Det er tidlig lørdag morgen, og jeg sitter i hytteveggen med en bok og en kopp kaffe. Etter hvert enda en kopp! Det er bare et par grader, men sola skinner og varmer så godt.
Favorittkoppen-takk til Christine
Det er bart rundt hytta, men fortsatt noe snø her og der. Det er is på vannet, men både den og snøen vil nok snart være borte.
Det er så fredelig og godt å sitte her. Ingen mennesker, bare meg. De andre sover og vet ikke hva de går glipp av. Fossen bruser, fuglene kvitrer, orrhannen høres i det fjerne, Ellers er det helt stille, bortsett fra at det drypper fra takrenna. Vanndråpene treffer den islagte bakken med et lite smell.
Hytta er mitt paradis. Her slapper jeg av og får ny energi. Jeg drømmer om natten i stedet for å ligge våken og tenke jobb.
På hytta nyter jeg livet med naturen tett på. Jeg mater fugler, og får besøk av mange ulike gjester på brettet. Siden vi kom opp først igår, har de ennå ikke sett godbitene som venter på dem, Men snart kommer de, kjøttmeis, blåmeis, granmeis, dompap, bokfink og alle de andre. Akkurat nå tripper en liten linerle ved siden av meg. Etter at vi flyttet inn i leilighet har dette betydd mye mer for meg enn det det gjorde før. En terrasse er ikke godt egnet som et sted der man mater fugler – det er noe helt annet her oppe.
Stjernehimmelen er også helt spesiell på hytta, og da spesielt på høsten. Her er det ikke noe annet lys som forstyrrer, det er bare den mørke himmelen, planetene og stjernene. Helt magisk.
Da vi solgte huset for noen år siden, tok vi også farvel med hagen. Men her på hytta er det også muligheter. Tulipaner, påskeliljer og krokus er på vei, og det er fint å se at staudene jeg plantet i fjor også kommer igjen.
Nå har jeg hentet min andre kaffekopp og er klar for å nyte den sammen med boka mi.
Ønsker deg en god dag! Selv gleder jeg meg til en dag i skogen. Vi skal felle trær slik at vi kan fylle opp vedlageret vårt.
Våren er min favoritt – da våkner alt til liv igjen, og jeg har alt det gode foran meg. Våren, sommeren og til slutt høsten før det kommer enda en vinter. Men etter den kommer jo en ny vår! Vi har hatt lite snø denne vinteren, og allerede 11.februar fant jeg den første blåveisen. Skogbunnen er nå dekket av vakker hvitveis, løvetannen er også vakker der den pryder landskapet i gult og grønt. Fuglene kvitrer, og isen smelter slik at skogsvannene igjen bidrar med sin flotte blåfarge. Bjørkene har også fått sin farge denne uken. For en fargepalett! Så vakkert!
De siste dagene har varmen kommet for fullt. I skrivende stund – sen ettermiddag – er det 18 varmegrader. Vi innviet terrassen igjen fredag kveld, satt ute helt til elleve. Sent ble det også i går. Det var bare helt herlig!
Trond gir nå siste del av terrassen et strøk med beis, og jeg gleder meg til å ta en tur til hagesenteret så fort den er tørr. Tulipaner og påskeliljer er kommet langt, fine knopper venter bare på å springe ut i fargene rødt, lilla og gult.
I dag har vi vært sammen med barnebarna igjen- og mammaen og pappaen deres. Dette er tredje gang vi har vært sammen med dem siden coronaviruset kom og endret helt på vår sosiale omgang. I dag reiste vi til fjorden, vi laget sandslott, matet svaner og prøvde fiskelykken. Akkurat det ble med forsøket, da. Egentlig skal man bare være fem personer sammen, vi var jo seks, men vi var ute, og det ble ikke noen klemmer i dag, heller.
Verket i Hurum
En tur til fjorden gir nye opplevelser og erfaringer. Lukten av sjø, runde, fine steiner, bølger som skyller innover stranda etter at båter har passert, og vannet som på ettermiddagen dekker stranda som var der da vi kom.
Det blir nok mange turer denne våren og sommeren. Utenlandsferier blir avlyst, men det gjør jo ikke så veldig mye når vi har det så fint i Norge!
Det er andre påskedag, siste fridag denne gangen, og Trond er på jobben for å forberede morgendagen. Mari og jeg, vi er klare for tur! Denne gangen vil vi legge turen til Mjøndalssiden, og vi starter fra Portåsen, barndomshjemmet til Herman Wildenvey. Herman Wildenvey ble født i 1885, bodde sammen med moren de tre første årene nede i Mjøndalen og flyttet opp til faren i Portåsen da han var tre år gammel. Hans egentlige navn var Herman Theodor Portaas. Faren giftet med søsteren til moren til lille Herman, og han vokste derfor opp sammen med sin far og sin tante.
Wildenvey bodde her til han var atten, og da dro han til Kristiania for å fullføre middelsskolen, dro så til Amerika og tilbake til Kristiania tre år senere, i 1906. Året etter debuterte han med diktsamlingen Nyinger.
