Det er torsdag morgen, soloppgangen er helt fantastisk.
Dette er dagen da vi skal til Tromsø. Har nesten ikke gledet meg, så å si alt av ferieturer er blitt avlyst av en eller annen grunn de siste årene, og nå er smitten veldig høy i Tromsø. Vi har vurdert ikke å reise, men så bestemte vi oss- vi reiser uansett.
Nå er altså dagen kommet. Vi tar buss til Drammen og flytoget til Gardermoen. Munnbindet er på hele tiden, hos meg, i alle fall, litt uvant, men helt greit. Det er jo en stund siden jeg brukte det.
Det er noe helt spesielt å være på Gardermoen. Der sitter pengene løst, det er alltid starten på en ferie, kort eller lang. Vi tar lunchen her, og unner oss et glass rødvin selv midt på dagen. Taxfreebutikken må vi gå forbi, dette er faktisk første gang jeg ikke er der, og det er også første gang jeg flyr innenlands. Tenk det!
Klokka halv ett går flyet. Det snør ved adgang, alt er grått. Men så fort vi kommer over skylaget, skinner sola. Bak skyene er himmelen alltid blå, er det noe som heter. Noen ganger ser vi ned på fjellene under oss, men jeg vet ikke hvor vi er. Noe jeg alltid savner på fly, er en liten skjerm der vi kan følge med på hvor vi til enhver tid er. Tenk så fint det hadde vært! Full oversikt samtidig som geografikunnskapene ville øke!
Snart starter innflygningen til Tromsø. Vi ser sjø, øyer og masser av høye fjell. Det er snø på toppene. Månen er også synlig, sola ser vi ikke.
Jeg er ganske imponert over hvor gode bildene blir tatt gjennom et vindu fra flyet- med min mobiltelefon. Det blir fort mørkt her, og når vi lander er ikke klokka mer enn ti på halv tre.
Jeg har aldri opplevd mørketiden før, og kalenderen sier den inntrer her først om en uke, men det er langt mørkere her enn det det er hjemme. Når vi går ut fra hotellet litt over tre, er det helt mørkt.
Siden vi skal være her i tre dager, har vi valgt et rom med god plass. Vi bor på Scandic Grand hotell, sentralt i Storgata.
Vi tar en liten tur ut, handler litt og koser oss på rommet før vi spiser middag. Kvelden tilbringer vi på hotellet, og vi gleder oss til å bli bedre kjent i byen i morgen.
11.11.21 Det er fredag, og klokka er rundt halv fem når vi kommer opp til hytta, og det er nesten mørkt allerede.
Det er tre grader når vi kommer, både ute og inne, og da gjelder følgende arbeidsdeling: Trond fyrer opp i ovnene, jeg pakker ut. I dag tenner vi også gassovnen, og når dette er gjort, setter vi oss foran peisovnen med en øl og en akevitt.
Etter er en time er det sytten grader inne, og ikke lenge etter er det godt over tyve. Vi er så glad for at vi byttet ut en peis som ikke fungerte, samt en gammel jøtulovn med en stor klebersteinsovn med glassdør. Dette gjorde vi for ti år siden, og nå blir hytta fort varm. Ønsker vi at det skal gå enda fortere, bruker vi gassovnen i tillegg.
Lørdag er jeg tidlig oppe, og nyter min kaffekopp og mine stearinlys. Life is beautiful!
Det har snødd i natt, men ikke mye. Det er tåke og yr i lufta. Men vi må bare gå en tur- kan ikke sitte inne hele dagen. Sist helg var det mange islagte partier i stiene, og nå er de skjult av snø… Vi velger derfor å gå på bilvei selv om det ikke er særlig spennende. Men med dagens vær tenker vi at det viktigste er å komme seg ut.
Vi tar en rundtur på syv kilometer, og etter et par kilometer tar vi en tur inn i skogen for å plukke med oss litt sopp. Det er tid for traktkantarell, og når vi først finner dem, er de overalt. Soppen skal vi ha som tilbehør til middagen i kveld.
Naturen byr ikke på det store fargespekteret i dag, men mose er veldig dekorativt. Det er også avblomstret geitrams. Det gjelder bare å legge merke til det!
Vi treffer ikke noen andre som er ute på tur, men etter hvert ser vi spor i veien og ser at noen har vært ute før oss. Det er tydelig at Amalies aveny er en populær turvei.
Jeg må jo ta noen bilder ved vannet dag også. Tåken gir en helt spesiell stemning.
Hjemme igjen begynner tåken å lette litt, vi ser i alle fall de nærmeste trærne.
Etter nesten to timer ute er det deilig å komme inn i varmen igjen, og litt senere, før fotballkampen, kan vi nyte en bedre middag.
Nå satser vi på at Norge vinner kampen mot Latvia! Ha en fin lørdagskveld!
Det er onsdag, og jeg er klar for tur nummer 150 til Knabben. Det er sol idag, men det er ganske glatt, spesielt må jeg være obs når jeg tråkker på sleipe røtter i stien. Dem er det mange av!
Da jeg gikk på skolen, lærte vi en sang om alle månedene. Det var en egen melodi til hvert vers, og de flere var muntre melodier med hyggelige tekster – helt til vi kom til november. Da var det er trist melodi med følgende tekst:
Det stemmer i alle fall ikke i dag! Knallblå himmel, men kanskje ikke fullt så mange farger som tidligere på høsten. Mye er brunt, noe er grønt, noe er også grått, men fortsatt er det litt rødt her og der hvis man bare følger med.
