Søndag ettermiddag og jeg må ut en tur. Det er blitt mye innesitting denne helgen, men nå ligger alt kjøttet i fryseren. Herlig!
Jeg bestemmer meg for å ta en tur i lysløypa, og der finner jeg den første rødkløveren. Og en til og enda en. Jeg finner også noen tistler, og sette det sammen til en liten bukett – sammen med noen blader.
Det er lørdag, og vi ferdig med all renskjæring etter å ha holdt på i fire-fem timer i dag.
Rundt halv fire er Solveig og jeg klare for en skogstur, mens Hanne holder seg hjemme da hun har fått besøk.
Vi har med soppkurv i tilfelle vi finner noe, det er jo alltid muligheter for det!
Det tar ikke lang god før vi finner sopp, men det er ikke akkurat slike sopper som vi er ute etter. Brune skivesopper er stort sett ikke interessante, men de er faktisk ganske så dekorative der de står, blant mose og løv.
Litt lenger opp i skogen kommer jeg over et mosegrodd tre som er blitt offer for vær og vind, for ganske lenge siden, skulle jeg tro.
Jeg ser visne blomster, dekorative de også, men ikke akkurat spiselige.
Vi skjønner at vi må gå lenger opp i høyden, og der oppe kommer vi snart inn i et veldig godt soppterreng. Det ser i alle fall slik ut!
Her finner vi også mye sopp, men ikke noe spiselig sopp.
Men plutselig skjer det noe uventet! Vi hører det knake noe skikkelig, og før vi egentlig skjønner hva som skjer, kommer en elg imot oss. Den løper, og det er bare så vidt jeg får tatt opp telefonen og tatt bilder. Den er ganske nær oss, på det nærmeste kanskje tyve meter.
Hvis den bare kunne vite at vi bare er bevæpnet med soppkniv og at vi også befinner oss i naboens jaktterreng, kunne den stoppe slik at vi får tatt bedre bilder, men det vet den selvsagt ikke.
Men uansett, gøy å se den, og jeg kan ikke dy meg, må bare sende bilde til vårt eget jaktlag. Får raskt svar, de lurer på hvor vi har sett denne elgen, selv har de så langt ikke sett noe.
Vi går enda lenger oppover, og der finner jeg de første traktkantarellene. Og der det er en klynge, er det flere. Vi plukker det vi vil ha, og starter hjemturen.
Vi kommer inn i et hogstfelt, og herfra har vi fin utsikt utover bygda.
Må ta enda et bilde fra hogstfeltet før vi går tilbake til gården. Der venter en hyggelig kveld før vi i morgen skal pakke kjøttstykkene og få dem lagt i fryseren.
Hanne er også oppe, og ute er det helt mørkt. Litt fristende å bli sittende inne, i varmen, men jeg bestemmer meg for å ta min morgentur før frokost.
Jeg får låne en lykt av Hanne, og går ut i mørket.
Synd det er overskyet i dag, hvis ikke, hadde jeg kunnet gå inn i soloppgangen.
Hjemme er det aldri så mørkt som det det er her. Der er det gatelys, her det det bare lys fra vinduene. Akkurat det skaper en helt spesiell stemning, så koselig og lun.
Jeg går ned gårdsveien og fortsetter på hovedveien. Jeg ser at jeg ikke er den eneste som er oppe. Naboens hester er allerede i gang med frokosten.
Tankene går tilbake til min barndom. Vi hadde hest, vi også, da jeg var liten, men den ble ikke brukt til ridning. Den ble brukt til gårds- og skogsarbeid, og det før vi fikk traktor. Da ble hesten solgt. Borte var vennen min, husker ennå jeg stelte den om morgenen.
Jeg går videre, går midt i veien, for her er det svært lite trafikk. Det er også helt stille, hører bare Boserudbekken. Klukkende og brusende.
Mens jeg går her, kjenner jeg at jeg blir mer og mer glad i hjembygda mi jo eldre jeg blir. Jeg opplever en sterk følelse av trygghet, tilhørighet og samhold. Et samhold vi ikke finner i mer urbane strøk.
Jeg kan ta et eksempel fra gårsdagen. Før vi begynte å skjære elgkjøtt, var vi i en begravelse. En nabogutt fra barndommen døde av kreft, 71 år gammel. Det var en trist, men fin begravelse, og kirken var fullsatt. Familie, tidligere kollegaer, venner og sambygdinger. Alle kom de for å ta avskjed med ham.
I urbane strøk kommer nok venner og familie, men ikke sambygdinger i en mils omkrets. Der kjenner man knapt nok den nærmeste naboen!
