Ute på tur møter jeg i disse dager noen skikkelige ekle kryp. Det er hvite larver med rader av svarte prikker. Det er svært mange av dem, og de kravler rundt inne i et hvitt nett. Hva i all verden er dette?
Jeg ser nøyere på trærne, og det er ikke lenger lett å si hva slags trær som er angrepet. Men jeg har jo sett dette en ukes tid, og i starten så jeg at det var hegg.
Nå er det omtrent ikke blader igjen! De er nemlig spist opp av disse larvene!
Det er ikke lenge siden disse trærne sto i full blomst og spredte sin duft til omgivelsene.
Nå er de forvandlet til det jeg vil kalle spøkelsestrær. Jeg trenger ikke lete lenge på nettet før jeg finner svaret på hva som har skjedd. Trærne, altså heggen, er blitt angrepet av heggspinnmøll. Heggspinnmøll er en sommerfugl der larvene spinner et garn rundt greiner og blader på trærne. Dette gjør de for å beskytte seg mot fugler og andre dyr slik at de kan spise bladene i fred og ro.
Det er minst 15 år siden det var et like stort angrep som det vi ser i dag. Det er ikke kjent hva som er grunnen til det store angrepet akkurat denne våren, og de angrepne trærne befinner seg nå stort sett i Oslo, Buskerud, Vestfold og Bergen. Heggspinnmøllen lever i hele landet opp til Trøndelag, enkelte tilfeller er også oppdaget i Nordland.
I Solbergelva, der jeg bor, er så å si all heggen angrepet. Heldigvis spres det ikke til andre treslag.Trærne ser ut som grå skjelett der de står blant de andre grønne, friske løvtrærne. Det viser seg heldigvis at de aller færreste trærne dør av dette angrepet, og de kommer med nye blader igjen til neste år.
Sommeren kom til oss i april i år. I påsken var det ikke noe snø igjen på hytta, og etter påske har det vært kjempefint vær. De siste helgene har vi hatt rundt tyve grader på dagtid. For tre uker siden begynte jeg optimistisk på kjøkkenhagen.
Jeg flyttet kassene, gravde vekk mye jord slik at det skulle bli bedre dybde inne i kassene. La på duk og fylte kassene med jord og kukompost. Jeg plantet vårløk i den ene kassa, i den er det også gressløk og timian.
I kasse nummer to plantet jeg jordbærplanter, og for to uker siden la jeg treull mellom jordbærplantene. Da vi var der sist helg, var det blomster på de fleste plantene.
Jeg har også en tredje kasse der jeg har sådd dill, og nå var den så vidt kommet opp. I denne kassen skal jeg også ha tomatplanter og litt andre urter.
Jeg var litt spent på om det hadde vært for tørt, men alt hadde klart seg uten vanning på fem dager
Med andre ord: Alt vel, alt så til å trives. Men så var det dette været, da!
Nå er det meldt snø! Jeg visste jo at det var meldt regn, og regn er velkomment siden det er så tørt, så tørt. Men snø? I slutten av mai???
Tankene mine går til alle som bor nordpå. De har ikke hatt mange varmegradene denne våren, de har vel ikke hatt vår i det hele tatt. Så hvordan kan jeg da klage når vi har hatt så flott vær så lenge?
Trøsten er at både jordbær og vårløk kan kanskje klare seg, og tomatplantene har jeg ikke plantet ennå. Men sikker er jeg ikke. Blir spennende å komme opp igjen om et par uker og se hvordan det har gått. Jeg får håpe på det beste…
Vi er hundepassere i dag, og Aisha har ikke vært inne hos oss før. Det er nok spennende for henne å komme på besøk. Hun løper litt rundt og snuser på det meste før hun slår seg til ro.
Etter en times tid er det tid for tur. Vi legger dagens ettermiddagstur til Stenseth og via kirkegården på tilbakeveien. Vi tenker det er behov for litt vann på gravstedet.
Det er mørke skyer nå, og litt regn vil være velkomment. Det er så tørt, så tørt. Det er meldt regn fra torsdag, men det må gjerne komme litt nå også!
Men enn så lenge har vi ikke kjent en eneste liten dråpe.
Vi kommer til Stenseth, og foran skolen står treet mitt. Det var en gave til meg da jeg sluttet, og det er spennende å følge det etter hvert som det vokser. Tenk, det er snart fem år siden jeg sluttet å jobbe!
På turen vår blir vi møtt av herlige dufter både her og der. Denne rosebusken, rosa rugosa, blomstrer ekstra tidlig i år. Den gir en skikkelig sommerduft, synes jeg.
