Skogfruen Grip dagen!

17.03.20. 

Skolen har nå vært stengt i tre dager. Vi ante det ville komme, men det kom ganske plutselig allikevel. Elevene skulle være hjemme, og alle skulle få undervisningsopplegg som  kunne gjøres hjemme. 

Selv er jeg på jobb hver dag, sammen med avdelingsleder og fem pedagogiske medarbeidere. Avdelingsleder og jeg har kontakt med lærene hver dag og med skoleledelsen i kommunen. Nye kommunikasjonsformer tas i bruk- digitale møter i Teams med chat. Lærere har kontakt med elever i One Note, Teams og Showbie. 

Annonsørinnhold

Norge: Spaoppholdet du bør unne deg

Allerede den første kvelden var det kjempestor aktivitet på Teams. Lærerne tipset hverandre på hva som kunne gjøres -oppgaver, nettressurser og aktiviteter. For et engasjement! For en delingsvilje! For et samarbeid! 
Dagen etter var det en lærer som ringte og spurte om jeg hadde oversikt over fødselsdagene til elevene – hun mente en av elevene hadde bursdag samme dag eller dagen etter. Eleven skulle få sin bursdagssang selv om det ikke var skole! 

Hjemmekontor og hjemmeskole gir nye utfordringer både for lærere, elever og foreldre. Lærerne må tenke kreativt, se nye muligheter, og de må sette seg inn i nye måter å kommunisere på. Elevene klarer mye selv, og mye oppleves spennende. Det var for eksempel stor stas for elevene på andre trinn i dag da de kunne chatte med lærer og de andre i klassen. 

Lærerne har kontakt med alle elever hver dag, og de gir dem tilbakemeldinger på det de har gjort. Det blir også mange spørsmål i løpet av dagen, både fra elever og foreldre. Så langt har lærerne hatt veldig lange dager, og det har vært høy intensitet. Jeg sitter ved siden av en av dem nå- klokka er halv ni om kvelden, og han har akkurat avsluttet et digitalt planleggingsmøte med de andre på teamet sitt. 

På skolen har vi fem pedagogiske medarbeidere som som har vært i sving med alternative oppgaver. Siden vi ikke har hatt noen elever denne uken, har vi hatt muligheter til å få gjort andre ting. Alle leker, alle hyller og skap på SFO er nå vasket, det samme er alle skap, skuffer, kjøleskap og komfyr på personalrommet. Grupperom er ryddet, søppel er plukket ute, ja det er rett og slett rent, ryddig og fint overalt. Alle har stilt opp med en stor grad av positivitet og arbeidsvilje. 
I likhet med lærerne vet de at de kan bli midlertidig omplassert, og dette skjedde for en av dem i dag. Hun skal være med å organisere arbeidet blant de frivillige i kommunen. Nye utfordringer der også!

Avdelingsleder og jeg har satt opp arbeidsplaner for de ansatte som ikke har hjemmekontor, og fra neste uke kommer det noen elever. De vil få et skoletilbud i en aldersblandet gruppe, og de som vanligvis har SFO-plass, skal ha et tilbud både før og etter skoletid. De pedagogiske medarbeiderne vil da få en litt mer normal hverdag, og de vil gjøre alt de kan for å gi barna et heldagstilbud preget av trygghet, omsorg og allsidige aktiviteter.

Nye utfordringer er det også for foreldrene. Flere av dem har selv midlertidig hjemmekontor, og i tillegg til å utføre egne arbeidsoppgaver, skal de også følge opp egne barn med skoleoppgaver. Mange har også barnehagebarn hjemme, barn som trenger oppmerksomhet og som vil lekes med. Dette gjelder også flere av våre lærere.
Mange av foreldrene er sikkert også bekymret for økonomien da muligheten for permitteringer alltid er der. 
 

Min hyllest går i dag til alle lærere, pedagogiske medarbeidere og foreldre for alt det de gjør  for at elevene skal få en god og trygg hverdag fylt av gode opplevelser i en veldig annerledes hverdag. 
 

Selv savner jeg kontakt med barnebarna. Jeg har ikke sett dem på to uker, vi følger rådene om ikke å ha kontakt med flere enn nødvendig. Snakket med femåringen på Facetime i dag, og fikk også kontakt med ettåringen. 