Utenfor hovedhuset finner vi også statuen Det kollektive menneske laget av Sverre Bjertnæs. Denne ble avduket i 2017 i forbindelse med åpning av utstillingen «Wildenvey bilder» av Sverre Bjertnæs.
Vi forlater Portåsen og setter kursen mot Åletjern. Vi er litt i tvil om hvor veien går, vi finner skilt som viser at vi kan gå i en rundløype, men veien til lengst til høyre tar oss i riktig retning.
Ikke lenger etter ser vi skiltet som viser vei til Åletjern, men også til Veia, bekken som forbindes med Wildenvey. I en av sine erindringsbøker skriver han:
«Fossen sa vill-veia, lenger nede i bekkefaret ble den til vil-den-vei, vil-den vei – det er deg det! Siden stavet jeg det som navn ble stavet på det gamle kartet i «Egers Beskrivelse» – Wildenvey». I verseform forklarer han navnet slik:
Lad det syne sig: Herman vil den vey. Dette navn er lavet, indgravet, med dobbelt-W skrevet og stavet.
Etter bekken fortsetter vi oppover en fin sti, og langs stien finner vi flere tystbaser. De er så vakre, men også svært giftige. Tystbasen blomstrer på bar kvist, bladene kommer etter hvert. På bildet jeg har tatt, ser vi at de første bladene er kommet sammen med blomsten.
Det tar ikke lange tiden før vi er på Åletjern, og utrolig nok er isen smeltet allerede! Det er bare litt igjen i den ene kanten. Vi ser et par ender som har funnet sitt paradis og er klare for å stifte familie.
Vi går til den andre siden av vannet, der finner vi en sittegruppe ved vannkanten, og der tar vi lunch. Ingen lunchbilder denne gangen, men tar med et siste bilde fra Åletjern før vi går videre til Røgebergtjern.
Vi finner bilveien og går denne til vi kommer inn på Røgebergtjernveien. Vi kan nå gå bilveien opp, men vi liker bedre å gå i skogen, og følger en sti som etter hvert blir borte. Vi har kart på mobilen, sjekker det, og ser at vi gå rett frem gjennom skogen. Da skal vi komme til vannet, og like etter ser vi Røgebergtjern ligge i sola foran oss.
Etter en tur nedom vannet går vi en sti som tar oss tilbake til bilveien. Vi passerer en båt som har sett sine beste dager.
Vi kommer til bilveien, men der ser vi også en sti gå nedover i samme retning, og etter å ha spurt noen lokalkjente om også den går til Åletjern, velger vi den. Et stykke nedi veien ser vi mer og mer ferdigkløyvet ved, og når vi også hører en motorsag, skjønner vi at det er noen som holder på å sikre neste vinters vedforbruk.
Synet av veden og lyden av motorsaga, får meg til å drømme meg bort en liten stund. Heldigvis er det bare to snaue uker igjen til vi er tilbake på hytta. Da er det vi som skal bruke motorsaga og sørge for høstens og neste vinters vedforsyning.
Like før vi kommer ned på bilveien igjen, ser vi en traktor og en mann med motorsag. Han slår av motorsaga når han ser oss, og da er ikke jeg den som ikke tar initiativ til en prat.
Vi snakker først om lengden på vedkubber, og etter hvert retter jeg oppmerksomheten mot traktoren. Pappa hadde en MB- trac for mange år siden, og denne minner meg om den. Jeg spør om det er en MB-trac, og mannen svarer at det et det. Jeg forteller at pappa hadde en slik, og mannen forteller at han hadde kjøpt den brukt. Han hadde kjøpt den i Sandsvær. Vel, jeg bodde jo i Ytre Sandsvær, og jeg spør hvor i Sandsvær han hadde kjøpt den. Det husker han ikke.
Tenk om det var pappas gamle traktor? Det ville jo ha vært et fantastisk sammentreff. Den så jo litt annerledes ut den gangen. Nå er det en tilhenger på den, mens pappa brukte den til tømnerhogst og hadde en vinsj bak.
Men det kan jo ha vært flere enn pappa som hadde en MB-trac. Den var kanskje ikke så uvanlig.
Men så forteller mannen følgende:
«Den tidligere eieren hadde vel snudd seg i graven om han hadde sett traktoren nå, Han var den som gjerne gikk foran traktoren for å brekke greiner som kunne lage riper på traktoren.«
Vel, det passer veldig godt som en beskrivelse av pappa. Han tok alltid godt vare på tingene sine, ikke minst biler og traktorer! Jeg spør mannen om han husker navnet på selgeren, om det var Bjarne Ruud han hadde kjøpt den av, men det husker han ikke.
Jeg tar et bilde av traktoren, og spør om jeg går ta et bilde av ham også – i tilfelle det er pappas gamle traktor og dennes nye eier. Jeg sier jeg vil sjekke med broren min. Registreringsnummeret husker han sikkert. Jeg spør også mannen hva han heter i tilfelle broren min husker navnet. «Bryn», svarer han.
