Lørdag morgen, nydelig vær, og vi er klare for tur i parken. Det er omtrent akkurat seks måneder siden jeg sist gikk i denne parken. Da jeg kom hit 23.mars, hadde det regnet i fire uker, og den dagen jeg kom, regnet det vannrett. snakker om ufyselig vær! Det fortsatte å regne, men det var opphold innimellom, og det ble et par turer i parken. Dette var første gang jeg var her på våren, og det vare bare helt nydelig. Så fargerikt! Så vakkert!
Grønt gress, gule og hvite spanske margeritter og andre blomster overalt. Det er sjelden man opplever slikt!
Parken er den samme nå, men fargene er borte. Nå er det helt tørt her, det er brunt, og det knaser under føttene når vi tråkket på gresset, eller der gresset skulle ha vært, for å si det sånn.
Maleriene på murveggen er de samme, og noen grønne grønne vekster holder også stand.
Vi forlater denne parken og går inn i den store parken. Her er det vanningsanlegg, og det er ikke så mye som er forandret her. Denne parken ble opparbeidet under koronatiden, og det er virkelig blitt et flott rekreasjonsområde.
Her kan vi gå fra dam til dam. Vannet resirkuleres hele tiden, og skaper frodige biotoper. Det er en rik fauna og flora her. I og ved dammene er det fisk, ender og andre fugler. Det er grønt gress, ulike vekster og nydelige vannliljer.
De fleste blomstene er borte, de er avblomstret, men lavendelen står fortsatt delvis i blomst.
I parken er det høner her, og også en hane, men denne ser vi ikke i dag.
En kunstner med motorsag og kniv har vært i aktivitet, og det er mange flotte treskulpturer i parken.
Søppelcontainere er dekorert, fine disse også!
Det er over tretti grader også i dag, og etter en og en halv time på tur, er det deilig å komme tilbake og et bad i bassenget som holder 25 grader.
Den store feiringen er lagt til kvelden, og mens vi venter, koser en av jubilanten seg på takterrassen. Livet er perfekt!
Klokka er åtte, jeg står opp til glade stemmer ute på terrassen. Sola er oppe, og det er langt mot tretti grader. Etter en lang og nydelig frokost, pakker vi sakene for dagens strandtur. Bjørn må kjøre to ganger, det er ikke bare Trond og jeg som er på besøk. Han kjører Grethe, Sjur og Ann-Britt i første pulje. Trond og jeg går ned til Quesada først, må kjøpe et par ting, og blir plukket opp der.
Det tar ikke lange tiden før vi er stranda. Det er bare helt nydelig!
Vi setter oss helt ytterst, ingen foran oss, bare havet. Temperaturen er nærmere tretti grader i vannet, ganske annerledes enn det vi har på hytta. Der er det vel seksten grader nå- og kanskje regn også.
Snart kommer to gutter og slår seg ned i sanden foran oss. De graver i sanden, graver hvert sitt hull og begynner på en tunnel der de kan møtes.. Snart treffer de hverandre langt dere nede i sanden, og det er så fint å se gleden lyse i øynene når de treffes, hånd mot hånd.
Det er aldri kjedelig på stranda, det er alltid mye å se på. En mann er tatovert overalt, hele armen er svart. Ser ut som om han har på seg deler av en våtdrakt. Men neida, det er bare tatoveringer, på hodet, armene, kroppen og bena.
Det er morsomt også å se folk når de store bølgene kommer. I dag er det grønt flagg, men sist gang jeg var her, var det rødt flagg. Det var vi ikke oppmerksomme på, men vi så jo det var store bølger. Jeg gikk utover, det er langgrunt, så man må jo gå litt utover før man kan legge på svøm. Jeg aner fred og ingen fare, men plutselig blir jeg kastet opp og vet ikke mer før jeg står på alle fire, med bikinibuksa rundt anklene. Kan tanke meg det var litt av et syn! Men mest sannsynlig var det mange som ble kastet rundt samtidig, og de fleste hadde vel nok med seg selv. Det var det jeg håpet, i alle fall.
