Tanten min er åttiseks og veldig sprek. Hun spiser sunt, rører ikke alkohol, og hun går tur hver dag. Fem dager fikk vi anledning til å gå sammen med henne – i snøvær, regn, oppholdsvær og i sol.
Hun går faktisk veldig fort, og dersom vi stoppet for å ta bilder, var hun langt foran innen vi var ferdig.
Berkhamsted ligger 42 kilometer nordvest for London, og den lille byen er omgitt av vakker natur. Gresskledde åser og løvskog preger landskapet. Store flotte trær, ofte ask og bøk. Vakkert!
Det er godt tilrettelagt for dem som ønsker å gå tur i dette landskapet. Det er skilt som viser vei.
Vi kan ikke gå overalt, vi må følge stiene, og dem er det mange av. Her er det lett å gå, ikke noen krevende, lange oppoverbakker.
Det er dyr i terrenget, både ville dyr og husdyr. Husdyrene er gjerdet inn, og vi sluses inn og ut av områdene der det er husdyr.
Alpakka og hester ser vi flere steder. Vi ser også kuer og sauer.
Etter å ha ruslet i en times tid, er det godt med en liten hvilepause. Her er tanten min og en av kusinene mine.
Som nevnt tidligere, er trærne svære, og det kan du ser av denne stammen. Den er helt enorm!
Noen trær må gi tapt, men de skaper jo flotte fotomotiver!
Etter tre dager med regn eller snø, var det bare helt skjønt med en dag med sol, i alle fall deler av dagen.
Det holder ikke med ett solbilde, må jo bare ta med ett til!
Eføy er en vakker, vintergrønn, klatrende busk som vi har i hagen hjemme. Her klatrer den oppover trestammer, den invaderer treet som til slutt dør. Ikke fullt så attraktiv da, kanskje.
Søndagens tur avsluttes ved Ashridge House, som ligger like utenfor Berkhamsted. Det er ikke akkurat mange slike bygninger i Norge!
Ashridge House har sine føtter tilbake til middelalderen, og i dag er det en handelshøyskole som holder til her.
Avslutningsvis takker jeg min tante og mine søskenbarn for en flott tur i vakre omgivelser!
Påskeliljer på bordet var det første som møtte meg. Nydelige!
Det er påskeliljer overalt, i hager, ute i naturen og i parker.
Dette bildet er tatt sent på ettermiddagen i St. James Park i London.
Påskeliljene dominerer, men jeg ser også krokus. Den trives ikke i regn og snø- det ser vi tydelig her!
Men det regnet ikke hver dag, og i oppholdsvær ser jeg at den er den langt mer rankere i kroppen!
Tulipaner ser jeg ikke, jeg spør kusinen min hvorfor, og hun sier de ikke kan ha tulipaner på grunn av rådyrene. De spiser dem! Hun bor utenfor sentrum, og har ofte rådyr på besøk i hagen.
Inne i sentrum er det vel ikke særlig mange rådyr, men heller ikke her ser jeg tulipaner.
Det jeg ser inne i sentrum, er stemorsblomster, både i ampler og i blomsterbed. Vakre, i sterke farger- blå, oransje og gule.
Jeg ser også det jeg tror er gulveis. Den ligner på hvitveisen, men den er altså gul.
Men blomster som hestehov, hvitveis og blåveis finner jeg ikke. Tanten min sier hun ikke har sett disse blomstene i England.
Mange engelskmenn har en liten hage foran huset, ved inngangspartiet.
Her har tanten min plantet mange ulike vekster, og det vi kaller julerose, står nå i full blomst.
Bak huset er det en litt større hage, og denne fikk et fint snødekke før regnet tok over og plenen ble grønn igjen!
Jeg avslutter denne bloggposten med et par bilder fra hagen til kusinen min. Den er vakker, og enda vakrere er den om noen uker når all rhododendronen står i blomst!
Jeg reiser inn til søsteren min i Asker i dag, og i morgen, veldig tidlig, tar vi flyet til London. Vi skal, sammen med broren min, besøke tanten min i Berkhamsted. Det er tre og et halvt år siden vi var der sist.
Vi vokste opp sammen med våre engelske søskenbarn. Hver sommer tilbrakte de på gården vår, og vi ble tett sammensveiset, nesten som søsken. Slik er det i dag også selv om vi ikke lenger er sammen hver sommer. Kristin, den eldste, bor i Berkhamsted, Astrid, bor i Oslo, og Olav, den yngste, bor i Belgia. De kommer alle til Berkhamsted i helgen, og da blir det et ordentlig søskenbarntreff med tante Gudveig som midtpunkt. Vi gleder oss!
