Skogfruen Grip dagen!

14.04.21

Status treningsmål, ja…..

Satte opp følgende treningsmål i januar 2021: 

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Ukentlig snitt på 18 000 skritt eller mer
30 turer til Knabben i løpet av året

Vel, det startet bra. De syv første ukene hadde jeg et snitt på over 18 000, noen ganger godt over 20 000 også. Så kom den uken der jeg falt på vei ned fra Knabben og skadet skulderen. Da måtte jeg holde meg i ro, og det ble et par uker med mindre aktivitet  – men allikevel over 15 000. 
Så fulgte noen uker med varierende aktivitet, men i alle ukene – med unntak av en, har jeg i alle fall hatt flere enn 10 000 skritt. 

Hva med Knabben, da? 
I 2020 hadde jeg kanskje så mye som 10 turer til Knabben, og jeg hatet å gå dit. Jeg satte som mål å gå 30 turer dette året, men når jeg første fikk blod på tann….

Det tok ikke mange ukene før jeg satte meg et nytt mål for antall turer til Knabben: 

150 turer i 2021. 
 

Det gir et snitt på tre turer uken.
De første ukene gikk jeg kanskje to ganger i uken, og så kommer vinterferie, påskeferie, sommerferie, høstferie, novemberferie –  det vil minst være ni uker jeg ikke får gått til Knabben. Dette er uker som må tas igjen resten av året, og da blir det mer enn tre turer i uken. Snart begynner også hyttesesesongen, og fra mai til langt ut i november er jeg på hytta omtrent hver helg…..
Men mål skal være slik at jeg har noe å strekke med etter, samtidig som det skal være slik at jeg ha en sjanse til å nå dem. 
 

Så langt har jeg gått 51 turer til Knabben. 
Det er onsdag i dag, jeg startet med en morgentur til Knabben i dag, og jeg skal snart gå en ny tur med Mari. En morgentur til Knabben er ikke noe jeg pleier å gjøre da. I løpet av denne perioden er det kun tre dager jeg har to turer dit på en dag. 
Jeg kommer nok til å gå to turer til denne uken, og da vil jeg være oppe i 54 turer etter endt uke (inklusiv dagens tur med Mari). 
Vi er nå inne i uke 15. Det betyr at jeg har gått inn ukene for vinter-og påskeferie, og i tillegg tre uker til. Dersom motivasjonen holder seg, skal jeg klare dette målet. 
 

Det som er veldig bra med dette, er at jeg ikke lenger hater å gå til Knabben. Det er fortsatt litt tungt, men det er ikke på langt nær så tungt som det var i fjor, for å si det sånn. så det tyder på at formen er bedre nå enn det det var på denne tiden i fjor.

Jeg ønsker å bli motivert igjen på antall skritt også, og derfor reviderer jeg mine treningsmål. 
Jeg slenger også på tre morgenturer i uken. Vet at jeg ikke har klart det tidligere, men prøver allikevel. Det er ikke noe fristende å gå ut om morgenen, men det er jo så deilig når jeg først er ute! For ikke å snakke om når jeg kommer inn igjen!

Nye mål:

15 000 skritt i uken
Tre morgenturer hver uke
150 turer til Knabben

Da gjenstår bare å ønske meg selv lykke til! 

08.04.21

Dagens tur går som så ofte før gjennom Hundremeterskogen og opp til Knabben. Det er bart og fint, men vi merker at vi – av en eller annen grunn- synes det er mer slitsomt å gå oppover i dag enn det det var i går. Tenker at det bare er slik, ting går ikke like lett hver dag. Men vi kommer oss opp etter hvert! 

Men i dag skal vi ikke stoppe her, vi har tenkt oss til Solbergvarden. Vi går ned i skaret og opp igjen på andre siden. Synes det er så pent der vi går opp fra skaret. Sola skinner, og vi ser oss godt for slik at vi ikke tråkker på en hoggorm eller to, men vi ser heldigvis ingen. 

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Vi fortsetter med stø kurs mot Aslakkane, og det er bart og fint store deler av veien. Vi krysser de små broene, og jeg må selvsagt ta bilde av dem. Synes det er så fint at noen sørger for at alle vi andre kommer oss tørrskodd over våte partier. Det heter vel egentlig klopp, ikke bro. 
Foruten at det er praktisk, er det også veldig idyllisk, spesielt ved klopp nummer to.

Etter hvert som vi nærmer oss Aslakkane, er det mer snø i terrenget, men det går fint å gå her med joggesko. Ikke noe problem!

Noen få steder er det et tynt islag, og jeg må ta med et siste bilde av iskunst fra denne sesongen. 

Like før vi når Aslakkane, eller kanskje vi skal si nederst på Aslakkane, er det to små fine fosser om renner ned på svabergene. Jeg synes det er veldig fint her med alle de flotte svabergene. Et helt spesielt sted. 

På Aslakkane ligger steinene spredt utover svabergene, og i dag koser de seg i solsteuken. Det gjør vi etter hvert også når vi setter oss ned for å spise. 

Men først passerer vi bålet vårt fra turen i januar. Det ble ikke noe ordentlig bål den gangen, men morsomt å se at kvistene er her fortsatt. Den gangen var det veldig kaldt, og ikke særlig fristende å sette seg ned for å spise. 

I dag er det helt annerledes. Sola skinner, og det er lite vind. Vi er blitt klissvåte på ryggen, og skifter til tørt tøy. De våte klærne legger vi til tørk. 

Mari er alltid veldig stilig, også på tur. Ta bare en titt på bildet nedenfor. Grønn jakke, grønn termos, grønn sekk og grønt på koppen. Litt sort på jakka som går igjen på buksene og står godt til ulltrøya. Selv skoene står i stil til resten. 
Ja, ja, jeg går med mine sorte bukser, blå jakke og cerisefarget ullundertøy. Termosen er brun, og koppen min er grønn. Ikke samme stil på meg, nei!

Det er bare så godt å sitte her, kjenne sola varme så godt. Vi hører ikke mye fugjelsang her, men vi hører bruset fra vannet som renner nedover. 
Etter en deilig spisepause rydder vi etter oss og setter kursen mot Solbergvarden. Vi går et stykke oppover, men velger å snu da det fortsatt er en del snø her.  Vi vil heller prøve igjen om et par uker. 

Ved den første kloppen på vei ned igjen, tar vi til høyre og går i retning Svartjern. Det er fint og bart også denne veien. Snart er vi ved stikrysset der vi kan ta til høyre og gå ned til Svarttjern. 
 
Vi velger å gå mot Svarttjern selv om vi vet at stien i starten går i ulendt terrreng. Men det skal vise seg at det er ekstra ulendt nå! Den harde vinteren med tunge snøfall har gjort at mange trær har måttet gi opp. De er brukket og ligger over stien. Det er rene hinderløypa! 

Det er ikke bare tynne trær som har måttet gi tapt, også tykke trær har brukket, som fyrstikker. 

Mari og jeg går utenom, vi går over og under. Å gå under er ikke alltid like lett med en sekk på ryggen, men vi kommer oss velberget gjennom hinderløypa, godt hjulpet av mye latter og godt humør! En fin trim!

Snart er vi nede ved Svarttjern, og det er fortsatt is på vannet. Om et par måneder kan vi bade her!

 Jeg tar med et siste bilde ved Svarttjern. Det er tatt ved demningen, der vannet renner ut. 

Herfra tar vi skogsbilveien litt oppover mot Solbergfjell igjen før vi tar av ved Reidunvarden  og følger stien ned mot Stenseth. 
På veien ned treffer vi en mann som også er utenpå tur. Vi blir stående å prate en stund, og er alle enige om hvor heldige vi er som har en så flott natur og et så flott turterreng, rett utenfor stuedøra. Vi vet ikke hva han heter, men leser han dette, kjenner han seg igjen. Vi benytter anledningen til å sende ham en hilsen. 
Dette er enda et eksempel på hvor fint det er å stoppe opp og slå av en prat med folk vi møter. Alltid hyggelig! 
 

Dagens tur var på litt over 10 km. 

07.04.21
Det er onsdag formiddag, og Mari og jeg møtes for vår andre tur etter påskeferien. Turen starter i lysløypa, og det tar ikke lange tid før vi ser et vakkert vårtegn. Tystbasten.  
Den er så vakker der den blomstrer på bar kvist, men den er også giftig. Den bør derfor ikke plukkes, og den er også vakrest der den står. 

Snart er vi er ved inngangen til Hundremeterskogen. 
Sist gang vi gikk her, var det fortsatt noe is og snø i stien, men nå er det bart over alt. Det er så deilig å gå på den myke skogbunnnen, det er som om den tar i mot oss med glede der vi rusler oppover. 

Jeg skriver rusler, for det er det vi gjør akkurat nå. Hadde vi bare strenet av gårde, ville vi mistet mange opplevelser. Vi rusler og bruker sansene, spesielt syn og hørsel. Plutselig hører vi det rasle i løvet like ved oss, og der ser vi herr og fru Svarttrost på let etter mat. Hannen er lett å kjenne igjen, der han går langs bakken, i sin svarte drakt med sitt gule nebb og en gul ring rundt øynene. Hans frue er mer anonym der hun går, hun er brunlig, og hærverkene gult nebb eller gul ring rundt øynene.
Svarttrosten spiser blant annet meitemark, insekter og insektlarver, og det er vel noe av dette den nå finner på bakken.
Herr Svarttrost har altså det flotteste utseendet, han har også den flotteste sangen. Han synger så vakkert med en melodiøs plystring av fløytende og jodlende toner. Jeg klarer ikke beskrive sangen nærmere, men laster du opp appen What bird, kan du høre de ulike fuglene synge. 

Annonsørinnhold

Topp 10 mascara for perfekte vipper

Jeg tar frem telefonen for å ta bilder, men da flyr de opp, og jeg får bare tatt et avstandsbilde av en hann oppe i et tre. 

Vi setter oss ned på noen steiner, bare for å lytte til fuglesangen. Vi ser også en due oppe i et tre, vi ser nøtteskrike og flere kjøttmeis. Vi håper på å få se et ekorn eller aller helst et rådyr, men det gjør vi ikke i dag. 

Etter en stund sittende i skogens katedral, går vi videre i retning Knabben. Det er så deilig å gå her nå som is og snø er borte. Det er en nytelse, egentlig, selv om vi går oppover og oppover. Vi merker heldigvis at det koster oss mindre og mindre å gå oppover her, og det er godt. 

Men vi har fortsatt øynene med oss, og snart stopper vi ved en gammel og tørr stokk som ligger ved siden av stien. Tørre stokker er jo litt av et kunstverk!

Studerer du bildet nedenfor, ser du et hjerte. Jeg tenker dette er en symbolsk hilsen fra naturen for å si at alt kommer til å bli bra! 

Oppe på Knabben er det også bart og fint, vi skriver oss inn i boka, og går videre til spisestedet vårt. Det er litt kaldt, så vi blir ikke sittende lenge denne gangen. Vi møter her onsdagsjentene på tur, Kristin og hennes turvenninne. Vi benytter anledningen til å hilse til dem. 

Jeg har tatt tusenvis av bilder fra Knabben, og denne gangen tar jeg ikke bildet av utsikten. Tar nå et bilde med utsikt fra vårt spisested og et bilde av furua til Reidun, den med en rot som er flere meter lang. Ganske utrolig at den kan vokse der en står, midt oppe på berget. 

Vi pleier å gå vIa Solbergfjell ned igjen, men denne gangen går vi mot Svarttjern, Det er lenge siden vi har gått denne veien da det ikke har vært opptråkket sti her. Snøen ligger fortsatt her, noen har også gått her til fots og sunket langt ned, men i dag kan vi gå oppå skaren. 

Vi går inn på skogsbilveien som går til Svarttern, og snart kan vi gå inn på stien som går overfor Svarttjern. Deilig å komme inn på myk skogbunn igjen! 

Etter en stund kommer vi til stedet der en fugl har mistet livet. Godt at vi kommer hit etter at kampen er over. Stakkars fugl, men heldig er den som fikk et godt måltid! 

Nå går det fort nedover til Stenseth, og vi skilles og avtaler tur til Solbergvarden i morgen. Er det noen som vil være med, så ta kontakt! 
Jeg tar enda noen bilder på veien hjem til,Solbergelva. Det er blåveis over alt, i ulike fargenyanser, fra blått via fiolett til rosa. I likhet med tystbasten trives den på kalkrik grunn. 

Det finnes ikke blåveis i Storbritannia, men der, i England, har de blomsten Bluebell. 
Jeg var så heldig å få se den blomstre i Berkhamsted i mars for noen år siden. 
Vår blåveis kan nok ikke helt måle seg med den! 

05.04,21

Det er andre påskedag, klokka er halv åtte, og jeg går ut på min morgentur.

Sola har stått opp for en god stund siden, men det er ganske kaldt. Jeg kjenner det iser i kinnene. En rask titt på Yr.no viser at det er to minusgrader, men at det oppleves som syv. Det blåser, og det er nok vinden som gjør at det oppleves kaldere enn det gradestokken viser.
 
Men nå er det helt bart. Forrige gang, i midten av mars, var det mye snø. Det kom jo et skikkelig snøfall 10. mars, mellom tretti og førti cm. Heldigvis er alt borte nå. Vel, her er den borte, på hytta er det fortsatt skiføre og rundt seksti cm snø i terrenget. 

Før påske kjøpte vi påskeliljer, og satte dem i urner ved inngangen foran og bak blokkene. Tenker det er koselig å bli ønsket velkommen på den måten! 

Dette er første gangen jeg går bare med joggesko, og det er utrolig deilig. Føler nesten at jeg svever bortover stien. Ikke mer piggsko nå. Så deilig! 

Ikke lenger noe snø, heller ikke is. Det er dette jeg har gledet meg til i hele vinter! 

Men med snøen borte, kommer også andre ting frem. Det tar ikke lang tid før jeg ser den første hundeposen, og på min lille morgentur skal jeg finne hele ni slike poser. Skjønner ikke hvordan hundeeiere, noen av dem, vel å merke, kan ta med seg poser, plukke opp møkka, for så å kaste posen fra seg i skogen! 
Vel, jeg skal kjøpe meg noen engangshansker, ta med meg en bærepose og plukke opp dette og annet søppel jeg finner på neste tur. Det kan være mitt bidrag for å skape et bedre miljø. 

Snart kommer jeg til blåveisen. Her i Solbergelva er det masser av blåveis. Jeg er ikke vant til det der jeg kommer fra, der var det kun ett sted det var blåveis, og det var ikke mange der, heller. Men her er det overalt. De er så vakre der de står. Nå, så tidlig på morgenen, har de ikke helt stått opp ennå, det er  kun de færreste som har åpnet øyene for å ta imot de første solstrålene.

Blåveisen er ikke fredet, det er noen som tror det, men det er ikke noen vits i å ta den med hjem. I en vase tar det ikke lang tid før den visner, men i skogen lever den lenge og er til stor glede for alle som går forbi. 
Hvitveisen derimot, står lenge i en vase, men den har jeg ikke funnet ennå. Den kommer først noe senere. 

Men hva med trærne? Er det noen vårtegn der? Jeg finner seljetreet der jeg sist gang fant de fIne gåsungene. Nå er de ikke så fine lenger, og det tar nok ikke så lang tid før bladene kommer her. 

Jeg studerer andre trær og ser at det er skudd på flere av dem. 
Jeg er dessverre ikke så god på løvtrær, og kan ikke si hva dette er. Men kan i alle fall si at det ikke tar lang tid før bladene kommer her. 

Jeg er nå kommet opp på Batteriet, og må selvsagt ta noen bilder her også. Zommer inn og får et godt bilde av Jonsknuten som fortsatt er helt hvit der den ligger så fint i horisonten. 

Hva med flere vårtegn? 
Jeg kan starte med fuglene. Fuglesangen er her, og jeg ser et par kjøttmeis og en svarttrost. Svarttrosten er jo et vårtegn, og jeg synes alltid det er så koselig å se den om våren. Den er lett å kjenne igjen med sitt gule nebb. Den preger også skogen med sine vakre triller, men dem hører jeg ikke i dag. 
Jeg tar en titt på bakken. I utgangspunktet ser jo alt brunt eller grått ut, men ser jeg etter, kan jeg se at våren er på vei. Gresset bryter gjennom vissent løv, og jeg ser bladene til blodstorknebb. 

Jeg går hjemover igjen, og der, like før jeg er hjemme, får jeg øye på den, tystbasten. Vil du se den, må du ut i skogen nå. Den er veldig spesiell, den blomstrer på bar kvist, og bladene kommer først senere. Planten er giftig, og du bør derfor ikke knekke en gren for å ta den med deg hjem. Da må du i alle fall vaske hendene veldig godt før du nærmer deg munnen din. Senere på året får planten bær, de er røde og giftige, de også. 

Det er ikke lett å få et godt bilde av den siden det blåser, men du kjenner den lettvigjen dersom du finner den i skogen! 

Vel hjemme igjen må jeg sjekke hvordan det går med løkplantene jeg satte i fjor høst. Jeg satt ned påskeliljer, perleblomster og noen tulipaner. Dette var løk fra blomstene jeg kjøpte i potter i fjor. Tenkte jeg ville sette dem ned i jorden fremfor bare å kaste dem. 

Jeg går inn igjen, og må jo ta med et par bilder av det jeg har sådd inne. Jeg har sådd asters og solsikker, samt chilli. Da jeg sådde chilien, brukte jeg fra røde chilli.Skal bli spennende å se om den bærer frukt etter hvert! 

Ute på terrassen har det skjedd mye siden sist. Jeg tar først med et par bilder fra midten av mars, for så vise hvordan det er i dag! 

Gressløken er på vei opp, og om noen uker kan jeg supplere med andre urter – og selvsagt blomster. 

Jeg fjernet presenningen fra møblene får et par uker siden, og vi fikk tre kvelder der i uken før vi dro på påskeferie. Bare helt herlig å kunne være der igjen. 

Må ta med et bildecollage for å vise hvordan det er der om kvelden. Tenker våren og høsten er den fineste tiden for terrasselivet på kveldstid- det er så stemningsfullt å sitte her, lunt og godt, mens mørket utenfor pakker oss inn. 

Da gjenstår bare å ønske dere alle en helt herlig vår. 

02.04.21

Påske – Det er å være på hytta. Barndommens påsker ble også tilbrakt på hytta, men den gangen var det mye mer tungvint enn det det er i dag. Tror ikke mamma likte så godt disse hytteturene. Den gangen var det mye arbeid i forkant av en hyttetur, ja underveis også forresten. Hun måtte tenke ut alt på forhånd, alt måtte være med, det var ikke aktuelt å dra ned igjen til bygda for å handle. Var vi først kommet opp, ble vi der til vi skulle hjem igjen. 

Å komme opp på hytta, var litt av en tørn. Bilveien var ikke brøytet om vinteren, og vi måtte gå på ski, syv -åtte kilometer, i oppoverbakker det meste av veien. Det ble noen nødvendige småstopp underveis: «Når vi kommer opp til den svingen, skal dere få litt bensin.» Og bensin, det var en sjokoladebit. Dette hjalp godt, og motiverte oss for videre innsats oppover bakkene. 

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Mamma hadde altså planlagt og pakket alt hjemme, og når vi kom opp til hytta, var det tid for å rydde alt på plass. Det var mammas jobb. Brød for flere dager, pålegg, middagsmat, og noe til kaffen. Og tørrmelk! Den smakte ikke noe godt, men blandet med sjokoladepulver, ble det ikke så aller verst. 
Vikingmelk på boks hadde vi også. Det sto på hytta fra før snøen kom, slik at vi skulle slippe å bære det med oss. På hytta oppbevarte vi også posesupper av typen nypesuppe og fruktsuppe, samt joikakaker på boks. 

Rødvin, øl og akevitt – det var det ingen som bar opp til hytta. Det var heller ikke noen som drakk slikt på hytta vår den gangen. Gul saft var det eneste, og etter hvert kanskje en og annen solo. Da gjerne Siesta eller Messina fra Grans bryggeri.
 
Mens mamma la ting på plass, tente pappa i ovnene. Han hentet inn snø som vi smeltet på ovnen for å få vann. Og vi ungene, vi hjalp til der vi kunne. Det skjedde ikke så mye mer den første dagen, tror nesten ikke vi rakk noe mer siden vi hadde brukt så lang tid bare å komme til hytta.

De neste dagene var vi mye ute. Pappa tråkket opp utforbakke, slalåmbakke og hoppbakke. Disse ble flittig brukt, vi hadde konkurranser og fikk premie. Premien var det vi kalte grønn tyggegummi. Mamma og pappa var av og til på tur med danskebåten, og da kjøpte de tyggegummi til oss, tyggegummi som vi skulle ha som premie på hytta. Dette var grønne pakker med Wrigleys tyggegummi. Alltid like populært! 
 

Om kvelden, før vI skulle legge oss, ble det noen runder med Ludo, Damm, Gris, Svarteper eller Vriåtter. Pappa tapte alltid i Gris. Det tok noen år før vi skjønte at han bare lot som om han var litt uoppmerksom- slik at vi kunne vinne. 
Ellers leste vi en del, og mamma løste kryssord. 

Hver kveld før vi skulle legge oss, tok mamma eller pappa dynene våre, en og en, og holdt dem foran ovnen. Vi la oss i senga, og så kom de med varm dyne til oss. Det var godt, det! 

Hytta vår lå langt fra andre hytter. Det var bare den der, og det var ikke noen skilløyper utover dem vi selv laget. Dette var helt bra nok for oss den gangen, vi trivdes på hytta og savnet ikke noe. 
Etter hvert som vi ble eldre, ble dette litt snevert, i alle fall for meg som var eldst. Jeg ville oppleve noe mer. Vi begynte etter hvert å gå opp til Støle, men da måtte vi kjøre mye nedover før vi gikk veldig mye oppover igjen. Innen vi kom til løypenettet på Høgstøle, var det snart tid for å dra hjem igjen. Først flotte utforkjøringer før vi igjen hadde masser av tunge og kjedelige oppoverbakker før vi var på hytta igjen. 

Etter hvert valgte jeg å gjøre andre ting i påsken. Toppen var å være med en venninne til Geilo. Å dra på hytta ble betraktet som mer og mer kjedelig. På midten av syttitallet hadde pappa fått bygget en hytte til, denne gangen på Støle. En flott beliggenhet med lett tilgang til løypenettet. Denne hytta ble leid ut i sommerhalvåret, men om vinteren kunne vi bruke den. 
Etter noen uten hyttepåske begynte jeg å være på denne hytta. Det var ikke brøytet om vinteren her, heller, men det var ikke så langt å gå. De første årene gikk vi fra Omholt parkering, rundt fire kilometer, etter hvert fra Digerhaug parkering og til sist fra parkeringen på Støle. Derfra bruker vi omtrent ti minutter opp til hytta. 

Vi overtok hytta på Støle i 1996, og her nyter vi helger og ferier året rundt. 
 

23.03.21

Det er snart påskeferie, og jeg har begynt å tenke på middager vi skal ha. I går kjøpte jeg lammestek. Den skal vi mest sannsynlig ha langfredag. Skjærtorsdag har vi planlagt tapas, og påskeaften skal vi ha pinnekjøtt. Pinnekjøttet koker vi på bålpanna. Fast tradisjon,  veldig koselig. Vanligvis samles vi på hyttene til hverandre, er vel i snitt ti personer til middag. Påskeaften pleier alle være tilstede, og da kan vi være opp til 17 personer, barn inkludert. 

Men i år blir det annerledes. Det blir ikke fellesmiddager på hyttene, og det blir langt færre personer til stede. En skuffelse for oss alle, men det er viktig å begrense smittemuligheter.

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Nå sparer du stort på høstklær og sko

Men mat må vi ha, og noe lager jeg ferdig hjemme på forhånd. Vi blir på hytta i litt over en uke, og en pastarett vil være en av middagene. Jeg har elgkjøtt og kantareller i fryseren, og dette tar jeg opp til tining. Jeg sjekker kjøleskapet, og finner løk og gulrøtter.  Rød chili har jeg, og jeg har et glass av den deilige kroatiske sausen Ajvar. 
Den kjøper jeg i innvandrerbutikker eller i delikatesseforretninger. Det er en saus laget av grillet rød paprika og auberginer. Den er kjempegod, synes jeg. 

Oppskriften (nok til fire personer) er som følger:

400 g karbonadedeig
1 løk
3 gulrøtter
1 plastbeger kantareller
1 rød chilli

2 dl vann
1 buljongterning
5 ss Ajvar
1 ss soyasaus
Salt og pepper
Basilikum

Spagetti

Du trenger ikke bruke karbonadedeig av elg, karbonadedeig av okse funger helt bra. 
Grønnsaker kan også varieres. Jeg bruker det jeg har, men jeg bruker alltid løk og gulrøtter. 
Noen ganger tilsetter jeg sellerirot eller persillerot. Tenker det er smart å tilsette grønnsaker, da slipper jeg å tilberede grønnsaker i tillegg til denne pastasausen. 

Dersom du ikke har Ajvar, kan du også bruke pizzasaus på på glass, evt. tilsette litt fløte i tillegg. 

Hvordan lager jeg dette? 
Først steker jeg karbonadedeigen, tilsetter salt og pepper. 

Dernest steker jeg løk og sopp. 

Gulrøtter og rød chilli får også en liten omgang i stekepanna. 

Jeg blander alt i en kjele, tilsetter 2 dl vann, en buljongterning, Ajvar, og soyasaus. 
Jeg smaker til med salt og pepper, tilsetter også et godt dryss basilikum. 

Parallelt med dette koker jeg spaghetti. 

Jeg serverer retten med det jeg har av grønt, gjerne persille eller koriander. 

Lykke til! 

22.03.21

Det er mandag, og klokka er halv fem. Jeg er tidlig oppe, lager kakao og gjør meg klar for en morgentur til Knabben. Ute er det mørkt. 

Litt senere møter meg Mari utenfor blokka. Jeg er glad for at hun ville bli med på denne turen, det er ikke særlig hyggelig å gå alene på denne tiden av døgnet. Glad for at jeg har en venninne som blir med på slikt!

Annonsørinnhold

Topp 10 mascara for perfekte vipper

Det er fortsatt mørkt når vi begynner å gå oppover, så hodelykter er gode å ha. 
Det knaser i snøen der vi går, godt skodd med pigger og brodder. Det begynner å bli bart i stien, men det er fortsatt steder der det er is eller snø. 

Vi hører en lyd vi ikke kan identifisere. Ett eller annet dyr. Det er rart det, med mørke og lyder i skogen. Hadde jeg vært alene, hadde jeg ikke likt meg helt. Men når vi er to, er det helt greit. Ikke noe er skummelt da. 
Plutselig hører vi også en ugle. Dette har jeg aldri hørt før- med unntak av på TV. Det hadde vært artig å se den også, men det gjør vi ikke. Dessverre. 

Jeg er imponert over Mari der hun jager oppover, hun har aldri gått så fort oppover her før. Jeg sa på forhånd at vi måtte være oppe før klokka seks, og det ser ut til at vi klarer det. 
Vi må ta noen pustepauser, men snart er vi oppe på det flate partiet før siste oppstigning starter. Her er det langt lysere, og vi kan slå av lyktene. Det er et blått skjær over snøen, som i blåtimen. 

Nå,er vi så godt som oppe. Den siste biten går lekende lett, og jeg må ta et bilde like før vi er på toppen. Rosa, oransje, lilla, blått. Vakkert! 

Nå er vi oppe. Det er alltid spennende hvordan soloppgangen blir. Noen ganger er den helt fantastisk fin i alle nyanser fra gult via rosa til lilla, andre ganger er den mer beskjeden. 

Vi har tatt med ved, og snart er bålet tent. Det blir fort litt kaldt når man setter seg ned, og da er det godt med varme fra bålet. 

Det ser ikke ut som om vi får den mest fargesprakende soloppgangen i dag, men vi ser at sola tydelig er på vei. Foreløpig er den bak skyene. 

Vi begynner å bli litt kalde, tross bålvarmen, og gjør oss klare for hjemturen. Plutselig trekker sola gjennom skydekket, og den hilser så fint på oss mellom furukvistene. Vakkert! 

Vi tar Kjevlingen ned igjen, og her er det fortsatt mye snø. Det er ganske hardt, og der et er brattest, kan vi gå utenom stien på en skare som nesten bærer oss. Vi kommer oss trygt ned uten knall og fall, og sola skinner så fint hele tiden. 

Vel nede på Solbergveien tar vi strake veien hjem igjen, og halv åtte er vi hjemme igjen. 

Vi kunne neppe ha fått en bedre start på dagen!

15.03.21

Det er tirsdag, klokka er halv syv, og sola er på vei opp. Jeg må stå opp tidligere og  tidligere nå dersom jeg vil ha med meg soloppgangen. Det et tre kuldegrader, og jeg tar en liten tur ut før frokost. Jeg går gatelangs i dag, og nå er det heldigvis helt bart i alle veiene i nærområdet. 

Tar med et bilde fra Karindammen- fortsatt må de nok vente noen uker de som vil bade der! 

Det å gå en tur på morgenen, er en veldig fin start på dagen. Det er ikke så veldig fint akkurat når du står opp og går rett i treningstøyet, men når du først kommer ut, er det bare godt, for ikke å snakke om når du kommer inn igjen! 

Noen timer senere er jeg klar for dagens andre tur, denne gangen sammen med Mari, og i dag skal også Reidun være med. Kjempekoselig! 
Vi møtes i lysløypa, i bunnen ved Furubakken, og følger den til vi kommer til toppen. Der går vi inn i Hundremeterskogen. Vi må jo vise Reidun hvor fin den er! 
Trærne ønsker oss velkommen der de står tett i tett med sine rette stammer. Innimellom er det furuer og bjørker med skikkelig tykke stammer, noen prakteksemplarer av trær. 

Noen steder dukker det også opp noen småtroll. De er ikke alltid lett å få øye på, men etter litt leting, klarer jeg å få noen blinkskudd her. 

Det smelter i stien, og for hver dag blir det mindre og mindre snø og mer og mer bar sti. 
Herlig! I dag går Mari og Reidun med brodder, mens jeg har fjellstøvler. Begge deler går helt greit. 

Det er ikke så mye grønnfarger her ennå, med unntak av furu- og granbar. Vel, det er ikke helt sant. Mosen, den er grønn, og den er vakker! Det gjelder bare legge merke til den! 

Vi kommer til det som for Mari var en utfordring tidligere, nemlig der vi skal klatre med tau som hjelp. Nå går det som en lek, og vi er klar for Dronningslepet opp til Tverråsen så fort snøen er gått. 

Nå nærmer vi oss det flate partiet like før den siste oppstigningen. Vi synes det har gått veldig fint oppover, men er også glade for at det ikke er så veldig langt igjen. 

Den siste oppstigningen går også greit, og det er så fint å se sola trenge igjennom når vi nærmer oss toppen. 

Og vips, så er vi oppe på toppen! Herlig! 

Utsikten er praktfull- som alltid. Nå er det tid for en liten lunch, og vi finner oss et lunt sted der vi også kan få litt sol i fjeset. Sola varmer skikkelig nå, og vi koser oss i påskesol, et par uker for tidlig. 

Etter en god rast går vi videre mot Solbergfjell. Etter en liten nedstigning og en bratt oppstigning, kommer vi til Solbergfjell. Vi har ikke sett mye dyrespor her i løpet av vinteren, men i dag ser vi at en hare har vært på besøk. 

På Solbergfjell er utsikten like fin som det den er på Knabben. Det er her paragliderne hopper ut, men de har ikke startet sesongen ennå. 

Vi forlater Solbergfjell og går nedover mot Stenseth. Det er to alternativer her, vi kan gå ned langs kanten av fjellet, eller vi kan gå i retning Bjørkedokk. Vi tar stien som går i retning Bjørkedokk da denne gir minst belastning på knærne. Det er fint utsikt også på denne siden, men snart er vi nede i skogen. 
På Stenseth tar vi farvel, Mari og Reidun er hjemme, og jeg skal gå tilbake til Solbergelva. 

Vel hjemme igjen kan jeg se tilbake på en flott tur, enda en gang. 
Takk for at også du ble med, Reidun. 

Jeg er nå kommet til midten av mars. For to uker siden var det omtrent helt bart, og påskeliljene var på god vei. Nå er det snø, snø over alt. Torsdag sist uke fant jeg de første hestehovene, de sto og blomstret så fint i veikanten. Jeg sjekket blåveisen også, der kunne jeg se knopper. Men nå, nå ligger alt dette under snøen. 
På to litt over et døgn fikk vi mellom 30 og 40 cm med nysnø. Skikkelig kjipt, synes jeg. På hytta kom det 80 cm! Der hadde vi i vinterferien gravd frem solplasser slik at alt skulle være klart til påske…

Men trøsten er at det er meldt mye sol fremover, og varmegrader på dagtid. 
 

Jeg går som vanlig ut klokken halv åtte. Det er nå helt lyst, og sola skinner. 

Det var bløt snø og slaps i går, nå er snøen hard. Det er skare, men den er ikke sterk nok til å bære meg. Fuglene tar i mot meg med sin sang så fort jeg kommer inn i skogen. Ellers er det stille med unntak av den knasende lyden fra mine sko når de treffer snøen. 

Jeg kikker meg rundt- er det skjedd noen endringer på trærne? På noen trær er det kommet rakler. Det er gråor og svartor som får de første raklene om våren. På bjørketrærne er det ikke mye endring å se, men selja har fått gåsunger. De er så vakre! Jeg er bare nødt til å ta med meg noen kvister slik at jeg kan sette noen på bordet. 

På et av trærne er det barn som har hengt opp det jeg kaller koronapynt. Vi er nå inne i den tredje smittebølgen der det er høye smittetall,  og det er koselig med slik oppmuntring. Det kommer til å gå bra! 

Jeg går opp til Batteriet i dag også. For et par uker siden var det bare is her, og det var veldig glatt. Akkurat her var det kjekt at det kom litt snø, da. Enn så lenge ligger det nå en del snø oppå isen, slik at det ikke lenger er så glatt. 

På Batterriet er det en god del snø, men utsikten er vakker slik den alltid er. 

Jeg går ned igjen, og kommer snart til stedet der jeg så blåveisknopper for omtrent en uke siden. Satser på at det er bart igjen neste gang jeg skal oppdatere her, jeg! 

Om et par måneder vil det være helt grønt i skogen her. Det vil være friskt grønt løv på trærne. All snø og is vil være borte. Det blir bra, det! 

Vel hjemme igjen tar jeg nye bilder  fra terrassen. Enn så lenge er alle møbler pakket inn i presenning, men påskeliljene er fremme! Jeg tar også med et bilde av det lille drivhuset mitt for å vise at våren er på vei. 

Og sist, en ikke minst- et bilde av de fine gåsungene.

13.03.21

Det er i dag fjorten dager siden sist jeg gikk til Knabben. Den gangen var det mye is i stien, og jeg var forsiktig og konsentrert på vei ned igjen. Godt skodd med piggsko, i tillegg hadde jeg staver. Det gikk også bra helt til jeg kom ned til den siste biten, etter å ha passet Dragomsteinen. Tror nok at jeg slappet litt av her, var nok ikke lenger så konsentrert. 
 

I alle fall falt jeg og slo skulderen min, og de neste dagene kunne jeg ikke bruke armen uten at det gjorde skikkelig vondt. Røntgenbilder viste at det ikke var brudd, det var jo bra, men muskelskade er ikke bare bare, det heller.

Kan tenke meg at du hadde begynt å le dersom du hadde sett meg den gangen. Jeg falt bakover, og så skled jeg i god fart nedover, liggende på ryggen med beina i front. Akkurat som om jeg skulle ake i en bobbane! Ganske komisk og underholdende å se på, kan jeg tenke meg!

Vel, nok om det. Siden den gang er det kommet masser av snø, og de fine oppgåtte stiene er borte. Nå må de gås opp på nytt. Det er tungt, og jeg sender en stor takk til den som  gikk først etter det siste snøfallet. 

Jeg er nå så bra i armen at jeg kan bruke staver igjen, og jeg går opp i lysløypa. Det er spor her, men foreløpig er det ikke mange som har gått her. Men sporene blir jo bedre og bedre jo flere som går her, og jeg er en av bidragsyterne der jeg går bortover mot starten av Hundremeterskogen. 

Tenker å ta denne ruten til Knabben, men når jeg kommer dit, ser jeg at det ikke er noen  som har gått der. Jeg burde jo gjøre en innsats her, kunne være den første som går opp denne stien, men det orker jeg rett og slett ikke. Jeg snur og tar neste alternativ. Her er det noen som har gått før meg, det går rett oppover, men det går egentlig ganske så bra. Det er kram snø, skikkelig trått føre altså, men det er ikke is, i alle fall. Isen ligger godt gjemt under snøen.

Jeg bruker nok lenger tid enn vanlig, men jeg kommer meg opp på Knabben uten problemer. Fint å være her igjen! 

Hvem skulle ha trodd at jeg skulle si det? Jeg som hatet å gå til Knabben…. Jeg satte som treningsmål i januar at jeg skulle gå 30 ganger i løpet av 2021, gikk vel fem- seks ganger i fjor. For noen uker siden reviderte jeg mitt mål, og har nå som mål å gå hit opp 150 ganger dette året. Det er ikke sikkert jeg klarer det, jeg er jo borte i påsken, hele sommeren, og de fleste helgene fra mai til november, men et mål skal jo være noe å strekke seg etter. 
Uansett om jeg klarer det eller ikke, jeg hater ikke lenger å gå til Knabben, nå liker jeg det, faktisk. Ikke synes jeg det er så krevende lenger, heller. Og utsikten, den er jo alltid helt fantastisk! 

Jeg går ned igjen bakveien. Det er færre som har gått her, men det går fint å komme seg ned. Sist jeg gikk her, ble jeg kliss våt da det var så mye vann i stien, spesielt nederst, før jeg kom til bilveien. Nå er det snø, ikke vått og ikke glatt. 

Vel hjemme igjen tenker jeg hvor veldig jeg er. Armen er er nesten bra igjen, jeg er ellers frisk og rask og kan gå tur i slike flotte omgivelser. Hyggelige mennesker møter jeg også, og jeg benytter anledningen til å sende en hilsen de to som jeg slo av en liten prat med i lysløypa på hjemveien.