Jeg har mange ulike veier jeg går opp til Knabben, og på dagens andre og siste tur, legger jeg turen om Vesleknabben. Det er favoritturen min, synes det er så koselig å stikke innom der på vei opp. Vel oppe er det en fantastisk flott utsikt. Det hvite feltet på bildet vitner om at den isen på Solbergbanen er klar til å ta imot de skøyeglade. Jeg er ikke blant dem, får vondt i anklene så fort jeg tar på meg skøytene, jeg! Men jeg blir gjerne med når Leon skal gå på skøyter, og snart skal vel også Tilia prøve seg.
Her, på Vesleknabben, er det ei flott furu. Jeg ser ofte bilder av furuer fra Finnemarka, og da kan jeg ta med noen bilder jeg også. Den første befinner seg altså på Vesleknabben, den neste på vei opp mot Knabben, og de tredje oppe på Knabben.
Det er utrolig å se roten på den siste furuen. Den strekker seg langt bortover fjellet.
På Knabben er jo utsikten også fantastisk bra. Men utsikten er helt spesiell når det er tåke nede i dalen. Det opplevde jeg i går, og jeg må bare ta med noen bilder også fra den turen.
Det er vanskelig å si at november er trist og grå på dager som denne!
Nå er mitt treningsmål for 2021 i boks. Jeg startet med et mål på 30 turer, endret raskt målet til 150. Jeg har gått hit i sol og regn, i snø og tåke, morgen og kveld, og har hatt mange fantastiske opplevelser.
Nytt mål er klart, og det er 120 turer til Nerdammen. Det vil si tre ganger i uken de ukene jeg er hjemme, og det må skje på hverdager da jeg ofte er på hytta i helgene. Jeg gleder meg til flotte naturopplevelser på fineste Nerdammen, og når jeg først har kommet hit opp, vil jeg nok ofte gå lenger innover i marka,
Jeg vil gå hjemmefra, så det blir en tur på nesten ti kilometer tur retur.
Er det noen som har lyst til å gå sammen med meg, er det bare å ta kontakt. Jeg avslutter dagens bloggpost med noen bilder fra Nerdammen.
Det er fredag, og egentlig skulle jeg ha vært på Tenerife nå, denne uken og neste, men slik ble det altså ikke. Planene lå klare også for helgene fremover, og vi hadde ikke tenkt oss til hytta før i romjula. Derfor pyntet jeg til jul da vi var her for 14 dager siden.
Men planer er planer, plutselig ble de forandret, og det gir oss flere hyttehelger. Deilig det også!
Vi kommer opp i halv femtiden, og det blir fort mørkt. Vi tar en tur bort til nabohytta og tenner i ovnene der også – da blir det litt varmt til Hanne og Sigurd Ole kommer opp. Vi gjør det alltid slik; den som først kommer opp, tenner opp i alle ovnene.
Vi nyter fredagskvelden, tenner lys, sitter foran peisovnen men et stort og et lite glass drikke. Rund oss sitter nissene og holder oss med selskap.
Etter en god nattts søvn står vi tidlig opp, Trond skal på jakt, og jeg vil nyte litt tid i sofaen før jeg skal gå tur med Hanne. Jeg sjekker nyheter mens jeg nyter frokost, kaffe og stearinlys.
Litt over ti er vi klare for tur. Vi går via Ivarsbu til Øyangen. Det er islagte partier noen steder, så det gjelder å følge med på stien i tillegg til å nyte naturen som omgir oss. Det er mildt i dag, og sola kommer også frem etter hvert.
Det første bildet tar jeg ved Ivarsbu, og de neste ved Svarttjern. Her går vi på fiskestien langs vannet helt til vi kommer til bekken som binder Svarttjern sammen med Taraldtjern. Synes det er så fint å gå på slike fiskestier.
Det er mange fine teltplasser langs vannet, og de aller fleste er flinke til å ta med søppel hjem. i dag finner vi en ølboks og en flaske, og Hanne tar ansvar og tar det med hjem.
Vi går innom hytta ved Taraldtjern, også denne gangen tenker jeg på hvor fint det hadde vært å våkne her, gå ut på den lille terrassen, og så ta et morgenbad. Vi kunne til og med tatt et bad på en dag som denne, men da hadde det vært veldig fint å ha en badstue å tre inn i etterpå. Det hadde vært herlig, det!
Jeg tar et siste bilde av Taraldtjern før vi går videre til Øyangen.
Myrene er så vidt blitt frosne, og det knaser så fint når vi kryssser dem. Langs stien er det gress med et tynt lag av rim, og det er kvitkrull i rød mose. Vakkert!
Ved Øyangen går vi rett til bålplassen vår. Så langt har vi ikke sett et eneste menneske, og bålpassen er heller ikke opptatt. Vi synes det er rart at det bare er vi som er ute på denne flotte dagen, men før tanken er tenkt ferdig, ser vi et par på den andre siden vannet. Vi startet jo tidlig i dag også, og det kan jo hende at andre vil nyte hyttemorgenen litt lenger å enn det vi har gjort i dag.
I dag har vi med oss kaffe og litt sjokolade som nytes mens vi ser på flammene I bålet vårt. Tror aldri jeg blir lei av å se på flammer, det er både beroligende og fascinerende.
Øyangen er en av mine favorittplasser, og i dag er det ekstra fint. Vannet er blikk stille, trær og berg speiles i vannet.
