Jeg tilsetter så 1 liter vann, og rører alt sammen.
Jeg fordeler et par never med deig utover en stekeplate, denne er dekket av bakepapir som er smurt med matolje. Dette for at knekkebrødet ikke skal sette seg fast.
Jeg bruker hendene til klappe deigen utover, i et tynt lag. Jeg dypper hendene i vann av og til slik at det ikke skal bli så klissete.
Deigen er nok til fem plater med knekkebrød, og jeg steker tre omgangen. Jeg setter ovnen på varmluft, 150 grader.
Etter 5 minutter tar jeg platene ut og deler deigen opp upassende biter. Dette gjør jeg med en pizzakniv. Jeg setter platene inn i ovnen igjen og lar dem steke i totalt 1 time.
Er de ikke helt sprø, setter jeg dem inn igjen og steker dem litt til ved 100 grader. Under etterstekningen har jeg ovnsdøren på gløtt.
Etter 3-3 ½ timer er jeg ferdig. Stekingen tar gjerne litt mer tid enn det man tror – de må jo bli helt sprø. Parallelt med knekkebrødbakingen lager jeg middagsmat, og det kommer i neste bloggpost.
Planen var en hyttetur med Mari, men så kom det nye koronatiltak. Ikke noe unødvendig sosialt samvær. Det resulterte i at Mari ble hjemme og at jeg dro opp hit først dagen etter.
Jeg kommer opp klokka tolv, og det er bare helt nydelig vær her. November og 12 grader i skyggen på hytta!
Men inne er det kaldt, og jeg tenner opp i ovnene. Jeg pakker ut, bærer inn ved, legger mer ved i ovnene, og så er jeg er klar for dagens tur.
Først går jeg ned til demningen, og ser at damhytta er på plass. Den ble jo ganske så fin!
Jeg går videre mot hyttefeltet, jeg må bare ta noen bilder ved Lille Stølevannn og ved myra før det første hyttefeltet. Er helt betatt av myrene om høsten, synes de er så vakre! De er nesten gylne, og jeg drømmer om å sette meg ned ved en myr i de tidlige morgentimer og se en elg komme gående over myra. Den stopper opp, ser på meg, og går videre så snart jeg har går tatt noen gode bilder.
Jeg tar veien ned mot Stulstjern, og veikantene er dekortert med den grønneste mose! Jeg er ikke noen ekspert på mose, men jeg tror det er furumose og bjørnemose.
Jeg kommer ned til Stulstjern, og går langs vannet til Omholtsetra. Langs vannet er det mange fine fotomotiv, og jeg må selvsagt ta frem telefonen. Bruker alltid telefonen til å ta bilder, det er så enkelt! Vet bildene blir bedre ned et ordentlig kamera, men det har jeg ikke..,,
Snart er jeg kommet til Omholtsetra, jeg hører stemmer, og tror det er noen jegere som er ferdige med dagens dyst- eller de har møttes nå for å være klare til i morgen. Det er godt mulig at det er deler av jaktlaget til broren min. Jeg kan gå bort å hilse på dem, men bestemmer meg for å gå videre.
Synes det er koselig med setre. Her kan folk fra nabogårder møtes i en ny setting. De kan samles rundt en bålpanne eller ta en prat på en setertrapp. Det gamle seterlivet er historie, men det er fint at bygningene tas vare på og at de i dag kan brukes som hytter.
Jeg går ned til Svarttjernsbekken, og det er sjelden jeg et her på denne tiden av året. Vanligvis kommer jeg susende på ski ned fra Grønnlibakkene og krysser bekken her før jeg går videre opp langs bekken. Det skal jeg gjøre nå også.
Der er tydelig at dette ikke er noen sommerløype, det er en sti her, men den er stedvis svært våt! Men det er fint å gå her nå, en helt annen opplevelse enn å gå her om vinteren. Det beste av alt, er at jeg slipper å gå oppoverbakkene med ski på bena!
Sisselrot er det mye av her, og som den soppsanker jeg er, ser jeg meg alltid rundt. Dessverre ser jeg ikke noe annet enn en gammel røyksopp og en dekorativ sopp som jeg ikke kjenner.