Vi hadde også gledet oss til å virkelig møte våren i England. Tulipaner og påskeliljer i full blomst, grønne plener og varm sol. Det var i alle fall tanken! Men det utrolige skjer. Akkurat denne uken er det meldt snø i Berkhamsted! Snø! Tanten min fortalte at dette er første gangen det kommer snø i 2023, og de har inntil nå hatt en flott vår, dog med noe regn.
Ja, ja, været får vi ikke gjort noe med! Det blir sikkert en koselig tur uansett!
Det er allerede 5. mars. Jeg har vært på hytta i litt over en uke og har ikke kunnet skrive noe herfra helt i starten av mars. Det er ikke mye som minner om vår når jeg går ut i dag. Minus 5 grader og vind, føles som minus 9 i følge Yr. Det er kaldt! Vi har hatt nydelige dager på hytta, rundt null og sol fra skyfri himmel hver dag. Det har vært nydelig her også, og jeg gleder meg jo alltid til mars kommer. Den første vårmåneden! Men så kommer altså kuldegradene, og det er varslet en lengre kuldeperiode, med et tosifret antall kuldegrader. Det er ikke slik mars skal være!
Jeg drar til England neste uke, og der hadde jeg tenkt at jeg virkelig skulle møte våren. Påskeliljer og andre vårblomster i full blomst. Ja, det har vært kjempefint vårvær der, men neste uke er det meldt snø! Snø i England, der det ikke har vært noe snø siden litt før jul en gang! Snakker om å være heldig med timingen!
Men tilbake til Solbergelva. Dagen er nå 4 timer og 55 minutter lenger enn det den var ved vintersolverv. Sola kom opp klokka 07.04 i dag, og nå må jeg stå opp tidligere og tidligere dersom jeg skal ha med meg soloppgangen.
Det begynner å bli bart i skogen, på veier og i solhellinger. Utenfor blokka er snøhaugene blitt mindre, og det er ikke mye snø på plenen nå, kanskje rundt 15 cm.
Jeg går opp i lysløypa, her det det fortsatt en del snø. Dette fordi den er blitt presset sammen. Ved siden av løypa, i skogen er det mye mindre snø.
Jeg hører ikke så mange fugler her i dag, kanskje de har fått kuldesjokk! Den eneste lyden jeg hører, er knasingen skoene mine lager. Jeg bruket fortsatt piggsko da det er glatte partier. Jeg ser ikke noen rådyr i dag. Speider etter dem, men ser altså ikke noen. Ikke noe ekorn heller -og ikke noen mennesker. Bare meg, denne tidlige søndagsmorgenen.
Snart hører jeg bruset fra fossen. Må nedom den i dag, også. For to måneder siden var det bare så vidt jeg kunne se den i mørket, nå er det helt lyst, og vannet fosser ut skrenten. Kjempefint!
Jeg må ta et bilde av Karindammen også i dag. Om et par måneder vil det være mye vann her, og det vil være grønt og fint rundt her. Gleder meg, jeg!Vannet fosser også nedover flaberget langs Solbergveien. Flott å se på!
Solbergveien er her helt bar- borte er is og snø. Kan tenke meg at beboerne her er glad for det!
Jeg går videre, og når jeg kommer ned til Ulverudgata, kjenner jeg at sola varmer. Helt skjønt!Jeg må også ta et bilde av treet «mitt». Det er fint nå, men tenk hvordan det blir når de grønne bladene kommer! Snøen er i ferd med å forsvinne fra gangveien. Bra det! Jeg går videre mot båthavna, og det går lett å krysse hovedveien i dag. Det er omtrent ikke en bil her på denne tiden -på en søndag. På veien ned mot Isachsen og båthavna tar vinden godt, og jeg kjenner at jeg er iskald på lårene og baken. Må innrømme at jeg ikke er kledd riktig i forhold til været- har kun tights, ikke noe ull under, men det er da mars!
Jeg kommer ned til utløpet av Ulverudbekken. Jeg ser at isen har forsvunnet her, men nå er kommet det et tynt islag igjen. Det blir nok værende dersom værmeldingens kuldegrader slår til.Det er vakkert nede ved havna, sola skinner så fint. Det er ingen ender eller svaner å se i dag. Lurer på hvor de har gjort av seg?Det er ennå ikke noen båter i havna, og det er fortsatt is på Herstrømskilen.Jeg kommer opp til Killingrudalléen, og den står der like flott og majestetisk som tidligere, og enda flottere blir den når løvverket kommer.Nå kunne jeg ta en tur bortom blåveisstedene for å sjekke utviklingen der, i fjor fant jeg den første blåveisen 11. februar. