God morgen! Det er mandag, klokka er 08.15, jeg har vært oppe litt over en time allerede. Jeg står opp sammen med Trond hver dag, for å få med meg morgenene. Det har vært mye dårlig vær de siste månedene, og det har derfor vært lenge mellom de vakre soloppgangene. Men i dag tegner det bra!
I horisonten ligger Drammensfjorden og Drammen sentrum. Himmelen har en tydelig gul stripe, en oransje stripe og resten av himmelen er en fin blanding av rosa og lys lilla. Vakkert!
Jeg tenker alltid at mandagen er en ny start. Tenker jeg veldig stort, er et nytt år også en ny start. Nyttår er tiden for målsetting og nyttårsforsetter.
Mandager er tiden for å leve opp til målene og nyttårsforsettene, dette kan for eksempel gjelde trening og aktivitet. Klarte jeg det ikke sist uke, har jeg en ny sjanse nå!
Mandagen er også en ny dag, en ny dag med nye muligheter, en dag jeg kan utnytte best mulig, en dag jeg kan fylle med gode opplevelser. En av bloggerne jeg følger, Mette Josteinsdatter, bruker uttrykket å lage seg en god dag. Det uttrykket liker jeg!
Himmelen forandrer seg, nå er klokka 08.30. Den oransje fargen blander seg mer og mer med den lilla, og de rosa fargetonene er nesten borte.
Ti minutter til er gått, klokka er 08.40. Himmelen forandrer seg nesten hvert minutt. det er ganske så fascinerende! Jeg kan jo ikke ligge lenge om morgenen! Gjør jeg det, går jeg glipp av alt dette!
Klokka er blitt 08.50, her er soloppgangen på sitt vakreste, synes jeg. Den gule fargen er der, den oransje fargen er blitt mer dempet, og den rosa fargen er blitt er blitt mer laksefarget. Det er som om de laksefargede partiene danser på et lys lilla bakteppe.
Det er rart å tenke på hvordan soloppgangen endres i løpet av året også. Om noen måneder vil sola stå opp helt til venstre i bildet. Klokka har nå passert ni med ti minutter, og de flotte fargene er på tydelig retur. Men sola, den kan jeg se nå.
Det siste bildet tar jeg klokka 09.50. Nå er bare sola igjen, de vakre fargene er borte. Tenk hva jeg hadde gått glipp av dersom jeg hadde stått opp først nå!
Mandag morgen, en ny uke, en ny dag. En uke og en ny dag med alle muligheter! Jeg skal nå ta meg en tur opp til Knabben, etterpå skal jeg trene, og jeg skal virkelig nyte denne dagen! Gi meg selv gode opplevelser, soloppgangen var en av dem. Det er kaldt, minus 15, men det er sol, og det veier opp for kulda!
Ønsker deg en fin dag og en god uke! Gjør som Mette sier:
Etter frokost går Trond ut og fortsetter snømåkingen. Fortsatt mye snø på taket, fikk tatt bare lillehytta i går. Vi har avtalt å gå skitur senere i dag, heldigvis ikke før tolv. Jeg har nemlig ikke så lyst til å gå på skitur…
Før likte jeg å gå på ski, men etter hvert forsvant lysten. Trond kjøpte dyrere ski og ble mer og mer opptatt av teknikk. Jeg har alltid gått på ski, jeg, men uten teknikk. Det er blitt slik at han liker best å gå fort, å ta turen som en treningsøkt, og jeg blir hengende lenger og lenger etter…
Det vil si, han venter gjerne på meg. Men det oppleves veldig stressende for meg å se at han er der i horisonten, at han står og venter på meg. Jeg føler på det at han må vente, men han sier alltid at det ikke gjør noe, at det er helt greit.
Klokka tolv gir Trond seg med måkingen, vi tar en lett lunsj, og så er det tid for skitur. Jeg sier til ham at jeg helst vil gå alene, men det er akkurat som om han tror jeg ikke mener det.