Vi går videre mot minnesteinen, og nå skyer det til. Sola trenger så vidt igjennom og skaper en flott stemning.
Ved minnesteinen pleier vi gå rett ned til Omholtsetra eller til Fjellseterlia. Det er også mulig å ta til høyre her, og det gjør vi idag. Vi får da en litt lengre tur, vi kommer inn på skiløypa, og etter en stund kommer vi til Grønnlivann. Her velger vi å gå langs vannet, og plutselig er vi i Fjellseterlia. Her slår vi av en hyggelig prat med et par som sitter og koser seg ved bålpanna. Etter dette tar vi raskeste veien tilbake til hytta, og kan da slå fast at turen var på 10,5 kilometer.
Vi har hatt fint vær på hele turen, men når vi kommer tilbake til Støle, skyer det til mer og mer, og innen kvelden kommer, er det kommet litt snø.
Trond og jeg pleier hvert år å invitere til rakfisk i november, men dette året trodde vi ikke vi ville få det til siden vi alle helgene var opptatt med andre aktiviteter, dvs jeg var opptatt med andre ting. Men slik ble det jo ikke, og vi kan derfor invitere til rakfisklag i kveld,
Jeg koser meg med forberedelsene, tenner lys og fakkel, og klokka seks er vi klare til å ta imot Hanne og Sigurd Ole. Solveig er hjemme Asker, og kan ikke være med denne gangen. Vi har en hyggelig kveld på Cabanna del Støle, og både Hanne og jeg tenker at dette er et helt brukbart alternativ til en tapaskveld på terrassen i Los Cristianos.
Nå skulle jeg egentlig ha sittet på terrassen på Hollywood Mirage og sett utover Los Cristianos, lettkledd, med rødvin i glasset og tapas på bordet. Men slik ble det ikke denne gangen, og da får jeg bare glede meg til et to ukers opphold november 2022.
Men det er ikke verst å være hjemme, heller! Nydelig turvær, og Trond og jeg bestemmer oss for å ta en lengre tur i dag. Vi starter klokka halv tolv, tar med mat og vann, gassbrenner, sjokolade og lykter i tilfelle vi skulle trenge det.
Vi går først opp til Stenseth, og jeg må selvfølgelig ta et bilde på Batteriet. Utsikten er vakker, men jeg ser det begynner å gro litt igjen her oppe. Furuene blir høyere, og løvtrærne popper opp.
Må også ta noen bilder av de vakre høstfargene. Blodstorknebben er vakker både i blomst og med rødfargede blader om høsten, mens andre planter er vakre uten rødfargen. Løv som ligger på bakken er også dekorativt!
I Jupiterveien treffer vi en tidligere nabo, Bitte (Wenche), og slår av en koselig prat med henne. Vi bodde i Jupiterveien et par år på midten av åttitallet. Alltid hyggelig å treffe kjente på Stenseth! En liten stopp er også en pust i bakken for meg. Det er mange høydemeter som venter meg på denne turen!
Vi går videre, opp til Uranusveien, ser bort på huset der vi bodde i fjorten år. Tenker tilbake på gode år på Stenseth, både som beboer og senere som ansatt ved Stenseth skole. I enden av Uranusveien ser vi at Susan har forberedt Halloween, gresskar og pynt står klart ved inngangen.
Turen går videre opp til Nydammen. Trond stopper opp, kjenner meg så godt at han vet det er tid for å ta flere bilder.
Etter Nydamnen er det oppoverbakker, i flere kilometer. Vi går langs en sti med flotte grantrær, de er rett og slett majestetiske der de står. Jeg synes de er så vakre at jeg bare må ta et bilde.
Neste fotostopp er ved Lampetjern. Det er fint her oppe, men det er trist å se at tjernet gror mer og mer igjen.
Ved enden av Lampetjern har vi to muligheter, vi kan gå bilveien opp til Solbergvann, eller vi kan gå en sti deler av veien. Vi liker jo best å gå i skogen, på sti, så vi velger dette alternativet. Det eneste aberet er at det er krevende stigninger her. Bilveien er mer svingete og ikke så bratt- men mye kjedeligere, synes vi.
Etter å ha gått en stund, kommer vi til en hytte. Den ligger ikke akkurat sentralt plassert, men den har sin sjarm, og slipper i alle fall innsyn fra naboer!
Men det er ennå langt igjen opp til Solbergvann der vi har planlagt å ta en rast. Det går oppover og oppover, pulsen stiger, og svetten renner, men endelig er vi oppe i hogstfeltet der vi går litt bortover før vi går litt nedover mot Eknessetra.
Ved Eknessetra kommer vi inn på bilveien igjen, og da er det rene parademarsjen frem til Solbergvann. Vel, det er jo et stykke igjen, da, litt oppover også, men det oppleves veldig greit å gå den siste strekningen.
Vel fremme ved Solbergvann ser vi etter en rasteplass. Vi har samlet litt ved allerede, og vi finner en egnet plass nede ved vannet. Trond finner stein som kan gi ly for vinden, og han lager et bål mens jeg leter etter mer ved. Det er en hytte like ved bålplassen vår, og det er en vedbod der jeg lett kan forsyne meg, men jeg gjør selvfølgelig ikke det. Jeg brekker tørre grener av trær i nærheten, og det funker veldig bra, det. Vi får god fyr på bålet og koser oss med pizzasnurrer på grillspyd, kaffe og litt sjokolade. Livet er godt!