Det blir gradvis lysere, og jeg trenger ikke lykta lenger. Jeg snur og går hjemover igjen, og bestemmer meg for å gå ned til Lågen. Jeg passerer et busstopp som forteller meg at dagens buss til Kongsberg går klokka 06.45. En buss, ikke flere. Det viser at det her ikke er mulig å basere seg på kollektivtrafikk.
Det er vakkert her nede ved Lågen. Fortsatt er det høstfarger her. Dette stedet vekker også minner, minner om bading og moro nede ved berget. Her møttes vi, i alle aldre, og stupte fra berget eller gikk utover på sandgrunnen.
Jeg snur her og går tilbake. Kaster et blikk mot hytta, ser den selvsagt ikke, men vet at den ligger der oppe, i horisonten.
Like før jeg er tilbake på gården, passerer jeg kastanjetreet til naboen. Alltid spennende her, på jakt etter kastanjene på bakken. Spennende å åpne de grønne piggete små ballene, spennende å finne de brune nøttene liggende i løvet.
Jeg har vært utvei en snau time nå, ser opp mot gården og vet at frokosten venter.
Det samme gjør et elgelår.
Det er fredag, og vi er klare for årets store dugnad. Vi, det er min svigerinne Hanne og min søster Solveig. Sist torsdag var det en elg som endte sine lykkelige dager, og nå skal halvparten av denne elgen videreforedles.
Sigurd Ole, broren min, har slipt alle knivene, mange av dem brukt år etter år, så nå er det bare å skride til verket.
Kjøttet henter vi på kjølelageret, det har hengt her i litt over en uke. Dette fordi det skal mørnes.
Vi rigger vi oss til på kjøkkenet til Hanne. Solveig tar grovskjæringen, Hanne og jeg finskjæringen. Vi tar det verste først, leggmusklene på forparten. Her er det mye slintrer, og det betyr ekstra mye jobb uten at det blir så mye kjøtt.
Vi er sikkert mer nøye enn det vi trenger å være, men da blir det lettere å male kjøttet etterpå. Vi lager kun karbonadedeig, bruker den både til karbonader, kjøttboller og kjøttdeig.
Etter hvert er det større stykker som skal renskjæres. Det er en mer givende jobb, og jeg synes det er spennende å følge senene og se hvordan kjøttstykkene blir.
Vi holder på i to timer før Hanne tar frem akevittflaska. Det er fast tradisjon, et lite glass eller to i løpet av ettermiddagen. Vi må jo kose oss litt også, kan jo ikke bare jobbe. Men det er klart- vi kan ikke overdrive akevittinntaket, vi ønsker jo ikke fingertupper i karbonadedeigen!
Etter hvert er det tid for middag, og Sigurd Ole lager denne. Godt med en liten pause!
Men vi har mye igjen, så det er bare å stå på. Det er store stykker, og det er små stykker, og snart er det ytrefileten. Det er min favoritt!
Den er kjempestor, og jeg merker stor forskjell på før og etter renskjæring.
Sigurd Ole hjelper oss på ettermiddagen, og han maler karbonadedeigen. Deilig for oss å slippe det!
Etter seks timer er vi ferdig med renskjæring og maling, nå gjenstår kun vask av fjøler og kniver, samt pakking av karbonadedeig.
Kjøttstykkene skal ligge kjølig til søndag.
Kvelden avsluttes med et glass rødvin og koselig samvær. Hyggelig!
Og i morgen er det bare å fortsette. Da er det låret som skal renskjæres.
Det er tid for tannlegebesøk. Jeg var hos tannpleier på tirsdag, grudde meg til det også, jeg, selv om jeg visste at akkurat det ikke ville gjøre vondt. Grudde meg for hva røntgenbildene og undersøkelsen ville avsløre.
Tror jeg lider av posttraumatisk stress når det gjelder tannlegebesøk. Husker fortsatt hvordan skoletannlegen plystret mens han tørket hendene sine før han skred til verket. Jeg hadde mange hull før jeg var tolv år, ingen hull i tenårene, og etter at jeg ble voksen, har jeg nesten ikke hatt hull i det hele tatt.
Lurer fortsatt på om jeg virkelig hadde alle de hullene før jeg var tolv….
Men uansett, minnene om boring sitter der, og bare jeg hører lyden av et bor, reagerer kroppen min med gysninger og vondt i magen.
På tirsdag var jeg altså hos tannpleieren. Jeg hadde ikke hull nå, heller, men hun fant en fylling som var i ferd med å løsne…..