Mens jeg går her, lar jeg tankene vandre. Koronaen setter så absolutt begrensninger for oss, Mari måtte bli hjemme, kunne ikke være med på hyttetur. Kjipt det, men jeg tenker vi må sette fokus på alt vi kan gjøre! Vi kan gå på tur sammen eller alene, og vi kan glede over oss det naturen kan gi oss. Tenker jeg er heldig som kan glede meg over å kunne gå tur i skogen, glede meg over det jeg ser, hører og sanser på andre måter. Det gir meg lykke, og jeg håper jeg kan dele denne lykken med deg. Denne lykken koster ikke noe, ingen kan ta den fra meg. Den er alltid der, den må bare oppdages. Koronalykke – lykke tross korona.
Jeg krysser veien til Fjellseterlia, går under den. Broa som går over skiløypa her minner meg om pappa. En måned før han døde tok vi ham med opp en siste tur i skogen. Han var veldig svak fysisk, og vi dro først opp til hvilekoia. I denne hadde han selv tatt velfortjente pauser i løpet av tunge dager i skogen. Nå måtte han støttes for å komne inn og ut igjen. Vi kokte kaffe der inne og spiste smultringer som vi varmet på ovnen. Dette er et kjært minne for meg, og jeg vet det var fint for pappa, Før vi dro hjem igjen, dro vi også opp til Fjellseterlia. Pappa ville så gjerne se den nye veien, og han ville se broa som krysset skiløypa. Han hadde gått mye på ski her, helt til kreften satte en stopper for hva han orket rent fysisk.
Jeg tar med meg alle de gode minnene om pappa og går videre opp mot Dulpeknatten. Jeg har gått i mye vått terreng i dag, spesielt i Svarttjernsdalen, og endelig er det fjellpartier, tørre stier og steinrøyser som ønsker meg velkommen.
På Dulpeknatten har jeg fin utsikt mot Svarttjern- med Styggemann i bakgrunnen. Vakkert!
Jeg går videre mot Stølevann, og jeg møter min hyttenabo, Ellen. Vi slår av en hyggelig prat før jeg skynder meg ned til Store Stølevann. Jeg vil så gjerne få med meg solnedgangen!
Det får jeg, og jeg blir ikke skuffet. Vannet er gullfarget, det er bare ganske enkelt helt vakkert! Det holder ikke med ett bilde for å vise hvor fantastisk denne ettermiddagen er her nede ved Stølevann, jeg må ta med flere.
Jeg går langs vannet, og tar noen bilder for å vise at det fortsatt er noen vakre høstfarger her. Du kan se dem, du også, bare du ser etter dem! Det er fort gjort bare å gå forbi.
Jeg tar et siste bilde før jeg forlater vannet.
Snart er jeg tilbake på hytta igjen, og jeg kan nyte solnedgangen mens jeg forbereder middagen. Jeg tenner opp i ovnene igjen, og jeg gjør klar bålpanna til Trond kommer. Livet er vakkert, selv med korona. Koronalykke. Livsnytelse.
Jeg våkner til sol, og det passer bra da jeg skal gå tur sammen med Mari og Nina. I dag skal vi gå Svenskeveien. Svenskeveien er en hestevei som ble bygget av svensker i 1934. Den ble bygget for transport av tømmer. Det må ha vært litt av et slit å bygge denne veien, det er deler som er flott opparbeidet med steinfyllinger, og noen steder er veien sprengt inn inn i fjellet.
Jeg går hjemmefra klokka halv elleve, og møter Mari og Nina på Stenseth. Der møter vi også, Bente og Tor Inge, og vi slår av en hyggelig prat. Det er alltid fint å treffe tidligere naboer!
Vi går først til Lampetjern via Bjørkedokk. Det går jevnt oppover, og det er godt å komme opp til Lampetjern. Der skriver vi oss inn i boka, og vi ser at temperaturen er 10 grader. Kjøligere enn i går da det var 15, men allikevel godt til å være i november.
Ved Lampetjern finner vi en fin rasteplass, og det smaker godt med mat og varmt drikke. Vi sitter omtrent rett overfor den røde hytta på den andre siden av vannet. Det er litt trist at det er så mye gress som vokser opp fra bunnen, ser nesten ut som om deler av vannet kan bli en myr etter hvert.