Etter en god rast, pakker vi sammen og går videre. Heretter er det omtrent bare bortover- og nedoverbakker. Herlig!
Vi følger nå bilveien til vi skal ta av til Solbergsetra. Rart å gå her på denne tiden- har gått her bare tre ganger tidligere, pleier nemlig å gå på ski her, ikke på beina. Vi går ned til Solbergsetra, tar et bilde her, før vi går ned mot Mellomdammen.
Like etter Solbergsetra skal vi krysse en bekk, og det er mye vann her i dag. Jeg føler meg ikke helt trygg når jeg går ut på den smale broa, er redd for at det skal være glatt, men det går helt fint.
Det er nå ikke langt ned til Mellomdammen, og her nede er det bare så vakkert!
Mellondammen ligger der så stille, mens det er litt mer urolig vann på Nerdammen. Ikke mindre vakkert for det! Dette området elsker jeg, jeg synes bare det er så fint her oppe!
Det er flere steder der man kan slå leir her, i telt eller hengekøye, og snart kommer vi til et sted der jeg gjerne vil tilbringe en kveld og en natt i hengekøye. Det skal jeg også, før eller senere!
Jeg tar noen siste bilder av Nerdammen før vi starter på den siste etappen på hjemveien.
Det begynner å bli mørkt nå, vi trenger ikke lyktene, men vi er nøye med å gå helt i kanten på venstre side – det kommer jo biler på veien nedover.
Etter nitten og en halv kilometer er vi hjemme igjen! Dette er en flott tur jeg kan anbefale, og man kan starte både i Solbergelva, på Stenseth eller på Bjørkedokk. Vi brukte ca fem og en halv time, inklusiv en god matpause.
29.10.21 Jeg våkner til en grå morgen, ikke noen soloppgang denne dagen, men stemningsfullt allikevel.
Denne uken har det vært lite aktivitet på meg. De to første dagene var jeg hos søsteren min, på onsdag brukte jeg dagen på huslige sysler som vask av leilighet, vask av klær og brødbkast. Det ble en tur til Knabben, men noe mer rakk jeg ikke den dagen. I går hadde jeg Tilia, det yngste barnebarnet, på besøk, så da ble det bare en tur til lekeplass og en tur på senteret.
Men i dag har jeg ikke noe jeg må gjøre. Hele dagen til min disposisjon! Jeg koser meg først med frokost og en kopp kaffe. Tenner lys og nyter en stille morgenstund.
Klokka ni er jeg klar, det er blitt lyst, og sola kan skimtes bak skyene.
Jeg går først mot Knabben. Bjørnebær vokser langs stien, bladene har vært flotte denne høsten, og de pryder fortsatt naturen med sine nydelige farger. Blåveisbladene har ikke antydning av høstfarger, og ellers ligger det mye vissent løv på stien. Det gir en helt spesiell lyd å vasse i tørst vissent løv. Swish swash, swish swash.
Noen steder er det også mose i stien, grønn dekorativ mose som fanger mitt øye.
På vei opp til Knabben har jeg lagt igjen noen skatter som ønsker meg velkommen etter hvert som jeg når nye milepæler. Dessverre er flere blitt ødelagt, det er nok ikke alle som liker smilefjes, steinrøyser eller hjerter. Men det som er fint med slike steinbygde skatter, er at det bare er å bygge dem opp igjen!
Vel oppe på Knabben prøver sola å trenge gjennom skylaget, men den lykkes ikke helt. Det gjør ikke noe, tenker det er vel så fint når det ikke er blå himmel og full sol. Mer dramatisk, på en måte.
Hvor skal jeg gå nå? Klokka er jo bare halv ti. Jeg bestemmer meg for å gå ned igjen for så å gå opp en gang til! Denne gangen går jeg opp Kjevlingen. Må jo ha litt variasjon!
På vei opp passerer jeg Ulverud klatrepark. Blir alltid fascinert av fjellet her.
På Knabben er utsikten like dramatisk som det den var for snart en time siden. Det er tydelig at solstrålene forsøker å trenge gjennom.
Jeg går Kjevlingen ned igjen, og bestemmer meg for å forlenge turen enda en gang. Jeg tenker: Hvorfor ikke gå til Nerdammen? Jeg går via Vasshella. Forventer å se et vakkert lite tjern, men det viser seg at vannet er tappet ned igjen, og tilbake er bare bunnen med stein og fjell.
Når jeg ser selveste Vasshella, går tankene til sopp. Synes den ligner en steinsopp, jeg!
Jeg vil i dag teste ut en sti jeg ikke har gått før. Først må jeg komme meg inn på den blåmerkede stien som går fra Lunnerplassen til Aslakkane. Jeg følger først en sti fra Vasshella, men skjønner ganske snart at jeg må gå det jeg har skjønt heter skauleis, et uttrykk typisk for distriktet her, tror jeg. Jeg hadde i alle fall ikke hørt det før.
Distansen er lenger enn det jeg hadde sett for meg, men snart er jeg inne på den blåmerkede stien. Jeg finner krysset der jeg skal ta av, og begynner på oppstigningen til Nerdammen.
Men det tar ikke lang tid før stien blir borte for meg. Jeg ser den på kartet, kan se meg selv midt på stien, men det er bare det at stien bare er på kartet, ikke der jeg går! Men det gjør ikke noe, jeg vet hvor jeg er, og jeg vet hvor jeg skal, så da får jeg bare gå skauleis, da! Stien er altså borte, men jeg finner noe som er enda bedre. Jeg finner einerbær! Har tidligere i år funnet lite bær, og de jeg har funnet, har vært grønne. Disse er helt perfekte, jeg plukker dem, og legger dem i en plastpose. Nålene er skikkelig ekle, det stikker ordentlig, men premien er godt krydder til viltkjøttet.