I dag er det som sagt roligere, vi nyter vannet, og vi nyter sola. Vi nyter også litt godt drikke, og lunsjen inntas i solstolene. Herlig!
Utpå ettermiddagen pakker vi sammen og drar hjem igjen. Mellom stranda og gate ovenfor er det en skog av bambus- denne er plantet for å skjerme mot vinden og for å holde sanda på plass.
Det er nydelig vær fortsatt, og resten av ettermiddagen av kvelden nytes på terrassen eller i bassenget. Nydelig!
Stemningen blir helt spesiell når sola går ned. Snart sitter vi innhyllet i mørket og nyter denne fantastisk flotte septemberkvelden.
Klokka er kvart over tre, det er helt mørkt ute, og det er på tide å stå opp. Har ikke sovet mye i natt, men må opp, og det er helt OK.
Inn på badet, på med klærne. Vannkokeren er allerede slått på, og kaffepressa er klar. Må ha med en kopp kaffe. Alt er pakket, passene ligger i veska, og QR-kodene på telefonen. Vi er klare!
Litt over halv fire kjører vi hjemmefra. Alt er stille, ikke en lyd ute. Syv grader.
Det er veldig behagelig å kjøre innover mot Oslo på denne tiden. Minimalt med trafikk. Vi starter ofte om natten når vi skal kjøre langt ellers også. Da Eirik studerte i Trondheim, dro vi hjemmefra klokka tre da vi skulle besøke ham. Fikk mye mer ut av helgen når vi var fremme allerede på formiddagen.
Men i dag skal vi bare til Gardermoen. Avreise til Alicante klokka 06.50. Ankomst Alicante klokka 10.35, og der blir vi hentet på flyplassen. En langweekend og bursdagsfeiring i Quesada venter oss. Herlig!
På Gardermoen koser vi oss med kaffe og baguette, og snart er det tid for ombordstigning. Vi blir informert om meget gode flyforhold og vil mest sannsynlig lande godt før tiden. Bra!
Lys slukkes, vi takser bortover rullebanen. Take-off er i gang. Men hva skjer? Plutselig stopper akselereringen, det er noe som ikke stemmer. Snart hører vi kapteinen, han forteller om en lampe som lyser, en lampe som ikke skal lyse. Dette må fikses, det vil ta rundt ti minutter.
Snart er alt fikset, vi starteropp igjen. Ny akselerering, enda en gang stopper den opp, og vi får vite at problemet er der fortsatt. Nye tyve minutter, vi må vente på teknikere. Teknikere ankommer, men nå må vi også ha påfyll av drivstoff. Vi må takse tilbake til start, her er det kø, og vi må vente i ytterligere femti minutter.
Det er nå veldig varmt i flyet, og jeg skulle ønske vi ville bli tilbudt drikke, men det skjer ikke. Det er allikevel god stemning i flyet, ingen klager, og snart er vi i lufta.
Flygningen tar tre timer og femti minutter, og når vi er fremme, har vi sittet i flyet i fem timer og tyve minutter. Da er det bare helt skjønt å lande i Alicante. Tretti grader- tjuetre grader mer enn da vi startet hjemme.
Vi blir hentet av Bjørn på flyplassen, og etter førti minutter er vi på plass i Quesada. En aldeles nydelig lunsj venter oss – manchego, ulike typer spansk skinke, spansk omelett, oliven, aioli, og annet snadder. Livet er godt sammen med gode venner!
Nå gleder vi oss til fire deilige dager, og på lørdag er det min venninne, Ann- Britt som skal feires!
En langvarig flytur- men det er greit, sikkerhet må komme først!
Da jeg fortsatt var i jobb, var det å komme hit på fredagskvelden bare helt skjønt. Borte var stress og bekymringer, her var det bare stillhet, ro og nytelse. Slik er det også nå, det å være her, er bare helt spesielt. Vi kommer opp på ettermiddagen. Søsteren min, Solveig, plukket meg opp, midt på dagen, og vi tok noen avstikkere for å sjekke soppterreng. Det ble både steinsopp, kantareller og smørsopp – en fin start på helgens soppsanking.