Vi går av gårde, han først, jeg etter. Jeg har lyst til å ta bilder, men gjør det ikke, for da blir jeg jo hengende enda lenger etter. Men så gjør jeg det allikevel. Ser at han forsvinner, men så kommer han tilbake. Da sier jeg enda en gang at jeg vil gå alene, at jeg vil ta bilder og kose meg på min sansetur, at jeg ikke vil legge ut på noen treningstur.
Da skjønner han det, og vi blir enige om å gå hver for oss. Nydelig!
Jeg går innover og oppover, og der er bare så vakkert! Sola skinner, snøen ligger der så urørt. Noen steder er det harespor, andre steder spor etter storfugl eller ekorn. Ellers urørt, med unntak av skiløypa, da.
Det blir mange fotostopp på meg, og det er ikke bare jeg som tar bilder. En jeg møter sier han bare må stoppe rett som det er, det er jo så mange fantastiske motiver!
Snart nærmer jeg meg Høgstøle, den nærmeste toppen med hytta som utgangspunkt.
Høgstøle ligger 752 meter over havet, og utsikten herfra er som alltid fantastisk. Herfra ser jeg alt fra Oslofjorden til Gaustatoppen, alt etter hvilken retning jeg ser.
Her oppe må jeg ta et valg- skal jeg snu og ta samme vei tilbake, eller skal jeg ta runden om Hesteskovann?
Jeg bestemmer meg for Hesteskovann. I starten er det bare en fornøyelse å kjøre nedover. Akkurat passe bratt og akkurat passe fort. Men så blir det brattere. Et ungt par har stoppet opp, de tenker at kanskje jeg kan kjøre først?
Hva sier jeg da? Jeg sier de gjerne kan kjøre først, at jeg ikke er noen racer på ski, jeg, men det ender med at jeg kjører først.
I begynnelsen går det greit å ploge, men etter hvert blir dette vanskelig, Sporene blir flere og dypere, farten blir større og større, jeg prøver å lene meg forover, men føler stedvis at jeg blir dratt bakover. Det går styggelig fort, stilen er helt merkelig kan jeg tenke meg, men på et mirakulært vis kommer jeg meg ned uten å lage stor underholdning for dem som er bak meg. Jeg kommer meg altså ned uten å falle, og det gir en god mestringsfølelse.🤗
Det går bra med dem som kommer bak meg også, og snart er vi på Hesteskovann. Et yndet stoppested i påsken, men i dag er det ingen som raster her.
Nå gjenstår bare en utfordrende utforkjøring, og når den er tilbakelagt, sier jeg til dem jeg har kjørt nedover sammen med, at heretter er det bare barnematen ned mot Store Stølevann.
Men da har jeg altså helt glemt den siste skikkelig store utfordringen. Når vi kommer dit, er det to stykker foran oss, og de tråkker ned bakken. Så godt å se det! Da kan jeg også tråkke i vei etter dem, og det gjør også alle bak meg!
Etter dette er bare barnematen nedover mot vannet, og jeg kjenner det er godt å komme ned på flata.
Det er veldig spesielt her i dag, det er et lag med frostrøyk som ligger over vannet.
Skisporene har et lag av is, og det går veldig raskt over vannene i dag. Det er noe helt annet å gå her på trått føre og i motvind!
Det som er dumt med å ta denne veien ned fra Høgstøle, er at jeg må gå opp til hytta igjen! Men oppoverbakkene går greit, og snart er jeg tilbake på hytta.
Når jeg kommer inn, sier Trond at det var like før han hadde ringt meg for å høre om jeg var OK. Han lurte på hvor det ble av meg… Men jeg har jo bare vært ute på en nydelig sansetur, jeg!
Og for ordens skyld kan jeg nevne at Trond selvsagt ikke tråkket ned den siste bakken!