Litt lenger opp finner jeg også piggsopp. Den er fin og uten mark, så den blir også med meg videre.
Jeg satser på å komme opp til hogstfeltet der jeg har gått flere ganger tidligere. Like før hogstfeltet ser jeg denne steinen. Den er kjempesvær, og det ser ut som om den er plassert -av en kjempe- oppå en liten steinsokkel.
Jeg krysser hogstfeltet, det er myrlendt her, og fargene er vakre. Vakre bruntoner.
Jeg går gjennom et lite skogholt før jeg kommer til Solbergelva som har sitt utspring i Nerdammen.
Jeg følger elva oppover og kommer snart til Flatdammen. Den ligger der like vakker og stille, slik den pleier.
Jeg krysser elva her, og begir meg til bilveien. Det er nå like før sola trenger gjennom skylaget.
Jeg angrer nå litt på at jeg ikke har tatt med meg mat, men jeg hadde jo ikke tenkt jeg skulle gå så langt! Heldigvis har jeg en vannflaske, og vann smaker utrolig godt på tur!
Det korteste alternativet nå er å ta bilveien opp til Nerdammen og så gå veien ned igjen. Men så er det Gravningen, da! Det er jo så fint der! Jeg lar meg styre av følelser, og tar en tur bortom Gravningen. Når jeg kommer dit, har sola trengt igjennom, og sollyset gir en helt spesiell effekt.
Når jeg først har kommet så langt, må også bortom den nye turisthytta. Hvor langt har arbeidet kommet nå?
Utenpå er mye ferdig, men inni er det mye som gjenstår. Tror denne hytta blir kjempefin, jeg!
Jeg snur, og på veien mot demningen går jeg forbi mitt favorittanneks. Et slikt anneks kinne jeg ha tenkt å ha på hytta!
Plutselig kommer sola tilbake igjen, og jeg må ta enda et bilde før jeg når demningen.
Ved demningen henger gradestokken, og den viser syv varmegrader. Ikke verst det til å være i slutten av oktober!
Det gamle damhuset er under rehabilitering, og når denne er ferdig, vil også dette være en turisthytte. Må være helt fantastisk å ligge her og våkne opp til en soloppgang. Veien er kort til et forfriskende morgenbad!
Må naturlig nok ta enda noen bilder før jeg begir meg på hjemveien.
Tanken nå er nå å ta bilveien nedover, men hva med en tredje tur til Knabben i dag? Det er jo ganske sprøtt, da, men jeg gjør det allikevel. Jeg følger bilveien med til Eggebekk, og kartet viser at jeg kan ta til høyre her, krysse elva og gå forbi de to hyttene som ligger inne i skogen her.
Jeg velger denne ruta, og går forbi to koselige hyttetun, følger en liten sti forbi det siste hyttetunet, og planen er nå å gå skauleis til jeg kommer inn på en sti jeg har gått tidligere. Den går nedenfor Hoggsfjell, men den er ikke merket av på kartet.
Det tar ikke lang tid før jeg kommer til stien, og jeg følger denne til jeg kommer inn på den blåmerkede stien som går fra Lunnerplassen til Aslakkane. Denne stien er jo tydelig og fin, rart at den ikke er å finne på kartet.
Det er første gang jeg går denne stien denne veien, jeg pleier å gå opp denne stien, fra. den blåmerkede løypa og opp til Flatdammen. Den forsvinner rett nok i det hogsrfeltet jeg har nevnt tidligere, men da er det ikke langt igjen til Flatdammen. Det er lettere å se hvor denne stien starter nå, det er nemlig satt opp en liten steinrøys ved stien der man skal ta av.
Når jeg kommer til krysset, tar jeg til høyre og følger stien opp til Aslakkane.
På vei ned fra Aslakkane passerer jeg denne fine myra. Når jeg ser slike myrer, tenker jeg alltid at det kan komme en elg over myra, men jeg har aldri sett en elg på en myr. Rart hvordan tankene kan komme, helt uten rot i virkeligheten
Hvis du fortsatt henger med, dette er jo en lang tur og en lang bloggpost, kan jeg fortelle deg at jeg nærmer meg slutten. Sola kommer nå delvis frem igjen, jeg har ikke mer drikke, og jeg er sulten, men jeg nærmer meg Knabben for tredje gang i dag.
Tilbake på Knabben! Fint nå også.
Jeg er hjemme igjen klokka kvart på tre, nesten seks timer etter at jeg startet. Jeg har tilbakelagt seksten kilometer, og er veldig godt fornøyd med egen innsats. En kjempefin tur!
Jeg står opp til en kald morgen, null grader, is på et par vannpytter, men sol som gir landskapet et helt spesielt morgenlys.
Trond har stått opp allerede, han skal på post, men jeg blir ikke med enn dagen. Mye mer fristende å nyte en morgen foran peisen, og gå tur etterpå.
Hanne og jeg starter klokka elleve, og dagens turmål er Høgstøle. Vi velger den ruta som gir områdets beste utsikt. Det er ikke så mange som går der, ikke mange som kjenner til stien, heller, men jeg kan jo prøve å forklare hvordan du skal komme opp dit.
