Siden jeg sluttet å jobbe for litt over to år siden, har jeg bakt brød hver uke.
Jeg har fått en oppskrift av svigerinnen min, og den er veldig enkel. Jeg blander alt det tørre, tilsetter matolje og lunkent vann. Jeg blander gjæren i litt av vannet før jeg tilsetter også dette.
Jeg rører alt sammen, passer på at alt melet røres godt inn slik at det ikke dannes hvite klumper i brødet.
Jeg bruker en vanlig rørepinne, trenger ikke kjøkkenmaskin.
Når dette er gjort, dekker jeg bollen med plast eller kjøkkenhåndkle. Jeg lar deigen stå i to timer på kjøkkenbenken. Den kan også heves i kjøleskapet natten over.
Mens jeg venter på at brødet skal heves, lager jeg dagens middag- min egenkomponerte kyllingsuppe. Skriver en egen bloggpost på den. Jeg rekker også å handle – benytter meg alltid av Tripppeltrumf-torsdagene!
Jeg setter på ovnen, 200 grader og varmluft, når det er fem minutter igjen til jeg skal gjenoppta arbeidet.
Etter to timer på kjøkkenbenken er deigen klar til å øses i formene, tre stykker. Jeg dekker dem med bakepapir før jeg tar deigen i.
Brødene settes rett inn i ovnen, de skal ikke heves noe mer. Så enkelt! Deilig er det også å slippe å vaske en kjøkkenbenk full av mel og deigrester! Det eneste jeg må vaske er bollen jeg laget deigen i.
Etter en halv time, legger jeg et matpapir over brødene slik at de ikke skal bli så mørke oppå.
Da er det bare å vente, de skal stekes i 45 minutter til.
Etter totalt en time og 15 minutter tar jeg brødene ut av ovnen. Jeg bikker dem over på en rist og lar dem ligge der til de er kalde. Jeg deler dem da i to og legger dem i fryseren. Hvis jeg da ikke spiser et par skiver. Nystekt brød er jo bare helt himmelsk!
Legger ved et bilde av oppskriften. Prøv du, også, det er ikke vanskelig!
Det er onsdag og treningsdag. Men det er nydelig vær, og da passer det jo ikke helt å trene inne. Jeg kan jo legge styrketreningen til i morgen isteden.
Jeg velger uteliv og sykkeltur denne gangen. Jeg sykler av gårde rundt halv tolv. Når jeg sykler av gårde, nedover gata, har jeg ennå ikke bestemt meg for hvor jeg skal dra. Til Vestfossen via skogen? Til Hokksund? Jeg tenker på ulike alternativer, og bestemmer meg for å sykle opp i høyden. Hvor langt, vil jeg avgjøre etter hvert.
Jeg har el-sykkel, men alle som har det, vet at man må bruke egne krefter i tillegg. Jeg er derfor usikker på hvor langt opp jeg vil sykle, men jeg har veldig lyst til å se Glitre. Har alltid vært fascinert av skogfinnene som slo seg ned der på 1600-tallet.
Stensethbakkene er den første utfordringen, men det går helt fint. Jeg stikker innom Nina på Kiwi for å kjøpe med meg litt godt på turen; en banan og en lefse.
Det er svært lenge siden jeg kjørte med bil fra Årbogen til Ulevann, og jeg husker dette som en evig lang oppoverbakke. Åtte kilometer oppover. Det er slitsomt selv på el-sykkel, det!
Jeg setter i gang, men før jeg kommer til Årbogen, sykler jeg den nyasfalterte gangveien mellom Stenseth og Årbogen. Merkelig hva folk skal klage på! I sosiale medier og i avisen klager folk på at denne veien ble asfaltert uten at noen hadde blitt spurt. De mener det er merkelig at kommunen kan bruke så mye penger på slikt – helt unødvendig! De ville gjerne ha hatt grusveien slik den var.
Må nevne at det på den andre siden av bilveien er en grusvei som kan benyttes, kombinert med sti. Det betyr at alle har et valg, asfalt eller grus. Selv synes jeg det er fint å kunne sykle på asfalten. Kan imidlertid se at det lett blir glattere på asfalt sent på høsten og om vinteren, men da kan man jo gå på den andre siden av veien.
Ved gangveiens slutt starter jeg på stigningen. Åtte kilometer, altså. Grusvei. Oppover.
Etter å ha syklet en stund, kommer jeg til en avkjøring der jeg kan velge om igjen. Sykler jeg mot Skar, kommer jeg ned igjen uten så mange oppoverbakker, men det vil jo være et antiklimaks da, tenker jeg. Dessuten er jeg halvveis, og det har jo gått veldig bra så langt.
Jeg sykler videre, og til min glede viser det seg at min husk ikke var helt riktig. Det er ikke åtte kilometer med bare oppoverbakker, det er noen bortoverbakker også, ja til og med et par nedoverbakker!
Snart er jeg oppe, vel en time etter jeg startet hjemmefra. En god treningsøkt! Litt stolt er jeg også, som har tatt denne utfordringen. Tar et par minutter ved Steindammen, må jo ta et bilde også!
Jeg ser plutselig at det er en del mørke skyer over meg, håper det ikke begynner å regne. Det er jeg ikke kledd for. Men regn får være OK, så lenge lyn og torden holder seg unna.
Nå er det tid for å studere kartet. Jeg ser jeg har to muligheter. Jeg ser også at jeg kan ta begge og ta det som en rundtur. Jeg går for det siste alternativet.
Jeg velger å sykle via Sandungen til Glitre og via Tretjerna tilbake. Men før jeg kommer så langt, kommer jeg til Vrangla. Her ligger det en hytte og et anneks rett ved vannet. For en beliggenhet! Tenk å kunne gå ned til vannet, ta et forfriskende morgenbad. Helt uforstyrret. Det ville være en nydelig start på dagen!
Jeg tar ikke bilde av selve hytta, kun det laftede annekset. Et slikt anneks kunne jeg tenke meg på hytta også. Her ville det være plass til et bad med dusj, en bod og oppholdsrom med senger. Det hadde vært noe, det! Må bare vinne litt i Lotto først! Og da mener jeg litt mer enn 50 kroner!
