Det er helt stille, hører kun knitringen fra ovnen og vinden som uler.
Det er mørkt ute, ingen naboer tett på, ingen biler.
Det er bare meg, lysene, ovnen og kaffekoppen. Nyter det!
-og jeg er klar over hvor heldig jeg er.
God morgen til deg fra meg!
I dag drar vi til hytta, og på fredag skal vi ha rakfisklag. Til dette trenger vi akevitt. Jeg kan selvsagt ta bilen, men det blir ikke nye trim av det!
Nei, jeg tar på meg turtøy og ryggsekk og legger i vei!
Jeg går bortover mot lysløypa, kan etter hvert gå ned til kirken, men bestemmer meg for å gå oppom skolen der jeg jobbet i 22 år.
-men vakre høstfarger!
Krokstadelva på den ene siden av Drammenselva, Mjøndalen på den andre og Jonsknuten ved Kongsberg i horisonten.
På vei bort til skolen møter jeg en som hadde sitt bonusbarnebarn på skolen mens jeg var der. Alltid hyggelig å treffe ham!
På sentert møter jeg en mor som hadde ungene sine på Stenseth mens jeg jobbet der. Mange minner strømmer på, om hennes herlige unger og episoder knyttet til dem. Hun får en skikkelig god klem som jeg ber henne gi videre til begge ungene som nå er godt i gang med videregående og læretid.
Senteret tar jeg ikke bilde av- jeg fikk kjøpt min akevitt og litt rødvin, så også på en ny mobiltelefon, og så gå jeg ned mot elva.
og her i rødtoner.
Løvet danner et raslende høstteppe i gult og brunt.
Og så er jeg hjemme igjen! Det ble rundt elleve kilometer- litt trim i dag også! Sender en hilsen og klem til alle de hyggelige menneskene jeg traff på min tur!
For to- tre uker siden pakket vi vekk sommerhalvåret på hytta. Noen møbler ble kjørt ned til gården og plassert inne i sommerfjøset der, andre møbler ble pakket inn i presenning. Bålpanna pakket vi også inn i presenning, men det er mulig vi tar den frem igjen i helga. Det blir jo så fint vær!
Her hjemme er alt stuet sammen på terrassen. Dette er ikke noe jeg gjør med stor lyst, det er en ganske så vemodig oppgave. Det viser at en epoke er over, men så snart været tillater det, i siste halvdel av mars, gjøres terrassen klar igjen.
Jeg skulle gjerne ha hatt glassvegger på fire sider. Hadde jeg hatt det, kunne vi ha brukt terrassen hele vinteren. Men hadde vi gjort det, ville det jo ikke være så spesielt å ta alt frem igjen i slutten av mars! Nei, vi får godta de årstidene vi har og glede oss over særpreget til de enkelte.
Denne høsten har jeg prøvd meg med løk i urnene igjen. Har lagt to lag, tulipaner nederst og krokus øverst. Skal ble spennende å se hvordan det går!
Når vinteren kommer for fullt, vil jeg dekke dem med strisekker.
Men uansett, jeg tar imot det som kommer! I slutten av november skal jeg sette opp lyslenkene ute, det blir fint, det!
Først går vi lysløypa i retning Drammen.
Det er derfor alltid fint å komme opp til stedet der vi har denne bergveggen ved siden av stien. Da er nemlig de verste oppoverbakkene bak oss- selv om det er et godt stykke igjen til Gamledammen.
Fortsatt er det et stykke igjen!
Det er nesten så det er fristende å ta et bad, men unnskyldningen er at vi ikke har med badetøy og håndklær! Ellers hadde vi selvsagt hoppet uti!
Nå er det ikke bare slik at vi strener av gårde, vi legger også merke til det som er rundt oss, som for eksempel denne laven her. Vet ikke hva den heter, ser ut som små sugekopper.
Sugekopplav? Neppe, men det er noe som heter begerlav. Kanskje det er det? Hvis du som leser dette vet hva det er, vil det være fint om du legger igjen en kommentar!
Vi tar en liten drikkerast der vi forlater Kamstrupløypa og starter på stien til Kjørsterudsetra, og vet du hva som skjer da?
Jeg husker første gangen jeg var her, ble overrasket over plutselig å komme til denne hytta midt inne i skogen. Det er rett nok en fin setervoll her, men det er skog på alle kanter.
Nå er det bare 1,5 km til dagens tredje turmål, nemlig Goliaten.
