeg så absolutt kan anbefale. Ønsker man ikke å gå så langt, kan turen avkortes både i Palm-Mar og ved fyret. Neste gang skal vi ta bussen til Costa del Silencio og gå en tur i det gule fjellet. Dette etter et tips fra ei dame vi møtte som bor der.
Tilbake på Hollywood Mirage i Los Cristianos på Tenerife!
Hollywood Mirage ligger et par kilometer fra stranda, og fra leiligheten har vi en flott utsikt. Mamma og pappa kjøpte denne timeshareleiligheten på nittitallet, og de tilbrakte tre uker her i november omtrent hvert år. Jeg er takknemlig for at jeg har kunnet være her flere ganger, noen ganger for å følge mamma og pappa, og de tre siste gangene uten mamma og pappa. Leiligheten er stor og fin, men det koster å ha den, og vi søsknene ønsker ikke å være bundet av en livslang kontrakt. Dette blir mest sannsynlig den siste gangen vi er her.
Det er torsdag, og i ettermiddag reiser jeg inn til Oslo lufthavn. Vi reiser svært tidlig i morgen, og grunnet ufyselig vær med masser av snø, tenker vi det er tryggest å være på plass i morgen tidlig. Ikke sikkert at veier er brøytet klokka halv fire om morgenen!
Trond blir hjemme, og jeg vet at det nok i tillegg til laks blir litt Fjordland i de to ukene jeg er borte. Jeg sjekker kjøleskapet, og ser at jeg har masser av grønnsaker der. Tror nok mye av dette ville ha ligget der også når jeg kommer tilbake, og derfor vil jeg bruke det opp i dag. Jeg vil lage suppe!
Jeg har en løk, fire store gulrøtter, fem poteter, et blomkålhode, tre tykke skiver sellerirot, et par tykke skiver kålrot, tre røde chili, to paprika og en purre. Purren skal jeg bruke til topping.
Jeg skjærer grønnsakene i biter, salter og peprer, og bruker dem lett i kjelen. Litt om gangen.
Når dette er gjort, legger jeg alt i suppekjelen. Det er ganske mye, fyller godt opp i en seks liters kjele.
Jeg fyller opp med vann til grønnsakene dekkes, og tilsetter en buljongterning og tre fedd hakket hvitløk.
Jeg koker dette til grønnsakene er møre. Jeg moser grønnsakene i en foodprocessor, stavmikser kan også brukes.
Jeg heller mosen over i kjelen igjen og blander den med kraften som var igjen i kjelen. Jeg gir suppen et oppkok, og tilsetter en kartong matfløte. Jeg smaker den til med krydder og litt soyasaus.
Suppen er klar til servering! Toppes med purre og koriander.
Det er mye suppe, grønnsakskuffen er nesten tom, vi har middag i dag, og Trond har i alle fall to ferdige middager. Kanskje tre. Smart!
Oktober er ennå ikke over, og allikevel har vinteren kommet. Kommet for å bli? Jeg er redd for det….
Vi var på hytta i helgen, og der har det vært snø en uke allerede. Det overrasket meg ikke så veldig mye, hytta ligger jo høyere enn her hvor vi bor.
Det lå rundt ti cm på bakken, men vi klarte fint å gå en tur i terrenget. Vanligvis er det is under snøen slik at det blir glatt og lite forutsigbart å gå på stiene, men slik var det ikke nå, det var bare snø.
Noen steder kan vannlileblader skimtes under isen.
Istapper pryder fjellsiden. Vakkert!
Vi reiste hjem igjen i går, og da var det bart her. Det kom litt snø i går kveld, det er varslet en del snø fremover, men jeg tror ikke helt på det. Vil ikke tro, er vel rettere å si. Men i dag skal jeg få erfare at værmeldingen ikke slår feil.
Det snør når jeg går ut på min morgentur, og det som først slår meg, er at det er så lyst! Skjønner jo at jeg kan takke snøen for noe av det, i tillegg har vi jo stilt klokka en time tilbake. Den er jo allerede åtte gammel tid!
Jeg går opp i skogen, og jeg er spent på om noen har vært der før meg i dag. Vel, jeg er ikke den første, men det er bare en hundeeier som har gått foran meg, og bakken er så godt som urørt.