Jeg stikker også bortom Vranglevollen. Her var vi en gang med et vennepar og ungene da det var små. Jeg husker vi hadde to barnevogner og to bæremeiser til de to som ikke orket å gå hele veien. Videre hadde vi med en grill, tepper og en parasoll slik at de minste skulle kunne beskyttes for sola. I tillegg mat og drikke, håndklær og litt ekstra tøy. Litt av en oppakning!
Husker vi hadde en nydelig dag her før vi gikk tilbake til parkeringsplassen om kvelden. Nydelig er det her i dag også!
Jeg sykler videre, og blir ganske forundret over at det nå går nedover og nedover. Det hadde jeg ikke regnet med! Men så ser jeg at Ulevann ligger 490 meter oh, mens Glitre lugger 361-351 oh.
Det dette innebærer, er at det blir oppoverbakker også på tilbakeveien!
I nærheten av Sandungen møter jeg en gruppe syklister – på fatbike. En aldri så liten kontrast til min el-sykkel med kurv!
Sandungen sykler jeg forbi, kan så vidt skimte vannet bak trærne. Snart er jeg nede ved Glitre, ved Hundvika. Utsikten er ikke så god herfra, så jeg sykler videre til Bordvika. Her ligger vannet mye nærmere veien. Det er også en hytte her, den har en fantastisk flott beliggenhet.
Jeg sykler litt videre bortover langs vannet, men veien stopper. Jeg tar enda et Glitrebilde og tenker at det er mye drikkevann her! Tenker også på dem som bodde her, i et lite samfunn, langt fra bygda.
Det jeg virkelig kunne tenke meg, var å kunne komme til Glitre en gang og få et innblikk i livet som ble levd her. Jeg ønsker å se gamle boplasser og rester etter dem. Da ville det være behov for en kjentmann eller kjentkvinne som kunne ta oss rundt og fortelle. Er sikker på at også andre ville være interessert!
Jeg møter sauer i dag også. De er litt sky, går litt unna når jeg kommer, stopper opp og ser på meg. Når jeg sykler videre, tusler de videre i motsatt retning.
Jeg starter på veien tilbake til Ulevann. Ganske snart ser jeg et steinbrudd på min venstre side, tror i alle fall at det er et steinbrudd. Tankene går til Australia, til aboriginernes hellige fjell, Uluru.
Nå følger noen tunge oppoverbakker. Jeg må jo regne med det, etter lange nedoverbakker kommer oppoverbakkene. De er bratte, men heldigvis ikke så lange. Det hele flater ut når jeg kommer til Tretjerna, tre tjern som ligger på rekke og rad, like ved veien. Vakre.
Langs Tretjerna, på den andre siden av veien, kan jeg betrakte naturens eget kunstverk. Mosaikk i vakre jordfarger.
Like etter er jeg tilbake ved Vrangla, og snart er jeg tilbake ved Steindammen.
Her må jeg ta et valg. Skal jeg ta Ulevannsveien ned igjen, eller skal jeg velge en alternativ rute om Solbergvann og Nerdammen? Jeg studerer kartet, det siste alternativet innebærer at jeg må bevege meg i terrenget, på en sti. Jeg har jo ikke noen terrengsykkel, jeg, men det går fint å trille sykkelen også.
Jeg velger Solbergvann og Nerdammen. Først sykler jeg på bilvei i retning Solbergvann. Jeg ser plutselig at jeg har syklet for langt, og snur for å finne stedet der jeg skal inn på stien. Må ta med et stemningsbilde fra Ulevann før jeg tar inn på stien.
Jeg tar nå inn på en sti som skal ta meg til bilveien som forbinder Solbergvann med Nerdammen. Jeg tror jeg har gått her på ski tidligere. Det er ganske bløtt flere steder, andre steder er det stein eller røtter i stien. Jeg triller sykkelen her, det går helt greit og det tar ikke lang tid før jeg er ved Solbergvann.
Like etter når jeg veien, som i starten er gressbelagt. En idyllisk, koselig vei!
Jeg fortsetter på grusveien, sykler nedover mot Nerdammen. Jeg tar veien helt til Mellomdammen, der tar jeg et bilde før jeg fortsetter langs demningen.
Jeg følger stien/veien langs Nerdammen, og her klarer jeg fint å sykle.
Jeg må ta et siste bilde av Nerdammen før jeg begynner på veien nedover. Nå er jeg snart hjemme igjen!
Dersom du kunne tenke deg å ta denne sykkelstiene, kan jeg fortelle deg at jeg brukte fire og en halv time, pauser inkludert, og jeg syklet 43 kilometer.
Det er tirsdag formiddag, og jeg skal på oppdagelsesferd i Finnemarka. Jeg smører mat, lager kaffe, pakker sekken og tar med soppkurven. Det kan jo hende jeg finner noe! Jeg pleier å gå hjemmefra, men idag tar jeg bilen opp til Nerdammen. Er litt redd for at jeg skal møte noen i de smale partiene på veien, jeg liker nemlig ikke å rygge nedover. Vel, ikke oppover, heller, for den saks skyld. Heldigvis går det bra, jeg møter ingen biler, og kvart på tolv er jeg oppe på parkeringsplassen.
Også i dag vil jeg holde hjortelusfluene på lang avstand – rosa jakke og en dash parfyme. Satser på at det funker nå også!
Jeg går først til Gravningen. Det er tørt og fint å gå, der det er vann som må krysses, er det lagt klopper. Sender alltid en varm tanke til dem som har laget disse broene.
Jeg må selvsagt ta et par bilder av vannet – gjør alltid det. Gravningen er en en av mine favorittplasser. Trond og jeg lå i hengekøye her i den første koronapåsken. Da kunne vi jo ikke dra på hytta. Men en overnatting i hengekøye her var en god erstatning. Helt magisk synes jeg det var!
Marivann er neste mål, og på veien dit finner jeg den første soppen. En smørsopp! Den er god, jeg renser den og legger den i kurven. Snart finner jeg også et par steinsopper. Blir veldig glad for finne dem- hittil i år har jeg bare funnet kantarell, sleipsopp og piggsopp.
