06.11.20

Planen var en hyttetur med Mari, men så kom det nye koronatiltak. Ikke noe unødvendig sosialt samvær. Det resulterte i at Mari ble hjemme og at jeg dro opp hit først dagen etter. 

Jeg kommer opp klokka tolv, og det er bare helt nydelig vær her. November og 12 grader i skyggen på hytta! 

Men inne er det kaldt, og jeg tenner opp i ovnene. Jeg pakker ut, bærer inn ved, legger mer ved i ovnene, og så er jeg er klar for dagens tur. 

Først går jeg ned til demningen, og ser at damhytta er på plass. Den ble jo ganske så fin!

Jeg går videre mot hyttefeltet, jeg må bare ta noen bilder ved Lille Stølevannn og ved myra før det første hyttefeltet. Er helt betatt av myrene om høsten, synes de er så vakre! De er nesten gylne, og jeg drømmer om å sette meg ned ved en myr i de tidlige morgentimer og se en elg komme gående over myra. Den stopper opp, ser på meg, og går videre så snart jeg har går tatt noen gode bilder. 

Jeg tar veien ned mot Stulstjern, og veikantene er dekortert med den grønneste mose! Jeg er ikke noen ekspert på mose, men jeg tror det er furumose og bjørnemose.

Jeg kommer ned til Stulstjern, og går langs vannet til Omholtsetra. Langs vannet er det mange fine fotomotiv, og jeg må selvsagt ta frem telefonen. Bruker alltid telefonen til å ta bilder, det er så enkelt! Vet bildene blir bedre ned et ordentlig kamera, men det har jeg ikke..,,

Snart er jeg kommet til Omholtsetra, jeg hører stemmer, og tror det er noen jegere som er ferdige med dagens dyst- eller de har møttes nå for å være klare til i morgen. Det er godt mulig at det er deler av jaktlaget til broren min. Jeg kan gå bort å hilse på dem, men bestemmer meg for å gå videre.

Synes det er koselig med setre. Her kan folk fra nabogårder møtes i en ny setting. De kan samles rundt en bålpanne eller ta en prat på en setertrapp. Det gamle seterlivet er historie, men det er fint at bygningene tas vare på og at de i dag kan brukes som hytter.

Jeg går ned til Svarttjernsbekken, og det er sjelden jeg et her på denne tiden av året. Vanligvis kommer jeg susende på ski ned fra Grønnlibakkene og krysser bekken her før jeg går videre opp langs bekken. Det skal jeg gjøre nå også.

Der er tydelig at dette ikke er noen sommerløype, det er en sti her, men den er stedvis svært våt! Men det er fint å gå her nå, en helt annen opplevelse enn å gå her om vinteren. Det beste av alt, er at jeg slipper å gå oppoverbakkene med ski på bena! 

Sisselrot er det mye av her, og som den soppsanker jeg er, ser jeg meg alltid rundt. Dessverre ser jeg ikke noe annet enn en gammel røyksopp og en dekorativ sopp som jeg ikke kjenner.

Mens jeg går her, lar jeg tankene vandre. Koronaen setter så absolutt begrensninger for oss, Mari måtte bli hjemme, kunne ikke være med på hyttetur. Kjipt det, men jeg tenker vi må sette fokus på alt vi kan gjøre! Vi kan gå på tur sammen eller alene, og vi kan glede over oss det naturen kan gi oss. Tenker jeg er heldig som kan glede meg over å kunne gå tur i skogen, glede meg over det jeg ser, hører og sanser på andre måter. Det gir meg lykke, og jeg håper jeg kan dele denne lykken med deg. Denne lykken koster ikke noe, ingen kan ta den fra meg. Den er alltid der, den må bare oppdages. Koronalykke – lykke tross korona.

Jeg krysser veien til Fjellseterlia, går under den. Broa som går over skiløypa her minner meg om pappa. En måned før han døde tok vi ham med opp en siste tur i skogen. Han var veldig svak fysisk, og vi dro først opp til hvilekoia. I denne hadde han selv tatt velfortjente pauser i løpet av tunge dager i skogen. Nå måtte han støttes for å komne inn og ut igjen. Vi kokte kaffe der inne og spiste smultringer som vi varmet på ovnen. Dette er et kjært minne for meg, og jeg vet det var fint for pappa,
Før vi dro hjem igjen, dro vi også opp til Fjellseterlia. Pappa ville så gjerne se den nye veien, og han ville se broa som krysset skiløypa. Han hadde gått mye på ski her, helt til kreften satte en stopper for hva han orket rent fysisk. 

Jeg tar med meg alle de gode minnene om pappa og går videre opp mot Dulpeknatten. Jeg har gått i mye vått terreng i dag, spesielt i Svarttjernsdalen, og endelig er det fjellpartier, tørre stier og steinrøyser som ønsker meg velkommen.

På Dulpeknatten har jeg fin utsikt mot Svarttjern- med Styggemann i bakgrunnen. Vakkert! 

Jeg går videre mot Stølevann, og jeg møter min hyttenabo, Ellen. Vi slår av en hyggelig prat før jeg skynder meg ned til Store Stølevann. Jeg vil så gjerne få med meg solnedgangen!

Det får jeg, og jeg blir ikke skuffet. Vannet er gullfarget, det er bare ganske enkelt helt vakkert! 
Det holder ikke med ett bilde for å vise hvor fantastisk denne ettermiddagen er her nede ved Stølevann, jeg må ta med flere.

Jeg går langs vannet, og tar noen bilder for å vise at det fortsatt er noen vakre høstfarger her. Du kan se dem, du også, bare du ser etter dem! Det er fort gjort bare å gå forbi. 

Jeg tar et siste bilde før jeg forlater vannet. 

Snart er jeg tilbake på hytta igjen, og jeg kan nyte solnedgangen mens jeg forbereder middagen. Jeg tenner opp i ovnene igjen, og jeg gjør klar bålpanna til Trond kommer. Livet er vakkert, selv med korona. Koronalykke. Livsnytelse.