Det ligger rundt fem cm i lysløypa. Det er alltid spennende å gå her når nysnøen ligger på bakken. Snart forsvinner de andre sporene, og jeg er spent på hva som møter meg av spor og dyr. En rev? En hare? Eller rådyr?
Det er mest sannsynlig at jeg ser rådyrspor, og er jeg heldig, vil jeg også se rådyr. Det er bare noen dager siden jeg så tre rådyr her oppe. Men i dag, ser jeg ikke noe, verken spor eller dyr. Kanskje dyrene tar det med ro i dag?
Langs lysløypa er det kanadagullris. Snøen legger seg på de visne blomstene.
Selv om snøen er lett, blir byrden tung, og planten bøyer seg mot bakken.
Bjørkene har fortsatt sin gule høstdrakt, det er også andre trær som slett ikke vil ha vinter allerede nå. De står der, og i ren trass er de fortsatt kledd i grønt. De er på ingen måte klare for en vinter med mye snø…
Jeg forlater lysløypa og tar en sti hjemover igjen. Her møter jeg flere trær som har mistet alle bladene sine, kun ett og annet henger igjen her og der. De klamrer seg fast.
Men furutræne beholder sine nåler, i alle fall de fleste av dem.
Så plutselig er jeg hjemme igjen. Rådyrspor forteller at de allerede har vært på besøk. Hadde jeg holdt meg hjemme, hadde jeg kanskje sett dem!
Det snør hele tiden, og jeg tror nok vinteren har kommet for å bli denne gangen – selv om vi ikke er kommet inn i november ennå. Men på fredag denne uken skal jeg møte sommeren igjen! Gleder meg!
Jeg lager min egen kyllingsuppe, og jeg liker den hot. Hvis du vil lage den, kan du egentlig lage den så hot du selv vil. Jeg lager alltid store porsjoner, da slipper jeg lage middag hver dag! Jeg tenker dagens porsjon er nok til seks personer.
Et veldig godt og meningsfylt uttrykk, tenker jeg. Jeg tenker vi selv er ansvarlige for hvordan dagen vår skal bli. Joda, jeg er selvfølgelig klar over at vi har ulike utgangspunkt, at det ikke er alle som hele tiden ser så mye positivt i det livet de lever. Dette kan skyldes sykdom, psykiske problemer, mange bekymringer eller helt andre ting.
Men jeg tenker at alle kan lage seg en så god dag, eller i alle fall en så god dag som mulig.
Det skal jeg gjøre i dag! Men hva er en god dag for meg?
En god dag skal for meg starte med fysisk aktivitet, og det blir en morgentur.
En tidlig morgentur.
Er jeg heldig, får jeg også med meg en soloppgang. Men værmeldingen for i dag og dagene fremover lover ikke så mye sol, akkurat. Da får jeg heller glede meg over at det ikke er meldt snø!
En god dag er også å kose meg med en god frokost, litt TV- titting, sosiale medier og strikking. Akkurat nå strikker jeg sokker jeg skal gi til en venninne som fryser på føttene.
Jeg trener styrke to ganger i uka, og tirsdag blir en av ukens treningsdager.
Gleder meg ikke så veldig mye til det, men du hvor deilig det er å stå i dusjen etterpå! For å oppnå den gleden og tilfredsstillelsen, må jeg jo trene først!
En god dag er også god mat. Har nevnt frokosten allerede, og i dag skal jeg lage kyllingsuppe.
Koser meg med matlagingen, det gjør også dagen min god.
Å glede noen andre, betyr også mye for meg.
Hva kan jeg gjøre da? Jeg kan sende noen en hyggelig melding, jeg kan også gi noen en liten oppmerksomhet. En blomsterbukett, kanskje? Jeg har en nabo som har vært syk, og som sikkert ville bli glad for en oppmuntring. Må bare sjekke om de er hjemme først.
Tenker dette blir en god dag, jeg! Jeg vil nok oppleve at jeg har laget meg en god dag når denne dagen er over!
Det er fredag, det er meldt snø i høyden i morgen, og jeg tenker dette kan bli den siste turen før snøen kommer. Jeg liker jo ikke snøen, så i dag må jeg bare nyte den snøfrie tilværelsen.
Jeg går først opp i Hundremeterskogen.