Ja, det betyr boring, det! Det holder jo ikke å bare ta ut den gamle fyllingen og sette inn en ny.
Det betyr at jeg må tilbake i dag. Jeg har time klokken ni, og tar bussen til sentrum. Går av tre busstopp før slik at jeg får litt ekstra morgentrim. Det er ganske friskt ute, rundt null grader.
Med røde kinn ankommer jeg venterommet. Kjekt med rødfarge i kinnene, ville vel ha vært aldri så blek ellers, kan jeg tenke meg.
Jeg setter meg ned, og ser at det ennå er ti minutter til jeg skal inn. Ser at ukebladene er kommet på plass igjen, de har vært borte fra både frisørsalonger, legekontorer og tannleger siden koronaen. Jeg finner et Se og hør, og lar meg oppdatere på kongelige og andre kjendiser i Norge og i utlandet. Lenge siden sist!
Ti minutter går, Reidun er litt forsinket. Jeg skriver Reidun, ikke tannlegen. Jeg er nemlig så heldig å ha en god venninne som tannlege. Vi har kjent hverandre siden videregående, og hun har vært tannlegen min siden slutten av åttitallet.
Jeg vet at hun er veldig forsiktig, og jeg vet at jeg bare kan sparke henne hvis set gjør vondt. Allikevel gruer jeg meg.
Der kommer hun. Smilende, og gir meg en god klem. Vi tar først en prat og oppdaterer hverandre på barnebarn og andre ting. Og så kommer det uunngåelige. Jeg setter meg stolen, stolen settes i nesten vannrett stilling, og jeg ber Reidun dope meg noe skikkelig. Dobbel dose, sier jeg. Vet ikke hva jeg får, men det settes tre stikk fra ulike vinkler,
Reidun er overrasket over at jeg ikke reagerer negativt på sprøytene, at jeg ligger der helt avslappet. Det gjør rett nok litt vondt, men dette er bare bagatellmessig for meg. Det er nemlig borene jeg er redd, ikke selve boret, kanskje, men for lyden!
Reidun setter gang, først ett bor, så et annet og så et tredje. For hvert nye bor tenker jeg at jeg er nærmere slutten, at jeg snart er ferdig. Det tar ikke lange tiden, jeg kjenner ikke noen smerte, så Reidun unngår spark fra meg også denne gangen.
Litt pirking, den gamle fyllingen er fjernet, og ny kan legges. Litt pussing til slutt, det betyr en ny runde med ekkel lyd, men bare litt denne gangen. Å vips, så er jeg ferdig!
Det er bare så deilig å ha det overstått, å vite at det er nesten ett år til neste besøk hos tannpleier. Herlig!
En ny god klem til Reidun, og etter å ha betalt, tripper jeg ned trappene, så lett som bare det!
Klokka er ikke mer enn kvart på ti, og jeg bestemmer meg for å gå hjem. Dagens trim på formiddagen, kos resten av dagen. Jeg legger deler av turen langs elva og kan nyte det som er igjen av høstfarger.
To timer og 16 000 skritt senere sitter jeg hjemme og nyter en kopp kaffe.
Tenker det er godt at det ble oppdaget, det at fyllingen måtte skiftes. Det hadde vært veldig kjipt om det hele utviklet seg til et kjempestort hull. Egentlig godt at det finnes tannpleiere og tannleger – det skal vi være glad for!
Jeg er ekstra heldig som har Reidun som tannlege – hun er så rolig, forteller hva hun gjør og virker veldig beroligende på meg – med sin behagelige væremåte.
Jeg liker å sette meg mål. Mål skal være ambisiøse, samtidig som de skal være realistiske. De skal altså gi meg noe jeg kan strekke meg etter, samtidig som det skal være mulig for meg å nå dem.
Jeg går mye tur, og trener styrke på treningssenter.
Jeg skal gå minst 15 000 skritt hver dag- minst fem dager i uka.
Jeg skal trene styrke to ganger i uka.
På mandager skal jeg ta en oppsummering av uka før.
«Dette er ikke noe for meg,» tenker du kanskje.
Nei, det er mulig, det, men jeg tenker at målsetting kan være motiverende for alle. Men det som er helt essensielt, er at den enkelte setter seg individuelle mål.
Det kan for eksempel dreie seg om å sette seg som mål å gå minst 8 000 skritt hver dag, fem dager i uka.
Når man har oppnådd målet flere uker etter hverandre, kan man gi seg selv større utfordringer dersom man ønsker det.