Etter en deilig rast og god prat, går vi videre. Vi går rundt vannet, og nedover mot Krokstadelva igjen. I den første krappe svingen tar vi av til høyre og går inn på Svenskeveien.
Det er skikkelig idyllisk langs denne veien, og vi ser tydelig hvordan dens er bygget opp av steinfyllinger.
Ett sted ligger det to svære steiner i veien, og jeg må selvsagt ta et bilde. Mari og Nina må være modeller, de stiller villig opp, og bildet blir fint!
Snart kommer vi til et parti der det er mye fin kvitkrull, og jeg må jo bare ta et bilde av denne. Jeg har plukket slik tidligere, og har lagt det rundt bedet ved graven på kirkegården. Sammen med lyng blir det veldig fint.
Vi går Svenskeveien helt til der den slutter ved Spærmyr. Der kommer vi til en bilvei som etter hvert kommer inn på bilveien til Horgenseter. Det er en del gamle rør der, og jeg fleiper med at Mari skal gå inn i røret og så skal jeg dytte det nedover bakken! Men hun har nok ikke så veldig lyst på en slik ferd, så det ender med at jeg går inn i røret og er modell denne gangen!
Snart er vi tilbake i Solbergvannveien, og vi må ta en avgjørelse på videre veivalg. Jeg har ikke lyst til å gå sammen vei tilbake, ønsker å gå en lengre tur, men vet ikke helt hva Mari og Nina ønsker. Vi bestemmer oss alle for å gå opp til Solbergvann, og så kan vi ta hver vår vei derfra.
Det er jo litt kjedelig å gå langs en bilvei, men den er ganske myk og god å gå på. Ved parkeringsplassen i enden av Solbergvann ser vi en kar vi må ta bilde av. Han er blid der han står og ser på oss!
Like etter skilles våre veier, Nina og Mari går opp til Smedsetra og går derfra via Aslakkane og ned til Stenseth. Jeg går videre langs Solbergvann og følger bilveien til jeg tar av mot Solbergsetra.
Jeg ser meg rundt, ser om jeg kan se noe traktkantarell, ser mye annet, blant annet fargerike blader, og plutselig står jeg midt i et felt med traktkantarell! Det er som oftest slik, jeg ser et par stykker, og da er det med en gang mange på samme sted. Det gjelder bare å se den første!
Snart er jeg nede ved Mellomdammen og Nerdammen, og Nina bare må bli med oss hit en annen gang. Vi har alle bodd på Stenseth, og er selvsagt godt kjent med turterrenget der, men det er ikke noe som slår terrenget rundt Nerdammen, Gravningen, Mariann, Tverråsen og videre mot Drammen.
Det begynner nå å nærme seg solnedgang, og da er det jo ekstra vakkert!
Jeg går langs Nerdammen, konstaterer at sålen på den nye turisthytta er ferdigstøpt, og er snart ved enden av vannet. Nerdammen er like vakker som alltid.
Nå er jeg klar for den siste etappen, og jeg følger bilveien nedover før jeg tar lysløypa tilbake til Berges terrasse.
Klokken kvart på fem er jeg hjemme igjen, og da har jeg vært ute i litt over seks timer. Jeg har gått rundt 22 km, og er veldig godt fornøyd. Håper NIna synes det var en fin tur og at hun blir med oss også flere ganger.
Det er meldt dårlig vær i dag, men Mari og jeg har allerede avtalt at vi skal gå tur uansett vær. Men dagen gir langt bedre vær enn det som var varslet, og det er også varmt. Det er varmerekord i Drammen i dag på 17 grader! Akkurat det vet ikke jeg når vi går ut, og jeg er godt kledd for å si det sånn! Ullundertøy og Norrønabukse og -jakke.
Jeg skal møte Mari på Stenseth, og på veien opp dit tar jeg noen bilder for å vise at det fortsatt er litt fargerikt, det er ikke vinter ennå! Husker sangen jeg lærte da jeg gikk på barneskolen, den omhandlet alle månedene, og jeg husker godt «November er så trist og grå….». Det blir da opp til meg å gjøre også november til en fin og fargerik måned!
i tillegg til fargerike blader ser jeg også et par blomster i dag. Nydelig!