Du går først til den nye demningen ved Vesle Stølevann. Så går du bilveien mot parkeringsplassen, men du tar raskt av til venstre. Gå bilveien opp til svingen, og der går det av en sti til venstre. Du følger denne et lite stykke, til du kommer til steinen på bildet. Her går en liten sti av til høyre, og det er denne du skal ta. Kommer du til stien som går opp til hytta som ligger her, har du gått litt for langt.
Stien går oppover på høyre side av steinen.
Stien du skal følge, er bratt, men det gjør også at du fort kommer opp i høyden. Du vil nok merke at pulsen stiger i takt med høydemeterne! Når du kommer opp i høyden, ser du et skilt som det står Stølefjell på. Vil du oppleve den flotteste utsikten, går du ikke hit, du går rett frem.
Snart kommer du til en liten hytte, og her er det best om du går utenom tunet. Du finner stien igjen på den andre siden. Stien er ikke like lett å se hele tiden, men mister du den, er det greit å vite at den ligger langt ute på kanten.
Det er noen få steinrøyser som viser vei, og Hanne og jeg lager et par i dag også.
Utsikten her oppe er helt fantastisk, og vi følger ryggen bortover helt til vi kommer inn på den blåmerkede stien som går opp fra Ivarsbu.
Hanne og jeg følger nå den blåmerkede stien innover mot Høgstøle. Jeg har alltid likt å gå innover her, både i og utenfor stien. Det er så mye fjell at det er lett å gå overalt, og det er små tjern både her og der.
Morgensolen forsvant med morgenen, men det er utrolig klart i dag, og snart kommer vi til toppen. Her er det bare å nyte utsikten! Bildene kommer ikke til sin rett, men de gir et visst inntrykk. Vi ser Gaustatoppen, Jonskuten og Oslofjorden, bare for å nevne noe.
Gaustatoppen midt i bildet, Jonsknuten utenfor bildet på Høyre side.Utsikt mot Kongsberg Oslofjorden i horisonten
Ser vi mot Hvittingfoss og hyttefeltene, har himmelen et rosa skjær. Det er nesten som om det skulle ha vært en soloppgang. Vakkert!
Vi forlater toppen og tar den rødmerkede skiløypa ned igjen til Støle. Men før vi kommer så langt, må vi finne en fin plass å ta dagens lunsj. Vi velger å raste ved et lite tjern, og der er det også en bålplass fra før. Ved har vi i sekken, og snart brenner det godt.
Vi tenker begge at en tur uten bål ikke er det samme som en tur med bål. Tenner vi et bål, vil turen bli spesiell, og vi vil kunne skille den fra andre turer. «Ja, det husker jeg. Det var den turen der vi tente bål ved det lille tjernet på vei ned fra Høgstøle….»
Dagens tur blir helt ekstra spesiell, Hanne har nemlig en liten overraskelse på lur. Ut av sekken kommer en liten flaske og to små trekrus. Akevitt på tur! Det er bra, det! Selvsagt er det ikke bra med mye akevitt, men en liten smak, er bare helt toppers!
Mens vi sitter der, kommer det en gjeng mannfolk forbi. De skal også opp til toppen, men går altså ikke samme vei som oss. Utover dette, har vi ikke sett et eneste menneske.
Etter at vi har spist og tatt en liten klunk til, pakker vi sammen og slukker bålet.
Vel hjemme på hytta igjen, har sola kommet tilbake.
Hanne og jeg vil anbefale alle å ta denne turen. Det er ikke noen lang tur, heller ikke noen krevende tur. Det er det vi kaller kortreist lykke.
Jeg står opp kvart over syv, og kan nyte en flott soloppgang. Hadde jeg stått opp en en halv time senere, hadde jeg ikke sett noen soloppgang. Både soloppganger og solnedganger er i aller høyeste grad det jeg vil kalle forbigående fenomener som må nytes i det rette øyeblikket.
Dagens oppgaver er ulike høstsysler. Det første jeg gjør er å plukke furukongler. De skal ligge til tørk slik at de nærmere jul blir sprikende i formen. Jeg vil da bruke dem i kranser og juledekorasjoner.
Jeg plukker også kvitkrull. Denne skal tørke og brukes sammen med konglene, men noe av den tar jeg også med til kirkegården og lar den pynte graven sammen med høstlyng.
Jeg har kjøpt tulipanløker, og dem legger jeg nå i krukker. Jeg dekker dem med et lag jord, og legger granbar over. Jeg passer på at de heretter står under tak på terrassen. Står de under åpen himmel, kan de lett drukne i våt jord dersom det blir mye regn.
Jeg har også kjøpt striesekker som jeg senere skal dekke vintergrønne planter med. Håpet er da at de vil klare seg gjennom vinteren!
Klokka ti møter jeg tre damer fra sameiet vårt. Vi har dannet hagegrupper, og sammen med disse tre er jeg del av den ene gruppa. I dag skal vi beskjære potentilla og rosespirea foran blokkene. Det går unna, tre av oss bruker saksa, mens den fjerde kjører bort alt vi klipper vekk. Vi bruker to timer, og vi er alle enige om at det er hyggelig å jobbe sammen. Vi gleder oss til våren- da skal vi gjøre det fargerikt på fellesområdet vårt. Busker som blomstrer, stauder i ulike farger. Spennende!
Noe av det vi klipper ned, er eføy. Jeg tar et par grener, og setter dem i en av urnene jeg har på terrassen. Er spent på om de slår rot og overlever. Gjør de det ikke, prøver jeg igjen til våren
Det er mer å gjøre på terrassen, men resten går vente til i morgen.