Det er vel ikke noen overraskelse at jeg må ta bilde ved Marivann også. Her tar jeg også lunsjen min. Oppdager at jeg har glemt å ta med kopp, men det går greit å drikke av termosen. Tror jeg skal legge en sånn liten sammenleggbar kopp i sekken- men må da huske på at jeg aldri tar den ut av sekken igjen!
Det er veldig fint ved Marivann også, og jeg liker at det her er satt opp en sittegruppe. Denne stopper jeg alltid ved, kjempefint å spise her mens man nyter en fantastisk utsikt utover vannet.
Jeg går videre til Vrangen, og følger stien langs vannet helt til jeg kommer til Løken. Her er det en fin sti, men det er synd at stien ligger slik at vi ikke kan se vannet når vi går der.
Vannet ser jeg altså ikke. Men jeg ser noe helt annet- jeg ser årets første traktkantareller! Det er tidlig, pleier ikke finne dem før litt senere i september.
Jeg tenkte jeg skulle komme meg til Løken før vannet tappes ned. Demningen skal utbedres, og da må vannet tappes ned. Jeg synes det er så fint her, med den grønne gressplenen. Ofte er det sauer her også, men i dag hører jeg kun breking og bjeller, jeg ser dem ikke.
Her har jeg altså vært tidligere, da har jeg kommet ned fra Vakkertjern og har så tatt stien langs vannet tilbake til Nerdammen. I dag vil jeg prøve noe annet. Jeg har lyst til å gå rundt Vrangen. Jeg sjekker kartet, og finner ut at jeg skal gå i retning Grunnvannet. Når jeg kommer dit, vil jeg ta til venstre og følge en bilvei forbi Svarthavna før jeg tar stien som går til Kulpen.
Det er skiløype her om vinteren, men jeg finner ut at et er veldig fint å gå her nå også. Fint, idyllisk og vakkert!
Jeg trenger ikke gå langt før jeg finner en stor flott steinsopp. Herlig!
Like etter finner jeg mange fine sleipsopper. Jeg renser dem, tar av den slimete hinnen på stilken og hatten før jeg legger dem i kurven.
Etter å ha gått en stund i dette idylliske området, er det en nedtur å komme til bilveien. Kjedelig å gå på bilveier, synes jeg. Men jeg kommer fort fremover, da! Lett å gå her!
Jeg nærmer meg Svarthamnsetra, og snart ser jeg den på min høyre side. Jeg hadde ventet at dette skulle være en mørk, kanskje litt skummel, plass. Øyvind Larsen skriver i boka Innaforre om Kari som ble drept her. Det sies at hun går igjen, ikledd en lys, lang kjole.
Vel, jeg ser henne ikke. Ser bare en koselig plass. Kanskje jeg burde komme tilbake i skumringen?
Snart er jeg kommet dit hvor veien slutter, og jeg tar stien som skal ta meg i retning Kulpen. Det er en fin sti, og ved stien er det også grantrær med hengende skjegg – Skjegglav, heter det vel.
Stien blir etter hver ganske så steinete, og snart er det vanskelig å se hvor den går. Jeg fortsetter. Den kan da ikke bare forsvinne? Snart ser jeg vannet, det jeg tror er Kulpen, og da kan jeg jo bare gå nedover mot vannet. Jeg er nesten nede ved vannet da jeg ser at det ikke er Kulpen, det er Vrangen! Frem med kartet igjen, og da ser jeg at jeg befinner meg utenfor stien, og det et godt stykke også. Jeg ser oppover på min høyre side. Stien må være der oppe, og det er langt opp dit! Langt, bratt og svært ulendt!
Jeg starter oppstigningen, det er svært tungt, og svetten hagler.
Endelig er jeg oppe!
Men hvor er stien? Den er ikke her, heller, og jeg skjønner snart at den er enda lenger unna enn det jeg først trodde. Jeg må ned igjen på den andre siden. Der nede finner jeg den. Endelig!
Nå går det jevnt nedover mot Kulpen. Jeg passerer stien som tar av mot Kamperhaug, men jeg orker ikke tanken på flere stigninger i dag.
Jeg kommer ned til veien, og jeg tar til høyre da jeg vil gå via Solbergsetra. En liten omvei, men det er helt OK. Jeg treffer noen sauer også, men det er neppe dem jeg hørte tidligere i dag.
Sauer er jo ålreite dyr, er litt mer skeptisk til sinte kuer. Sauene har visst tenkt seg oppover mot Kamperhaug, og jeg går til Solbergsetra.
En fin plass dette også! Men jeg må videre, det er ikke så langt igjen nå. Jeg går stien ned til vannet, tar et bilde her før jeg går bortover mot demningen.
Langs stien er det flere tuer med bjørneskjegg. De er i ferd med å få den fine høstfargen sin nå.
Jeg finner en kantarell i stien, tar den med, og snart er jeg nede ved demningen. Synes det er så fint her. I dag er det også blikkstille, på Mellomdammen. Vakkert!
De første menneskene jeg møter på turen, sitter og koser seg ved Nerdammen. Hadde jeg hatt med et håndkle, tror jeg at jeg hadde stoppet her og tatt et bad. Det er mange flotte badeplasser her, langs vannet på vei mot parkeringsplassen.
Jeg er glad for at jeg har bilen parkert her oppe nå- godt å slippe å gå helt hjem.
Vel hjemme renser jeg soppen, og jeg tilsetter den i min spesiallagede amatriciana. Det smaker godt!
Før jeg avslutter, må jeg nevne at hjortelusfluene holdt seg på avstand også i dag. Rosa parfymeduftende hjorter er nok ikke attraktive!
Turen tok nesten fem timer, 15 kilometer. Spennende å gå nye steder, men jeg skal være mer nøye med å bruke kartet neste gang!
Det er lørdag, og vi kommer til hytta i ettiden. Det er tåke, vi ser vannet, men ikke fjellene i bakgrunnen. Jeg tenker det er fint med tåke også, tåken skaper en helt spesiell stemning, og naturen endres hele tiden i takt med tåken. Snart kommer flere trær til syne, for så å forsvinne igjen.
Vi er inne i den første høstmåneden, og det merkes. Det er bare ti grader ute, og vi fyrer opp i ovnen. Det tar ikke lang tid før det er god temperatur inne. Herlig!