Å gjøre november fin og fargerik kan gjøres på mange måter. De vakre fargene ute vil forsvinne etter hvert, men jeg kan gjøre det fargerikt og stemningsfullt inne. Blomster, stearinlys og tekstiler. Jeg kan også glede dem jeg har rundt meg – og andre. Akkurat det kan gjøre november kjempefin!
Det er fint på Batteriet også i dag, og jeg tar et bilde før jeg går videre.
Snart møter jeg Mari, og vi går opp i skogen. Det blir ikke noen lang tur i dag, vi skal bare til Årbogen. Det er i alle fall planen. Vi tar en liten fotopause ved Inntaksdammen.
Etter Inntaksdammen tar vi av mot Langløkka, og går forbi der jeg bodde før. Jeg savner ikke huset, men jeg var veldig glad i hagen min. Der brukte jeg veldig mye tid, og jeg passet også på at det var fint utenfor selve tomta. Jeg tenker det er fint om alle kunne tenke på det som er utenfor tomta også, for eksempel det som er utenfor gjerdet som grenser til en gate eller en gangvei. Jeg synes det er mange som er gode på dette, og det bidrar til å skape et hyggelig nærmiljø.
På Langløkka møter vi et tidligere nabopar av meg, og vi slår av en hyggelig prat.
Utenfor Langeløkka barnehage møter vi Kristin, en av mine tidligere kollegaer. Kjempekoselig å treffe henne igjen!
Men vi kan jo ikke stå og snakke hele dagen, og vi går opp til Årbogen. Her finner vi mye sopp i veikanten, den er ikke spiselig, men ganske så dekorativ!
Nå kan vi ta raskeste veien hjem igjen, men så var det det, da…. Vi ender opp med å forlenge turen litt og går opp til Svarttjern. Her er det alltid vakkert. Jeg har tatt mange bad i dette vannet, men nå er det for kaldt.
Fra Svartjern går vi enda lenger opp i høyden slik at vi kommer igjen øverst på Stenseth.
Jeg går derfor hjem via Batteriet, og tar et siste bilde i retning Drammen.
Dagens «korte» tur ble 13,5 km. I morgen skal vi gå en lengre tur, og da skal vi ha med ose mat og drikke. I dag hadde vi ikke med oss drikke en gang, vi skulle jo bare gå en liten tur…
Det var pappa som sørget for at vi tre søsknene fikk hytte ved siden av hverandre. Han fikk godkjent et lite hyttefelt her på Støle, og det er vi veldig glad for. Pappa gledet seg veldig over å se at vi var så mye på hytta. Han hadde egentlig sitt eget hytteparadis ved Deilsvann, og der tilbragte vi alle ferier i oppveksten. Men da vi slo oss til her oppe, ble Deilsvann mindre og mindre brukt, og Støle ble det nye samlingspunktet for familien i etter hvert fire generasjoner.
Pappa var den som dro hit for å fyre opp slik at det skulle være varmt til vi kom opp på hytta. Ofte var det også en hilsen i hytteboka, og det var like koselig hver gang. Husker en gang han skrev at han hadde tatt et par lakrisdrops mens han var her. En annen gang unnskyldte han seg for at han hadde tatt en sjokoladebit… Det var jo ikke slik at han tente opp og dro igjen, nei, han var her til det var varmt og godt.
Jeg er glad for at vi har hyttebok her oppe – det er mange gode minner i den. Vel, jeg får vel heller si dem, jeg har snart skrevet ut hyttebok nummer fem…..
Jeg husker en gang det var svært mye snø, men pappa ville fyre opp. Mamma var med, og de gikk fra parkeringsplassen ved Støle. Om vinteren må vi gå siste biten, og det tar vanligvis ikke mer enn maks femten minutter. Mamma og pappa gikk med snø til langt opp på lårene, og de brukte to og en halv time på å komme opp til hytta. De var den gangen begge i slutten av syttiårene. Dette gjorde de for at vi skulle komme opp til en varm hytte….
I tillegg til å varme opp hytta, hentet pappa også vann. Om vinteren måtte han måke vekk snøen som lå over bekken og hakke hull i isen. Skal si det var luksus for oss å komme opp til varm hytte med varmt vann på ovnen.