Fluesoppen er bare en helt vakker liten fargeklatt, men den får stå i fred.
Trond kommer opp senere på ettermiddagen, og kvelden blir tilbrakt ved bålpanna, avbrutt av en deilig middag. Middag hos Solveig i dag, hos oss i morgen. Her på hytta har vi alltid fellesmiddager -hos oss, hos broren og svigerinnen min eller hos søsteren min. Kjekt for oss å ha hytter på rekke og rad!
Kveldshimmelen er vakker, spesielt når sola speiles i vannet. Der er bare ti grader denne kvelden, og det er ikke fristende med noe kveldsbad akkurat nå!
Kveldshimmelen forandrer seg, og får nye fargenyanser, i rosa.
Mens vi sitter der, ved bålpanna, betrakter vi stjernehimmelen. Først dukker det opp en stjerne, og så en til. Rart akkurat det der, når vi sitter slik og ser på himmelen, ser vi plutselig en til, og så enda en, snart ser vi Karlsonsvogna og så er det stjerner overalt. Helt nydelig!
Jeg er den som står opp først. Tenner opp i ovnen, koker vann til kaffe, finner frem kaffepressen, og så er jeg klar for en ny dag. Livet er godt!
Og det beste av alt – strømutgifter slipper vi å tenke på!
Vi flyttet fra enebolig til terrasseleilighet for seks år siden. Valget var lett da vi så leiligheten, beliggenheten og utsikten. Vi stortrives både med leiligheten og med veldig hyggelige naboer. I sameiet vårt er det tre terrasseblokker, og vi har store fellesarealer med plen og hageområder.
I starten hadde vi to store dugnader i året, og plenklipping ble tatt ved behov – av beboere.
Vi så ganske snart at det ikke var nok med to store dugnader. Plenklipping gikk greit, det samme gjaldt for vedlikehold av bedene foran blokkene.
Etter hvert var det behov for større vedlikeholdsarbeid enn det vi rakk på dugnadene. Dette gjaldt blant annet vedlikehold av søppekskur og av fellesområdene mellom blokkene. Sommeren 2021 var det meste av beplantningen på fellesområdene mellom blokkene dødt, og vi så at noe måtte gjøres.
Vi satte i gang det vi kaller trivselsgrupper. Vi har en vedlikeholdsgruppe som er ansvarlig for det som skal beises (utebod, søppelskur, terrasseplattinger, pergolaer på fellesområde, etc), to hagegrupper, og en plengruppe. Beboerne kunne melde seg på de gruppene de ønsket å delta i, og litt over halvparten av beboerne er nå i en av gruppene. Vi er fire medlemmer i styret, og det er en styrerepresentant knyttet til hver gruppe. Dette synes vi er veldig praktisk.
Hver gruppe styrer seg selv, avtaler hva som skal gjøres og av hvem. På denne måten er det ikke lenger behov for de store fellesdugnadene.
Vi har presisert at man kan delta i en gruppe selv om man opplever at man ikke strekker til fysisk. Det å komme med kaffe eller steke vafler til andre som er i sving, er også en positiv måte å bidra på.
Så langt fungerer dette stort sett veldig bra.
Jeg er i den ene hagegruppa, og dette året har det vært veldig mye å gjøre der. Dette fordi nesten alt på fellesområdet var dødt. På vårt fellesområde er det fem lange trekasser der det var plantet busker, samt en stor trekasse der det var plantet rhododendron og prydgress. Rundt langs kanten var det plantet de samme buskene som i de lange kassene. I den store kassen har det meste overlevd med unntak av buskene langs kanten.
Plantene hadde dødd fordi det var altfor mye bark i kassene, og plantene hadde ikke fått nok vann da vanningsanlegget fra starten av var feilkoblet.
Det første vi gjorde, var å fjerne alle de døde buskene, samt all bark og alle røtter.
Vi fjernet også plastduken som var mellom barken og jorda.
Skal si det var mengder med bark og døde busker! Vi samlet dette i svarte søppelsekker, og leide en container. Det viste seg at de ikke ville ta imot busker og bark i svarte søppelsekker, så vi måtte frakte alle sekkene – 85 i tallet – inn i blokka, ned i heisen og ut via garasjen. Ute måtte vi tømme alle sekkene oppi containeren. Hadde vi visst at vi ikke kunne bruke svarte søppelsekker, kunne vi ha brukt gjennomsiktige sekker som vi bare kunne ha kastet fra fellesområdet og ned i containeren.
Det var mye jobb bare det å fjerne røttene, og det neste som måtte gjøres nå, var å legge nytt vanningsanlegg. Vi brukte de gamle svetteslangene, men måtte kople alt på nytt. Dette innebar blant annet å ta opp heller slik at vi fikk koplet systemet i de ulike kassene. Dette slapp hagegruppa å gjøre, jeg hadde ikke hatt peiling uansett, og jeg sender en stor og varm takk til gutta som tok ansvaret for dette, med vår gode nabo, Vidar, i spissen.
Det var litt av en jobb finne ut hvor de ulike koplingene var og hvordan svetteslangene var lagt, ikke minst i den store kassa der vi ikke skulle fjerne bark og planter.
Så snart vanningsanlegget var fikset, kunne vi fylle på mer jord. Dette ble gjort med trillebår og bøtter, og her skal jeg si det ble mange skritt! Ikke noe problem å nå 15 000 de to dagene vi holdt på her!
Nå var vi klare for å kjøpe planter. Vi dro på ulike hagesentre i nærområdet og kjøpte stauder til redusert pris, betalte for to og fikk tre eller vi kjøpte til halv pris. Trond var snill å kjøre for oss.
For å komme opp på fellesområdet, må vi inn i blokka og opp en etasje. Her er Berit i sving med tralla.
Det var skikkelig godt å komme så langt. Å plante er jo den mest spennende jobben!
Da vi var ferdige med plantingen, måtte vi fylle på mer jord. Dernest måtte vi klippe til den hvite duken, samt stifte denne til kassene.
Plantingen tok vi i begynnelsen av august. Men hvordan ser det ut idag?
I dag, i midten av september, ser plantene ut til å trives, og vanningsanlegget fungerer bra. Det er masser av farger i kassene, spesielt er solhatten vakker med sine flotte farger.
Videre har vi alunrot, storkenebb, buskmure og kattehale.
Vi har også høstfloks, astilber og allium milleium.
Vi har prøvd å velge planter som blomstrer til ulike tider, og vi har samlet plantene i grupper. Det kan se litt stusselig ut nå, men staudene blir større i omfang etter hvert.
Parallelt med jobbingen i hagegruppa, har vedlikeholdsgruppa beiset plattingen og hagemøblene. Deler av pergolaen måtte skiftes ut, dette er allerede gjort.Videre skal vi sette opp «klatrevegg» på to sider av pergolaen slik at villvin kan vokse på denne. Dette tar jeg i en senere bloggpost.
Vår hagegruppe, kalt BC, har ansvar for fellesområdet mellom blokk B og C. Den andre gruppa, kalt AB, har ansvar for fellesområdet mellom blokk A og B.
Jeg vil gjerne anbefale andre å danne slike trivselsgrupper. Å jobbe på denne måten er veldig effektivt, og det skaper et godt samhold. Vi blir også godt kjent med naboene våre på tvers av blokkene.
Det er en kveld midt i september. Det er en kveld med god utetemperatur. Det er også en kveld helt uten vind. Det er en onsdagskveld – men livet må nytes her og nå. Grip dagen! Carpe diem!
Vi har en stor terrasse der halvparten har et takoverbygg. Det er bare helskjønt å sitte her på slike lune høstkvelder, innhyllet av mørket.
Nå er det seks år siden vi solgte huset vårt og kjøpte leilighet. Vi valgte en leilighet med nærhet til marka. Tenker det er flott å kunne gå fra leiligheten når vi skal ut i marka, å slippe å ta bilen til et utgangspunkt. Vi er godt fornøyd med valget vi tok den gangen!
Jeg planlegger en litt lengre tur i dag, må bare vente til knekkebrødene mine er ferdig stekt. Klokka halv elleve legger jeg i vei, iført en rosa topp, parfyme og soppkurv. De to første er for å holde hjortelusene borte, og soppkurv, den må jeg jo ha med meg i disse sopptider. Det kan jo hende jeg finner noe!
Jeg går opp i lysløypa, og følger denne i retning Drammen, Det er kjedelig å gå her, men etter to kilometer kan jeg ta av og følge stien som etter hvert vil ta meg til første mål for turen, nemlig Gamledammen.
Det er bare helt skjønt å komme inn på stien. Mye mer variert, spennende å se om jeg finner noe sopp også.
Det tar ikke lang tid før jeg finner de første soppene. Det er steinsopp, kjempestore forvokste steinsopper. Jeg ser ganske fort at jeg skulle ha gått her for en uke siden – da hadde jeg kunnet plukke mye, da! Men disse store soppene er ikke særlig delikate, de er svampete i hatten, ofte er de markspiste også. Noen ganger er stilken OK, og jeg tar med meg stilkene dersom de er faste og fine.
Det er som sagt fint å gå i stien, men det er også krevende å gå her. Det går jevnt oppover! Når jeg kommer til denne bergskrenten, er jeg nesten halvveis. Det er godt å vite!
I tillegg til forvokste steinsopper, er det svært mye tyttebær i terrenget nå. Store flotte tyttebær!
Når jeg går oppover stier som denne, glemmer jeg ofte å snu meg og se bakover. Men her er det så bratt oppover at det bare er godt med en liten pustepause, og når jeg snur meg, ser jeg denne flotte utsikten mot Mjøndalen med Jonsknuten i bakgrunnen.
Men jeg må fortsette, og snart ser jeg dette motivet foran meg. Må jo ta et bilde, da! Bregner får fort fin høstfarge, og de stikker seg ut i alt det grønne.
Etter to kilometer med oppoverbakker og svette silende fra hårfestet, er jeg oppe ved Gamledammen. Herlig! Her oppe er det badebrygger, benker og en gapahuk. Åssiden KFUK-KFUM laget denne gapahuken etter å ha fått tildelt 75 000 kr fra Sparebakstiftelsen. Den ble innviet i 2021, og er til stor glede for både store og små.
Gamledammen er en idyllisk plass, synes jeg, men så er jeg også veldig glad i vann, da!
Jeg forlater Gamledammen og neste mål er Kjøsterudsetra. Jeg skal nok en gang forsøke en ny vei da jeg har aldri gått til Kjøsterudsetra herfra før.
Jeg roter bitte litt før jeg kommer inn på rett sti, men det gjør ikke noe. Jeg må krysse et par bekker, og det er så fint å se vann i bekkene igjen. Håper på enda mer regn, det trenger vi!
Jeg kommer inn på veien som går til Tverken, og må krysse bekken igjen for å ta inn på Kamstrupløypa før jeg tar av mot Kjøsterudsetra.
Etter alle oppoverbakkene er det nå helt skjønt å gå tilnærmet bortover. Det er rett nok litt stigning, men det merkes nesten ikke. Stien er fin å gå på, jeg finner kantareller, og kommer til et vakkert lite tjern innrammet av en myr i nydelige høstfarger.
Tjernet er virkelig vakkert, og vakre er også blokkebærbladene som pynter opp langs stien i sin røde høstdrakt. Denne planten kalles også skinntryte og mikkelsbær.
Men nå er det tid for lunsj. Jeg setter meg ned på en stein ved stien og nyter min matpakke. Det er rart med de stedene man tar en nistepause. Neste gang jeg går her, vil jeg huske at jeg satt og spiste akkurat på denne steinen.
Det går fort å gå fra Gamledammen til Kjøsterudsetra. Jeg vet ikke hvor langt det er, kanskje litt over en kilometer. Kjøsterudsetra ligger på en koselig plass midt inne i skogen.