Jeg avslutter en aktiv dag med en tur til Knabben. Vakkert i solnedgangen! De to første bildene er tatt fra Vesleknabben, de to siste fra Knabben.
Jeg må ta et kveldsbilde fra terrassen når jeg kommer hjem. Vakkert det også!
Dagen etter klipper jeg ned gressløk og persille. Jeg vasker det, klipper det opp, legger det i beger og fryser det. Kjekt for da har jeg persille og gressløk også om vinteren.
Gressløken kommer igjen, år etter år, persille gjør som regel ikke det. Georginer kommer også igjen, men knoklene må tas opp og oppbevares inne. Jeg var ikke særlig heldig med mine georginer dette året, de blomstret først nå i oktober. Men jeg forsøker igjen til neste år.
Jeg rIver opp sommerblomster, og tar vare på den jorda som kan brukes til neste år. Det er ikke nødvendig å kaste alle jord, men røtter må fjernes.
Jeg har en flott ynde, den tar jeg inn. Den skal egentlig stå i et rom der det er mellom tretten og seksten grader, og den skal klippes ned til våren. Jeg setter den på det ene soverommet, så får jeg se hvordan det går.
Da er det tid for å rydde bort alle pyntegjenstandene, jeg pakker dem inn og legger dem sammen med de fleste lyktene i putekassa. Putene ligger ikke der om vinteren- dem oppbevarer jeg inne. Putekassa og alle møblene stuer jeg sammen, og Trond setter på presenning senere.
Det er vemodig å ta denne høstsjauen på terrassen, men jeg lan jo bare glede meg til at jeg i mars eller april tar alt frem igjen!
Våkner til en fin soloppgang og flott turvær, men i dag skal jeg oppholde meg innendørs. I dag er det nemlig tid for den store dugnaden. En halv elg, ca 100 kg slaktevekt, skal forvandles til karbonadedeig, grillkjøtt og grytekjøtt. Kjøttdeig lager vi ikke, men vi kan bruke karbonadedeig som kjøttdeig.
Søsteren min, Solveig, svigerinnen min, Hanne, og jeg er godt opplært av vår mor og svigermor. Alt skulle tas vare på, ribbeina skulle renskrapes, slintrer og sener skulle fjernes, kraft skille kokes. Vi er nok ikke helt like nøye med ribbeina, koker heller ikke kraft, men ellers holder vi hennes standard. Vi fjerner også alle blodårer.
Jeg forlater hytta i soloppgangen. Skal være på gården halv ni.
Vi henter elgen på kjølerommet i låven til en av jegerne, og så er det bare å sette i gang.
Vi sitter på kjøkkenet til Hanne. I starten satt vi i kjelleren der mamma og pappa bodde, men det er mye triveligere å sitte på kjøkkenet, med åpne vinduer. Det skal jo ikke være varmt der vi jobber. Vår halve elg er delt i fire deler, ett lår, en bog, og to stykker til med den populære forparten. Der ribbeina sitter, altså. Vi tar det verste først. Det er alltid lurt. Det betyr at. I starter med en forpart. Låret skal tas til sist.
Vi jobber non stop til klokka er tolv. Da er vi ferdig med to stykker forpart. Det blir mye god karbonadedeig av dette etter hvert. Men også flere kjøttstykker, både grillkjøtt og grytekjøtt. Ytrefileten er min favoritt – den er kjempesvær, det tar en god stund å renskjære den, men den blir så fin etterpå. Her ser jeg virkelig forskjell! Det første bildet er ytrefilet før renskjæring, det andre etter renskjæring, og det tredje er hel ytrefilet renskåret. Den er ganske så stor!
Nå følger en liten kaffepause med nystekte vafler. Tusen takk til niese Ingrid! Etter pausen blir niese Kristin også med oss på kjøkkenet. Da går det unna! Fire effektive damer med kniven i hånd! Sender en takk til Ingrid som passer lille Sigrid slik at mammaen kan være med å skjære.
Praten går mens vi holder på. Vi har i mange år dratt på juletur til utlandet, men dette året skal denne legges til Asker, Drøbak og Oslo. Vi legger planer for hva vi skal gjøre denne langhelgen, og vi gleder oss til besøk i Tregaardens julehus i Drøbak og drømmer om spabehandling på Holmen fjordhotell. Tapas hos Solveig i Asker, besøke våre kjære barn i Oslo, ja mye å se frem til! For ikke å glemme turen til Tenerife- det er bare tre uker til vi skal dra. Det blir deilig, det! Sol, varme, god mat og flotte turopplevelser.
Med så mye fint å snakke om går tiden fort. Vi skjærer og skjærer, fjerner alle sener, slintrer og blodårer slik at vi sitter igjen med rent kjøtt. Bildet under viser hva vi skal male til karbonadedeig.
Klokka fem drar Solveig og jeg til Bents Viltkjøkken, en kjøretur på rundt en halv time. Han maler karbonadedeigen for oss, det er gjort på et blunk, og vel hjemme igjen pakker vi den før den legges i fryseren. Det blir ca 50 pakker denne gangen, 400 gram i hver.
Mens vi har vært borte, har Hanne og Kristin tatt resten, de har vasket kjøkkenet og Ingrid har laget middag. Klokka kvart på syv ligger karbonadedeigen i fryseren, og vi er klare for en deilig middag. Herlig!
