Det er mandag, andre pinsedag, og en melding tikker inn på telefonen:

Vil du være med på tur til Erlings kaffekokeri i ettermiddag?

Meldingen er fra Willy. Willy er en lokal guide, som trives veldig godt i skog og mark – og på høye fjelltopper. Han tar meg med på turer til steder jeg ikke har vært tidligere, og nå er det Erlings kaffekokeri det gjelder. Med på turen er også Maria og Arpad. De er aktive turfolk og veldig godt kjent i området.

Turen starter ved klubbhuset på Årbogen. Vi kan ta bilveien oppover i retning Lampetjern, men vi liker best å gå på sti, og vi tar derfor stien som går opp like bortenfor klubbhuset.

Dette er også en snarvei, og det tar ikke lang tid før vi er oppe på veien igjen.

Vi liker fortsatt stier, og vi liker snarveier, så nå går vi litt nedover igjen før vi tar en traktorvei som tar av oppover på venstre side.

Traktorvei i starten,

og vi følger stien som dukker opp.

Etter en liten stund er vi på veien enda en gang, og nå følger vi den opp til svingen der Svenskeveien starter.

Stien starter midt i svingen, skiltet er ikke vanskelig å se.

Svenskeveien er en hestevei vei som ble laget av to svensker i 1934- for lettere å kunne frakte tømmer ned mot bygda. Det var hardt arbeid, og flere steder ser vi steiner ligge lag på lag. Noen steder er veien også sprengt inn i fjellet.

Langs Svenskeveien er det en liten benk der man kan ta en rast og nyte utsikten.

Her har to steiner falt ned på veien – to huldrer dukker opp bak dem.

Vi følger Svenskeveien til vi kommer til Spærmyr.

Ved Spærmyr går stier og veier i ulike retninger, men vi tar veien mot Erlings kaffekokeri.
Et fint skilt, Maria!

Det er så fint å gå i skogen nå, grønt og frodig.

Noen ganger deler stien seg, men det er bare å følge merkingen til Maria og Arpad. Her har de gjort en god jobb!

Nok et skilt! Skiltet Maria har laget, viser vei!

Men vi kan jo i ikke bare gå og gå, jeg må få med meg litt av det jeg ser rundt meg også. Her er et lite ospetre, og bladene har ulike farger. Det er nesten som om høstfargene er kommet allerede i mai.

Bekkeblom ser vi også langs stien. Soleiehov er et annet navn på denne planten. Blomstene er knallgule og vakre. Du finner en i fuktige omgivelser, gjerne ved en liten bekk.

I likhet med mange andre planter er denne blitt brukt som folkemedisin, men det er greit å merke seg at planten er giftig.

Snart ser vi en postkasse, og her er kaffekokeriet.
I postkassen ligger en bok der du kan skrive en liten hilsen.

Erling Kopsland eide i sin tid Temte gård på Horgen i Krokstadelva. Han laget en rasteplass innunder dette steinutspringet. Denne plassen brukte han som hvileplass for seg selv og hesten når de kom fra bygda. Her hadde han et lite lager av tyrived slik at han lett kunne gjøre opp ild. Innunder steinhella var det lunt og godt å sitte.

Maria har kjøpt denne kaffekjelen, det ligger litt ved her, og hun har også satt opp et par lykter med lys inni. Alt ligger til rette for en koselig og stemningsfylt kaffestund.
Men i disse tider er det best å ta ferdigkokt kaffe med hjemmefra -skogbrannfaren er stor.

Maria og Arpad går hit omtrent en gang i måneden, og Maria forteller at de rundt juletider dekorerer stedet med julelys. Så hit er man velkommen til alle årstider!

Tar med dette kartutsnittet- Kaffekokeriet er like i nærheten av det grønne merket.

Men vi skal videre. Vi tar til høyre etter kaffekokeriet, og følger stien til vi kommer til Horgensetertjern. Willy har nemlig flere andre severdigheter på lager!

Det ligger flere hytter rundt vannet, og stien går rett forbi den ene av dem. Tenker det er viktig at vi viser respekt og går litt utenom dersom det er folk i hytta.

Det går sti rundt hele vannet, men vi tar til høyre ved den nevnte hytta og går nedover igjen, mot bilveien.

Vi  går over en liten klopp, og sender varme tanker til den som har laget den.

Snart møter vi på denne her. Han hilser på oss, og sier at vi må vente ennå en stund før blåbærene  er modne.

Vi nærmer oss nå det neste målet for turen, nemlig Ulerporten.

