Klokka er halv syv når jeg står opp. Våkner i denne tiden stort sett hver dag, og når jeg er våken, kan jeg like godt stå opp. Det er for tidlig å hente Aisha, så jeg leser litt nyheter og sånt før jeg henter henne litt før halv åtte. Har ikke sett henne på et par dager nå, og jeg har gledet meg til å ta en tur med henne. Det ser ut til at gleden er gjensidig!
Vi går inn i skogen, og jeg ser at liljekonvallen har fått knopper. Det tar nok enda noen dager før de blomstrer. Gledet meg til det!
Men skogsfiolen er i full blomst. Den har nå overtatt for blåveisen som har takket for seg i denne omgang.
Vi legger turen til Batteriet, og går derfra ned til Solbergmoen. Jeg tar en sti jeg har tatt bare en gang før, og det er ganske så bratt. Jeg sklir på tørre barnåler og små steiner, faller, men er raskt oppe igjen. Tror Aisha blir litt overrasket!
Det er så fint og grønt nå, sola skinner på gresstuene. Vakkert!
Vi kommer snart inn på en bedre sti, og det tar ikke lang tid før vi er nede på Solbergmoen.
Vi tar lysløypa hjem igjen, og etter en time og 6000 skritt et vi hjemme igjen! En flott start på dagen i nydelig vårvær!
Vårens vakreste eventyr – for meg- er godt i gang! Vedhogst, kubbing, kløyving og stabling er en etterlengtet fritidsbeskjeftigelse og nå er vi godt i gang.
Foreløpig er flere trær felt, og stokkene kubbet. Resten må vente til veien er kjørbar og vi får fraktet kubbene til hytta.
Nå er det min jobb begynner. Jeg bærer kubbene opp til bilveien og stabler dem der.
Det er ganske tungt, spesielt dersom det er ulendt terreng. Tar det som styrketrening, jeg!
Du synes kanskje det er rart at jeg liker dette så godt. Men jeg liker å bruke kroppen og å se resultater. Det er så tilfredsstillende å se stablene ligge der!
Klokka er snart elleve, og vi går inn etter en fantastisk fin kveld ved bålpanna. Måltrosten og svarttrosten har skapt en god stemning, og etter hvert kom også rugda. Magisk.
Jeg har alltid blomster på hytta. Til jul og vinterferie tar jeg med meg tulipaner, i påsken tulipaner og påskeliljer. Hva tror du jeg tar med nå?
Jo, nå har jeg plukket hvitveis og vårkål på vei opp til hytta. Neste gang jeg kommer opp, kan jeg plukke hvitveis her oppe.
Ut i mai blir det lilijekonvall, og etter hvert flere markblomster. Prestekrager er en av favorittene. På høsten kjøper jeg et par grønne planter som jeg har på bordet helt til vi avslutter hyttesesongen i november en gang.
Vi tenner opp i bålpanna i syvtiden. Det er litt kjølig, men vi skal bare nyte dette! Det er er halvt år siden sist! Vi legger skinn i stolene og pakker oss inn i pledd. Beredt!
Rundt oss synger fuglene. Vi kjenner igjen blant annet bokfinken, men det er også en ukjent vakker sang blant de andre. En sjekk på appen forteller oss at det er måltrosten.
Deilig å være her igjen! Her er det også mye å ta tak i. Vedlageret skal fylles opp, gress skal rakes, heller skal kostes, hagemøbler skal settes på plass. Koselige gjøremål!
Vi har holdt på i seks timer nå, og mye er gjort.Vi har felt trær, kubbet dem, ryddet bort kvistene og stablet kubbene slik at de er klare for henting når veien er kjørbar.
Vi har igjen en del ved fra i fjor, men mye av dette vil gå til bålpanna.