Der er fredag, Trond har kunnet avspaser et par timer, og vi drar til hytta, hjemmefra i to-tiden. Vi kjører gjennom et julekortmotivlandskap nesten hele veien. Trær er dekket av snø eller rimfrost, alt gress og alle planter ligger i dvale under flere lag med snø. De vil nok sove en lang tid fremover.
Landskapet blir mer og mer magisk jo nærmere vi kommer hytta. Vi kan ikke kjøre frem til hytta på vinteren, men det går en skiløype et par hundre meter fra hytta. Vi velger å gå den denne gangen, kan også gå en snarvei på beina, men vet ikke om denne stien er oppgått. Det er kommet svært mye snø nå, rundt 1,6 meter i terrenget, og når vi kommer opp til der skiløypa tar inn i terrenget, ser vi at det er noen som har laget en såle helt bort til hytta vår. Jeg sender vedkommende vakre og varme tanker, det er jo bare så deilig å slippe å gå på ski med snø langt opp på lårene.
Vel fremme på hytta blir vi møtt av masser av snø. Det er bare så vidt jeg ser hytta.
Når vi står foran hytta, er det to menter ned til inngangspartiet. Det er sjelden vi har så mye snø!
Vi kommer oss ned til inngangsdøren, og Trond går inn for å tenne opp i ovnene.Han ser ganske fort at det begynner å ryke, og ei hytte fylt med røyk er ikke noe vi vil ha! Han mistenker at det er noe med pipene, og går opp på taket. Joda, det er mye snø inne i pipa på hovedhytta, og pipa på lillehytta er omtrent borte, helt skjult av snø.
Mens Trond fikser piper og måker deler av taket, pakker jeg ut, legger ting på rett plass og passer på ovnene. Det tar ikke lang tid før de funker som vanlig,Trond sin pipeførstehjelp gir resultater! Godt det, for vi starter på flere minusgrader!
Solcellepaneler må renses for snø, det samme gjelder parabolen, og gasskapet må graves frem. Det er helt borte under all snøen.
Jeg er heldig som kan pusle inne. Når det er god fyr i ovnene og sekkene våre er tømt, er det tid for å rydde vekk jula. Jula, ja, vi skulle ha vært her i romjula, men da lå jeg hjemme med korona, for andre gang. Hytta ble julepyntet i slutten av november, og nå var det bare å rydde alt på plass igjen!
Jeg må selvsagt ta noen bilder også! Det er bare så helt supervakkert!
Må også legge ved at bilde tatt innefra, ut gjennom kjøkkenvinduet. Fin utsikt, kan du si!
Etter et par timer kommer Trond inn igjen, og temperaturen i hovedhytta er nå oppe i 10 grader. Skikkelig varmt, det, da!,
Vi setter oss foran ovnen, og der er det veldig varmt. Det er så varmt at vi må trekke oss lenger tilbake, og vi nyter en øl og akevitt og sier til hverandre at vi er kjempeheldige som har ei hytta å dra til! ❤️
Det tar ikke så lang tid før blåtimen er her. Blåtimen er helt spesiell, synes jeg. Blå, gul, oransje, lilla og vakker.
Etter middag trekker vi inn i lillehytta der vi ser på TV. Må jo få med oss nyheter og Metsernes mester.
I morgen blir det mer takmåking og skitur. Tankene går til dem som står opp veldig tidlig og sikrer meget gode skiløyper for alle på Skrim. Tusen takk! ❤️
Det er meldt fint vær i dag, vi drar til hytta i ettiden, og jeg tenker det derfor er smart å ta en tidlig tur til Knabben. Soloppgangen på Knabben er bare helt fantastisk, og den tenker jeg å få med meg i dag!
Soloppgangen der oppe skal være 08.58, og jeg går herfra litt før åtte. Det ser lovende ut helt starten. Tenker ofte at de som sover lenge, går glipp av mye.