Håper situasjonen snart normaliseres slik at vi igjen kan være sammen, til vi igjen kan dra på hytta. Men enn så lenge må vi være der for hverandre på andre måter, vi må alle gjøre alt for ikke å spre smitte. Vi skal følge statsministerens oppfordring- vi skal ikke ta på hverandre, men vi skal ta vare på hverandre. 
 

PS. Tusen takk til Mona for at jeg gikk bruke et bilde hun har tatt som illustrasjon til denne bloggposten. 
 

14.03.20

Der er lørdag, jeg våkner klokken seks og står like godt opp. Frisk og opplagt, klar for en deilig fridag. 
Etter frokost setter jeg en brøddeig. Det smaker alltid godt med nybakt brød. Legger til tre bilder, jeg – brød i tre akter!

Det er en nydelig morgen, jeg tar en kopp kaffe på terrassen, men det er fortsattt for kaldt til at terrasselivet frister mer enn den tiden det tar å drikke en kaffekopp. 

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Jeg sjekker vårtegnene på terrassen før jeg går inn igjen- gressløk og tulipaner er på vei! 

Så snart brødene er stekt, gjør jeg meg klar for dagens tur. Trond har dratt for å gå på ski, jeg tar på joggesko. Trenger jo ikke å oppsøke snøen jeg som elsker våren! 

Det er så delig å gå ute nå, høre alle fuglene, se på all blåveisen, bare nyte livet. 

Jeg stikker innom kirkegården med påskeliljer og nytt lys.  Må skape litt vårstemning her også! 

Som følge av coronapandemien er alle kirker stengt. Begravelser, bryllup og barnedåper blir avlyst /utsatt. Dette til stor fortvilelse for alle som blir berørt. 

Turen videre går langs Drammenselva. Endene og svanene nyter det fine vårværet, de også. 

Mjøndalsbroa er et yndet fotoobjekt, ikke minst for meg. Vel, jeg snur her og legger turen innom Mjøndalen. Snart ser jeg en stor samling duer som ikke har fått med seg rådene om å holde avstand. 

Coronaviruset spres stadig, de første dødsfallene er kommet også i Norge. Skolene er stengt, det samme er barnehager. Lærerne gjør en flott innsats med å lage kreative  undervisningsopplegg med oppgaver barna skal gjøre hjemme. Foreldrene får store utfordringer, de må være hjemme med barna. Ikke lett for min svigerdatter å ha hjemmekontor med en ettåring og femåring i huset. Foreldre er også oppfordret til ikke å la barna leke med andre barn., de skal helst ikke oppholde seg sammen med besteforeldre. Grenser stenges, ferieturer avlyses. Er redd dette kan vare lenge. 

På vei hjem legger jeg turen innom Fallagsøya. Alltid fint der, synes jeg. 

Jeg tenker det er en bitteliten sjanse for at jeg vil finne de første hvitveisene her, men denne gangen er jeg nok for optimistisk. Må nok smøre meg med tålmodighet. 
 

Ved Herstrømsbukta må jeg ta en titt på lerketrærne. Lerketreet er det eneste treet som får nye nåler hvert år. Konglene er svært dekorative. 

Nå er jeg snart hjemme igjen. 13,5 km på dagens tur og noen nye kongler til naturbuketten min. Kjekt  med en bukett som ikke visner. Har hatt min i tre år snart, jeg! 

Har kjøpt noen roser også, da! 

Da gjenstår bare å ønske deg en god helg! 

11.03.20

I dag våkner jeg til tåke, men sola bryter så vidt igjennom. Liker tåke, jeg, den skaper en helt spesiell stemning. 

Tåken forsvinner, og Mari kommer til meg klokken ti. Vi skal gå til Drammen for å spise lunch der. Å gå langs bilvei hele veien er ikke aktuelt. Vi ønsker å gå mest mulig på stier, i alle fall unngå asfalt mest mulig. Tenker også å gå strandpromenaden deler av veien.