Men vi har ikke tenkt å sitte inne i dag. Trond vil fylle på vedlageret vårt, han vil kubbe trær som falt ned i fjor og som ligger langs veien. Han kubber dem der og da, og så kløyver vi dem på hytta etterpå. Og jeg, jeg vil bruke tiden på å lete etter nye kantarellsteder. Søsteren min og jeg plukket sopp på de kjente stedene sist helg, og nå vil jeg altså se om jeg kan finne noen nye.
Jeg tar på meg et lag ull, både trøye og bukse, og jeg tar med meg en rosa jakke som jeg vil ta på meg når jeg går inn i skogen. Parfyme på halsen og så er jeg klar! Ingen hjortelusflue skal ta feil av meg og en hjort, et rådyr eller en elg! Et parfymert rosa dyr er ikke noe attraktivt!
Jeg trasker i vei. Enn så lenge uten den rosa jakken. Blid og fornøyd!
Den første biten er en transportetappe, men jeg følger med langs veien. Det kan jo være at jeg finner en smørsopp eller to, eller kanskje noen sleipsopper. Ganske snart finner jeg de første sleipsoppene, de er små og fine. Jeg fjerner den klissete hinnen fra stilk og hatt, og legger dem i kurven. Dersom jeg finner kantareller, må jeg ikke legge dem sammen med sleipsoppen. Da vil nemlig kantarellene få svarte flekker. Hvorfor? Det vet jeg ikke, vet det kun av erfaring.
Snart er det tid for å gå inn i skogen. På med den rosa jakken, og jeg er klar. Jeg leter meg frem til områder der det ser ut til at kantareller vil kunne trives, men jeg ser ikke annet enn en lys fluesopp og en rød kremle.
Av og til lar jeg meg lure av gule blader som ligger på bakken, men kantareller finner jeg ikke. Snart er det så ulendt, at jeg snur og går tilbake. Store trær som ligger på kryssing tvers gir ikke noe fint turterreng akkurat.
Sopp finner jeg altså ikke, men det er andre ting som fanger mitt blikk. Nydelige høstfarger!
Det er mye sisselrot her. De får ikke høstfarger, men jeg synes de er svært vakre der de troner frem med sitt grønne bladverk.
Jeg går ut av skogen, trasker videre på veien, finner noen flere sleipsopper, og gå inn i skogen igjen. Inn i skogen, fortsatt på jakt etter skogens gull. Jeg ser til høyre og til venstre. Og der, der finner jeg dem. Flere kantareller, delvis under blåbærris og kvister, dukker de opp. Gule, vakre, faste og fine. Nydelig!
Jeg går videre, og snart finner jeg endra flere. Jeg finner et større felt, men her er jeg dessverre for sent ute. Soppen er nærmest råtten, men det kan jo kommer mer senere. Det gjelder bare å merke seg stedet!
Jeg finner enda flere kantareller, og snart har jeg nok til en god middag. Jeg ser at dette er et terreng jeg kan komme tilbake til. Det kan være flere steder soppsteder her. Spennende!
Jeg hører motorsaga, går etter lyden, og Trond er ferdig med kubbingen for denne gang. Vi kjører opp igjen til hytta, og setter i gang med dagens kløyving. Trond bruker en kjempestor øks, mens jeg bruker min egen kløyver.
Etter en times tid er kubbene kløyvet og veden stablet. Veden for årets høst og vinter er stablet innendørs, og vi er godt i gang med neste års lager.
Det begynner å regne, og vi setter oss inntil hytteveggen med en kopp kaffe. Her har vi fin utsikt mot fugleplassen. Jeg har lagt ut solsikkefrø og meisboller, og plassen er flittig besøkt, både av fugler og ekorn. Mens vi sitter her, ser vi spettmeis, kjøttmeis, svartmeis og bokfink.
Snart kommer kvelden, vi tenner opp i bålpanna, og griller pølser til til dagens middag. Jeg renser soppen.
Jeg steker den, og tilsetter vårløk og bønner fra kjøkkenhagen. Kjempegodt!
Kvelden avsluttes ved bålpanna som alltid. En fin kveld, men ikke stjerneklart denne gangen. Satser på blå himmel og flott høstvær neste helg!
Må legge til at ingen hjortelusfluer gikk på det rosa dyret som duftet parfyme!
Godt å være i gang med styrketrening igjen! Det ble lite trening i sommer, seks uker uten trening faktisk, og jeg var spent da jeg var tilbake.i starten av august. Jeg tenkte jeg skulle forsøke å trene like hardt som før ferien, og det gikk forbausende bra- inntil kvelden kom og dagen etter. For ikke å snakke om dagen etter der igjen!!
Jeg kunne nesten ikke reise meg eller gå, og jeg klarte nesten ikke løfte armene! Jeg var så støl! Slik var det også etter gang to, men så gikk det helt greit. Nå er jeg godt i gang igjen, og er ikke støl i det hele tatt!
Klokken er kvart på ti når jeg i dag setter meg på sykkelen. Jeg har på meg treningstøy – tights og T-skjorte, og jeg kjenner at høsten er på vei. Det er akkurat som om jeg er omgitt av en en svak vind fylt med is, og jeg tenker det hadde vært smart med en tynn vindjakke.
Men det går fint, været er jo fantastisk bra, og jeg nyter sykkelturen, ikke minst når jeg kommer til elva.
Jeg sykler videre, og snart ser jeg to el-sykler liggende ved gangveien. Det er blitt mange av dem, og mange ligger eller står også midt på fortauet enkelte steder. Litt irriterende, synes jeg.
Men el-sykler er en ting. Sparkesyklene er verre, og jeg tenker ar det ikke er mye folkehelse i det at ungdom og voksne suser av sted uten å bruke egne krefter.
Etter å ha tilbakelagt seks kilometer på sykkel, er jeg fremme. Dette er min oppvarming- å varme opp på tredemølle, er altfor kjedelig, synes jeg.
Jeg låser sykkelen, og går inn. Første post på programmet er et par oppmykingsøvelser på det lille rommet. Her trener jeg også magemusklene.