Det er så mørkt at jeg har hodelykten på i starten. Det er helt stille, hører bare knasingen for hvert skritt. Om noen måneder vil jeg høre fuglesang, og alt vil være grønt. Nå er det hvitt og grått, vakkert det også.
Jeg har på meg brodder i dag også – selv om det ikke er glatt. Kjekt med et godt feste uansett!
Det er tungt å gå, allerede fra start. Det er en stigning på litt over 300 meter, og stigningen starter omtrent med en gang jeg kommer ut av døra!
Første delmål er Dragomsteinen. Den er ca 500 meter fra startpunktet, og det er godt å komme hit. Synes egentlig den verste delen av turen ligger bak meg nå, resten av turen er mer variert, men oppoverbakkene fortsetter.
Jeg går nå inn i det partiet der det er mer snø, er snøen er blitt liggende på grenene. Vakkert!
Soloppgangen er i rute, den kan skimtes mellom trærne.
Oppover og oppover, og enda mer oppover. Mellom trærne dukker Drammen opp i horisonten. Men jeg blir litt skeptisk til skyene som også dukker opp, og de legger seg tettere og tettere. Nå er jeg kommet til det flate platået. Her er det så flott! Snøen dekker alle spor etter mennesker og dyr, ligger der som et tykt deilig teppe. Trærne, tunger av store snømengder, bruker mye krefter på å holde seg oppreist.
Det ser ikke ut som om om skyene har tenkt å vike for sola, men når jeg står her og ser meg omkring, tenker jeg dette er verd den tidlige turen, uansett.
Den siste etappen er vanligvis veldig grei, men det er litt tungt øverst nå da det er mye snø, og løypa er ikke så fast som det den er lenger ned.
Oppe på Knabben kan jeg bare konstatere det jeg har hatt mistanke om- det blir ikke noen magisk soloppgang her denne gangen.
Men tur nummer 10 er i boks, og jeg er fornøyd.
Og Knabben- den er flott, uansett! 🤗
Jeg skriver meg inn i boka, og starter tilbaketuren. Sola er ikke kommet opp når jeg kommer hjem, men himmelen har fått et rosa skjær.
Vel inne igjen tar jeg en dusj, og når jeg kommer inn i stua, ser jeg sola. Den herlige, vakre sola som jeg er så glad i. ☀️☀️☀️
Det er 16. januar, og jeg er klar for min andre oppdatering. Det er tre minusgrader når jeg går ut klokka 07.30, og det er helt mørkt. Dagen er blitt 53 minutter lenger enn det den var ved vintersolverv, og sola er ventet å komme stå opp klokka 09.05.
Jeg må bruke hodelykten når jeg går innover i skogen. Siden nyttår har det snødd veldig mye, men det har også regnet flere dager. Snødybden her nede er rundt 25 cm kan jeg tenke meg. Oppe på Knabben er den omtrent det dobbelte.
Det er hardt i løypa nå, det er nesten slik at jeg kan gå på skaren ved siden av. Det knaser under føttene når jeg går, det skyldes nok delvis også piggskoene. Det er svært vakkert her jeg går, det er som om jeg går i snø full av diamanter. Jeg prøver å ta et bilde for å kunne vise hvor vakkert det er, men det lykkes jeg ikke med. Det går ikke an å gjengi dette i et bilde.
Når jeg kommer til lysløypa, som ikke er noen lysløype om morgenen, ser jeg at det er gjort forberedelser for skispor her. Noen har kjørt her for å pakke snøen før skispor eventuelt blir satt senere. Det blir bra! Det er jo noen som er glade i å gå på ski også!
Det er åpne partier i lysløypetraséen, og det renner vann under snøen noen steder. Ved siden av lysløypa, i grøfta, renner vannet fritt. Ett sted er det et tre som er på vei ned- det er spesielt med grenene mot den mørke himmelen.
Himmelen har nå fått en gråblå farge, og det blir lysere og lysere her jeg går. Etter en halv time trenger jeg ikke lenger noen hodelykt.
Innimellom trærne kan jeg også se en gryende soloppgang. I starten er himmelen nesten rød, så blir den mer oransje. Men fortsatt er det en time til soloppgang.
Jeg kommer til parkeringsplassen i Solbergveien, og der møter jeg en mann som er ute med hunden sin. Han synes jeg er tidlig ute – med sekk på ryggen, tror kanskje jeg er ute på en vanlig tur. Men i sekken har jeg treningstøy, tenker nemlig å ta en treningsøkt på Olympus på hjemveien.
Jeg stikker nedom fossen. I starten av januar var det bare noen steder jeg så vann her, det meste av fossen lå under lag av snø og is. Nå ligger den der helt åpen, og vannet fosser nedover.
Jeg går opp til veien igjen, og snart kommer jeg til Karindammen. Også her er det åpent vann, og det er muligheter for et isbad om noen skulle ønske det!
Nedenfor Karindammen fosser vannet i skikkelige kaskader nedover flabergene, på sin vei mot Drammenselva lenger nede.
50 minutter etter at jeg startet dagens tur, snur jeg meg og ser mot Knabben. Det er utrolig hvor mye lysere det er blitt på denne korte tiden, nå er det nesten fullt dagslys.
Jeg må ta med et bilde av det flotte treet ved innkjøringen til Ulverud. Tror det er et lønnetre, men det finner jeg nok ikke ut før vi kommer til april. Får vente og se!
Klokka nærmer seg halv ni når jeg er på vei ned fil båthavna. Jeg ser et vakkert fotomotiv, et jorde, en rekke med trær og en vakker morgenhimmel i bakgrunnen. Må jo bare ta et bilde her også! Nydelig!
Jeg kommer ned til utløpet av Ulverudbekken. For to uker siden var det is her, nå er det åpent vann, og det skaper en helt annen stemning.
En flott stemning er det også nede ved Drammenselva. Egentlig kunne jeg ha tenkt meg å sitte her til sola kom opp, men da burde jeg ha tatt med meg kaffe og et sitteunderlag. Kanskje jeg skal gjøre det en dag?
Båthavna er fortsatt tom, det vil nok ta et par tre måneder før båtene er på plass. De små lampene er tent også i dag og lyser så fint opp i snøen.
Herstrømskilen er islagt slik den var for 14 dager siden. Også denne gangen er det ender her, og også en svane. Trodde alltid et svanepar holdt sammen, men jeg ser bare en i dag.
Killingrudalléen står der med sine flotte lindetrær, men det er ikke noe som minner om vår her ennå. Jeg må nok vente tre måneder eller noe sånt før den står der i sin fineste grønneste vårdrakt.
Jeg avbryter nå turen, og stikker inn på Olympus og trener styrke en times tid. Det er hardt, men det gjør også godt. Flott at vi har fått et treningssenter i Solbergelva!
Klokka elleve er jeg hjemme igjen, og tenker jeg har hatt en aktiv og veldig god start på dagen!
Det er søndag, det er kommet litt nysnø, og den er veldig våt. Jeg måker terrassen, og snøen er som en våt, tung sørpesuppe. Du skjønner sikkert hva jeg mener med en slik beskrivelse!
Jeg skal til Knabben i dag også, og Trond vil være med. Det snør ganske tett når vi legger i vei, vi tar det som en treningstur, uten forventninger av noe slag. Det er nesten slik at jeg vurderer ikke å ta med telefonen- tenker det ikke vil bli aktuelt å ta bilder i dette uværet.
Hjemme og i starten av turen er det heller ikke noe å ta bilder av. Snøfiller daler ned, men det er som om de smelter når de når bakken. Ikke noe magisk vinterland, bare sørpe.
Men når vi skal til Knabben, går vi jo oppover i høyden, og etter hvert som høydemetrene legges bak oss, trer vi inn i et vakkert vinterlandskap.