Vi følger stien og tar med oss kvister og grener til bålet vi skal tenne når vi tar lunsjen vår. Vi finner til og med en vedkubbe som noen må ha mistet.
Det var så deilig å sitte her,å kjenne sola varme.
Eller er det Baktus? Eller Karius? Er nemlig ikke sikker på hvem av dem som har svart hår, jeg!
Vel, den svarthårede forsvinner like fort som hen kommer, og snart er vi fire alene på berget.
Men jeg må bare ta et siste bilde herfra før vi går videre.
Vi skal nå legge turen om Tiuern’n på vei til Nerdammen som blir dagens fjerde turmål.
En av oss er uheldig og opplever et skikkelig gjørmebad, men dette tar jeg selvsagt ikke noe bilde av.
Det er slett ikke noe hyggelig å ligge der i gjørma, med smerter i hånda også, men jeg tror nok dette vil bli morsomt å tenke tilbake på senere:
«Husker dere gjørmeturen?»
Så er vi der, ved Tiiur’n, det vakre hyttetunet. Jeg tar ikke bilde av stedet, kun av en vakker deltalj på vindskien ved taket. Et rødt hjerte!
Det er nå utpå ettermiddagen, og sola ligger lavt der den følger oss på bilveien tilbake til bilen.
Etter seks timer er vi tilbake på parkeringsplassen, 14 kilometer er tilbakelagt, og vi kan se tilbake på nok en flott tur!
Neste gang vil vi legge ikke bare en ekstra genser, men også en ekstra bukse i sekken. Man kan jo aldri vite når det blir tid for et gjørmebad!
I ettertid viser det seg at gjørmebadet resulterte i brudd i hånda. God bedring sendes til den uheldige!
Velkommen til oss
kjære lille gutten min!
I dag skal jeg se deg for første gang
Du kan tro jeg gleder meg!
Du er omgitt av kjærlighet
Elsket av din mamma og pappa
allerede lenge før du var født
Elsket av dine besteforeldre
som sammen med din mamma og pappa
har gledet seg til å se deg
og kjenne din nydelige hud
Du er heldig som blir født
i et land der det er fred og godt å leve
Men aller mest er du heldig
fordi du er født inn i en familie
der du alltid vil være omgitt av sterk kjærlighet
Ny helg og ny utfordring. Takk, Margrethe, for at du setter oss i sving! Dette engasjerer!
En benk kan være så mangt, men felles for de fleste av dem, er at du inviteres til å sette deg og ta en liten hvil.
Men en benk kan også være noe helt annet, og her er det jeg kan kalle en liten pyntebenk.
Denne har vi laget selv, og den står på bålpanneplassen vår på hytta. Her setter jeg alltid en lyslykt eller to, og her også en herlig sommerbukett.
Dette var noen av mine benker, blir spennende å se hva dere andre deler.
Liv Unni og Ann-Lis fyrer opp bålet, og snart kan vi glede oss over å se flammene strekke seg mot himmelen. Jeg blir alltid fascinert av flammer, blir aldri lei av å se inn i et bål, en peis eller en bålpanne. De varmen fargene, i alle nyanser fra gult til fiolett, flammer som endrer seg hele tiden. Vakkert!
– og de er nesten gule.
Kaffen og brødskivene tas frem, og aldri smaker maten så godt som det den gjør ute i naturen, og spesielt nå, ved bålet. Kaffen er også på sitt beste!
Det ser ikke ut som om det blir så mye sol, og nå kunne vi ha pakket sammen og gått hjem igjen. Men nei, da, det gjør vi ikke. Det er jo så koselig her, og nå kjenner vi også varmen fra bålet. Vi blir derfor sittende, og det viser seg å være lurt-
Sola klarer endelig å presse seg gjennom skylaget, og den speiler seg i vannet, i fjorden.
og snart sender sola sine stråler ut over fjorden og landskapet rundt.
Tenk om vi hadde gitt opp og gått hjem tidligere!
Vi blir sittende ennå en stund til, men snart er det tid for oppbrudd. Vi slukker bålet og begynner på hjemveien, men tar en annen vei tilbake.
Hyttene var opprinnelig på 15 m2, men senere er mange av dem blitt utbygget til 35 m2 som er den største tillatte størrelse.
Men er du så heldigvis at du får kjøpt deg en hytte med tilhørende parsell, kan du bo her hele sommeren, nyte livet og dyrke dine egne blomster og grønnsaker.