Jeg går inn i salen, og første øvelse her inne er knebøy. Først kun stang, etterpå legger jeg på vekter.
Dette er en øvelse jeg liker godt, det samme gjelder markløft og benkpress. Det er tilfredsstillende å se at jeg kan legge på mer vekter etter hvert som jeg blir bedre trent.
Den tredje øvelsen i dag er assistert chin-up. Her løfter jeg meg selv opp, tre ganger tolv repetisjoner, men ikke uten hjelp. Øvelsen heter jo assistert chin-up. Skulle jeg ha gjort det uten hjelp, hadde jeg vel ikke klart mer enn en repetisjon…
Nå følger diverse øvelser der jeg løfter manualer, liggende og sittende på benk, med manualer i begge armer. Vekten varierer med de ulike øvelsene. Også her er det fint å kunne se fremgangen.
Jeg avslutter med en øvelse for leggene, samt et par øvelser for kjernemuskulaturen.
Jeg har to program jeg bruker, og jeg får da trent alle muskelgrupper. Jeg investerte i personlig trener i tre måneder da jeg startet opp i januar. Det var en god investering! Jeg hadde aldri trent på denne måten uten hans veiledning.
Etter en time og femten minutter er jeg ferdig, og nå venter en herlig dusj før jeg sykler rolig hjemover igjen. Sola varmer godt nå, borte er assosiasjonene til en isende vind.
Klokken ett er jeg hjemme igjen, klar for å nyte resten av dagen- med god samvittighet!
Etter en aktiv og fin ferie utenlands, er det bare helt skjønt å lande her igjen. Her er det ingen hvite strender, ingen solstoler eller høye badevannstemperaturer. Det er ingen muligheter for shopping, det er heller ikke restauranter og tavernaer som lokker oss med godt mat og godt drikke.
Her er det helt andre ting. Her er det stillhet, og den kan nytes både morgen og kveld.
Det er skog, markjordbær, molter og blåbær. Snart også kantareller og steinsopp. Det er utedusj og bademuligheter, men temperaturen i vannet er en helt annen her enn den på Kreta.
Det er flotte solnedganger på Kreta, men det er det også her. Solnedgangene her er mer varierte, fargene skifter med været. Noen ganger er det lite farger, andre ganger er det masser av farger i nydelige rosatoner eller et helt spekter av gult lilla og oransje.
Litt senere på høsten har vi også de vakreste stjernehimmeler.
På hytta har vi bålpanne. Den har vi hatt i mer enn femten år, og den er i bruk hver gang vi er her. Den er kveldens midtpunkt, rundt den samles vi nesten hver kveld. Den gir lys, og den gir varme, og den gir helt spesielle sanseopplevelser. Blir aldri lei av å se på flammene!
På hytta er det også dyreliv. Rådyr eller rev på veien opp til hytta, rugdetrekk på forsommeren og nå mye liv rundt fuglebrettet – kjøttmeis, blåmeis, dompap, bokfink og grønnsisik. Hver morgen kommer også en brun liten tass på besøk. Han slår seg ned oppå fuglebrettet eller ved siden av. En skikkelig søt liten tass, et ekorn!
På Kreta går vi tur i tillegg til å nyte livet på stranda. Det er flott å gå i åsene ovenfor Platanias, men det er også veldig varmt. Her på hytta, på Støle, er det et flott turterreng, og det er er en mer behagelig turtemperatur. Det blir flest dagsturer på oss, men området byr også på gode muligheter for telt- eller hengekøyeturer.
Vi går langs vann, og vi går opp i høyden.
Dette bildet er tatt fra Styggemann. Hytta vår ligger like ved Lille Stølevann som skimtes bak Store Stølevann.
På hytta dyrker vi våre egne grønnsaker, dog i et begrenset omfang. Det er ikke alt som trives her oppe. Det blir litt prøving og feiling. I år har vi ulike urter i kjøkkenhagen, bønner, tomater, vårløk, bladsalat og ruccolasalat. Poteter også.
Blomster har vi i urner, og en rosebusk har overlevd vinteren. Den fikk jeg av kusinen min, hun hadde hatt den på hytta si, og jeg var spent på om den ville klare seg også her, men det gjør den!
Men de vakreste blomstene, det er de vi finner i naturen, på land eller i vann.
Jeg nevnte innledningsvis markjordbær, blåbær og molter. Har mange gode barndomsminner om markjordbær plukket og satt på strå. Det har jeg ikke denne gangen, nå er de blitt spist der og da. Nydelig!
Blåbær er blitt til blåbærsoll som dessert. Har også plukket masser av molter de siste dagene, det blir litt syltetøy og moltekrem julaften, og en del av bærene vil jeg også gi bort.
Kantarell og steinsopp nevnte jeg også innledningsvis. Det er litt tidlig for den store soppsankingen. Håper på enda litt mer regn og gleder meg til soppsesongen starter!
Sydenferie og annen ferie utenlands er fint og godt, men ferie på hytta er enda bedre. Heldigvis har vi enda en uke til som kan tilbringes her.
Nå er det tid for turorientering igjen, og dette har jeg gledet meg til! Jeg starter hjemmefra i ti-tiden, sola skinner, og jeg er i perlehumør. Det er jo bare så nydelig å være ute i skogen nå!
Jeg går lysløypa i retning Drammen, og nyter alle grønnfargene der jeg går. Bartrærne er grønne som alltid- gran, furu og einer. Men nå er også bjørka i sitt ess. Den er så er fin og grønn der den står langs veien, det er som om den tar imot meg med åpne armer. Grønt gress pryder veikanten, og fuglene gjør stemningen komplett der de kommer med sine nydeligste triller – i håp om å skaffe seg en make.
Jeg tar en stopp ved fossen i Solbergelva. Må ta et par bilder, selvfølgelig, og kaster et blikk på kulpen nedenfor fossen. Er det fisk i den, tro? Vi har hytte på Skrim, og der pleier vi å fiske i kulpene. Det er mye fin ørret der! Kanskje vi skal skaffe oss et fiskekort og prøve i kulpene her også?