Jeg kan nå gå tilbake i retning Nerdammen, men jeg bestemmer meg for å forlenge turen ved å gå innom Goliaten.
Goliaten ligger bare en og en halv kilometer fra Kjøsterudsetra, og også her er det en fin sti der det er lett å gå. Jeg finner enda flere kantareller, noen smørsopper og steinsopper. Det blir nok en god middag i dag!
Snart er jeg ved Goliaten. Jeg går rundt vannet, og må selvsagt ta et bilde av hytta også.
Hytta kan leies, det er en turisthytte, og jeg tenker det ville ha vært veldig fint å tilbringe kvelden og natten her, men aller helst i hengekøye. Jeg vil da måtte få med meg noen, jeg tør ikke ligge her helt alene. Er litt mørkredd, jeg! I alle fall på slike steder, så langt fra folk.,
Det er flere fine plasser her der man kan overnatte. Jeg tar en rast ved ett av dem, litt kjeks og saft smaker nå.
Det tar ikke lang tid før jeg får selskap. Endene kommer helt frem til meg, og jeg må selvsagt dele kjeksen min med dem.
Jeg har nå vært ute noen timer, og det er på tide å vende nesa hjemover. Jeg går i retning Kjøsterudsetra igjen og tar snart av til høyre. Jeg legger tilbaketuren via Tiuren, et vakkert hyttetun på en høyde ovenfor Goliaten. Jeg vil ikke ta bilde tett ved hyttene, nøyer meg med et avstandsbilde.
Jeg tenker dette er fantastisk fint hyttetun, så pent og så velstelt. Tomatene lyser rødt ved hytteveggen, og det er tydelig at stedet er flittig besøkt.
Jeg møter stedets eier, og ber om unnskyldning for at jeg har krysset hyttetunet. «Helt i orden!» sier han, stien går jo gjennom tunet.
Jeg går videre mot Gravningen, og snart krysser jeg en myr ved hjelp av en skikkelig klopp.
Det er en fin sti også her, noen steinrøyser viser at jeg er på rett vei.
Jeg nærmer meg Nerdammenområdet, hadde tenkt å stikke bortom Bjørn som driver plukkhogst her oppe, men vet ikke akkurat hvor han holder til nå. Får satse på at jeg treffer ham neste gang. Tenker han er heldig som har en slik flott arbeidsplass!
Jeg velger å gå om Gravningen, og tar -som alltid- et bilde også her.
Nå kan jeg gå bilveien ned igjen, men jeg velger å ta en av stiene som går nedover lia. Det er så mye bedre å gå på sti! Det viser seg å være et godt valg, jeg finner både steinsopp, smørsopp, rødskrubb og kantareller.
Det blir etter hvert et stykke på bilvei. Der treffer jeg en av de hyggelige naboene våre, og slår av en prat før han jogger videre oppover mot Nerdammen mens jeg går nedover. Synes det er skikkelig sprekt å jogge opp til Nerdammen, selv om han jogger i intervaller. Jeg synes det er hardt nok å gå oppover der, jeg!
Turen avsluttes med en etappe i lysløypa, og jeg kan se tilbake på en flott septembertur på rundt fem og en halv time, pauser og soppsanking inkludert.
Og til slutt kan jeg fortelle at det ble mye god sopp, et velsmakende tilbehør til dagens middag!
Jeg tilsetter alt det tørre i en bolle, blander dette godt.
Jeg tilsetter så vann, og rører det sammen, passer på at alt blandes godt.
Jeg dekker tre stekeplater med bakepapir, og smører papiret med olje. Jeg har erfart at knekkebrødene lett setter seg fast i papiret dersom det ikke smøres.
Som du kanskje ser, er dette matpapiret brukt tidligere. Jeg bruker dem igjen i alle fall en gang. Bra med gjenbruk!
Jeg bruker plasthansker når jeg brer deigen utover. Det er nemlig ganske så klissete! Ja, jeg bruker også plasthansker om igjen, må vaske dem med en gang de er brukt.