Syrinen er også veldig tidlig ute, og den har blomstret i tre uker allerede. Duften sprer seg lang vei.
Så møter vi en duft vi ikke identifiserer med en gang. Hvor kommer den fra? Det eneste som blomstrer her, er noen gule blomster. Ved nærmere undersøkelse finner vi ut at duften kommer derfra, fra de gule blomstene, altså. Vi finner ut at det er russekål.
På turen finner jeg også prestekrager. Også de blomstrer en måned tidligere enn det de pleier.Slik er det når sommeren kommer allerede i april.
Etter å ha gått rundt seks kilometer er vi hjemme igjen. Himmelen har gitt fra seg noen få dråper, men vi må nok vente et par dager før regnet kommer.
Aisha legger seg på gulvet, ved føttene mine. Tror hun ble sliten etter turen, jeg!
Det blir en ny tur i morgen ettermiddag, men nå skal hun slappe av til Elin kommer og henter henne senere i kveld.
Turorientering sto det på programmet. Svart tur, vel, det blir til at vi gir opp dette prosjektet og tar en vanlig tur i stedet. Men i samme område, da, i alle fall delvis samme område! Dagens tur legges til Holtefjell, og jeg aldri vært på denne delen av Holtefjellt tidligere. Første mål for turen er Grøllafurua.
Vi tar bilen til Øvre Blygåttjern, og klokka elleve begir vi oss i vei innover i skogen. Noe av det første som møter oss, er molteblomster. For meg er molteblomster rett og slett molteblomster, men Lisbeth og Liv Unni har studert disse blomstene tidligere. De er det som kalles særbu, det vil si at hann- og hun blomster sitter på hver sin plante. Hannblomstene blomstrer hvert år, mens hunnblomstene gjerne vil ha et hvileår etter et rikt bærår. For at det skal bli laget molter, må pollen fraktes fra en hannblomst til blomsten på hunnplanten. Dette er det insektene som gjør.
Vi må jo se om vi finner både hunnblomster og hannblomster! Vi studerer blomst etter blomst, men det ser ut som om alle blomstene har pollenbærere. Hannblomster, altså. Godt det bare er oss her. Tror folk hadde stusset dersom de hadde sett oss – tre romper rett til værs og tre neser nedi myra. Ganske så komisk, spør du meg!
Vi forlater molteblomstene og går videre. Vi kommer til flere vann, de ligger gjerne i en myr. De inviterer ikke til bading, akkurat. Tenker det er mye gjørme på bunnen, og ikke lett å komme seg uti heller, slik de ligger med mye på alle kanter.
Her er det to trær som ser ganske like ut, begge høye og slanke grantrær. Men det ene er dødt, det andre lever i beste velgående. Lurer på hva som har skjedd med treet til høyre, jeg. Ser i skogen at det stedvis er mange grantrær som dør. Jeg husker at pappa for mange år siden fortalte meg om barkebillene som angrep grantrærne. Han satte opp barkebillefeller i skogen, og vi slapp de største skadene den gangen. Andre steder, for eksempel i Telemark, var det svære skogspartier med døde trær.
Nå ser det ut som om grantrær enda en gang utsettes for barkebiller eller noe annet som dreper skogen. Noen steder er det mange trær, her er det bare dette ene.
Vi passer flere myrvann på vår vei, og myrullen er også kommet. De er ikke så hvite som de pleier, det er et slags brunt støvlag på den. Kanskje de ikke liker at det er så tørt? Det er tørt selv på myrene nå.
Det er tid for lunsj, og Liv Unni og Lisbeth vet at det finnes en gapahuk i nærheten. Vi går først litt feil, og må snu for å komme til rett sted. Men der er den, og her inntar vi dagens matpakker. Som alltid smaker maten ekstra godt ute.
Så var det denne furua, da. Grøllafurua. Vi finner den, og den er jo ganske så omfangsrik. I mange år har Dagfinn Kolberg holdt konsert her til glede for dem som liker musikk og fin natur. Den første konserten ble holdt her i 2001, i 2021 ble det jubileumskonsert med skikkelig skaurock.
Lisbeth vil vi skal ta en selfie her, og hun prøver med selvutløser. Dette lykkes ikke ved første forsøk, heller ikke ved de neste åtte-ni forsøkene. Men det blir jo noen artige bilder: en blå himmel, et halvt bein, nærbilde av et halvt ansikt, bilde av litt av furu, nærbilde av et ansikt, osv. Vel, vi gir opp.