Nå er både mamma og pappa borte, og vi har bare minnene tilbake. Men vi lever i pappas ånd, og gjør som ham. Nå er det slik at vi tenner opp i ovnene for hverandre. Den som er først oppe, tenner opp for de andre. I dag er det jeg som er først på plass, og jeg har tent i ovnene, hentet inn vann og skrevet en hilsen i hytteboka, akkurat som pappa.
Det er torsdag, og jeg er på hytta. Det er snart tre måneder siden jeg gikk av med AFP, og det er det smarteste jeg har gjort. Jeg sto på til siste slutt på jobben, jobbet omtrent 150% i en 100% stilling og gikk av like etter fylte 62 år. Er klar over at det ikke lønner seg økonomisk, men det betyr lite mot den friheten og gleden jeg opplever nå. Egentlig merker jeg ikke at lønnen er betydelig redusert, heller. Vi lever mye mer økonomisk nå, alle middager planlegges, jeg lager alt fra bunnen av, og jeg henter råvarer i fryseren. Jeg baker brød, og handler stort sett en gang i uka. Har også kuttet ut kaffemaskinen med de rådyre kapslene og gått over til presskannekaffe. Sist måned hadde jeg igjen 6000 da neste lønning kom….
Jeg er frisk og sprek, og jeg kan nå virkelig nyte livet. Det er ikke lenger slik at jeg ligger våken om natten og lurer på hvordan neste dags problemer skal løses. Nå er jeg fri til å gjøre akkurat det jeg vil, og jeg tilbringer mye tid i friluft. Jeg går tur hver dag, alt fra 5 til 25 km, og jeg er mye på hytta. Her storkoser jeg meg. Som regel reiser jeg opp på torsdag og blir til mandag eller tirsdag.
I dag reiser jeg opp på formiddagen, og når jeg kommer opp, er det fem grader ute og syv inne. Det er bare å fyre opp før jeg begynner å pakke ut.
Jeg tar et knekkebrød før jeg starter på dagens tur. Går først ned til demningen for å se hvordan det er der nå. Det er blitt bygget ny demning i sommer, og vannet ble tappet ned I denne forbindelse. De siste ukers regn har gjort at vannet er fylt opp, og nå strømmer det over demningen. Herlig!
Jeg tenker at jeg skal se om jeg finner noe traktkantarell som jeg kan ha til middag, men jeg finner ikke mye. Finner derimot vanlig kantarell og piggsopp, og det er ikke verst så sent på høsten! Vi plukket de første kantarellene i juli, og vi har plukket svært mye i denne sesongen. Det meste ligger i fryseren, og vil være tilbehør til mange gode middager.
Det er ganske så grått, grønt og brunt her oppe nå. Borte er de vakre høstfargene, da så å si alle løvtrær har felt bladene sine. Jeg får allikevel lyst til å lage en dekorasjon i veien for å vise min glede over vakker natur, og kanskje kan jeg overraske jegere som skal i aksjon i morgen og treffer på denne utsmykningen i veien.
Klokka er stilt tilbake, og sola går tidlig ned nå.
Tilbake på hytta tenner jeg opp i bålpanna, det kan være den siste helgen denne er i bruk denne sesongen. Det er bare en varmegrad ute nå, jeg kler meg godt, og har en skinnfell i stolen. Jeg nyter det, det er så fint å se flammene. Jeg fant jo ikke så mye sopp, så jeg griller pølser på bålpanna i stedet for å lage middag inne. Jeg nyter en øl og et glass akevitt mens jeg venter på at veden skal bli glødende kull.
Etter grilling ved bålpanna, går jeg inn i hytta og tenner lys. I leiligheten hjemme begrenser jeg bruken av stearinlys på grunn av eventuell soting, men det trenger jeg ikke tenke på her. Her kan jeg boltre meg med stearinlys. Koser meg skikkelig!
Jeg er så glad for at vi har en hytte å dra til. Det er ikke noen luksushytte, vi har ikke innlagt vann eller strøm, men vi har solcellepanel. Drikkevann har vi i nærheten, men vi tar det som regel med hjemmefra. På hytta nyter vi livet, og vi slapper av.
Vi har også mye sosialt liv her oppe. Både søsteren min og broren min har hytte like i nærheten, og hyttene holder familien samlet. I morgen kommer alle de andre opp, og på lørdag skal vi ha rakfisklag her. Det er fast tradisjon i starten av november, Gleder meg,
Hei igjen! Denne gangen kommer jeg med en meget enkel middag. Det er en gryterett som egner seg veldig godt som hyttemat. Du kan lage den tidlig i uka, fryse den ned og ta den opp igjen når du drar på hytta i helgen. Du kan også lage den på torsdag og spise den i helgen en gang. Jeg synes det er veldig fint å ta med ferdige middager til hytta – særlig nå som grillsesongen er over.
Det var mamma som lærte oss å lage denne gryteretten, og hun kalte den for Italiensk biff.
Jeg bruker elgkjøtt, og jeg bruker da det vi kaller for grytekjøtt. Grytekjøttet er i utgangspunktet ikke mørt, men etter å ha kokt det et par timer, er det møtt som bare det! Jeg starter med å skjære kjøttet i tynne skiver.
Jeg bruker en treliters kjele, og fyller den på følgende måte:
Ett lag med kjøtt som saltes og pepres Tre teskjeer med tomatpure Ett lag med løk
Slik fortsetter jeg til kjelen er full. Jeg tilsetter vann slik at vannet nesten dekker kjøttet. Videre tilsetter jeg en buljongterning og 1 ss sukker. Til slutt legger jeg nedi noen laurbærblad.
Gryteretten skal nå koke i to-tre timer. De siste 15 minuttene legger jeg oppi noen skiver med persillerot. Ønsker du andre grønnsaker, kan du tilsette det.
Jeg serverer potetstappe ved siden av. Denne lager jeg av poteter og persillerot. Jeg moser potetene og persilleroten når de er kokt, tilsetter noe av kokevannet, litt smør og litt melk. Jeg smaker til med salt og pepper.
Vanligvis har jeg fløte i gryteretter, men ikke i denne. Tenker da at den er ganske sunn. Hjemmelaget potetstappe er også sunnere – og bedre- enn den du kjøper i pose. Da gjenstår å si Velbekomme!
28.10.20. Det er onsdag formiddag, og jeg skal lage elggryte til middag. Jeg tror at jeg har alle ingrediensene på plass, men det har jeg ikke. Jeg må kjøpe en boks tomatpuré. Tenker da som så at jeg kan ta en liten tur opp i skogen samtidig og se om jeg finner noe traktkantarell. Det først, og butikken etterpå.
Det er sol, og det er bare helt herlig etter alle dagene med regn. Jeg tenker å gå bortover lysløypa, kikke litt i området der, og så gå ned til butikken derfra. Jeg går etter hvert ut av lysløypa, og begynner å se i terrenget. Traktkantarell er det vanligvis veldig mye av på høsten, men jeg finner ikke en eneste en. Finner bare noen andre små sopper og en kjuke på en trestamme.
Skjønner at jeg må dra opp til hytta for å finne sopp. Der har jeg plukket masser av kantarell denne sesongen, og sist gang jeg var der, fant jeg også traktkantarell. Jeg gir opp soppsankingen nå, men siden jeg først har kommet meg så langt, kan jeg jo like godt gå litt lenger siden været er så fint.
Jeg bestemmer meg for å gå opp til Nerdammen, og denne gangen vil jeg sjekke ut hvordan det er å gå stien som går av fra Nerdamsveien og ender opp ved Gravningen. Har gått her tidligere, men vil sjekke hvordan det er å gå her nå som det er så vått. Går det greit, kan Mari og jeg gå her neste uke.
Det er ganske mange bergpartier på stien, særlig i starten. Heldigvis går det helt greit. Selve berget er ikke glatt, det er grønske som er farlig, og det er det ikke her. Vissent løv kan også gi et glatt underlag, men det går fint å tråkke utenom løvet.
Etter hvert blir det mer vanlig skogssti, og det er vakkert og fint å gå oppover. Hver gang jeg går i natur som denne, blir jeg glad for å bo i Solbergelva og ha denne naturen så å si rett utenfor stuedøra.
På toppen kommer stien inn på den blåmerkede stien som går fra parkeringsplassen forbi Gravningen, og jeg må selvsagt innom Gravningen når jeg først er kommet så langt. Den er like vakker som alltid.