Jeg brer et tynt lag på platene. Jeg bruker hendene til å klappe /presse deigen ned på platene. Det er smart å fukte hendene / hanskene i vann underveis. Deigen setter seg lett fast i hanskene.
Jeg setter alle platene inn samtidig. Etter fem minutter tar jeg dem ut og deler knekkebrødene i passe store biter. Jeg bruker en pizzaskjærer til dette.
Jeg skifter plass på platene i ovnen hvert femtende minutt. Mot slutten av steketiden tar jeg ut platene, og snur knekkerbrødene slik at de skal bli gjennomstekt. Det skal ikke være noen mye partier.
Det kan godt være at de må steker mer enn oppgitt steketid, men du må passe på så de ikke blir brent!
Lykke til!
Klokka er nå ti, og jeg er klar for tur! Sola skinner! Tror dette blir en fin dag!
Lørdag formiddag på hytta- lett regn og tåke. Lite fristende å gå ut? Neida, ikke når man jakter på skogens delikatesser!
På med regntøy og caps! En dash parfyme også for å holde hjortelusfluer på avstand. Pleier å ha rosa jakke, men har bare svart regntøy. Regner med at parfymen er nok!
De første finner vi rett utenfor hytta, noen små sleipsopper som har dukket opp det siste døgnet. Jeg så dem i alle fall ikke i går. Jeg renser dem og legger dem i kurven. Har de siste årene hatt noen få kantareller også bare fem meter fra hytta, men de har ikke dukket opp så langt.
Vi setter pris på kortreist mat, men i dag skal vi kjøre et stykke og sjekke soppterrenget der. Søsteren min og jeg var der for et par uker siden. Den gang var det bare noen få kantareller der, men mye kan ha skjedd på to uker. Jeg har funnet steinsopp andre steder. Kanskje den er kommet her også?
Vi nærmer oss stedet der vi skal parkere bilen. Ser at en annen bil står parkert ved bommen. Vel, det er jo ikke sikkert denne eller de personene er like godt kjent som det vi er. Men uansett, det er store områder og sikkert sopp nok til alle!
Vi kjører videre oppover og parkerer bilen. Kurvene og knivene er klare, det samme er plastboksen der vi skal legge sleipsoppen. Som jeg har nevnt tidligere vil vi ikke blande den med kantarellene, da blir kantarellene nemlig svarte.
Noe av det beste jeg vet er å gå på sopptur. Da tenker jeg ikke på at det er bratt eller ulendt, beina går av seg selv. Det er så spennende! Min svigerinne, Hanne og jeg, er enige om at dette er veldig god trim- det blir mange skritt, vi bøyer oss ned og reiser oss opp igjen, og vi løfter beina høyt dersom vi krysser trær som er falt ned. Vi trener balansen når vi krysser bekken på glatte steiner, og vi er konsentrerte og bruker øynene godt der vi går.
Her vi går nå er det lett å gå og utrolig vakkert, synes jeg.
Vi går ikke langt før vi finner de første sleipsoppene. De beste er de små, de som fortsatt er ganske så krumme i hatten.
Snart finner vi også den første steinsoppen, og etter hver er det ganske mange av dem som havner i kurvene våre. Det er utrolig hvor mye mat det er i en steinsopp! Men det kan også være mark i dem, og jeg sjekker alltid det før jeg legger dem i kurven.
Kantareller finner vi også. Det som er spesielt her oppe, er at det ikke er det jeg kaller kantarellsteder. Med kantarellsteder mener jeg steder der det vokser masser av kantareller på et lite område.
«En kantarell vokser aldri alene,» sa mamma, men det stemmer ikke helt i dette området. Her kan vi finne en og en kantarell, det er på en måte kantareller over alt, men de vokser ikke tett inntil hverandre, de er spredt.
Vi finner også traktkantarell, lys piggsopp, fåresopp, matriske, smørsopp og rødskrubb. Altså er rikt utvalg av skogens delikatesser!
Snart dukker det også noen som er ekstra vakre, men som ikke havner i kurven min. Fluesopper finnes i flere farger, og den røde er den vakreste, synes jeg.