Hva gjør vi nå? Så langt har vi gått på en blåmerket sti, og vi kan gå samme vei tilbake. Men det hadde jo vært fint med en rundtur? Lisbeth og Liv Unni har gått her på vinteren tidligere, men ikke til stedet der vi har bilen. Men vi vet retningen, i alle fall.
Men så møter vi en hjelpende mann. Mannen heter Truls, han er på fisketur, og vi får bekreftet at vi tenker rett når det gjelder veien tilbake.
Den videre veien tar oss til Grølla, et stort vann i nærheten av Grøllafurua. Jeg har ikke latt meg imponere av Holtefjell så langt, mye myr og noen myrtjern her og der… Det er Ikke noe for meg som er vant til Skrim og Finnemarka. Men så kommer vi altså til Grølla.
Her er det berg som leder ut i vannet, og her er det fint å telte eller bare slå seg ned for et måltid eller en rast. Fine bademuligheter også!
Nydelig rett og slett.
Det ble ikke noen selfie ved Grøllafurua, men her har vi jo en fotograf! Truls stiller opp, han, og tar dette bildet av oss.
Jeg tar et siste bilde av dette vakre vannet, og vi følger nå en mer eller mindre tydelig sti i det vi mener er riktig retning.
Det er lite skilting her, og vi er derfor litt usikre på hvor vi skal gå. Men vi følger stien, og etter hvert kommer vi til en bilvei.
Vi sjekker diverse kart -apper, og vi tror vi skal følge denne et stykke for så å ta av til høyre. Men hvor er det? Truls dukker opp igjen, denne gang på sykkel. Han forteller at han passerte noen skilt på vei opp, og han tilbyr seg må sykle dit for å se hva som står på skiltene.
Han kommer tilbake, og kan bekrefte at det blir rett å ta til høyre ved de skiltene. Hjelpsomme, hyggelige Truls som jeg heretter tenker på som Trivelige Truls. Tusen takk, Trivelige Truls! (Mye bokstavrim der!)
Her er altså skiltene, og vi ser nå hvor vi skal gå. Vi skjønner vel ganske fort at det ikke er noen sti her, det er en skiløype slik skiltet viser. Det tar ikke lang tid før vi, etter å ha sjekket med appen, skjønner at vi ikke er on track, for å bruke et engelsk uttrykk. Vi går derfor off piste for å komme tilbake til skiløypetraseen. Dette er tungt terreng, myr i oppoverbakke, og her er det er akkurat som om føttene suges ned i myra av underjordiske vesener.
Vi kommer snart inn i skiløypetraseen igjen, men underlaget er fortsatt myr. Men vi kommer oss fremover, og snart er vi oppe ved stien vi gikk tidligere i dag. Da er det bare å følge denne tilbake til bilen.
10,7 km er fasit for dagens tur, seks timer totalt, pauser inkludert. Som alltid en fin og hyggelig tur sammen med Liv Unni og Lisbeth! Håper også Ann-Lis kan være med neste gang!
I dag er vi klare for årets første fisketur. Vi går ned til vannet og derfra går vi ned til elva. Det er svært bratt nedover, men snart er vi nedenfor den første fossen. Nedenfor fossen er det en kulp, og det er kulpene vi fisker i. I dag får vi ett napp her, men ikke noe mer.
Vi går videre til neste kulp. Ikke noe fisk der, heller, men skum lager fine mønstre i vannet.
Enda et eksempel på fint mønster. Når vi ikke får fisk, må jeg jo legge merke til andre ting!
Nye fosser og mye kulper. Det er svært bratt på sidene av elva, så det er krevende å bevege seg, mye opp for så å gå ned igjen.
Nye kulper følger, noen napp, men det blir med det! Ikke noe fisk til forrett for oss i dag, altså!
Men flotte naturopplevelser har vi fått med oss!
Et siste bilde tar vi ved badeplassen før vi går opp til hytta. Vi gleder oss til dagens middag og en tidlig kveld ved bålpanna. Står opp halv seks i morgen og kjører hjem igjen. Trond skal på jobb, men om en måneds tid er også han en AFP’er på fulltid!
Jeg er jo på hytta, og tenker jeg da må ha noe som har med hytta å gjøre. Vi var så heldige at vi fikk denne hytta i 1996, og da var guttene våre ni og seks år gamle. Foran hytta var det et lite tre, en liten gran.
På dette gamle bildet ser du det lille grantreet, og du ser også Øystein og Eirik som i dag er voksne menn.
Granen er der fortsatt, men nå er den blitt atskillig større.