Ulerporten ligger i fjellet på venstre side av veien når vi går nedover. Her ser vi tydelig en dør eller portal i fjellveggen. Det var knyttet overtro til dette stedet, og budeiene var redde når de gikk forbi, det var som om det ulte innefra når de var i nærheten av dette stedet.

Maria er ikke redd for å møte huldrer eller andre skapninger, og hun klatrer opp. Det er temmelig bratt den siste biten opp hit, og steiner rauser lett ned når man går her.

Jeg går et stykke opp, jeg også, men stopper halvveis og nyter liljekonvallene som sprer sin deilige duft i skråningen her.

På vei tilbake til stien, der mannfolka venter, kommer jeg forbi dette treet med skjegglav. Den vokser på gamle grantrær.

Jeg må bare ta bilde av disse vakre hvitveisene. Når kvelden kommer, lukker hvitveisen seg, og på denne tiden, når den har blomstret en stund, blir den rosa på baksiden. Så vakkert!

Men det er også flere fargerike blomster i skogen nå. Skogfiol er det mye av, og den er så fin der den står, med sin klare fine fiolette blåfarge.

Snart kommer vi til bilveien, som etter hvert ender opp i bilveien som går mellom Lampetjern og Solbergvann.

Lampetjern.

Det er litt kjedelig å gå på bilveier, og ved Lampetjern har vi flere alternativer til bilvei. Det går stier ned til bygda, men vi velger bilveien denne gangen for å få med oss enda noen severdigheter.

Denne gresstusten er ikke en av dem, men jeg synes den er så vakker der den står. Måtte bare ta et bilde av den, jeg!

Ikke langt etter at vi har gått forbi dem røde hytta ved Lampetjern, ser vi denne innskriften i fjellet. Selv har jeg gått her mange ganger, men har aldri sett den tidligere.
Det sies at det var Marius Simensen og en til fra Bedehuset som for veldig mange år siden malte

Kom Jesus Kristus i hu

oppe i fjellveggen her. Senere er innskriften blitt malt opp igjen, og hu  er blitt til hi.

 

Et tre var falt ned og skygget for deler av innskriften, og Maria og Arpad går opp og fjerner treet.
Etter dette deler vi oss, Maria og Arpad tar veien om XO- toppen, mens Willy og jeg går bilveien for å få med oss de to siste severdighetene.

Her er vi kommet til en av dem, en stein som ligger ved siden av veien. En stein med et litt uhyggelig navn:

Hvor i all verden kommer dette navnet fra?

Historien er som følger:
Sommeren1857 dro noen karer fra Krokstadelva opp til Steindammen for å bade. Veien gikk den gangen via Lampetjern og Horgensetra, og videre frem til Steindammen som ligger ved Ulevann.

En av karene var en som het Kristian Olsen. Han var en veldig god svømmer som i sin ungdom hadde svømt over Mjøsa. På denne badeturen skulle han svømme rundt hele Steindammen, men det gikk ikke så bra. Han druknet, og dette skjedde 17. august 1857.

Senere var det enda en drukningsulykke her oppe, denne gang ved Solbergvann. 30.juni 1912 druknet 30 år gamle Johan Steinklev. Han skulle sammen med en annen ro over vannet for å hente en mann på den andre siden, men Steinklev falt over bord og druknet.

Hvor kommer så Daumannsteinen inn i bildet?
Jo, begge disse karene måtte fraktes ned til bygda, og det var en lang vei å gå. Midtveis mellom Årbogen og Lampetjern ligger altså denne steinen, rett ved veien. Den er flat på toppen og kan jo minne om en kiste. De døde ble lagt på steinen slik at de som bar, kunne få seg en hvilepause på veien ned.

Informasjonen er hentet fra boka Nedre Eikers underjordiske skatter, Randi Stensmyren.

Den siste attraksjonen er her her. Et parti berg som ligger rett ved veien, på høyre side når vi går nedover. Hva i all verden er spesielt med dette berget?

Løfter vi blikket, ser vi dette skiltet, Navneberg.

Da er det på tide å vende blikket nedover, på berget.

Her ser vi initialer og årstall. Det er flere av disse berga i kommunen, og folk har gjennom tidene risset inn sine signaturer som bevis på at de en gang har vært her.

Turen avsluttes nede ved klubbhuset, og jeg vil gjerne takke både Maria og Arpad og Willy for en kjempefin tur. Grantrærne får på denne tiden nye skudd, og jeg har fått mange fine opplevelser på og ny kunnskap på denne turen. Tusen takk!

 

Til de av dere som lurer:
Turen er på ca 9 kilometer. Vi brukte litt over to og en halv time på turen, i et rolig tempo.