28.07.21
Det er onsdag og vår tredje dag hjemme etter å ha vært på hytta i seks uker. Vi har vært hjemom et par dager innimellom, men nå er vi altså hjemme igjen. Deilig det også!
De to første dagene gikk med til klesvask og vask av leilighet, og det var også en liten jobb å gjøre på terrassen. Vi har blomster og kjøkkenhage på hytta, der har det vært godt stell i sommer. Blomstene på terrassen, derimot, har ikke fått god pleie. Vann har også vært en mangelvare, og dette merket vi godt da vi kom hjem. Jeg måtte kaste noen visne planter, men en del hadde også klart seg. Heldigvis. Vintergrønt, tomater, chilliplanter, roser og klematis lever fortsatt, og jeg håper de vil trives godt nå som de har fått vann og påfyll av gjødsel. De visne plantene er blitt erstattet av nye- ynde, hagehortensia og krysantemum. Fargerike og vakre.
Det er lenge siden jeg har vært på Knabben. Omtrent seks uker siden. i dag regner det, og det er også meldt torden – på Storm. Yr varsler bare regn, samt opphold på ettermiddagen.
Jeg liker å sitte på terrassen når det regner og tordner, det er en helt spesiell stemning. Jeg hører regnet tromme mot taket, jeg ser lyn, vannrette eller loddrette, og de lyser opp i alt som er grått og mørkt mens jeg selv er omgitt av stearinlys – Det er fint, det!
Men å gå tur i tordenvær, det er ikke særlig fristende. Å være på Knabben i tordenvær, er helt uaktuelt. Jeg går rundt i stua, kikker ut, regn og mørke skyer. Jeg setter meg igjen, leser litt, reiser meg og tar nok en runde i stua. For andre kan jeg nok se ut som et dyr i bur!
Hva skal jeg gjøre? Skal jeg stole på Yr, eller skal jeg lytte til det Storm har å si?
Det er tjueåtte grader inne, nesten ikke til å holde ut. Litt over tjue ute, i tillegg til frisk luft…
Jeg velger Yr, tar på meg en topp, shorts, gode sko og en caps. Det regner når jeg går ut, men det gjør ikke noe så lenge det er varmt. Jeg ser ganske fort at jeg har skogen for meg selv i dag, ikke et menneske å se.
Det føles som om regnet kjærtegner huden min, deilig og forfriskende. Det tar ikke lang tid før toppen min er gjennomvåt, men det er helt OK. Snart er også shortsen våt, det samme er håret. Jeg ser nok ut som en pjuskete katt som er blitt trukket opp fra vannet. Jeg kunne selvsagt ha kledd meg annerledes, men det er mye bedre gå lettkledd enn å ha på seg regntøy. Regntøy som blir klamt og klistrer seg til kroppen.
Jeg sjekker et par kantarellsteder, men finner bare noen små eksemplarer. Plukket en god del på hytta, men også der tørket de inn etter hvert på grunn av for lite regn. Et par tre dager med regn nå og så vil kantarellene vise seg i all sin prakt.
I starten hører jeg kun regndråpene som treffer løvverket, men når jeg nærmer meg Solbergelva, elva altså, hører jeg vannet bruse. Vann har alltid fascinert meg, og jeg må alltid ta et bilde.
Jeg tar Kjevlingen opp mot Knabben. Jeg ser at vannet har laget sin egen vei i veien som går opp mot Vasshella. Det er ingen som har laget renner i veien for å lede vannet bort fra veien, og da blir det gjerne slik.
Det ser ut som om jeg gjør rett i å lytte til Yr, og jeg bestemmer meg for å gå opp til toppen. På Knabben er det ikke mye å se i dag. Men fint allikevel. Alltid fint her. Det gjelder bare å se de små ting – som de fantastiske vanndråpene i tuppen av furunålene.
Jeg skriver meg inn i boka, og begir meg på hjemveien. Er forsiktig på vei nedover, Det er mange røtter i stien som er blitt sleipe på grunn av regnet. Jeg kommer meg trygt hjem igjen, og er godt fornøyd med at nok en tur til Knabben er tilbakelagt.
Trond har polert bilen min mens jeg har gått tur, og etter middag tar også han en tur til Knabben. Så fort han er ute av døren, tenker jeg: Hva med en tur til? Det er oppholdsvær nå, og det kunne være godt med en kveldstur. Jeg liker ikke å gå oppover sammen med Trond da han går så innmari fort. Liker best, mitt eget tempo, jeg!
Jeg skifter igjen, og går oppover, etter ham. Selv om det nærmer seg høst, er det så grønt og frodig. Jeg lar bildene tale for seg selv
Snart kommer jeg til furua som står et sted der stien gjør en sving. Utrolig at den står der så rank og flott- den klarer seg uten mye jord, og røttene sprer seg utover berget.
Litt lenger opp kommer jeg til ett av de trærne som ble offer for den harde vinteren. Det falt over stien, og noen, kanskje Willy, tok med seg saga opp hit og sørget for at treeet ikke bli liggende i stien.
Når jeg kommer opp på platået før den siste oppstigningen, møter jeg Trond på vei nedover. Han blir ikke så veldig overrasket over å se meg. «Du så så lur ut da jeg gikk, så jeg tenkte kanskje at du kom etter,» sier han.
Jeg spør om han ikke kan bli med meg opp til toppen, og han snur for å holde meg med selskap. Helt greit å gå sammen md ham den siste biten – Det er jo ikke langt igjen!
Det er bedre utsikt fra Knabben nå enn det det var tidligere i dag.
Himmelen er spesielt fin, synes jeg.
Tar et bilde av Trond også før vi går ned igjen.
Nå er det sent på kvelden, jeg sitter på terrassen og skriver denne bloggposten. Synes det er så fint nå som det begynner å bli litt mørkere om kveldene. Nyter livet på terrassen, omgitt av mine planter og stearinlys.