Jeg går ned i lysløypa igjen, og etter vel en kilometer kommer jeg til Einars minnebenk. Jeg har flere ganger i bloggposter etterlyst Einar – hvem var han? Jeg stiller nå også spørsmålet i Finnemarkas venner og svarene lar ikke vente på seg:
Lise Kropstad forteller meg at Einar Rognås bodde på Åssiden. Han ble født i 1919, og døde i 2016. Han ble begravet dagen da han ville ha fylt 97 år. Han var svært glad i å gå tur. Per Larsen forteller at Einar gikk mange turer i 800-meteren (lysløypa), og han gikk her så lenge han orket å gå. Benken er laget av hans turkamerat som også heter Einar. Han laget først en finere benk, men denne fikk ikke stå i fred. Den ble erstattet av den som står her nå,
Lise Kropstad forteller at det var hennes mann som laget denne minnebenken. Hun forteller også at Einar tok den største ørreten som er blitt tatt i Skapertjern. Den var på 3,2 kg. (Skapertjern ligger i Lier.)
Tusen takk til Lise Kropstad og Per Larsen for informasjon om Einar!
Jeg forlater den koselige minnebenken, og går videre langs lysløypa. Nå må jeg følge med, det er ikke så lett å se hvor stien tar av. Jeg skal til Gamledammen, og skiltet står litt oppi skogen, men jeg finner både stien og skiltet i dag også.
Stien er ikke merket av på kartet. Det er rart, synes jeg, da det er en tydelig og fin sti. Det går bratt oppover, men det betyr bare at det blir god trening, det!
Det er vakkert på vei oppover her, og jeg må jo ta noen bilder av det jeg ser underveis,
Et godt stykke oppi stien finner jeg vårens første morkel. En sandmorkel. Den ser dugjerne på stier og langs grusveier om våren. Den er giftig, så jeg lar den stå. Jeg må nok vente enda noen måneder før jeg tar med soppkurv på tur.
Det er ikke alltid lett å vite hvilken sti man skal ta, stilen deler seg flere steder. Jeg holder til høyre hele tiden, og følger jeg de røde merkene, vet jeg at jeg kommer til Gamledammen.
Nå er det ikke langt igjen, og plutselig er den der, Gamledammen. Den ligger der så vakker og stille, og fortsatt er det noe is på vannet.
Jeg har gått fire kilometer nå, og velger å ta lunsjen her. Det er en sittegruppe her, og en liten benk. Jeg setter meg på benken, den er nærmest vannet. Det tar ikke lang tid før jeg får selskap. Et andepar, en fargerik hann og en en litt mindre fargerik hunn, svømmer mot meg og kommer omtrent helt opptil meg. De har nok lagt merke til matpakken min, og vil gjerne ha en smakebit. Den faller i smak, det er tydelig at de vil ha mer, og jeg ender med å dele maten min med dem.
Det er rart med ender. Å se ender nede ved Drammenselva er ikke noe spesielt, å se dem her, i skogsvann, er noe helt annet. Nede ved elva er det masser av dem, her der det bare noen få, gjerne bare ett eller to par, og da blir de jo spesielle med en gang.
Etter en deilig lunsj, det er alltid så koselig å spise ute, starter jakten på postene. Den første finner jeg ganske så lett. Den neste jeg skal jakte på, er post nummer 65. Den kan angripes fra et par kanter, og jeg velger å gå opp den bratte bakken ved enden av tjernet. Den er ikke bare bratt, den er svært bratt, men heldigvis ikke så veldig lang. Det tar ikke lang tid før jeg er på platået overfor vannet.
Jeg sjekker med kartet, følger stien litt innover, og tar av en sti som går til venstre. Går i retning bygda igjen, finner den store steinen ved stien, og går innover mot post 65. Jeg finner uten problemer myra og den lille vanndammen.
Jeg er sikker på at posten skal være i nærheten, på et høydepunkt. Men finner jeg den? Nei. Jeg går på kryss og tvers, går tilbake til stien og gjør et forsøk til. Lykkes ikke nå heller. Et utsnitt av sporing av turen viser tydelig at her har det vært ei dame helt på villstrå!
Til slutt gir jeg opp. Kan gå tilbake hit senere, vil da ta med kompass og sette kompasskurs.
Nå går jeg oppover igjen og ser en bjørkeknute. Eller bjørkekule. Eller en rilkule, rirkule, koppknute, kote, kåte eller nut. Kjært barn har mange navn!
En bjørkeknute er en halvkuleformet utvekst på stammen av bjørk, men knutene kan også sitte på andre trær. Den er resultat av en plantesykdom eller et virusangrep. De som er gode med kniven, kan lage en liten bolle eller en turkopp av knuter som denne.
Jeg kommer snart til et av stikryssene jeg passerte på vei nedover, og nå står postene 64, 63, 61 og 62 for tur. Det går lekende lett. Post 60 ser ut til å bli en liten utfordring. Jeg går litt tilbake og finner stien jeg skal ta. Følger denne, men det er litt vanskelig å se når jeg skal gå av stien og sette kurs mot posten. Men ved bruk av GeoViewer, min gode kartapp, finner jeg myra jeg skal til, og går rett på posten. Supert!
Jeg går tilbake til stien, men kartet viser at denne forsvinner i intet etterhvert. Jeg får med meg post 53 ved stiens slutt, og finner også post 52. Etter post 52 vet jeg ikke helt hvor jeg skal gå, men jeg følger de små steinrøysene. Snart er det slutt også på dem.
Jeg sjekker kartet, og bestemmer meg for å komme meg til en sti som er tydelig merket på kartet. På veien dit, ser jeg rester av en fugl som har måttet bøte med livet. Masser av fjær.
Det tar ikke lang tid før jeg kommer til den omtalte stien, og når jeg kommer dit, skjønner jeg at jeg er i Kamstrupløypa. Da vet jeg hvor jeg er, men ikke helt nøyaktig hvor i Kamstrupløypa. Men det gjør ikke noe. Jeg vet retningen jeg skal gå, og har ikke tenkt å ta flere poster i dag.
Men plutselig ser jeg noe rødt. Snakker om flaks! Post nummer 51 er i boks, og jeg kan være godt fornøyd med å ha funnet ni poster den første dagen.
Jeg går hjemover, og legger turen innom Gravningen, et av mine yndlingsvann her oppe. Tenker som alltid at de er heldige de som har hytte her.