Det kan også være smart å gi seg selv en belønning etter hver som mål nås. For meg, er det belønning nok å oppnå målene.
Hvis flere vil være med på dette, kan vi heie på hverandre, hacke hverandre opp. Det hadde vært fint, det! 🤗🤗🤗
God morgen!
Det er mandag, jeg våkner tidlig, tar på meg turtøy, og går ut i mørket.
Klokka er bare syv, skogen foran meg er nesten helt svart, men vender jeg blikket den andre veien, ser jeg at sola har startet sine forberedelser. Det er ennå nesten en time til soloppgang, men himmelen har allerede fått sine vakre farger.
Det er bare to grader, men ikke tegn til frost. Tåka ligger som et vakkert grått belte i dalen, og skaper en helt spesiell stemning.
Det er glatt på steiner og røtter, men med en lykt som lyser opp stien, kan jeg gå trygt innover i skogen.
Inne i skogen, på stien, ligger det masse løv. De ligger klistret til bakken. Gult, grått og brunt.
Snart er jeg ute av skogen, og følger lysløypa mot Batteriet. Lysene er på om kvelden, til rundt elleve, men om morgenen er det helt mørkt i lysløypa. Kunne gjerne ha hatt litt lys om morgenen, og lys litt kortere tid om kvelden, jeg!
Men her nede, får jeg litt lys fra bebyggelsen, og det hjelper jo.
Jeg går videre oppover, møter ei jente som er på vei til jobb. Ellers ser jeg ikke et eneste menneske. Jeg hører fugler kvitre, og jeg hører trafikken som et sus i bakgrunnen. Snart kommer det også et tog, og det høres godt før det gradvis fjerner seg.
Himmelen foran meg har et lilla skjær, bak meg danser vakre farger i toner i gult, oransje, rødt, rosa og lilla.
På Batteriet er det fint som alltid. I dag er noe av utsikten skjult bak tåka, men det gjør utsikten enda mer magisk, tenker jeg. Vakkert!
Jeg snur på Batteriet og går hjemover igjen. Nå går jeg inn i soloppgangen, ikke fra den. Bare helt vakkert, spør du meg!
Høstfargene trer frem i mørket.
Det blir fort lysere nå, jeg har ikke bruk for lykten lenger.
Tåka er blitt tykkere nå, og jeg er redd for at soloppgangen skal forsvinne i tåkehavet. Jeg merker at folk er i ferd med å stå opp, lys tennes i husene, og røyk fra en pipe gir en sur lukt til omgivelsene. Ikke særlig behagelig.
Nå tar det ikke lang tid før jeg er hjemme igjen. Borte er den vonde, sure lukten, og tåka står ikke lenger i veien for de vakre fargene. Sola er ennå ikke oppe, selve soloppgangen vil jeg ta fra terrassen.
Jeg brygger meg en kopp kaffe og er klar til å nyte soloppgangen i flere akter.
Jeg er heldig som kan nyte en slik utsikt! Men hadde jeg sovet til ti, hadde det sett slik ut, og jeg hadde gått glipp av denne vakre morgenstunden.
I dag, lørdag, våkner jeg på hytta til fint turvær og fint jaktvær. Sol og åtte varmegrader. Trond har allerede dratt på jakt, han har tent i ovnen, og jeg kan tre inn i en varm stue. Deilig!
Jeg bestemmer meg for å gå en tur før frokost. Det har regnet i natt, og det er akkurat som om terrenget er fylt med vann. Det renner små bekker der det egentlig ikke er noen bekk, og der det er bekk, er det masser av vann. Godt det, vi trenger vann nå!
Jeg velger å gå på veiene, der er det ganske tørt.Tar en liten runde på et par kilometer, og ser sola gi landskapet et gyllent skjær. Vakkert!
Vel tilbake på hytta spiser jeg frokost før Solveig og jeg skal gå tur.
Vi går først mot Ivarsbu. Alltid fint på stien bortover der. Sola speiles i vannet, nypene lyser rødt mot vannet som bakgrunn, og ett sted er et nytt lite grantre i ferd med å vokse i et gammelt tre som er har vært offer for sterk vind.
Bjørka er i ferd med å miste bladene sine, det er helt tydelig at vi er kommet til midten av oktober.
Ved Ivarsbu se vi at vannstanden fortsatt er lav, men høyere enn sist uke. Nå er områder som tidligere var helt tørre, i ferd med å fylles med vann.