Før vi går videre, spør jeg om jeg får bruke bildet i bloggposten min, det får jeg, og vi ønsker ham en fortsatt fin dag. Enda en gang tenker jeg hvor hyggelig det er å snakke med folk vi møter på vår vei, hvor mye rikere vi da blir på opplevelser.
Vi kommer ned til Åletjern igjen, og jeg ringer broren min. «Husker du hvem som kjøpte MB-tracen til pappa?» spør jeg. «En som heter Bryn,» sier han. Traktoren ble solgt i 1995.
Ja, verden er liten og full av tilfeldigheter.
Nå er jeg for lengst kommet hjem igjen. Er det noen som lurer, kan jeg fortelle at turen er på ca 10 kilometer, og det er lett terreng hele veien.
Kan også fortelle at jeg skal sende link til Bryn slik at han får se at det er den sammen traktoren!
Tidligere denne påsken startet vi årets turorientering, og vi tok den gangen fire poster. Det betyr at det er igjen seks poster i det området vi gikk sist gang. Egentlig synes jeg det er et kjedelig turområde, et område fylt av kvitkrull, elgebæsj, lyng, myrer, noen koller og skog. Lite med skogstjern her, ja! Men veldig mye elgbæsj, da! Kan tenke meg dert er fint å være på elgjakt her!
Jeg vet også at det også er kantareller i dette turområdet, og hjortelusfluer. Skal komme tilbake til det på slutten av dagens bloggpost.
Vi parkerer i Kølabånn, på samme sted som sist gang. I dag skal vi ta postene 80, 79, 78, 77, 76 og 75. I den rekkefølgen. Kartet studeres, og vi setter i gang.
De to første finner vi lekende lett, post 78 går også greit, men så blir det selvsagt litt krøll igjen. Post 77 ligger i nærheten av en skrent, vi bommer litt på kursen og velger feil skrent. Vi skjønner at vi ikke er på helt rett sted, og leter litt på måfå. Jeg føler at jeg nå går i store sirkler rundt posten, og sporing av turen viser at jeg har rett i det.
Dette nytter ikke, og vi finne et kjent punkt slik at vi vet hvor vi er. Akkurat det er ikke så lett her hvor alt ser likt ut. Lyng, bartrær, myr, og noen søkk og koller. Vi husker vi så en stein på vei til skrenten, og vi finner tilbake til den. Det er heldigvis ikke andre steiner her, og dermed har vi noe å gå ut fra. Vi setter ny kompasskurs og prøver igjen.
Snart møter vi ei jente som løper mot oss, i oppoverbakke. Ser helproff ut, er kledd i treningstøy i fargene hvitt og grønt. «Du er på rett vei,» sier Trond der hun løper med kurs mot post 77. «Regnet med det,» svarer hun. Jeg snur meg mot Mari, og vi blir enige om at det ikke er noen grunn til at vi skal føle oss som de rene amatører. Vi finner ut at det er vi som er på rett sted, det heter jo TURorientering, ikke bare orientering.
Før vi tar de to siste postene, tar vi en liten rast. Det er alltid så godt å spise ute!
De to siste postene finner vi også uten problemer, så vi blir ganske fort ferdig i dag. Godt at Mari ser at turorientering ikke bare betyr å gå i krøll hele tiden! Noen steder går det bratt oppover, noen steder kan det være litt utfordrende å komme seg over våte områder, mens andre ganger går vi på flotte stier. Uansett – det bare helt herlig å gå ute en slik fin vårdag.
Men så var det kantareller og hjortelusfluer, da! Jeg er en ivrig soppsanker, men jeg tenkte ikke på det for et par år siden da jeg gikk turorientering her. Hadde på meg korte tights, en topp og rundt livet en liten rompetaske. Vi var langt fra parkeringsplassen, og der, rett foran meg, var det såååå mange og flotte kantareller! Gult i gult, på stort område! Og jeg- jeg hadde ikke noe å plukke dem i, ikke en plastpose en gang! Det var jo bare helt forferdelig å gå fra dem. Så heretter har jeg alltid med meg en plastpose på turorientering om høsten – i tilfelle jeg skulle kommer over noe slikt en gang til.
Egentlig burde jeg om høsten også ha med meg beskyttelsesdrakt og hatt med myggnetting. For på den samme turen opplevde vi nemlig noe annet også, og det var skikkelig ekkelt. Vi var ikke så lang fra bilen, og plutselig var det masse småkryp på oss, hadde inntrykk av at vil ble invadert! De var i håret, på klærne, under klærne og på huden. Jeg hadde aldri sett disse krypene før og trodde først det var flått! Men neida, det var hjortelusfluer. Vel fremme ved bilen vrengte vi av oss klærne, ville jo bli kvitt alt dette før vi satte oss inn i bilen. Så hvis noen for et par år siden så noen halvnakne turgåere, så var det altså oss, og nå vet dere også hvorfor!
Vi kjørte hjem igjen, og jeg sa til meg selv at jeg aldri ville dra hit på høsten igjen. Må også ta med at Trond fant noen hjortelusfluer også da han sto i dusjen – de var gjemt i håret hans. Men i dag så vi altså verken kantareller eller hjortelusfluer!
