Costa Silencio.
Silent coast, stille kyst. Det må vel være det det betyr?

Vi fikk stedet anbefalt av en kvinnelig ekspeditør i en sportsforretning, hun bor der, og skrøt veldig av stedet. Vi snakket om gåturer, og hun anbefalte oss å ta en tur oppe i det gule fjellet, Montana Amarilla.

Klokka ti legger vi i vei. Vi går ned til busstoppet, tar buss 467. Det er enkelt å kjøre buss her, vi betaler med kort, og bussene kommer ofte. En tur til Costa del Silencio koster 1,5 euro.

Vi tenker å ta en lengre tur i fjellet først, så lunsj og et bad etterpå.

Vi vet ikke helt hvor vi skal gå av bussen. Er vi i Las Galletas fortsatt, eller er vi kommet til Costa del Silencio? Vi bestemmer oss for å sitte på litt lenger, og så går vi av. Det gjør også en eldre mann som lett forstår at vi ikke er kjent. Han tar kontakt og viser oss rett vei. Det er så hyggelig med vennlige, hjelpsomme mennesker!

Snart ser vi det gule fjellet rage opp i horisonten, skjønner godt hvorfor det har fått navnet sitt.

Vi nærmer oss, og er spent på hva som skjuler seg bak steinene.

 Vi kommer ned til Playa de Montana Amarilla, og vi blir helt slått av hvor vilt, vakkert og spesielt det er her, men stille er det ikke. Vel, ikke vindstille i hvert fall. Det blåser noe helt skikkelig, vinden kommer rett fra det åpne Atlanterhavet.

Vi hadde sett for oss at det var en strand her, det er det ikke, men det er muligheter til å ligge på fjellhyller som det er flere av. Tror det da hadde vært smart med et godt liggeunderlag, ikke bare et håndkle.

Det er ikke så mange fjellhyller her, og vi liker ikke å legge oss på en hylle der det allerede ligger noen. Vi bestemmer oss derfor å gå opp til fjellet.

Fjellet og fjellet. Det er svært bratt, men det tar oss ikke lang tid å gå til toppen. På toppen er det en slags egg vi kan følge, og denne kan vi ta rundt fjellet. Innenfor er det en slags trakt, og tankene går med en gang til en vulkan og et vulkankrater. Ikke merkelig dette, da det er svært mange vulkaner på øya her.

Det er nesten farlig å gå her oppe i dag. Vinden tar skikkelig tak, og innimellom kommer det kraftige vindkast som nesten kaster oss overende. Faller vi her, i den retningen vinden blåser, tar det ikke lang tid før vi havner ved foten av fjellet.

Vi velger derfor å ta en sti som etterhvert tar oss ned i krateret, og vi følger denne opp igjen til den andre siden, til eggen som ender der vi kom opp. Det er de samme vekstene her som vi har sett ellers på øya, men unntak av fikenkaktus. De fleste plantene er grå, uten blader, men dette kan ha noe med årstiden å gjøre.

 Etter å ha tatt noen bilder, er vi klare for å gå ned igjen.

Noen går opp, vi går ned.
Det er nesten brattere å gå nedover en  oppover, vi er litt redde for å skli der der det er grus, men det går bra. Vi er godt skodd, det må man være når man går her.

En liten sjekk på sportstrackeren viser at vi har gått bare to- tre kilometer siden vi gikk av bussen, og vi skjønner raskt at dette ikke blir det vi kaller turdag. Vi går litt rundt i gatene, ser mange fine hus og etter hvert kommer vi frem til en restaurant som ligger ved havet. Den er en del av et hotellanlegg. Vi snakker litt om hvordan det hadde vært å feriere her, og jeg tror nok at dette ikke hadde vært stedet for meg- selv om det er vakkert her. Det er for lite, synes jeg, og vinden er ikke noe pluss.

Det blir ikke noen bading denne gangen. Vi finner en liten sandstrand og et stort saltvannsbasseng, men bestemmer oss for å forlate vindværet og dra tilbake til Hollywood Mirage og Los Cristianos.