Her en enslig vakker rose, fotografert av Liv Unni.
Vi tar Zik-Zaken oppover, og det er et godt stykke å gå. Zik-Zaken heter egentlig Albumstien, og den går fra Bragernes torg og opp til Spiralen. Den ble påbegynt i 1877 og fullført tre år senere. Den ble anlagt i to etapper, først gikk den bare til Åspaviljongen.
Rød er helgens utfordring fra Margrethe, og siden jeg er på hytta, ser jeg på hva jeg har her.
Det meste er oransje, som flammene i peisovnen, stearinlysene og genseren jeg har på meg.
Må jo også ta med noe fra høstens turer-
Nedfallsfrukt
Rart hvordan minnene strømmer på når jeg ser de ulike bildene- husker turene og hvor bildene ble tatt.
Dette gjorde vi tre ganger i løpet av oppholdet, og vi fikk hyggelig hilsen tilbake hver gang. En gang gikk vi også en rose.
Helgens utfordring er utført, og jeg kommer med en ny til deg som leser dette:
Gled en eller flere av menneskene rundt deg i dag!
Tusen takk til deg, Margrethe, som hver uke legger ut en utfordring til dine medbloggere.
Det er tåke, grått så langt øyet kan se. Vel, det er ikke langt i dette været, men grått er det altså. Hva ville jeg har gjort hvis jeg var hjemme? Hadde kanskje gått en liten tur, men hadde nok brukt en del tid til strikking eller lesing. Kanskje hadde jeg vasket leiligheten? Pusset vinduer?
Men nå er jeg altså på hytta, og sammen med Trond og søsteren min, Solveig, er vi klare for tur. Ull under, turklær, hatt på hodet og gummistøvler er mitt antrekk i dag.
Først går vi til Ivarsbu. Lang vannet er det vanligvis mange gode fotomotiver, men nå kan jeg ikke engang se vannet. Men fine steiner, da!
Ved Ivarsbu snur Trond, og Solveig og jeg går videre.
Tre øyer også, men ikke så lett å komme seg dit.
Solveig står her på den omtalte odden. En fin plass!
Vi er nå kommet til enden av vannet, der bekken går ned til det lille tjernet nedenfor.
Det er så fint der det ligger, rett nedenfor Dulpenatten.
Det er ikke lenger null grader, men fem varmegrader når Liv Unni og jeg starter dagens tur. Ullundertøy er godt å ha nå, ja, vi tar med oss vanter også. Vi bestemmer oss for ikke å ta med mat denne gangen, tenker det ikke vil være særlig fristende å sette seg ned nå som det er så kaldt.
Kantareller og piggsopp regner vi ikke med å finne i dag, men traktkantareller er det mye av i skogen nå.
Vi er kledd i blått og rødt i dag, tenker det er viktig at vi ikke ligner på elg, hjort eller rådyr. Kanskje kan dette holde hjortelusfluene på avstand, men det viktigste er å signalisere for eventuelle jegere at vi ikke er dyr, men to spreke damer på sopptur!
Traktkantarellene er lette å plukke, de er rene sopper som er lette å renske i etterkant.
Vi plukker oss oppover i retning skytebanen. Vi går utenfor stiene- traktkantarellen vokser blant mose og lyng, ikke i stiene.
Tyttebær for eksempel. Det er nå de er på sitt beste! De er godt modne, store og fine.
Vi snakker om lykke, hva lykke er, og vi er enige om at vi er heldige som ser alt det vakre rundt oss. Det er lykke det, og den koster ikke noe!
Enda mer lykke!
Vi har nå mye sopp i kurvene, og vi må ta en avgjørelse: Skal vi gå tilbake nå, eller skal vi fortsette til Gravningen? Hva tror du de spreke damene velger?
Vi tar nå stien, og det er lett å gå her. Ja, selvsagt litt tungt i starten, men…
Kanskje stemmer det, vi er i alle fall glade, for nå er det bare å cruise fremover til vi kommer inn på skiløypa.
Etter en stund når vi skiløypa, følger den litt før vi tar av ned mot Gravningen.
Vi angrer litt på at vi ikke tok med oss mat og drikke allikevel, det er jo egentlig ikke kaldt, og det hadde vært veldig koselig å tenne et bål ute, her eller et annet sted.
Takk for turen, Liv Unni, gleder meg til den neste- med eller uten soppsanking.