Formiddagen blir tilbrakt på terrassen i nydelig påskesol. En kopp kaffe, en god bok – livet er bare helt herlig!
Tidlig ettermiddag setter vi oss på syklene med Hokksund som dagens mål. Vi kunne gjerne ha syklet lenger, men tenker at rundt 25 km er nok for rompene våre som nå ikke er vant til sykkelseter.
Vi velger å sykle langs Drammenselva, og der er det vakkert som alltid! Også her møter vi flere enn vanlig, familier er ute og går, eller de er sammen på sykkeltur.
Det er flatt langs elva, og vi holder jevn fart der vi sykler like etter hverandre. Etter hvert, når vi kommer til asfalterte sykkelveier, og særlig i oppoverbakker, vil den ene av oss være langt foran den andre…
På Steinberg stikker vi innom Kjellrun og Tore, tanten og onkelen til vår svigerdatter Christine. Alltid hyggelig å treffe dem, og det passer jo godt å stikke innom når vi sykler forbi. Selvsagt passer vi på at vi sitter ute, med god avstand.
Og her kommer en liten digresjon. Hvorfor er det ikke lenger slik at vi bare stikker innom venner og bekjente? Hvorfor må vi alltid være bedt? Hvis vi ber gjester, forventes det at vi har laget god mat og at det er pent og rent overalt. Hyggelig det også selvsagt, men stikker vi bare innom, et det ingen forventninger, det blir enkelt, men allikevel veldig hyggelig. Det er flere år siden noen bare kom innom oss, – utenom nærmeste familie, da – og det var svært hyggelig. Husker det ennå, jeg, og da er det tydelig at det er noe jeg satte pris på.
Etter besøket hos Kjellrun og Tore, sykler vi videre mot Hokksund.
Snart er vi i Hokksund, og vi tar en liten stopp og ringer Øystein for å høre om de er hjemme. Litt kjipt å sykle opp til Harakollen hvis de ikke er der! Det viser seg at de er på vei ned til sentrum, og vi avtaler å møte dem på torget. Det er så hyggelig å se dem igjen! Men det blir ikke noen klemming og ikke nærkontakt. Leon er opptatt av Pokemon Go, og jeg blir med for å finne baller i nærområdet. Skjønner ikke så mye av det, kan jo ikke stå tett ved siden av og se på mobilen, heller, men benytter anledningen til å snakke om trafikkreglene. (Typiske lærer! Men dem er han godt kjent med fra før, og det er jo bra! Vi går til Hokksund stasjon og et par bygg i nærheten. Leon finner det han søker, og er godt fornøyd.
Etter en halv time eller noe sånt, drar Trond og jeg videre. Vi legger hjemturen på den andre siden av elva, og her er det asfaltert sykkelvei hele veien. Det er nå vi ser en stor forskjell på farten, den ene stopper opp av og til og ser om den andre snart kommer etter, og den som leder an, kommer hjem langt før den andre. Det er nemlig oppoverbakker den siste kilometeren. Og hvem kommer først hjem???
Trond er bedre trent enn meg, han er i alle fall sterkere og har bedre kondis og utholdenhet enn det jeg har. Men det er jeg som suser av gårde, det er jeg som nynnende sykler oppoverbakker som om jeg ikke skulle ha gjort noe annet. Jeg har nemlig en el-sykkel! Ha en fortsatt god påske!
Solen skinner, og det er bare helt nydelig. Tar en morgenkaffe på terrassen, og nyter livet. Gleder meg veldig til å kjøpe blomster og planter til terrassen, men det får vente. Jeg har tulipaner og påskeliljer i urner, og det er ikke lenge før de står i blomst. De kan jeg da nyte mens jeg venter på at det skal bli så varmt at jeg kan kjøpe sommerblomster.
Men vi kan jo ikke bli sittende på terrassen! Vi er snart klare for dagens tur, og tar bilen til Nerdammen. I nederste del av Nerdamsveien er det biler overalt, parkeringsplassene er fulle, det står biler langs veien, og til og med i lysløpa står det en bil parkert. Det er tydelig at folk går tur i skogen nå som de ikke kan dra på hytta. Det er omtrent helt fullt også på parkeringsplassene ved Nerdammen.
Vi vil legge dagens tur til Goliaten og er litt spent på om det fortsatt er mye snø i marka. Inn mot Gravningen er det helt bart, og på isen ser vi herr og fru And ta seg en tur i det fine været. De er nok litt tidlig ute da det er is overalt. Det er rett nok slik at isen har smeltet langs land på den andre siden av vannet, men det er ikke store områder de kan svømme på der, bare en smal stripe. Men hyggelig å se dem uansett. Gleder meg til å komme tilbake når isen er borte. Det er så hyggelig å se ender her oppe siden det ikke er mange av dem. Nede ved Drammenselva er det ender over alt, men her oppe er det altså bare noen få par. Ekstra hyggelig er det å komme hit når fru And stolt viser frem ungene sine. Herr And har da gjerne forduftet og kommer ikke tilbake før på høsten en gang.
Vi forlater Gravningen og fortsetter mot Goliaten. Det er bart og fint, men noen steder der det også snø. Vi har fjellstøvler på, så litt snø er ikke noe problem.
I dag går vi motsatt vei av det vi pleier, og kommer ganske snart opp på det vakre hyttetunet som ligger oppe på en høyde. Jeg er jo den som gjerne slår av en prat med folk jeg møter, og i dag er ikke noe unntak. Eieren av hytta er ute og holder på med ved, og jeg må bare fortelle ham at jeg synes det er så fint her oppe. Han forteller at det var ei hytte her allerede før første verdenskrig. Den gangen var det flott utsikt herfra, han fortalte at man kunne se Solbergvannet fra hytta. Siden den gang har furutrærne vokst seg store og ligger som en krans rundt de velstelte hyttene.
Det tar ikke lange tiden å gå til Goliaten denne veien, og snart ser vi hytta og vannet. Det er mye folk her denne dagen, og folk sitter foran hytta og nede ved vannet. Noen mannfolk holder på med ved her også, det er tydelig at høstens ved skal gjøres klar. Etter at jeg er kommet hjem, leser jeg at det har vært innbrudd her oppe, og at det er blitt stjålet motorsag, hjelm, bensin og ulike verktøy fra hytta. Det er virkelig synd at noen gjør slikt.
Nede ved vannet er det også slått opp telt, og enda lenger bort, i retning Tverråsvannet, er det noen som har satt opp hengekøyer. Vi vil også ta med hengekøyene hit en gang, det er mange flotte plasser ved vannet, men vi vil nok velge å slå oss ned her når det ikke er så mye folk her.
Vi finne en plass ved vannet, og tar lunchen her. Også her er isen smeltet langs land.
Etter en halv time går vi videre, langs Tverråsvannet. Her er det mer snø, stien går i et terreng der det er mye skygge. Men det er folk som har gått før oss, og det er ikke noe problem å komme seg gjennom disse partiene.
Snart er vi tilbake ved Gravningen, og vi går innom leirplassen vår. Da vi var her for tre dager siden, var det snø rundt bålplassen vår. Nå er nesten all snøen borte!
Vil legger tilbaketuren nedom Nerdammen, og drømmer om deilige sommerdager med bading her. Det er ikke lenge til! Jeg er så glad for at vi har så flotte turområder like i nærheten. Vi kan gå hit hjemmefra, da tar det rundt en time å komme opp til Nerdammen, men med bil tar det ikke mange minuttene. Jeg tar et siste bilde av Nerdammen før vi går tilbake til bilen.
Endelig tid for turorientering! Tenker turorientering er en god motivasjonsfaktor for å ta seg en tur i skog og mark. Det blir liksom en hensikt med turen – vi skal finne poster i tillegg til å gå tur! Da vi flyttet til Nedre Eiker, var det også en veldig fin måte å bli kjent i området på! Turorientering gir også gode muligheter dersom du ønsker å få en skikkelig krøll på sporing av turen! En skikkelig krusedull!
Klokka ett avtaler vi å møte Mari, og siden vi skal holde avstand, må vi ta hver vår bil. Vi kjører til Kølabånn i Øvre Eiker. Kølabånn får meg til å tenke på gruvedrift, og en kjapp sjekk på Google forteller meg at det ble utvunnet kobber i Øvre Eiker allerede på 1600-tallet, men aktiviteten var størst på 1800-tallet.
Det er som regel mange poster i Øvre Eiker, og det er ikke alltid like lett å finne poster i denne delen av kommunen. Landskapet er ganske flatt, og det er ikke lett å orientere seg med utgangspunkt i kartet. Ikke alltid lett med kart og kompass heller!
Vel, vi starter med godt mot. Vi har med oss kart og kompass. Det er første gang Mari prøver seg på turorientering, og vi tenker det et viktig at det blir vellykket! Hvis ikke, vil hun kanskje ikke bli med en annen gang!
Det er 100 poster i alt i Eikerbygdene, men det er ikke alle som er lagt ut ennå. Vi starter derfor med post 71. Vi ser på kartet, finner ut hvor vi er, og ser at vi klarer denne uten bruk av kompass. Det går lekende lett, vi finner posten og noterer koden.
Vi ser ganske fort at post 72 blir mer utfordrende. Trond setter kompasskursen, og vi legger i vei. Det er ca 450 meter mellom de to postene, men for oss blir det langt mer. Jeg angrer på at jeg ikke har har satt turen på sporing, det hadde nemlig blitt god underholdning i etterkant! En skikkelig knute på tråden for å si det sånn, eller en ordentlig krusedull!
Vi finner masser av kvitkrull, masser av elgbæsj, og masser av lyng, myrdrag og mer eller mindre tydelige stier.
Men post 72? Nei, den finner vi ikke . Til slutt gir vi opp og bestemmer oss for å gå opp til Himsjø. Der finner vi et nytt utgangspunkt.
Vi tar en kaffepause før vi starter jakten på post 74. 72 tar vi på tilbaketuren.
Ny kompasskurs, vi peiler oss inn på tre etter tre, og plutselig er vi på post 74. Uten problemer! Mari noterer bokstavkoden.
Ny kompasskurs, same procedure, og vi finner også post 73 lett som bare det! Vi setter ny kurs og gjør oss klare til å angripe post 72 fra den andre kanten.
Vi nærmer oss og krysser en myr vi gikk på tidligere i dag. Posten skal ligge på en myr med forhøyning på begge sider. Snart er vi der posten skal være. Men finner vi den? Neida, det gjør vi ikke. Vi studerer kartet enda en gang, men posten er fortsatt like godt skjult. Snart kommer tre karer som også er på jakt etter post 72. Vi får oss en koselig prat og bestemmer oss for å jakte sammen. Vi går opp på en høyde, og der, godt gjemt på en bitteliten myr, finner en av våre nye venner post 72. En stor takk til ham!
Der skilles våre veier. De skal avslutte med post 71, mens vi skal tilbake til bilen. Mari har ikke tatt skrekken, 75% av postene fant vi jo uten kruseduller, og vi gleder oss allerede nå til å ta fatt på resten av denne turen en annen gang.
Påsken 2020 uten hytteferie – da må vi finne på noe annet. På XXL kjøper vi nye soveposer, soveposer som gir god komfort ned til 10 kuldegrader. Vi har hengekøyer fra før, så da er det bare å pakke sekkene og komme seg av gårde. Vi kjører opp til Nerdammen i halvfemtiden, og setter bilen på parkeringsplassen.
Vi vil finne en plass i nærheten da vi har tunge sekker. Vi må også finne et sted der der det fortsatt er noe snø samtidig som det også er partier uten snø.
Vi bestemmer oss for Gravningen. Der er det gode muligheter for å finne ved, og vi finner en plass der det er litt fjell å sitte på. Ikke særlig bekvemt å sitte i snøen eller i lyngen. Vi setter opp hengekøyene, finner frem liggeunderlag og soveposer slik at alt er klart til vi skal legge oss.
Nå er det tid for en liten pause før vi starter vedsanking. Det smaker godt med en øl og et lite glass akevitt.
Men så er det vedsankingen, da. Vi har med oss en halv sekk bjørkeved, men vi trenger mye mer. Det er mange tørre greiner på furutrærne, og de er lette å knekke. Det ligger en god del tørre greiner også på bakken. Det tar ikke lang tid før vi har samlet ganske mye, men det vil ikke være nok. Slike greiner vil brennne opp ganske så fort.
Like ved plassen står en tørrgran, eller kanskje det er en tørrfuru. Vi har med en liten sag, og det tar ikke lang tid før Trond har felt treeet. Treet deles opp i passende vedkubber, og heller ikke dette hadde vi klart uten sag. Sagen kjøpte vi for mange år siden, og den har vært med oss på mange turer. Den tar liten plass, er ikke tung, og den er veldig skarp. Husker pappa skar seg stygt en gang, så det gjelder å være forsiktig!
Etter endt vedsanking tar vi en kaffepause. Vi har med en liten gassbrenner, vannet blir fort varmet opp, og like etter nyter vi en god kopp kaffe og en Kvikklunsj. Dette er jo en sjokolade som alltid må være med på påsketur! Nå mangler vi bare soloen! Appelsiner har vi i sekken!
Vi har nå vært her et par timer, alt er klart for en lengre bålkveld, og vi tar oss en tur i nærmiljøet. Vi går ned til Marivann, og opp igjen til Gravningen. Sola er i ferd med å gå ned, og det er svært vakkert. Isen har smeltet i strandkanten, så det tar nok ikke så veldig lang tid nå før isen går.
Vi har laget en bålplass i snøen. Det er stor skogbrannfare på Østlandet nå, så vi må ta alle forholdsregler. Veden tar fyr med en gang, og snart er vi klare for grilling av pølser. Etterpå blir vi sittende ved bålet i tre timer, og vi deler en flaske rødvin mens det blir mørkere og mørkere rundt oss.
Ikke langt fra plassen vår er det noen som har slått opp et telt. Vi har hørt at også de har sanket ved, knekking av greiner høres godt. Men vi tror ikke de har like god ved som det vi har, bålet slukkes i alle fall ganske fort, og snart ser vi at de er ute med hodelykt på jakt etter mer ved.
Klokka ti gjør vi oss klare for å gå til køys. Jeg har gledet meg lenge til dette, ligge i hengekøya, svinge stille frem og tilbake mens jeg ser på stjernene. Det er fullmåne denne kvelden, i alle fall nesten, og vi ser Venus. Dessverre har det skyet til utover kvelden. Vi kan fortsatt se månen, men vi ser ikke en eneste stjerne. Jeg kommer meg greit oppi hengekøya, men liggeunderlaget skyves mot den ene kanten, og det er ikke helt lett å komme oppi soveposen. Det blir en del latter før jeg kommer meg på plass.
Jeg ser forsatt ikke noen stjerner, men det er veldig fint å ligge her uansett. Jeg hører svarttrosten, jeg hører ender, og jeg hører motorsykler og biler fra veiene nede i bygda. Det overrasker meg at jeg hører det helt hit opp, men det har sikkert noe med vindretningen å gjøre.
Jeg må ha sovnet ganske fort, men jeg våkner igjen etter en halv time eller noe sånt, og hva tror du jeg våkner til? Det er noe som kan være veldig forfriskende, men ikke akkurat nå. En, to, tre og enda flere – regndråper! Jeg forsøker å gjemme meg helt inni soveposen, men der føler jeg meg veldig innestengt. Jeg bare må ha luft. Regndråpene blir til regn, soveposen blir våt utenpå, men heldigvis ikke inni. Vi har en tarp i sekken, men Trond har nok ikke mye lyst til å slå opp den akkurat nå.
Jeg håper at jeg vil sovne og at regnet vil gi seg. Jeg ligger og venter på søvnen – mens ansiktet vaskes av regn. Godt at coronaviruset ikke spres av regndråper! Jeg sjekker klokka, den er ikke tolv en gang!
Neste gang jeg sjekker klokka, er den kvart på ett. Jeg roper forsiktig for å sjekke om Trond er våken. Det er han, og jeg foreslår at vi skal dra hjem. Men han synes ikke det er noen god ide… Vi måtte da ha gått hjem og hentet bilen dagen etter….
Heldigvis slutter det å regne etter hvert, og plutselig er det lyst. Jeg må ha sovnet like etter at det sluttet å regne. Klokka er ti over seks, og jeg står opp. Jeg tar en titt oppi køya til Trond. Det ser ikke ut som om det er noen oppi den. Jeg gir den en liten dytt, og merker fort at han er der. Tydelig at han har gjemt seg for regnet!
Vi har mye ved igjen fra i går, den et blitt litt fuktig, men det er bare utenpå. Jeg tenner opp et nytt bål, Trond står også opp, og snart kan vi nyte en dårlig morgenkaffe ved bålet. Vi drømmer oss inn i sommeren, vet at vi da vil ta med oss hengekøyene på nye eventyr, til Nerdammen, Gravningen, Goliaten eller andre steder i dette vakre området.
Vi pakker sakene våre, passer på at det ikke ligger igjen noe etter oss og går mot bilen i soloppgangen.
Jeg våkner til en grå dag med litt regn, men det gjør ikke noe. Det er nemlig meldt fint vær med en god dose sol dit vi skal i dag. Vi skal gå kyststien på Hurumlandet! Har aldri gått der før, så dette blir spennende!
Vi skal møte søsteren min Holmsbu klokken tolv. Det er fortsatt grått når vi kjører utover, men så lenge det ikke regner, er det bra.
Det ef ikke ofte jeg er i Holmsbu, kanskje fem år siden sist gang. Det er veldig koselig her, synes jeg, med hvite hus og stakittgjerder. Et søk på Google forteller meg at det bor i underkant av 300 personer her, men i sommersesongen er det svært mange som trekker hit. I dag er det ikke noen turister å se, bare vi!
Vi kjører videre mot Rødtangen, og parkerer ved campingplassen. Vi har nå kjørt i litt over en time fra Solbergelva, så vi trenger ikke å reise langt for å oppleve en helt annerledes natur enn den vi er vant med.
Kyststien starter ved Rødtangen, og den ender ved Tofte. Den er litt over 10 km lang. Vi skal ikke gå så langt, kanskje 5 km eller noe sånt. Vi skal jo tilbake også!
Jeg hadde trodd at stien ville gå langs strands hele tiden, men slik er det ikke. Den går langs stranda, i skogen og etter hvert også på bilvei.
Snart kommer vi til en liten strand der det ligger svære steinblokker med lag av ulike bergarter. Har lært om dette på skolen en gang, men husker ikke noe av det. Nå nøyer jeg meg med å konstantere at det er spesielt og vakkert.
Vi går videre, og det er ikke langt mellom vakre fotomotiv og fine strender. På strendene er det masser av fine steiner og skjell.
HjerteskjellBlåskjell
Etter hvert ledes vi opp i høyden, og turen fortsetter på en bilvei. Kyststien er ikke lenger godt merket, og vi begynner å lure på om vi er på rett vei. Men så ser vi blå merker på trærne langs veien, og da skjønner vi at vi fortsatt er på kyststien.
Vi har nå gått omtrent 5 km og bestemmer oss for å finne en rasteplass. Kartet forteller oss at vi nå har kommet til Knatvoldstranda, nærmere bestemt Rødsteinen. Her er det fint å raste.
Innved land er det lunt, og vi finner et sted der det er fint å tenne opp et bål.
Grilling av pølser er ett av turens høydepunkter. Som du ser, husket vi å ta med pølsene denne gangen!
Etter å ha spist går vi bort til Knatvoldstranda camping. Plassen ligger flott til inne i en vik. Vi er alle tre enige om at det hadde vært fint å leie en av hyttene her en sommer.
Turen går så tilbake igjen den samme veien som vi kom. Akkurat det kan jo høres litt kjedelig ut, men det er ikke det. Når vi går motsatt vei, ser vi landskapet fra en annen vinkel, og vi opplever og oppdager nye ting. Vi ser blant annet blomst jeg ikke har sett før. Solveig vet hva det er, det er en skjellrot. Jeg vil gjerne finne ut mer, og Google hjelper meg enda en gang. Skjellrot er en snylteplante. Fra jordstengelen går det ut røtter som trenger inn i røttene til blant annet hassel og or. Fra disse trærne får skjellrota alt den trenger: vann, fotosynteseprodukter og mineralnæring.
På veien tilbake mot Rødtangen, går værmeldingen i oppfyllelse, og solen kommer frem! Herlig! Det gir flere fine fotomotiv, og det er Solveig som har tatt de to første bildene.
Langs stranda ser vi masser av finslepne steiner. Tenker det ville være kjempefint å være her en dag og plukke stein. Ville ha hatt med meg sterkt hurtigtørkende lim og så ville jeg ha laget steintroll.
På stranda er det også annen stein – svære steiner i flere farger og med ulike overflater. Igjen tenker jeg at jeg burde ha vist støtte interesse da jeg hadde naturgeografi på videregående. Da hadde jeg sikkert visst mer om dette også.
Tilbake på Rødtangen ser vi et svanepar, og med dem avslutter jeg denne bloggposten. En kjempefin tur langs kysten som jeg vil anbefale for dere alle!
Påskeferie – velkommen som alltid. De siste ukene har vært spesielle. En skole som vanligvis samler 250 mennesker, har de siste tre ukene samlet bare ti personer- noen elever, assistenter, avdlingsleder Kjersti og meg. Elevene har hatt hjemmeskole, og lærerne har gjort en fantastisk flott jobb. De har brukt all sin kreativitet på å lage gode og varierte oppgaver til elevene, og de har brukt mye tid hver dag på å gi støtte og omsorg til hver enkelt elev- og til foresatte.
Det har vært en bratt læringskurve for oss alle, ikke minst når det gjelder bruk av digitale hjelpemidler. Det er bra, og jeg tenker dette får konsekvenser for samhandling også etter at krisen er over. Videomøter fungerer veldig godt, og i stedet for å reise inn til byen, lete etter en parkeringsplass og betale dyrt for denne, kan vi nå ha møter på Teams. Vi er rundt 90 skoleledere som deltar i møtene, og det er ikke noe problem. En dag deltok jeg i fire møter, rektormøte, sonemøte, partnerskolemøte og til sist skoleledermøte, alt fra personalrommet på jobben, og det gikk kjempefint. Tenk hva vi kan spare av tid og reiseregninger! Tenk hva samfunnet som helhet kan spare! Mange har nå erfart at videokonferanser kan erstatte fysiske møter, og når vi vet at mange bruker fly for å dra på møter rundt omkring i landet og verden for øvrig, ser vi muligheten av store besparelser både med tanke på milijø og økonomi.
Elevene har hatt digitale møter med lærerne og hverandre, og det har åpnet for nye muligheter å samarbeide på. Det har vært rørende å se hvor glad de har blitt for å se hverandre og for å se lærerne sine, Ja, Kjersti og jeg synes også det er kjempekoselig å se de ansatte når vi har møter med dem på Teams.
Men det er flere ting som er annerledes denne påsken. Når vi går tur, går vi ut av stien når vi møter andre. Møter vi kjente, blir vi stående langt fra hverandre og snakke. Å gi noen en klem, er ikke aktuelt. Ikke en gang barnebarna får en klem av oss nå. Vi vasker hender til de blir helt tørre, og vi tenker over hva vi tar på.
Selve påskeferien blir også annerledes. Vi har alltid vært på hytta i påsken, så lenge jeg kan huske. Vi er tre søsken som har hytte ved siden av hverandre, og barn, svigerbarn og barnebarn samles. Vi samles til felles middager, og vi arrangerer Stølespelen med ulike konkurranser. Vi koker pinnekjøtt ute på påskeaften, og vi nyter livet i og utenfor skiløypene. Men slik blir det ikke i år. Nå blir det hjemmepåske, og det blir fint det også, tenker jeg. Det kommer til å bli mye friluftsliv i nærmiljøet, og kanskje kan vi finne nye stier og oppleve nye områder. Hvis vi holder avstand og er nøye med renslighet, kan vi også gå på tur med barn, svigerbarn og barnebarn.
Det blir en påske med minimalt av påskepynt. Påskepynten er på hytta, den, ja hytta er forresten ferdig pyntet til påske. Blir rart å komme dit i mai eller juni og se påskekyllinger på bordet! Måtte ha litt her hjemme også, og kjøpte noen fine påskeegg som lyser fint opp om kvelden.
Men det er en ting som ikke er annerledes denne påsken, og det er tulipanene. De er like vakre som de pleier å være! Med disse vakre blomstene ønsker jeg dere alle en riktig god påske!