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Spar stort på høstklær og sko

Først går vi forbi Solberg spinneri, og der kan vi følge en sti i skogkanten et stykke bortover. 
Der stien slutter, har vi to valg – vi kan gå ned til bilveien, eller vi kan gå gjennom skogen og opp til lysløypa. Vi velger den siste varianten. 
Der er bare så fantastisk godt å gå på skogsstier – selv om vi her går bare oppover. Vi nyter det virkelig! 

Ett sted er det noen som har laget en liten bro over  bekken. Det er brukt et par store steinheller. 

Vel oppe på lysløypa følger vi denne til vi kommer dit vi tar av til Kjøsterudjuvet. Vi går ned til Åssiden via Brøttet, og lysløype og skogsstiene erstattes nå av asfalt. Fuglekvitter erstattes av lyden fra biler. 

Det er mye kjedeligere å gå på fortau langs bilveier. For å få et lite avbrekk stikker vi innom Bohus. Der drømmer vi oss bort, ser på alt vi kunne tenke oss. Nye møbler, fine vegghyller, nytt speil til stua, ja, det meste frister, men vi går ut igjen uten å ha kjøpt noe som helst.

Litt nærmere Drammen tar vi enda en avstikker- vi drar innom Hageland. Der er det også mye som vekker interessen, det er flotte hagemøbler, og det er blomster. Påskeliljer og perleblomster. Masser av vårfornemmelser. Men også her går vi ut igjen uten å ha brukt bankkortet. Vi går jo tur! Hadde vi hatt bil, kan det nok hende at vi hadde kjøpt et par krukker med påskeliljer til å ha på terrassen. 

Vel, vi er knapt halvveis, det er bare å gå videre. Mye asfalt nå, før vi endelig kommer til strandpromenaden. Her det det fint, ikke på langt nær så kjedelig som å gå gatelangs. 
Endene svømmer sammen to og to, kråker samler seg langs elvebredden, kanskje skal de ta maten fra endene? Vi ser også skjærer, og noen steder er det flokker av små fugler som finner sin mat i gresset. 

Vi ser broene som går over elva, synes nok de er langt borte, men etter hvert er ikke lenger avstanden så stor. Og venninner, de har alltid noe å prate om. Denne gangen snakker vi mye om koronaviruset, og vi vet ikke helt hva vi skal gjøre med turen til Tyrkia som vi har bestilt i slutten av mai. Vi har jo gledet oss sånn til å komme ned til Marmaris igjen, til å treffe alle på Maymi og Demir. Nå vet vi ikke helt hva vi skal gjøre. Vi snakker om alternativer, en norsk storby eller kanskje Stockholm. Det er jo turer vi kan ta på sparket. Vel, vi trenger ikke bestemme oss før rundt påsketider.

Meter for meter legger vi bak oss, og snart er vi kommet til de røde broene. Må jo bare ta et bilde av piken på broen. 

Snart forlater vi elvebredden og resten av strekningen til sentrum går nå delvis langs gater og delvis ved elvebredden. Vi passerer flere gamle hus, og jeg tenker det er godt at noe bevares, at ikke alt rives for å sette opp moderne leilighetsbygg. Biengården fra 1840 er en av de vakre bygningene. For et inngangsparti! 

Vi forlater gatene og går ned til elvebredden igjen. 

De svære stålkulene fascinerer meg, det er en på hver side av elven, og også jeg må ta en selfie her! 

Endelig er vi fremme, vi har gått i litt over tre timer og tilbakelagt 12,5 kilometer. Som en avslutning på turen tar vi en Aass uten til lunchen – og hjem igjen, ja, da tar vi bussen! 

08.03.20.

Noen en ganger er det fristende bare å sitte inne- se på TV, strikke, lese eller løse kryssord. Men slike dager kan jeg ikke fordra – jeg føler meg så daff og trives ikke med slike dager i det hele tatt. Det er akkurat som om jeg kaster bort dagen, som om jeg ikke har tatt imot alt det dagen vil gi meg dersom jeg bare er inne. Life is beautiful – enjoy it! Gjøre det beste ut av hver dag, det er det jeg liker å gjøre! 

I dag kommer vi hjem midt på dagen. Vi har vært på besøk hos venner som har flyttet til Åskollen, og det var veldig fint å se hvordan de har fått det. De har en fantastisk utsikt med Drammensfjorden omtrent rett utenfor stuevinduene. Kjempefin leilighet også, og det er alltid koselig å være sammen med dem. 

