Det er fredag, det er meldt snø i høyden i morgen, og jeg tenker dette kan bli den siste turen før snøen kommer. Jeg liker jo ikke snøen, så i dag må jeg bare nyte den snøfrie tilværelsen.

Jeg går først opp i Hundremeterskogen.

Det rasler i det tørre løvet når jeg går oppover. Mye brunt, noe grønt,

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

mye gult og også mye rødt. Det er jo vakkert da!

Men innimellom alt det tørre løvet er det også noe som fortsatt er knallgrønt. Hasselblader og gress.

Hundremeterskogen imponerer meg med sine flotte ranke stammer. Innimellom er det noen trær som virkelig skiller seg ut, det er gjerne bjørker, og stammene har en temmelig stor omkrets. Svære flotte bjørker.

Stammene er vakre, i sine fargetoner i hvitt, grått og svart, iblandet noe grønn lav.

Furustammene er flotte, de også.

Når jeg nærmer meg Dragomsteinen, dukker blodstorknebben opp. Denne planten får de fineste rødfarger om høsten.

Jeg krysser den blåmerkede løypa til Knabben og går i retning gapahuken.
Vel, det er ikke lenger noen gapahuk der. Hadde vært fint om det hadde blitt satt opp en ny gapahuk  her oppe. Hadde vært et fint turmål for barnefamilier.

Jeg tar av fra stien og går stien rett oppover mot Vesleknabben.

Like ved stien vokser et lite eiketre. Disse burde det jo ha vært mange av i Eiker, men det er det ikke. Opprinnelsen til Eiker trenger jo ikke ha noe med eik å gjøre. En teori er at navnet kommer av ordet eikre, en dyrket åkerteig.

Det er temmelig bratt oppover her!

Omtrent halvveis oppe kommer jeg inn på den blåmerkede løypa, og her er det tau som er til god hjelp, både for liten og stor.

Her møter jeg ei lita jente, fire år gammel, og hun har gått helt til toppen sammen med mammaen sin. Dette gjorde hun også i fjor. Skikkelig sprekt, synes jeg.

Det er mye fint å se på bakken. Her en lav som heter vanlig papirlav. Et merkelig navn, synes jeg, men jeg leser på Google at den er tynn som papir.
Dekorativt er den alle fall!

Like før jeg kommer opp til Vesleknabben, ser jeg dette flotte eksemplaret av en skjellpiggsopp. Dette er ikke noen matsopp, men jeg vet noen lager soyasaus av den. Kunne ha vært artig å prøve det en gang!

Jeg må jo bare ta et bile fra Vesleknabben. Flott utsikt mot Drammen og fjorden.

Her oppe blåser det noe helt forferdelig, og jeg er glad jeg har hette på anorakken. Det er en isende vind som lover at snøen kan komme når som helst.

Nesten oppe på Knabben nå!

Jeg må jo ta et bilde herfra også!
Jeg hadde egentlig tenkt å ta den ytterste stien opp, den som går oppover på utsiden av Vesleknabben og kommer opp ytterst på Vesleknabben. Men i dette vindværet tenke jeg det var tryggest og mest behagelig å gå en av se sikre rutene.

Jeg forlater Knabben og går ned mot Tjernsøyet, et lite tjern som Willy gjorde kjent for meg. Det ligger nedenfor Knabben, og på vei hit går jeg skauleis. Skauleis er et begrep fra Nedre Eiker, hadde ikke hørt ordet før jeg, og det betyr at man går utenfor en sti.
Jeg går gjennom et hogstfelt, og her er det mye tyttebær, eller retter sagt svære mengder av tyttebær! Store, flotte, plukkeklare tyttebær.
Det er også mye krekling her. Dette er bær jeg ikke plukker, men jeg vet at man kan lage dram av dem!

Tjernsøyet, et tjern ikke så mange vet hvor er.
Det knaser når jeg går på myra her, den er delvis frossen. Vinteren er nær…..

Turen går nå videre ned mot Svarttejern. Det er to og et halvt år siden jeg gikk her, og den gangen var det mange brukne trær som lå over stien.

På denne stien møter jeg denne fargeklatten, nydelige lønneblader.

Svarttjern.
Et populært turmål for oss da guttene våre var små. Lenge siden det…..

Etter Svarttjern setter jeg kursen ned mot Stenseth, og snart er jeg på Batteriet. Det er blitt så fint her etter det ble fjernet trær og kratt her. Tusen takk til den eller de som tok denne jobben!

Vakker utsikt fra Batteriet.

Og her, snart hjemme igjen!
En flott tur, 8,5 kilometer – uten snø!  Herlig!