Sitter her i sofaen, søndag morgen, og plutselig kommer et skikkelig drønn. Har aldri opplevd noe lignende her hjemme. Det er nesten så hele bygget rister. Det varer ikke lenge. Jeg går ut på terrassen og ser meg omkring. Alt er normalt, stille. Det er akkurat som det ikke har skjedd.
Jeg opplevde jordskjelv i Tyrkia for noen år siden, men det var ikke et drønn slik dette var. Det var mer som en rumling som varte over tid. Jeg får følge med på nyhetene- det er vel en forklaring på hva som har skjedd!
Treet mitt som ikke er mitt i det hele tatt. Jeg synes bare det er så veldig fint! Det er fint til alle årstider, selv når grenene er nakne, uten blader.
Det er et lønnetre, og nå står det i full blomst.
Det er stort, og det står i en hage, like ved bilveien. Jeg går ofte forbi dette treet på min morgentur, som regel med Aisha. I dag går jeg alene da hun ikke er hjemme.
I tolvtiden legger vi ut på dagens tur. Jeg tar først på meg en singlet, men ombestemmer meg og tar en tynn, langermet genser i stedet. Utenpå en tynn jakke. Tights og tursko, og så er jeg klar.
Sola skinner, og vi ser at det har blitt mye grønnere her mens vi har vært i Sverige. Gresset er grønt, og bjørkene har kledd seg i et grønt slør.
Det er turorientering som står på programmet vårt i dag, syv poster er gjemt i skogen her, og de skal vi finne.
Vi går først opp til Vasshella. Her kar det blitt veldig fint! Fint at gjerdet er laget i tre. På Støle ble det brukt metall, antagelig mer holdbart, men tre er mye penere, synes jeg.
Her er det tilrettelagt for bading med både badetrapp og stupebrett. Bra!
Men hva er det som har skjedd? Den blå himmelen er plutselig borte, erstattet av tunge, grå skyer. Optimistiske som vi er, tenker vi at de sikkert vil forsvinne!
Vi går inn på stien som skal ta oss til Aslakkane. Her krysser vi denne bekken, og den som fosser alltid nedover på denne tiden av året.
Det viser seg etter hvert av optimistene må innse at de taper denne gangen.
Plutselig hagler det, små, hvite kuler skytes mot bakken. De preller av klærne våre, men de lander i håret mitt og gjør håret mitt fuktig. I tillegg til hagl kommer også en sterk vind, og det er ikke akkurat det jeg vil kalle varmt lenger….Det er nesten så jeg kan bruke ordet iskaldt!
Vi kommer opptil Aslakkane, men det blir ikke noen rast her i dag! Nå gjelder det å holde seg i bevegelse slik at vi ikke begynner å fryse.
Denne gangen må vi gå langt før vi kommer til postene, og postene ligger også relativt langt fra stiene. Men vi finner dem, går rett på dem selv uten kompass. Tror det hjelper at vi er godt kjent terrenget her.
Like fort som haglværet kom, kommer nå sola. Den presser seg frem og gir oss varme, helt umiddelbart. Nydelig!
Vi har nå bare to poster igjen, og bestemmer oss for å ta lunsjen mens sola fortsatt har overtaket. Maten smaker som alltid godt ute!
Vi fortsetter, og skal nå opp på Solbergfjell. Utsikten er fantastisk herfra, men jeg oppe tar også vinden et godt tak. Det begynner også å snø!
Vi finner posten her oppe, og går tilbake mot Knabben.
Den siste vi posten er dagens letteste og enkleste å finne, like ved stien. Da er vi ferdig med 15 av 130 poster.
Vi går bortom furua som ble revet opp fra grunnen under uværet Amy. Den lever fortsatt, liggende på fjellet. Håper den vil klare seg!
På vei ned igjen begynner det også å regne. Nå mangler vi bare tordenvær på å ha vært innom det meste av vær i løpet av noen timer.
Jeg plukker med meg en bukett hvitveis. Den blir fin å ha på kjøkkenbenken!