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Vel hjemme igjen blir det TV-titting med skiskyting og sending fra Finnmarksløpet. Spennende å følge Finnmarksløpet. Der har vi vår favoritt, Kristian Walseth. Han ble nummer to i fjor, håper på like god plassering for ham i år! 

Denne dagen er på vei til å bli en slik daffedag som beskrevet ovenfor, men vi klarer heldigvis å unngå det. Vi går ut i sekstiden, og etter vel en time er vi inne igjen etter å ha gått litt over seks kilometer. Og vips – så er også dette blitt en fin dag! 
 

Tar med noen bilder fra dagens tur. 
 

Etter denne turen kan vi nyte resten av kvelden med god samvittighet! 

05.03.20

Idag skal jeg spise lunch med moren til svigerdatteren min, Gunnvor. Alltid hyggelig å være sammen med henne, vi har alltid mye å snakke om. Jeg bestemmer meg for å la bilen stå hjemme, fint med en kombinasjon av lunch og masser av frisk luft. 
Vet det blir en lang tur, og ønsker litt variasjon. Aller helst vil jeg gå i skogen til Hokksund, men der er det en del snø, og det kan også være glatt. Bestemmer meg derfor å gå langs riksveien til Hokksund og langs elva tilbake. 
Det er kuldegrader, sol og fint vær når jeg går hjemmefra, et perfekt turvær.

I starten går jeg langs den gamle riksveien, og det er litt kjedelig å gå langs bilveien. Så fort jeg kommer til Krokstadelva, er det gangvei, og her er det fint å gå. 

Men etter hvert går gangveien rett ved siden av bilveien, og slik fortsetter det helt til jeg kommer til Hokksund. Det er en ganske så kjedelig å gå her, det er støy og eksos. Ikke det sunneste alternativet, altså. Ganske pent her allikevel, så jeg tar et par bilder. 

Jeg går litt videre, og tenker jeg må ha et bilde med biler på også for å illustrere hvordan det er å gå langs veien. Jeg tar frem mobilen igjen, tar bildet, og dermed tuter en av sjåførene. Det er den siste bilen, og hvem er det? Jo, det er svigerdatteren min, Christine, som helt tilfeldig passerer meg. Hun kjente meg igjen bakfra, ikke verst, men hun visste også at jeg skulle spise lunch sammen med moren hennes. 

Men jeg prøver å se etter vårtegn og er åpen for annet som kan fange min oppmerksomhet. 
Jeg går forbi en hage med trær som har fine grønne skudd. Tror det er syrin, men er ikke helt sikker. Et sikkert vårtegn, i alle fall.  
 

Etter litt over et par timer er jeg i Hokksund. Alltid fint å gå over elva, men jeg skal videre. Jeg har avtalt å møte Gunnvor utenfor Krogsveen, og vi går inn og hilser på Christine som har begynt å jobbe der. Hyggelig å se hvordan hun har det på jobb! 

Etterpå er vi klar for lunch, også denne gang på Fermate. Alltid god mat her! I dag er det også levende musikk til lunchen. 

Vi nyter maten, og koser oss skikkelig. Cafe latte med karamellsmak setter en spiss på måltidet. Luksus for meg dette her! Ofte spiser jeg et knekkebrød på jobb mens jeg går rundt og snakker med kollegaer. Andre ganger har jeg ikke tid til å spise, eller jeg glemmer å spise… Etter et par timers nytelse er det på tide for meg å starte hjemturen. Jeg gleder meg til å gå langs elva denne gangen. 

Jeg gikk her for fjorten dager siden, men da var det bart. Vi fikk jo et nytt snøfall i starten av mars, og den er ennå ikke helt smeltet. Men det er fint og lett å gå allikevel. Det er vakkert langs elva, og det er flere sitteplasser eller benker der man kan ta en rast. 

Det er helt skjønt å slippe støyen fra bilene. Her er det langt mer fredelig, og jeg hører fuglene kvitre. Herlig, for det betyr at et er vår! 

Det et også veldig vakkert her. 

Snart møter jeg en mann med et kjempesvært kamera. Noe helt annet enn mobilkameraet mitt, for å si det sånn! Jeg blir jo litt nysgjerrig, jeg synes det alltid er hyggelig å snakke med folk jeg møter, og jeg spør hva han skal fotografere. Jo, han ser etter en fugl som heter gulnebblom. Har aldri hørt om en fuglen før, jeg! 
Gulnebblom er en fugl som svært sjelden ses på disse trakter. Fotografen forteller at han så langt ikke har sett fuglen denne dagen, men han så den et par dager tidligere. Ved å google finner jeg ut at den er en truet fugleart, og den hekker i arktiske strøk. 

Det er ikke jeg som har tatt bilde av gulnebblomen,  men det er altså slik den ser ut! 

Jeg møter flere menn med svære kameraer, eller det er vel linsen som er svær. Eller rettere sagt den lange snabelen der linsen er inni ett eller annet sted! De har alle møtt opp for om mulig få se den sjeldne fuglen. En av mennene forteller at han akkurat har sett en hønsehauk, og det er i alle fall en liten erstatning for gulnebblomen. (Har ikke tatt dette bilder heller.)
Selv ser jeg bare svaner, ender og måker. Ikke verst det, heller! 

Etter hvert merker jeg at jeg har gått noen kilometer! Kan selvsagt ringe Trond og spørre om han kan hente meg, men det vil jeg selvsagt ikke! 

Det er bare å fortsette, kilometer for kilometer. 
Snart ser jeg noen busker nede ved elva. Grenene er røde, men der er bare grenene som er opplyst av sola, som ser røde ut. Stilig! 

Jeg kommer til en liten brygge, og der nede er det en liten sittegruppe. Den venter bare på  mer sol og varme og at noen skal komme og ta morgenkaffen her nede. Kanskje også et morgenbad!

Etter hvert kommer jeg til et parti der gangveien går parallelt med bilveien før jeg igjen kommer ned til elva. 

Jeg liker veldig godt den gamle Mjøndalsbroa, og vindeltrappen som går fra broa og ned på gangveien, er skikkelig stilig, synes jeg. 

Nå er det ikke så langt igjen, bare fem kilometer eller noe sånt. Men det er jo en del når jeg allerede har gått så langt! 

Men den glade vandrer fortsetter, og snart er jeg i Solbergelva. Her fant jeg blåveis gir flere uker siden, og nå dukker de opp igjen overalt der snøen    er borte. 

Jeg lar blåveisen stå, men tar med meg noen kvister med gåsunger og andre skudd. Herlige vårtegn! 

Etter å ha gått enda to og en halv time er jeg hjemme igjen. Over 25 kilometer, det er litt av en tur! 

01.03.20.

For snart tre uker siden fant jeg den første blåveisen, og et par dager etter den første hestehoven. Lenge har jeg kunnet gå i skogen på snøfrie stier, og jeg har virkelig kunnet nyte det fine vårværet. Men så endret det seg – i går lavet snøen ned, og det var skikkelig guffent vær, ikke fristende å gå ut i det hele tatt. 

På terrassen har jeg krukker der tulipanene har begynt å komme opp, nå var de nesten dekket av snø. Kan jo tenke litt positivt også da -sikkert godt for tulipanene å få litt fuktighet! 

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Spar stort på høstklær og sko

Jeg la meg i går, vel vitende om at det var meldt snø i dag også. Men meterologene har tatt feil før, så det kan jo hende at alt ville smelte vekk igjen i dag?

Vel, i dag våkner jeg til et fantastisk flott vintervær. Rart jeg skal si det, jeg som ikke liker snø, men det er jo vakkert, da! Solen skinner, himmelen er blå, og snøen hvit og fin. Det første jeg gjør, er å måke terrassen slik at den er fri for snø.

Men det varer ikke lenge. Rett etter at frokosten er inntatt, snør det igjen. Det laver ned, svære snøfiller. Brøytebilen kommer, og jeg måker terrassen enda en gang!  Snart går snøen over i regn, men det er ikke særlig fristende å oppholde seg utendørs. Dagen blir derfor tilbrakt inne, med strikketøy og sportssendinger på TV. 