Nå begynner jeg å merke at jeg har gått langt, og velger korteste vei hjem. Etter Gravningen tar jeg stien som går langs Gravningenbekken nedover. Bedre å gå på sti enn på bilvei. På veien nedover skremmer jeg først opp en storfugl, så to stykker og så enda en. Jeg skvetter like mye hver gang!
Etter hvert kommer jeg inn på bilveien igjen, men nå er det ikke så langt igjen. På Lunneplassen møter jeg svigerinnen min, og slår av en lengre prat med henne. Fint med en pause også!
Etter vel seks timer er jeg hjemme igjen- etter å ha gått litt over seksten kilometer.
Nok en deilig vårdag ligger foran meg, og denne dagen har jeg ikke noe som må gjøres. Jeg kan derfor bruke hele dagen til tur! Jeg starter hjemmefra rundt klokka ti, og setter kursen mot Batteriet og Stenseth. I starten er det ikke mye som minner om vår; trærne er fortsatt uten blader, og det er vissent løv på bakken.
Men ser jeg nøyere etter, oppdager jeg vårtegn. Langs lysløypa føler jeg at jeg ønskes velkommen inn i vårens rike. Jeg bøyer meg ned og nyter vårtegnene etter hvert som de dukker opp. Det er masser av blåveis og også noe hvitveis. Det er gullstjerne og pengeurt.
Jeg ser lupiner og blodstorknebb, men her er kun bladene kommet opp.
Brennesla har også kommet, og skal du bruke den til mat, må du plukke den nå mens den er ganske så fersk. Brennesle kan brukes til suppe og til stuing. Mamma pleide å lage mat av brennesle da jeg var liten. Selv har jeg ikke gjort det.
På Solbergmoen, like før jeg starter i stigningen som skal ta meg til Battetiet, er det et frurutre som siden starten av koronatiden har vært dekorert med ulike figurer som en påminnelse om at alt skal bli bra igjen. (Det var en lang setning, det! ) Nå er det kommet nye figurer, koselige påskehilsener.
Heggen er tidlig ute, men det er kun bladene som er kommet nå. Jeg må nok vente et par uker på blomstene. De store bjørketrærne har ikke fått sitt grønne løv ennå, men det er noen små her og der som allerede har fått grønne blad.
På Batteriet er det rødhyll. Dette er en vekst som sprer seg veldig fort, og den er ikke populær hos dem som driver med skogbruk da den lett fortrenger de små granplantene. Rødhyllen kan bli opptil fire meter høy, og er vid i omkrets. Den blomstrer på fjorårskuddet, og den har røde bær som er modne allerede juni. Disse er god fuglemat, og det er derfor fuglene som sørger for spredningen av den.
Jeg må selvsagt ta et utsiktsbilde fra Batteriet før jeg går videre mot Stenseth.
Like før jeg kommer bort til Stenseth, er det en del einer. Her er det blå og grønne bær på samme kvist. De blå kan plukkes nå, de må da tørkes, og kan senere brukes som krydder i viltretter. Jeg plukker hvert år og bruker de knuste bærene i elggryter.
Det er lagt ned mye arbeid i å skape et vakkert utemiljø i Neptunveien. Ved inngangen til terrasseleilighetene står nå krokusen i full blomst, hvite, gule og lilla. Vakre.
Vakker er også løvetannen. Knall gul og rett og slett veldig dekorativ. Allikevel vil vi ikke ha den, i alle fall ikke i plenen.
Jeg går videre mot Bjørkedokk, denne gangen på gangveien nedenfor Nordlysveien. Jeg ser en klynge av korsknapp. Spesielle navn, egentlig. Korsknapp og pengeurt. For ikke å snakke om løvetann!
Rart å gå denne veien igjen, her gikk jeg til og fra jobb i flere år. Tenkte aldri på at det kunne være farlig. Etter hvert kom det opp et skilt som varslet mulighet for steinras. Så, for et noen år siden ble områder sikret mot ras. Bra, det!
Det er ikke mye som vokser i denne fjellskrenten, men løvetannen klarer seg med lite. Tankene går til løvetannbarna, barn som klarer seg tross en tøff oppvekst.
Like før Bjørkedokk kommer jeg forbi et område der det vokser scilla. Dette er en hageplante, kan jo ha kommet hit ved at noen har tømt hagejord her. Eller på en eller annen måte…
Nå har jeg kommet til Bjørkedokk, og mye tid er gått med til å se etter vårtegn og å ta bilder. Fortsetter jeg sånn, blir det sene kvelden før jeg er hjemme igjen! Jeg går derfor fra et sansemodus til et treningsmodus med litt sansing i tillegg.
Det tar ikke lang tid før jeg er ved Nydammen. Her var jeg ofte da jeg bodde på Stenseth og på Langløkka. Det var alltid spennende om våren å følge med på isen- når den var borte, kom endene. Som regel bare to par. Nå er så å si all isen borte, og to ender er på plass. Det er ikke mulig å få noe godt bilde av dem, de flyr vekk når jeg nærmer meg. Men jeg må jo ta med et bilde av vannet allikevel, det er så herlig å se åpent vann igjen!
Her oppe er også en liten tømmerlunne, det er noen som har felt løvtrær som mest sannsynlig skal brukes som ved.
Vi drar til hytta i helgen for å starte dette arbeidet. Mange trær skal felles, kubbes og kløyves for å holde oss varme hele høsten og vinteren, samt gi oss flotte kvelder ved bålpanna. Det er hardt arbeid, men også veldig givende og trivelig. Vårens vakresté eventyr, rett og slett.
Men jeg skal videre. Nå går det litt oppover, og enda mer oppover, og enda mer. Snart nærmer jeg meg Lampetjern. Sola skinner, og jeg venter når som helst å se en hoggorm. Men jeg ser ingen. Jeg skremmer opp et par orrhaner på veien opp, og jeg har følge av tre sommerfugler; en sitronsommerfulgl, en sørgekåpe og en jeg ikke vet hva heter. De to første flyr bort når jeg nærmer meg, den tredje tar det mer med ro. Den ligger helt stille i veien, kanskje den er skadet.