Mannfolka har gått sin egen tur, broren min vil gjerne sjekke noe skogshogst, men også de har soppkurver med seg. Når vi møtes etter et par timer, er det ganske mye sopp i alle de fire kurvene. Jeg ser fort at det er mest av kantarell og steinsopp. Her blir det mye god mat etter hvert!
Det er nå tid for lunsj. Vi har ved i bilen, hadde tenkt å lage et bål i skogen et sted, men nå begynner det å regne. Vi vet det er en gapahuk i nærheten, og vi kjører dit. Her er det en fin bålplass, en sementering, og vi ligger veden nedi. Snart brenner det godt, deilig med litt varme da det lett blir kaldt når vi setter oss ned.
Vi koker vann på gass, og snart er kaffen klar. Men hvor er Nina? Nina ser vi ikke, og Hanne og jeg kledd i regntøy og turtøy, vekker nok ingen assosiasjoner til Nina i Svantes sang!
Vi nyter våre matpakker, kaffe og litt sjokolade.
Vi har også en liten en på lur, men Sigurd Ole, dagens sjåfør, må klare seg uten.
På vei tilbake til hytta møter vi to venninner, først Anne Grethe og dernest Anne. Veldig hyggelig! Vi kjører gjennom et av hyttefeltene. Vi ser at det er folk på veldig mange av hyttene, og tenker det er godt at ikke alle er ute etter skogens delikatesser!
Vel hjemme på hytta er det tid for å gjøre den kjedeligste jobben- finrense soppen. Jeg fordeler den i tre kjeller, kantareller i en, steinsopp i en annen og blandingssopp i en tredje. I denne kjelen er det sleipsopp, rødskrubb, traktkantarell, smørsopp, piggsopp, matriske og fåresopp.
Jeg gir soppen et oppkok, og når den er avkjølt, legger jeg kantarell og steinsopp i fryseren. Den andre soppen vil vi spise i morgen.
Jeg satt ute da jeg renset soppen, det ble litt kjølig etter hvert, og nå er det bare helt skjønt å kose seg inne i varmen.
Tankene går til mamma som lærte oss alt om sopp. Søsknene mine og jeg har gått på sopptur siden vi var små og alt vi kan om sopp, har vi lært av henne.
I dag skal jeg lage kyllingsuppe, og jeg lager en stor posisjon slik at vi har ferdig middag når vi kommer på hytta i morgen ettermiddag. Bare varme opp – så enkelt! Dersom noen lurer, tror jeg denne porsjonen vil være passe for seks personer.
Jeg kjøper ferdig grillet kylling, vakuumpakket. Man kan selvsagt bruke kyllingfileter også, men det blir en del dyrere.
Oppskriften er som følger:
1 kylling 2 gulrøtter 1 stor rød paprika 1 stor løk 2 fedd hvitløk 1 rød chilli
3 ts red curry paste 1 buljongterning 1 ts chillikrydder 1/2 ts karri 1/2 ts pepper 1 ss soyasaus
2 liter vann 1 boks kokosmelk 1 dl matfløte
En halv pakke nudler.
Fersk koriander
Jeg starter med å rense kyllingen. Jeg skjærer den i biter.
Jeg kutter paprika og løk i biter, rasper gulrøttene og hakker hvitløk og chilli.
Jeg steker dette lett i stekepanna før jeg legger det i en kjele sammen med kyllingen.
Jeg tilsetter vann, curry paste, krydder, buljongterningen (knuser den først) og soyasaus.
Jeg lar det koke opp, tilsetter nudlene og lar det hele småkoke rundt ti minutter.
Til slutt tilsetter jeg kokosmelk og fløte. Jeg smaker den til – tar i mer krydder, soyasaus eller mer fløte hvis jeg ønsker det. Dette blir jo en smakssak.
Jeg serverer suppen med et dryss av fersk koriander.
Da er det bare å nyte maten!
Når den er kald, setter jeg resten i kjøleskapet, og da har jeg middag til dagen etter også. I mitt tilfelle blir det hyttemat fredag kveld.