Men det får være grenser, vi kan jo ikke sitte inne hele dagen! På ettermiddagen letner det litt, vi tar på oss treningstøy og går ut. Bestemmer oss for å gå lysløypa mot Batteriet. Heldigvis er det noen som har gått foran oss, det er en fin, smal sti i snøen.

Oppe på Batteriet tar vi en liten pause. Vi står stille, ser oss rundt og lytter. Kanskje vi ser et rådyr eller to, eller et ekorn? Men nei, vi ser ikke noe som helst, hører ikke noe heller, annet enn den spesielle lyden som kommer når vi tråkker i kram snø. 
Det er galt å si at vi ikke ser noe som helst. Den flotte utsikten er jo alltid der, og jeg må selvsagt ta et bilde.

Vi forlater Batteriet og går ned lysløypa igjen. Nede i Solbergelva velger vi å fortsette i lysløypa i retning Nerdamsveien. Det er nå blitt mørkere, og lysen skaper en fin stemning. Vi går nå mye oppover, det er tungt i den krumme snøen, men det gir fin trening!

Etter fire kilometer i kram snø er det godt å komme til Nerdamsveien. Her er det lett og fint å gå, og snart er vi nede i sivilisasjonen igjen. 

Vi er nå inne i blåtimen- vakkert! 

Litt senere er vi hjemme igjen – deilig å kunne gå inn igjen vel vitende om at det ble en tur i dag også, 

28.02.20

Jeg våkner til skyet vær og delvis også tåke. Det er meldt sol fra klokken 12.00, men det ser ikke ut til at det skal slå til….

Men et par timer senere kommer solen frem, og innen 11.30 er det fantastisk flott vær. Jeg bestemmer meg for å la skiene stå og ta en trugetur til Høgstøle. 
Med truger kan jeg gå overalt, og jeg opplever naturen på en helt annen måte enn om jeg farer av gårde i oppkjørte løyper. 
Det er egentlig helt magisk å gå i urørt natur. Det ser ut som om jeg er den første som noensinne har gått her.

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Snur jeg meg og ser den andre veien, ser det ut som om et monster har funnet sin vei i snøen!

Det er stille, jeg er ute i nesten tre timer, og jeg ser ikke et eneste menneske. Ser ingen dyr, heller, men hører fugler kvitre og ser spor etter både rev og hare. 

Flere steder ser jeg også spor etter rype – eller tiur eller orrfugl. Jeg vet ikke hvordan jeg skiller dem fra hverandre, vet  bare at det er fuglespor. 

Jeg ser mange furuer som har blitt utsatt for toppbrekk. Det gir dem ulike fasonger alt etter hvilken gren som blir ny topp. Noen ganger er det flere grener som danner toppen. 

Andre ganger kan resultatet bli slik:

Snart nærmer jeg meg Høgstøle. Det blir færre trær og mer fjell. 

Oppe på Høgstøle er det i dag vindstille, og utsikten er praktfull. Jeg ser Oslofjorden, Norefjell, Blefjell, Jonsknuten, Lifjell, Gaustatoppen og Skrimfjellene. Å ta bilde som skal vise utsikten er ikke lett – den må oppleves på stedet. 

Ettermiddagen tilbringes ved hytta. Det er meldt snøvær i morgen, så denne dagen må nytes.

mmm

23.02.20

Etter noen late timer foran TV’en og tre gull i vinteridrett, er det tid for dagens tur. Det er sol og vindstille, helt perfekt for en ettermiddagstur. Vi lar skiene være på hytta og tar på oss trugene. Med dem komner vi oss frem overalt, og slik fører er nå, kan vi fint gå oppå snøen. Helt perfekt!

Vi går innover Støle, i urørt terreng. Det er helt stille med unntak av lyden vi selv lager med trugene.  Hjemme hører vi småfuglene kvitre, men det er for tidlig her oppe. Her er det fortsatt vinter selv om det er mye mindre snø enn det som er vanlig i februar. 

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Det som er fint med truger, er at vi kan gå hvor som helst. Vi kan gå oppover og nedover, vi kan gå på snø, på is, og også på bare partier. Kjempefint for meg som ikke er så glad i å gå oppoverbakker på ski, nå slipper jeg å gå fiskebein, kan bare gå rett opp. Ikke er det tungt, heller! 