Jeg tenker de er heldige de som har hytte her oppe. Jeg tenker også tilbake på den gangen sist påske som Trond og jeg lå i hengekøye her. Det vil jeg gjøre igjen! Det var bare helt magisk.
Jeg går rundt vannet og ned til Nerdammen. På veien mot Nerdammen et det ganske så vått, jeg er ikke skodd for en slik tur, skulle jo bare til butikken, jeg! Men når jeg først har blitt litt våt, gjør det ikke så mye om jeg blir enda litt mer våt.
Det er slutt på badesesongen, og jeg ser også at de fleste har tatt opp båtene sine. Møbler er satt under presenning, bålpannene likeså. Det meste er klart for vinteren…. Slik er det på hytta vår også. Det vil si, bålpanna står fortsatt ute, i håp om å få en kveld til rundt den.
Jeg forlater vakre Nerdammen nå, og begir meg på hjemveien.
Det er bare så deilig å være i skogen i dag, sola skinner og jeg nyter livet! Men når jeg nærmer meg sivilisasjonen, føler jeg for å dra hjem og dusje og skifte før jeg tar en tur til butikken. Tenker jeg tar en kopp kaffe først også.
Dette ble en tur på 11 km, to og en halv time, og uten tomatpuré!
Vel hjemme igjen skyer det fort over, og snart begynner det å regne igjen. Tenker jeg var veldig heldig som fikk denne turen i bare finvær. Tar med et par bilder tatt på terrassen også- kontrasten mellom sol og regn gir fine bilder!
Det er lenge siden jeg har kommentert treningsmålene mine nå, og det å jogge på morgenen har jeg gått helt bort fra. Men det andre målet mitt var å gå minst 12 000 skritt om dagen. Dette har jeg klart! Jeg har gått mer enn 12 000 skritt hver eneste dag siden 1.august, og det er jeg veldig godt fornøyd med. Jeg ligger som regel rundt 18 000 skritt i snitt hver uke. I dag har jeg gått 21 105 så langt.
Den siste måneden har det vært veldig mye regn, og i dag har det bøttet ned. Jeg hadde nok ikke gått ut i dag dersom jeg ikke hadde hatt dette målet om å gå minst 12 000 om dagen. Hadde blitt temmelig kjedelig å gå 12 000 skritt inne i leiligheten, da!
Jeg fortsetter med denne målsetningen, og så får jeg se om jeg utvider med andre mål etter hvert!
Etter å ha tilbrakt helgen på hytta, er det ekstra fargerikt å komme hjem igjen. På hytta er alt løv falt ned fra trærne, men her er det fortsatt en god del igjen. Bjørkene har gule blader, det er de sammen med lønnetrærne som er de mest utholdende. Jeg tar meg en tur ut før frokost i dag, for å få en skikkelig god start på dagen! Det er lysere om morgenen nå siden vi har stilt klokka en time tilbake, men det tar nok ikke lang tid før jeg må bruke lykt dersom jeg skal ut om morgenen.
Det er regn i luften, det er tåke, men det er også mange flotte fargeklatter dersom jeg bare legger merke til dem! Det er så lett bare å gå forbi, å gå uten å se seg omkring. Det er for meg viktig også å lytte. Jeg forstår ikke dem som går med hodetelefoner lyttende til podcast eller musikk. De får jo ikke med seg noe som helst!
En gang stoppet jeg opp på vei til jobb, sto bare helt stille og ventet. Først så jeg ikke noe som helst, men etter rundt fem minutter, så jeg to rådyr i skogen. Fantastisk! Senere har jeg flere ganger sett ekorn og flaggspett.
Men i dag har jeg altså fokus på farger. Rødt, oransje, gult , grønt og brunt. Vakkert!
Det er som sagt lett å overse disse vakre bladene – det er lett å bare se det grå, å Se arken og regnet som også preget denne morgenen.
Jeg snur her oppe, og går hjemover igjen. Tar enda et bilde av noen bjørkeblader. Det er jo faktisk en del grønnfarge igjen, også!
Etter 4 km og rundt 50 minutter er jeg hjemme igjen, klar for en god dusj og frokost! Kunne jeg ha hatt en bedre start dagen?