Det skal visst nok være en lekkasje i demningen, dette er grunn til den lave vannstanden dette sommerhalvåret. Neste sommer blir den enda lavere, da må vannet tappes ned fordi ny demning skal på plass.
Vi går opp til Dulpenatten før vi tar en shortcut tilbake til hytta. Vi jager opp tre store skogsfugl, og møter en hund på jakt. Vi hører ikke noen skudd, så fuglene kan nok fortsatt nyte denne fine høstdagen slik vi også gjør.
Vi legger inn en ekstra sløyfe på slutten for å plukke litt sopp. vi finner litt kantarell og mye traktkantarell. Det er masser av traktkantarell nå, jeg kan egentlig plukke så mye jeg bare vil. Den er takknemlig å rense også, det går veldig fort, særlig hvis jeg passer på å skjære av stilken når jeg plukker den.
Vel tilbake på hytta begynner jeg med det arbeidet som jeg ikke liker- jeg begynner å forberede hytta for vinteren. Jeg har tidligere tatt opp alt fra kjøkkenhagen, urner er tømt, og tulipanløker er satt. Jeg tømmer kjelleren for mat, og sjekker hva jeg bør handle før vinteren kommer.
Trond kommer tilbake, ikke noen elg i dag. Vi bestemmer oss for å kjøre noen av hagemøblene til gården. Bålpannestolene våre overvintrer alltid på låven der. Fire stoler legger jeg under sengene våre, mens fire stoler oppbevares under presenning inntil hyggeveggen, De tas frem igjen til påske.
Det er alltid litt vemodig å kjøre bålpannestolene til gården. Det markerer en definitiv slutt på sommerhalvåret, og for meg som ikke er noe vintermenneske, er det litt trist. Men det må gjøres!
På vei tilbake til hytta, må vi bare ta en liten stopp slik at jeg får tatt noen bilder fra Lågen. Det er så vakkert der nede når trærne speiler seg i elva.
Vel tilbake på hytta tenner jeg opp i bålpanna, og vi er klare for det som trolig er vår siste kveld der denne høsten. Regner med at vi pakker den bort neste helg.
Tusen takk, kjære bålpanne, for alle de kveldene du har gitt oss varme, lys, god stemning og glede!
Vi ses igjen til påske!
Heretter vil bålpannekvelder bli erstattet av innekvelder. Fint det også!
Det er torsdag kveld, jeg har ikke nådd mine aktivitetsmål, så da er det bare å gå ut. Gikk min morgentur, men etterpå har det blitt mindre aktivitet.
Klokka har også ligget til lading.
Men det gjør ikke noe! En kveldstur er bare forfriskende, det!
Lyskasterne er på ved fotballbanen, og nå tar det ikke lang tid før det er is på banen og bandysesongen starter.
Jeg går rundt i nabolaget og samler skritt og kilometer, og etter 45 minutter er jeg i mål:
15 000 skritt.
God natt! I morgen drar jeg til hytta! Gleder meg!
Klokka er kvart snart syv, og jeg sitter her, alene i tussmørket. Jeg sitter på terrassen, inntullet i et pledd da det bare er elleve grader
Vi har varmelampe, men med dagens strømpriser vil jeg ikke bruke den. Pledd fungerer bra, det også!
Jeg pleier ikke å drikke rødvin midt i uka, men denne kvelden tenker jeg er verdt et glass. Det er vindstille, og det kan være den siste kvelden jeg sitter her denne høsten. Den siste kvelden omgitt av lyslykter som skaper en helt spesiell stemning.
Carpe diem!
De ulike lyktene bringer med seg ulike minner og gir ulike assosiasjoner. To av lyktene ovenfor kjøpte jeg før vi flyttet hit. De minner meg om flyttingen for seks år siden, og jeg er så glad for at vi flyttet hit.
Vi har en fin leilighet, med en stor, deilig terrasse, vi har en fantastisk god utsikt og veldig hyggelige naboer.
Lyktene nedenfor gir med sine røde lys assosiasjoner til jula. Ikke stort mer enn to måneder igjen nå, og bare noen uker til jeg tenner lyslenkene på terrassen.
Lykten nederst sender tankene til Kreta der jeg kjøpte flere slike keramikklykter. Tankene mine går da videre til andre sydligere strøk, til Tenerife der jeg vil være om et par uker.
På Tenerife, på Hollywood Mirage i Los Cristianos, vil vi hver kveld kunne nyte terrasselivet – uten ullpledd. Vi vil sitte der, spise tapas og drikke rødvin. Mandag, tirsdag, onsdag …. Men da er vi på ferie! Jeg gleder meg!