Vi passerer tjern der det er fin skøyteis, men dessverre er det også en del snø på disse vannene slik at arealet for skøyter blir noe begrenset. 

Snart er vi tilbake på hytta. Det er stille og fredelig her nå- alle de andre er reist hjem, og det er bare oss to her. 

Ønsker dere alle en fin kveld! 

22.02.20

Det er tidlig morgen, bare jeg er oppe, og jeg nyter denne morgenstunden til fulle. Det er fyr i peisen,  kaffe i koppen, og stearinlysene er tent. Snart venter kryssord og strikketøy. 

Ute er det full storm, og regnet piskes mot vinduene. Plutselig kommer det et voldsomt brak, det er en av vinduslemmene som har løsnet, og den slås mot vinduet. Jeg løper ut, fester den og løper like fort inn igjen. Værhanen på taket jamrer seg, det høres tydelig at han ikke liker seg helt i dette været. 
Når jeg ser ut, ser jeg høyreiste graner som  bukker mot høyre som om de skal hilse på trær som er lavere. Skulle egentlig ønske at noen av dem var enda ivrigere i bukkingen, at de bøyde seg enda lenger ned. Da ville de knekke, og utsikten min ville bli bedre! 

Det er ikke ofte det er regn i februar. Vanligvis er det mye snø her i vinterferien, rundt en meter eller mer. Nå er det bare 30-40 cm, og det er også bare flekker. Hjemme har jeg allerede funnet både hestehov og blåveis.
Jeg elsker våren, men jeg vet at jeg – i et større perspektiv -ikke burde prise vårstemning allerede i februar…

Været skifter fort, nå er det plutselig sol, men vinden er fortsatt sterk, og det føles som om taket skal rives av. Trærne bukker fortsatt, men ikke dypt  nok. Når du ser utsikten fra kjøkkenvinduet, skjønner du sikkert hvilke trær jeg skulke ønske kunne bukke enda litt til…

Det er godt å være inne i slikt vær, godt å kunne kose seg foran peisovnen, se inn i flammene og bare nye livet. 

Godt også å nyte en kopp kaffe og å reflektere rundt budskapet på koppen. Tenker jeg egentlig er god på å nyte livet, å nyte de små tingene som gir livet verdi. 

Jeg er også bevisst hvor heldig jeg er. Snart våkner Trond, mannen min, og Kristin og Eirik. 
Da blir det en bedre frokost men egg og bacon, 

Øystein ringte nettopp, og lurte på om han og Christine skulle ta med ungene og komme på dagstur. Jeg er heldig som har en flott familie jeg er veldig glad i, og jeg har søsken på begge nabohyttene. I går var vi åtte til middag her, og i kveld er det middag hos søsteren min. 
 

Men nå er det på tide å forberede frokosten. En fin dag til deg hvor enn du måtte befinne deg! 

19.02.20.
Full sol, vindstille og god temperatur – det lover godt for dagens tur. 
Mari og jeg starter klokken ti siden jeg har frisørtime klokken halv tre. Da skulle vi ha god tid. Vi tar bilen til Steinberg og parkerer den der gangveien til Hokksund starter. 
Det er veldig fint å gå langs elva, ja å sykle også for den saks skyld. 
Ender og svaner følger oss der vi går. Med jevne mellomrom stikker de hals og hoder ned i vannet på jakt etter mat. En av svanene svømmer med brusende svær, og vi kan tydelig høre svømmetakene når den skyter fremover. 

I starten har vi hus på den ene siden og elva på den andre. Husene ligger idyllisk plassert langs elvebredden, og det må være fint å bo så nært elva. Alt ligger tilrette for morgenbad, padling og fiske. 

Etter hvert kommer vi inn i et parti der der vi er omkranset av en liten skog. Stopper vi opp litt, kan vi nyte den vakre fuglesangen. 

Det tar ikke lang tid før vi er nede ved elva igjen, og vi velger å gå ut på øya. Vi kan også gå rett frem, men jeg liker best å gå på øya. 

Her på øya har vi nærhet til vannet, og fuglene kvitrer med stor iver her ute. Det er litt is i stien her, men det går greit akkurat nå. Ikke fullt så greit på veien tilbake, men det skal jeg komme tilbake til.  