Det rasler i det tørre løvet når jeg går oppover. Mye brunt, noe grønt,
Men innimellom alt det tørre løvet er det også noe som fortsatt er knallgrønt. Hasselblader og gress.
Hundremeterskogen imponerer meg med sine flotte ranke stammer. Innimellom er det noen trær som virkelig skiller seg ut, det er gjerne bjørker, og stammene har en temmelig stor omkrets. Svære flotte bjørker.
Stammene er vakre, i sine fargetoner i hvitt, grått og svart, iblandet noe grønn lav.
Furustammene er flotte, de også.
Når jeg nærmer meg Dragomsteinen, dukker blodstorknebben opp. Denne planten får de fineste rødfarger om høsten.
Jeg krysser den blåmerkede løypa til Knabben og går i retning gapahuken. Vel, det er ikke lenger noen gapahuk der. Hadde vært fint om det hadde blitt satt opp en ny gapahuk her oppe. Hadde vært et fint turmål for barnefamilier.
Jeg tar av fra stien og går stien rett oppover mot Vesleknabben.
Like ved stien vokser et lite eiketre. Disse burde det jo ha vært mange av i Eiker, men det er det ikke. Opprinnelsen til Eiker trenger jo ikke ha noe med eik å gjøre. En teori er at navnet kommer av ordet eikre, en dyrket åkerteig.
Det er temmelig bratt oppover her!
Omtrent halvveis oppe kommer jeg inn på den blåmerkede løypa, og her er det tau som er til god hjelp, både for liten og stor.
Her møter jeg ei lita jente, fire år gammel, og hun har gått helt til toppen sammen med mammaen sin. Dette gjorde hun også i fjor. Skikkelig sprekt, synes jeg.
Det er mye fint å se på bakken. Her en lav som heter vanlig papirlav. Et merkelig navn, synes jeg, men jeg leser på Google at den er tynn som papir. Dekorativt er den alle fall!
Like før jeg kommer opp til Vesleknabben, ser jeg dette flotte eksemplaret av en skjellpiggsopp. Dette er ikke noen matsopp, men jeg vet noen lager soyasaus av den. Kunne ha vært artig å prøve det en gang!
Jeg må jo bare ta et bile fra Vesleknabben. Flott utsikt mot Drammen og fjorden.
Her oppe blåser det noe helt forferdelig, og jeg er glad jeg har hette på anorakken. Det er en isende vind som lover at snøen kan komme når som helst.
Nesten oppe på Knabben nå!
Jeg må jo ta et bilde herfra også! Jeg hadde egentlig tenkt å ta den ytterste stien opp, den som går oppover på utsiden av Vesleknabben og kommer opp ytterst på Vesleknabben. Men i dette vindværet tenke jeg det var tryggest og mest behagelig å gå en av se sikre rutene.
Jeg forlater Knabben og går ned mot Tjernsøyet, et lite tjern som Willy gjorde kjent for meg. Det ligger nedenfor Knabben, og på vei hit går jeg skauleis. Skauleis er et begrep fra Nedre Eiker, hadde ikke hørt ordet før jeg, og det betyr at man går utenfor en sti. Jeg går gjennom et hogstfelt, og her er det mye tyttebær, eller retter sagt svære mengder av tyttebær! Store, flotte, plukkeklare tyttebær. Det er også mye krekling her. Dette er bær jeg ikke plukker, men jeg vet at man kan lage dram av dem!
Tjernsøyet, et tjern ikke så mange vet hvor er. Det knaser når jeg går på myra her, den er delvis frossen. Vinteren er nær…..
Turen går nå videre ned mot Svarttejern. Det er to og et halvt år siden jeg gikk her, og den gangen var det mange brukne trær som lå over stien.
På denne stien møter jeg denne fargeklatten, nydelige lønneblader.
Svarttjern. Et populært turmål for oss da guttene våre var små. Lenge siden det…..
Etter Svarttjern setter jeg kursen ned mot Stenseth, og snart er jeg på Batteriet. Det er blitt så fint her etter det ble fjernet trær og kratt her. Tusen takk til den eller de som tok denne jobben!
Vakker utsikt fra Batteriet.
Og her, snart hjemme igjen! En flott tur, 8,5 kilometer – uten snø! Herlig!