Jeg drar opp på hytta igjen etter middag, skal vaske den i morgen før jeg drar ned på gården igjen og deltar i pakkingen av resten av kjøttet. Dermed er den første jaktuken tilbakelagt, to av fire dyr er felt, og høstferien er over.
Det er torsdag, og vi står opp til nok en dag med fint vær. Trond drar jakt, mens jeg kan nyte morgenen på hytta.
Da jeg så værmeldingen sist torsdag, tenkte jeg at dette villle bli en regntung høstferie. Men slik har det ikke blitt! Rett nok var det masser av regn på søndag, men siden har det stort sett vært oppholdsvær, og sol har vi også hatt. Herlig!
I går gikk Solveig, søsteren min, og jeg til Omholtsetra der vi besøkte en kusine. Hun låner en hytte der denne uken. Det var veldig koselig, og på tilbakeveien tok vi noen bilder nede ved vannet. Det vare bare altså så vakkert!
Om kvelden spiste jeg middag hos Solveig, og vi satt ved bålpanna hele kvelden. Koselig!
Det blir selvsagt tur i dag også. Nå legger vi turen til Øyangen. Først går vi til Ivarsbu. Det er blikk stille her i dag, og alt speiles i vannet.
Ved demningen ligger det løv i vannet, og de danner de flotteste kunstverk.
Det er fortsatt vått i terrenget, det er litt glatt, men med fjellstøvler kommer vi frem overalt.
Jeg tar noen bilder på vei mot Svarttjern. Kunne du tenke deg at en furukvist kunne være et godt motiv? Eller hva med en eienerkvist med duggdråper på?
Vi går ned til hytta ved Svarttjern, og det lyser så fint i horisonten. Nesten som en soloppgang!
Vi legger turen langs vannet, da vi synes det er så fint å gå her. Det er flere fine leirplasser, og jeg kunne godt tenke meg å ta en natt her i hengekøye eller telt. Plassene brukes av mange, og de aller fleste tar det som en selvfølge at plassen skal forlates slik at ingen kan se at det har vært noen der. Det er selvsagt fint om man legger igjen noe ved, men all søppel skal tas med hjem.
Men ikke alle tar vare på naturen. Det er trist å se at noen legger igjen ølbokser eller annet søppel.
Vi legger turen innom hytta ved Taraldstjern. På vei til hytta krysser vi en bekk via en provisorisk, litt vaklevoren bro. Som du ser, er ikke Solveig helt trygg når hun går over den. Var ikke trygg jeg, heller.
Ved broa ser jeg fire ørret i bekken, på vei fra Svarttjern til Taraldstjern. Det lover godt for den som skal på fisketur!
Vi kommer like etter frem til hytta. Jeg synes dette er en koselig plass. Må være stemningsfullt å sitte her utenfor hytta, med en fiskestang, og vente på at ørreten skal bite.
I likhet med meg er Solveig en ivrig fotograf. Mange ganger må vi kjempe litt for å få et godt motiv. Vi kan klatre opp på en stein, eller vi kan legge oss ned på marka for å fange motivet. Her er Solveig in action!
Jeg har allerede tatt bilde av en furu- og einerkvist, og nå følger jeg opp med et bilde av en stein og et par kongler. Enkelt og vakkert.
Jeg tar et siste bilde av Taraldstjern, og vi går videre.
Vi kommer til Krokvann, dernest til Fiskelaus. Har aldri stoppet ved dette vannet, men jeg tipper det er fisk å få der!
Vi begynner å samle ved nå, smart å gjøre det før vi kommer til bålplassen ved Øyangen. Vi har også med oss ved, så det går greit å få dreis på bålet. Kaffekjelen på plass, og så er det bare vente.
Vi har tatt med oss tørt tøy. Det er alltid lurt, i alle fall blir vi svette etter å ha gått såpass langt. Både genser og anorakk er våte, men anorakken er tynn og tørker fort når jeg henger den opp.
Etter en stund koker vannet, og jeg tilsetter kokekaffe. Tror aldri kaffen smaker så godt som det den gjør når man sitter ved et bål! Det samme gjelder for nistepakka! Og for sjokoladen!
Denne bålplassen er min favoritt. Jeg synes det er så fint her! Men er det opptatt her, er det også en fin plass lenger inn.
På vei tilbake til den blåmerkede stien må jeg bare ta et bilde av treet som falt ned for noen år siden. Det hadde vært et fint motiv med Solveig ytterst på treet, men jeg får være fornøyd med at hun i det hele tatt ålte seg ut på stammen.
Vi passerer Fjellsetervann. Der er det også en flott bålplass, vet skjæret som gå ut i vannet, men vi går ikke dit i dag. Vi følger stien mot Fjellseterlia. Her er det flere steinrøyser som viser vei.
I Fjellseterlia skjer det mye. Flere hytter har kommet opp, og noen er under oppføring. Noen ledige tomter er det også. Tar med et bilde av en gravemaskin i aktivitet!
Siden jeg har vært innom litt spesielle motiver, tar jeg også med et par til; en kvist med lav og en stein med fine tegninger.
Vi er nå inne på veien som tar oss til Vesle Stølevann. Det er kjedelig å gå langs denne veien, synes jeg, men den er fin for dem som liker å sykle,da!
Snart er vi tilbake ved Vesle Stølevann,og selvsagt må jeg ta et par bilder før vi tar fatt på den siste bakken opp til hytta igjen.
En flott tur på rundt 10 kilometer. Kan virkelig anbefales!