Det er litt tungt å gå, og det er ganske så godt å komme opp til det siste platået før vi skal ta fatt på de siste stigningene på 300 meter.
Jeg må bare ta en stopp her og ta noen bilder. Snøen er blitt liggende på trærne, og de sliter nok med den tunge børen snøen utgjør. Får bare håpe at det ikke blir like mye trebrekk i år som det det var for to år siden.
Trond venter på meg, han er ganske tålmodig, men etter en kort stopp tar vi fatt på de siste stigningene. De 300 meterne går alltid lekende lett, og vips, så er vi oppe.
Utsikten kan vi ikke skryte av denne dagen, vi ser rett og slett ikke noe som helst.
Tur nummer 7 er i boks, fire av dem denne uka, og det er bra. Satser på fire neste uke også, jeg!
Vi starter nedstigningen, og tar en litt annen vei hjem for å gjøre turen lengre. Er hjemme igjen etter en og en halv time, og kan nyte resten av dagens inne, med god samvittighet.
I snart 40 år har vi vært samlet til juleselskap- andre juledag, helt frem til 2020. De to siste årene har vi møttes andre helg i januar i stedet. Vi er fem par som møtes, fem gode venner som har sine røtter og oppvekst i Drammen, og deres damer. Damene har stort sett vært de samme hele tiden, men en av de fem vennene er nå singel.
Det startet altså som et andredagsselskap. De fem vennene var den gangen spredt rundt om i landet på grunn av studier, men i jula var alle hjemme hos sine foreldre, og da kunne man møtes. Dette gjentok seg hvert år, og ble etter hvert en hellig tradisjon. Ingen andre avtaler måtte inngås for den dagen.
I løpet av de siste årene har flere av oss fått utvidet kjernefamilien med svigerdøtre, svigersønner og barnebarn. Det er blitt enda mer som skal skje i julen, og det ble vanskelig å få tid fil alt. Derfor ble vi enige om å flytte selskapet til andre helg i januar, og det fungerer jo like godt!
I går var det vi som sto for selskapet, og jeg koste meg skikkelig med borddekkingen. Var i skogen og hentet furukvister, de er dekorative, synes jeg.
Menyen var som følger:
Salmalaks med mangosalat til forrett Elg til hovedrett Iskake til dessert
Det ble en hyggelig kveld, koselig å treffe alle igjen selv om det var ett par som ikke kunne komme denne gangen.
I dag har vi sovet lenge, og jeg kan sitte i stua og nyte vakre blomster.
Ikke ofte jeg har så mange vakre blomster i stua! Må også ta med et bilde av en rosebukett jeg kjøpte for ni dager siden. Den Hilde seg veldig godt! Kjøpte den på OBS, ikke var den dyr, heller.
Nå skal vi se på skiskyting før vi etterpå tar en tur ut. Blir vel en tur til Knabben i dag også, tenker jeg! 🤗
På tur i Hundremeterskogen – den heter vel egentlig ikke det, men jeg ble kjent med den med det navnet. Jeg går her på en av mine ruter til Knabben. Den ligger i et et vernet område, og det er ikke lov å tynne skogen eller hogge trær her.
Jeg lar meg fascinere av trærne her, nærmere bestemt trestammene. Bjørkestammer er de fineste, synes jeg. Hvite, brune, svarte og grå. Noen også med mose, mose i vakker grønnfarge.
Furustammene er også fine i sine nyanser av brunt. Stammer med lav, og stammer uten lav.
Granstammene er også brune, men de har ikke de samme nyansene som furua har. Ofte er det lav på grana, lav som minner om tare.
I Hundremeterskogen er det også en del trær som er i ferd med å dø. Barken er borte, og snyltere koser seg med næringen stammene gir. De setter spor etter seg, det ser nesten ut som kunstverk.
En stamme er også i ferd med å flises opp.
De ulike bildene er fine hver for seg, men kan også settes sammen i en collage. Min lille collage fra den flotte Hundremeterskogen.