Vel oppe ved Lampetjern ser jeg at det meste av isen er er gått også her. Det er ender her også, og jeg tenker de er glade for igjen å kunne svømme rundt, uten å bli hindret av is.
All fornuft tilsier at jeg nå går videre i retning Solbergvann- det er dit jeg har tenkt meg. Men jeg velger å gå litt ned igjen først. Jeg skal nemlig ta Svenskeveien! Dette er en hestevei vei som ble laget av to svensker i 1935- for lettere å kunne frakte tømmer ned mot bygda.
Jeg går altså bilveien nedover fra Lampetjern, og tar av i den krappe svingen.
Svenskeveien er idyllisk, synes jeg, men det var nok ikke mye idyll da den ble laget. Det var tungt arbeid, mye stein som ble lagt oppå hverandre. Ett sted skal de også ha sprengt seg inn i fjellet.
Ett sted ligger det i dag to svære steiner midt i veien. Disse har nok falt ned en gang etter at veien ble anlagt.
Det er også noe annet som ligger midt i veien. ikke en hoggorm, men en stålorm!
Svenskeveien byr også på utsiktspunkter. Jeg tar en liten stopp ved ett av dem, og lar blikket gå mot Skrimfjella. Ikke langt derfra er vårt hytteparadis.
Svenskeveien ender ved Spærmyr, og på en stein her inntar jeg min lunch. Det blir ikke lange pausen i dag, og jeg følger nå bilveien ned til bilveien som går fra Lampetjern til Solbergvann. Jeg tar så mot venstre, går enda mer oppover, og ikke lenger etter er jeg ved Eknessetra.
Det er fortsatt noen oppoverbakker igjen, men det er lett å gå på veien. Litt kjedelig også, men jeg har ikke funnet noen stier jeg kan gå i stedet. Er det noen av mine lesere som vet om et alternativ til bilveien, fra Spærmyr til Solbergvann, tar jeg gjerne imot tips.
Det ligger mange kongler i veien, og jeg kan bare ikke la være å legge igjen en liten hilsen!
Langs veien er det også en liten bekk. Sammen med småfuglene gir den meg herlige, glade vårlyder. Ekte lykke!
Men nå er det ikke langt Igjen. En skarp sving, så litt nedover, og så er jeg der. Solbergvann er et vakkert vann, men i dag er det mest Solbergis. Tenker de er heldige de som har sitt hytteparadis her eller ved Nerdammen og vannene der nede.
Bilveien er i vinter blitt brøytet opp til parkeringsplassen, men videre mot Mellomdammen har det vært skiløype. Nå er det snø på deler av denne strekningen, snøen / isen er råtten, og det skjer flere ganger at jeg tråkker igjennom.
Det lille tjernet langs veien er også fortsatt islagt. Men snart, men den varmen vi har nå, vil vannene igjen være åpne.
Sommerfugler følger meg fortsatt, særlig sitronsommerfugl og sørgekåpe. En sørgekåpe sitter stille lenge nok til at jeg får tatt et bilde. Denne sommerfuglen overvintrer som fullvoksen og kan derfor ses både om høsten og tidlig på våren. Sitronsommerfuglen er en av de lengstlevende sommerfuglene i landet vårt. Den kan leve i tretten måneder, ligger i dvale om vinteren, og er en av de første sommerfuglene som dukker oppom våren. Men den har jeg altså ikke noe bilde av. Den er lett å kjenne igjen, helt gul- sitrongul!
Jeg følger veien mot Mellomdammen, og snart tar jeg til høyre, ned til Solbergsetra, Dagens andre seter, begge uten seterdrift. Det er vel knapt noen setre igjen der det fortsatt er tradisjonell seterdrift. Det er seter også til vår familiegård, og jeg husker pappa fortalte om livet på setra om sommeren- om melk, smør, ost, budeier og kyr. Et lykkelig liv, både for barna, budeiene og buskapen. Kanskje for frierne også!
Jeg kjenner at det behov for litt påfyll av energi, jeg låner en liten trapp og setter meg ned for å ta en liten sjokoladerast.
Men jeg kan ikke bli sittende her! Det er fortsatt noen kilometer igjen før jeg er hjemme. Jeg tar stien ned til Mellomdammen, og her er isen så vidt begynt å forsvinne.
Gleder meg til den er helt borte, jeg!
Ved Mellomdammen og Nerdammen er det flere fine rasteplasser. Folk er flinke til å ta med seg søppel hjem, det er sjelden jeg ser noe ligge her oppe, Men det er ikke alle som følger reglene for samling av ved. Det er kun tørrere grener og kvist vi kan ta fra trærne. Her er det noen som har saget over en større gren fra et furutre, det var nok litt av en jobb – og til liten nytte. Fersk furu vil ikke brenne. Det er heller ikke lov å ødelegge trær på denne måten
Ved denne rasteplassen er isen så vidt begynt å gi slipp, og et andepar har funnet sitt paradis.
Jeg kommer snart til Damslett, den nye turisthytta, og den er nå ferdig. Litt av et sted, tenker jeg! Tenk å sitte her, inne eller ute, og se utover vannet. Et morgenbad ville også være fristende!
Jeg tar noen siste bilder av Nerdammen før jeg begynner på siste etappe av hjemveien.
Veien hjem har flere alternativer ,det er flere stier jeg kan velge, men jeg tar nå veien da det er det enkleste. Begynner å bli litt lei nå, litt sliten også, og det skal bli godt å komme hjem.
Nede ved Solbergbråtan ser jeg nok et vårtegn, den vakre tystbasten. Blomstene vokser på en bar gren, bladene kommer senere.
Vel hjemme igjen kan jeg se tilbake på en flott tur på litt over to mil. Må også innrømme at jeg i skrivende stund er ganske så støl!
Påske- Det er stille morgener der bare jeg er oppe Knitring i ovnen, en kaffekkopp og et kryssordblad Tente stearinlys og sola som skinner inn igjennom vinduet
Påske- Det er gjensyn med småfuglene Kjøttmeis og blåmeis på hengende meiseboller Bokfink rundt fuglebrettet Svarttrost som holder seg på bakken, på jakt etter frø og brødsmuler