I det gamle albumet finner jeg også to bilder av guttene der de skyter på blink. Her er Øystein in action,
og her Eirik.
Luftgeværet har vi fortsatt, og det brukes ikke minst under påskelekene hvert år.
Her er Leon, Øysteins eldste, som denne gangen traff to av tre blinker!
Fra det gamle albumet tar jeg også med et bildet innefra hytta. Jeg husker jeg laget nye gardiner da vi overtok hytta, og de synes jeg ble veldig fine.
Slik ser det ut i dag, tekstilsmaken har forandret seg, må jeg si! Bordet er det samme, det gjelder også for stolene ved enden av bordet.
Dette er mitt bidrag til Den gang da, og enda en gang takker jeg Margrethe som hver uke gir oss nye utfordringer.
På fellesområdet mellom blokkene har vi i tillegg til blomsterkasser også et stort område med grus. Skjønner vel ikke tanken bak dette, men det er klart at området kan brukes til ulike spill.
Området er også et yndet sted for ugress. Vanlig ugress som for eksempel gress og løvetann, men det er også masser av små bjørker her!
Vel, alt skal bort til syttende mai, har jeg bestemt meg for, og jeg starter arbeidet fire dager før. Det tar laaaang tid, og jeg får god til til å tenke på alt og ingenting mens jeg holder på. Hva om vi startet en bjørkefarm her? Salg av bjørkeved kunne gi gode inntekter til sameiet! Nei, da ville jeg heller gå for bøk. Tenk så fint med en bøkeskog! Men det er ikke noen små bøketrær her…
For et par uker siden plantet jeg på kirkegårdene. Bestemoren til mannen min ligger på Bragernes kirkegård i Drammen. Den graven er min dårlige samvittighet da jeg sjelden er der. Vi kjøper en krans til jul, tenner også et lys da. Til 17. mai planter vi for sommersesongen, og da pleier jeg å plante en begonia da denne stort sett klarer seg selv. Dette gjorde jeg også denne gangen.
Samme dag plantet jeg også på gravstedet til mine svigerforeldre. Det ligger på kirkegården i Nedre Eiker, og der er jeg ofte. Det er i gangavstand fra oss, og vi legger ofte turen innom kirkegården. Det gjorde vi også i går, og da så vi det var veldig tørt der. Vi bestemmer oss derfor å dra til Drammen og vanne gravstedet også der før 17.mai.
Vi kjører innover til byen og skal snart få oss en overraskelse…
Jeg går innover i den vakre kirkegården, og kommer snart til gravstedet til bestemoren til Trond. Der møtes jeg av et tomt hull – noen har stjålet blomsten jeg plantet her!
Jeg ser ganske så snart at det samme har skjedd på gravstedet ved siden av.
Jeg kan ikke skjønne at noen kan gjøre noe slikt! Så frekt og respektløst! Kan ikke skjønne at noen har glede av å besøke et gravsted heller der de vet at blomstene er stjålet.
Jeg går ned mot torget for å se om jeg kan få tak i en ny begonia, men blomsterutsalget der er stengt. Jeg går derfor til Mester Grønn, men der har de ikke så stort utvalg.
Jeg ender opp med å kjøpe en rød pelargonia, og håper at også denne blomsten vil klare seg sånn noenlunde selv. Men jeg må nok ta noen turer til byen for å knipe av de visne blomstene.
Jeg blir både sint og trist av slikt, har jo lest om andre som har opplevd dette, men nå var det altså min tur. Skjønner fortsatt ikke at folk kan få seg til å stjele på en kirkegård…
Som tidligere beskrevet la jeg noen paprika- og chilifrø i en blomsterpotte i starten av februar. Frøene spirte, og plantene utviklet seg. Inntil for vel en uke siden hadde jeg dem inne, men nå har jeg satt dem ut.
Chiliplanten er den til høyre, paprikaen til venstre.
Jeg hadde en chiliplante til, men den ga jeg til en venninne, til Liv Unni. Hun ga meg en agurkplante som jeg har i urnen i forkant. Jeg er litt spent på den- hvor stor blir den, tro?
Av Liv Unni fikk jeg også to tomatplanter. I likhet med agurkplanten har hun drevet dem frem fra de bare var frø.
Jeg er spent på hvordan det går med kjøkkenhagen min på hytta. Den har ikke fått vann siden søndag, og vi skal ikke opp dit før syttende mai. Men slik er det alltid på hytta, der er jeg prisgitt det vannet som kommer fra himmelen….
Men spennende er det i alle fall, å følge det som vokser både på terrassen og på hytta!
