10.09.21

Etter uker med fantastisk fint vær våkner jeg i dag opp til tåke uten glimt av sol. Det er fortsatt varmt, ikke 28 grader som det var for et par dager siden, men 18 grader er heller ikke så verst! 
Jeg har nå bodd i Solbergelva, rett under Knabben i snart fem år. Vanligvis har det blitt mellom fem og ti turer til Knabben i løpet av året, men i januar satte jeg som mål å komme opp i 30 turer. Det tok ikke så veldig lang tur før målet ble endret- jeg måtte jo ha noe å strekke meg etter. Et mål skal også være utfordrende – men også oppnåelig.
150 turer ble det nye målet, og det ville bety rundt tre turer i uken. Det gikk veldig greit det første halve året, men så kom sommeren med syv uker på hytta, etter hvert også langhelger som også ble tilbrakt der… 

Men nå er jeg er godt i gang igjen, og de siste ukene er det blitt rundt fem turer i uken. Nå er jeg oppe i 111, så da er det bare 39 turer igjen før målet er nådd. 

Jeg er ikke sponset på noe vis, men jeg vil gjerne skryte av disse skolene. Kjøpte dem på XXL i vår en gang, og de er kjempegode! Kan anbefales! 

Hva er så en Knabbentur? Det er som oftest en treningstur der pulsen blir høy og svetten siler. Det går oppover og oppover, fra start til topp. En liten pause på toppen før jeg går ned igjen. Jeg kan gå en tur om dagen, to, eller tre, og en gang gikk jeg også fire. Men som oftest går jeg en gang. Det beste er å gå om morgenen, å få med seg sola som står opp, men i dag er det altså tåke. 

I dag vil jeg bare nyte, gå og bruke sansene, ønske høsten velkommen. Nyte høsten uten å tenke på at den leder meg rett inn i vinteren. Vinteren som jeg ikke liker….

Jeg velger i dag å gå opp fra Solberg parkering, og tar derfor lysløypa bort dit. Det er fortsatt den grønne fargen som dominerer.

Men det tar ikke lang tid før jeg ser de første tegn på høst. Vakre farger, fra gult til oransje, fra rødt til brunt. Jeg ser inntørkede kantareller, jeg ser vakre bringebærblader og tyttebær.

Jeg ser reinfann og kjenner den sterke krydderlukten som kommer fra den. Den er i ferd med å visne, men den er ikke mindre vakker av den grunn! 

Jeg ser en tistel som fortsatt er i blomst, men de fleste er visne. Visne og vakre. 

Det er også mye av det forhatte kanadagullriset, en plante som sprer seg kjempefort og er oppført på Fremmedartslista. Den kan bli rundt 150 cm høy, og den dominerer stort der den   vokser. Jeg har aldri likt denne planten, men når jeg tar en nærmere titt på den, ser jeg at også denne planten er vakker med alle sIne bittesmå gule rosetter. 

Jeg tar med et siste blomsterbilde før jeg starter oppstigningen. Det er et bilde av ormehode, og denne planten blomstrer fra tidlig sommer til sen høst. 

Jeg går nå oppover stien, og tar jeg en liten stopp, kan jeg høre fuglene kvitre og flaggspetten hakke. Setter jeg meg ned og venter litt, vil jeg ganske sikkert se et ekorn eller to også. 

Jeg tenker det er viktig å ta slike sanseturer. Dersom jeg bare strener oppover, vil jeg gå glipp av både fager, lukter og  lyder. Da vil jeg bare merke  svetten som renner fra pannen og ned i øynene…

Det er fantastiake flaberg på veien oppover. Det er bratt, men allikevel lett å gå på dette grunnlaget. Det er furu som dominerer her, men det er også noe bjørk og einer. 

Einerbærene kan ikke plukkes før de er blitt blå, og det blir de først det andre året. De er altså grønne ett år for så å bli blå det neste. Jeg pleier å plukke einerbær på høsten, bruker det som krydder i retter av vilt. Det gir god smak! 

På min vei oppover ser jeg mange furukongler, jeg ser stein, pinner og annet materiale jeg kan bruke for å lage små dekorasjoner. Jeg lager noen på veien opp, og kan da glede meg som et barn til neste tur: Er dekorasjonene der fortsatt? 

Vel, jeg er nok sikker på at hjertet er blåst vekk, og det er nok sannsynlig at noen har sparket borti de andre, men det er jo litt spennende allikevel.

Jeg liker best å gå denne veien opp til Knabben, altså med start fra Solberg parkering. men jeg følger ikke den blåmerkede stien hele veien. Ett sted tar jeg av tid høyre, der går det bratt oppover, og ett sted må jeg klatre på alle fire for å komme opp. Utfordringer er bra! 

Nå er det ikke lenge før jeg er på Vesleknabben. Det gjenstår en liten strekning der jeg bruker tau. Det går fint uten tau også, men når det ligger der, er det jo greit å bruke det! 

Det er ikke mye jeg ser fra Vesleknabben i dag, men tåke gir også fine naturopplevelser, synes jeg. Ellers vil jeg trekke frem at det er veldig fint her oppe, flaberg overalt. 

Jeg er ikke alene her denne morgenen, ser jeg har selskap av to dyr som begge er grå i pelsen. Det ene dyret prøver å strekke hals for å få bedre utsikt, men innser at tåken setter en stopper for det.bDet andre dyret trives best blant blåbær og tyrttebær og bryr seg ikke om utsikten. 

Jeg forlater Vesleknabben og tar fatt på siste strekning opp til selve Knabben. Den siste biten går som en lek, og det tar ikke lang tid før jeg er oppe. Knabben leverer, uansett vær og solforhold! 

Det er artig å se at så mange tar seg en tur hit opp. Boka her oppe vitner om det, og snart er bok to for i år utskrevet. Synd at noen ødelegger ved å ripe inn i selve kassa boka oppbevares i. 

Jeg skriver meg inn, og begynner på hjemturen. Hjemover går jeg alltid ruten som går om Dragomsteinen hvis jeg da ikke går om Solbergfjell. Jeg hilser på en annen morgenfugl som også er kommet opp, og vi er enige om at Knabben er et flott turmål. 
 

På vei ned igjen treffer jeg en bitteliten fyr, han er brun og helt nusselig. Jeg prøver å få ham opp i hånda, men ser at jeg ikke klarer å gjøre dette mens jeg samtidig skal ta bilde av ham. 
Han er ikke lett å få øye på, men alt er mulig bare jeg bruker sansene mine….

Jeg samler stein og lager enda et par hilsener til meg selv og til andre som går her. Det ene er et lite hjerte, og det andre er starten på en bitteliten steinrøys. Steinrøysa  er ikke lett å se da denne ligger i en grop i en større stein. 

Jeg må ta med bilder av et par fargeklatter jeg ser på turen hjem igjen, og Dragomsteinen må også foreviges. 

Like før jeg kommer hjem, ser jeg flere nydelige lyseblå blomster. Det er sikori. Dette er en gammel kulturplante som ble brukt i folkemedisinen. Den ble brukt mot fordøyelsesbesvær og mot sykdommer i lever og galle. Jeg tenker den egner seg best der den er, jeg, i grøftekanten. 

Da er tur nummer 111 i boks, en sansetur som har gitt mange fine naturopplevelser. 
Håper du har nytt den sammen med meg!