Klokka er åtte om kvelden lokal tid, altså er den ni hjemme. Vi sitter ute på terrassen, lettkledd, og har akkurat spist middag. Pasta i dag, og det smakte veldig godt. Vi satser på å tilberede de fleste måltidene i leiligheten, sparer mye penger på det!
Vi nyter et glass hvitvin, og tankene kommer.
Tenker på hvor heldige vi er som kan være her i to uker, nyte sommeren en gang til. Hjemme er det bare regn og tykk tåke, litt av en kontrast til solfylte dager og 28 grader her.
Tidligere i dag tilbrakte vi noen timer ved bassenget, og ved siden av oss var det noen som snakket russisk. Det får tankene til å kretse rund enda større kontraster enn hva vær og klima angår. Her sitter vi, nyter ferie og rike opplevelser mens andre mangler både drikkevann og strøm. Vi ser opp mot en mørk himmel med planeter og stjerner, og av og til kommer det et fly med turister på vei til en deilig ferie eller hjem igjen, og av og til kommer også en drone.
Samtidig sitter andre, i en kald leilighet uten lys og vann, fylt av frykt lyden av alarmer og ved synet av en drone og usikkerheten over hva den kan bety.
Livet er urettferdig. I Norge klager vi på matpriser, strømpriser og at vi må gi mye for bensin og diesel. Vi burde egentlig skamme oss og bare være inderlig glad og takknemlig for at vi bor i Norge.
Akkurat nå leser jeg boka til Masud Gharahkhani Norge i mitt hjerte. Har akkurat startet på den, og inntrykket så langt, et at dette er en veldig god bok. Takknemlighet over å bo i Norge er sentralt og frykt før og under reisen til Norge er godt beskrevet. Jeg ser frem til å lese resten av boken og tror nok at den kan være en tankevekker for mange.
Og når jeg skriver om skam, må jeg innrømme at jeg skammer meg for at jeg tidligere uttrykte min skuffelse over at vi ikke fikk tildelt den leiligheten vi regnet med å få da vi kom hit. Det gjør jeg virkelig.