Jeg har gått her flere ganger tidligere, men denne gangen kan vi glede oss over nye flotte benker ved broa som tar oss inn på fastlandet igjen. Så pent! Her kunne det ha vært fint å ta lunch, men vi skal spise i Hokksund og har derfor ikke med noe mat. Men en annen gang kunne kunne det være fint å raste her. 

Nå er vi ikke langt fra Hokksund, og det tar ikke lang tid før vi er inne i sentrum. Her nyter vi en god lunch på Fermate før vi setter kursen hjemover igjen. Takk til Gunnvor som tok meg med hit på lunch en gang- alltid god mat her! 

Snart er vi tilbake på det islagte området. Vi går og skravler og er vel ikke helt oppmerksomme. I alle fall burde Mari ha vært mer oppmerksom, for plutselig ligger hun langflat på bakken. Heldigvis er hun ikke skadet og kan fint gå videre. Godt er det også at hun har sorte bukser og ikke hvite klær som hun hadde en annen gang hun falt. Det var om sommeren, hun falt da ned i et gjørmehull, og klærne hennes var ikke særlig hvite da hun reiste seg opp igjen! 

Vi går snart forbi ei jente som sitter på en benk ved elvebredden, og jeg ser med en gang et fint motiv. Spør om jeg kan bruke bildet i bloggposten og får klarsignal til det. 

På vei hjem nå jeg også ta bilde av et par av de flotte majestetiske bjørkene langs elva. 

Ser du godt etter, ser du kanskje at det er noe mellom trestammene, men hva er det? Det er Mari, jo! 

Nå går det raskt nedover mot bilen, og vi er glade for at vi er kommet så langt. Begynner å merke at vi har gått langt, er oppe i 11 km nå. Klokken er halv to, og jeg vil fint rekke frisøren.

Plutselig stopper Mari opp. Telefonen hennes, hvor er den? Hun kjenner etter i lommene, men finner den ikke. Sjekker en gang til og finner den i en av de innerste lommene. Lettelse! 
Vi går enda litt til, og Mari stopper igjen. Det er akkurat som om underbevisstheten har jobbet og fortalt henne at noe er galt. Bilnøklene! Hvor er de? Husnøklene er også på det samme knippet. 
Hun sjekker alle lommene, en gang og to ganger. Og en gang til. 
Borte er de. 
Det er tydelig at hun har mistet dem, men hvor? 

Hun tenker seg om og er etter hvert sikker på at hun mistet dem da hun falt. OK, det er flere kilometer dit, og det er bare en snau time til jeg skal være hos frisøren. 
Men vi har ikke noe valg, det er bare å snu og gå tilbake. Vi går fort, merker godt at vi har gått noen kilometer allerede. Ulike tanker kvernes i hodet der vi går. Hva om noen har funnet dem og tatt dem med seg? 

Vel inne på øya kommer vi til de islagte partiene. Vi finner stedet der Mari falt, og der, ved siden av stien, ligget nøklene. For en lettelse! Dette er det vi kan kalle flaks i uflaks. 

Klokken viser at det nå er bare en halv time til min frisørtime, og vi bestemmer oss for å ta en taxi tilbake til bilen, men først må vi finne ut hvor vi er. 
Vi går mot bilveien og finner ut at vi er ved innkjøringen til Oso Hotwater.
 

Taxi blir bestilt, men den kommer ikke. Vi får beskjed om at den er ti minuttet forsinket. Det er flere biler som kjører forbi, og vi er inne på tanken om å haike eller å stoppe noen og spørre om de kan kjøre oss til bilen. Men det tør vi ikke.
 

Det går 20 minutter og fortsatt ikke noen taxi. Jeg ringer frisøren og forteller at jeg blir litt forsinket. 
Plutselig stopper en bil ved siden av oss, og det er Rune, en kjekk kar jeg kjenner. Han blir vår reddende engel, slipper av Mari ved bilen og kjører meg til frisøren. Mari avbestiller taxien, og jeg kommer til frisøren, bare ti minutter forsinket. Tusen takk, Rune! 
 

Det ble altså en lengre tur enn planlagt, rundt 15 km i dag. Det er bra, det!