Klokka er halv syv, og jeg våkner av at Sigurd Ole åpner døra til rommet mitt og sier med lav stemme: «Nå begynner jeg å brygge kaffen din.»

Jeg står opp, denne kaffekoppen vil jeg ikke gå glipp av. En deilig cafe latte. Helt nydelig!

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Hanne er også oppe, og ute er det helt mørkt. Litt fristende å bli sittende inne, i varmen, men jeg bestemmer meg for å ta min morgentur før frokost.
Jeg får låne en lykt av Hanne, og går ut i mørket.
Synd det er overskyet i dag, hvis ikke, hadde jeg kunnet gå inn i soloppgangen.

Hjemme er det aldri så mørkt som det det er her. Der er det gatelys, her det det bare lys fra vinduene. Akkurat det skaper en helt spesiell stemning, så koselig og lun.

Jeg går ned gårdsveien og fortsetter på hovedveien. Jeg ser at jeg ikke er den eneste som er oppe. Naboens hester er allerede i gang med frokosten.

Tankene går tilbake til min barndom. Vi hadde hest, vi også, da jeg var liten, men den ble ikke brukt til ridning. Den ble brukt til gårds- og skogsarbeid, og det før vi fikk traktor. Da ble hesten solgt. Borte var vennen min, husker ennå jeg stelte den om morgenen.

Jeg går videre, går midt i veien, for her er det svært lite trafikk. Det er også helt stille, hører bare Boserudbekken. Klukkende og brusende.

Mens jeg går her, kjenner jeg at jeg blir mer og mer glad i hjembygda mi jo eldre jeg blir. Jeg opplever en sterk følelse av trygghet, tilhørighet og samhold. Et samhold vi ikke finner i mer urbane strøk.
Jeg kan ta et eksempel fra gårsdagen. Før vi begynte å skjære elgkjøtt, var vi i en begravelse. En nabogutt fra barndommen døde av kreft, 71 år gammel. Det var en trist, men fin begravelse, og kirken var fullsatt. Familie, tidligere kollegaer, venner og sambygdinger. Alle kom de for å ta avskjed med ham.
I urbane strøk kommer nok venner og familie, men ikke sambygdinger i en mils omkrets. Der kjenner man knapt nok den nærmeste naboen!

Det blir gradvis lysere, og jeg trenger ikke lykta lenger. Jeg snur og går hjemover igjen, og bestemmer meg for å gå ned til Lågen. Jeg passerer et busstopp som forteller meg at dagens buss til Kongsberg går klokka 06.45. En buss, ikke flere. Det viser at det her ikke er mulig å basere seg på kollektivtrafikk.

Det er vakkert her nede ved Lågen. Fortsatt er det høstfarger her. Dette stedet vekker også minner, minner om bading og moro nede ved berget. Her møttes vi, i alle aldre, og stupte fra berget eller gikk utover på sandgrunnen.

Jeg snur her og går tilbake. Kaster et blikk mot hytta, ser den selvsagt ikke, men vet at den ligger der oppe, i horisonten.

Like før jeg er tilbake på gården, passerer jeg kastanjetreet til naboen. Alltid spennende her, på jakt etter kastanjene på bakken. Spennende å åpne de grønne piggete små ballene, spennende å finne de brune nøttene liggende i løvet.

Jeg har vært utvei en snau time nå, ser opp mot gården  og vet at frokosten venter.
Det samme gjør et elgelår.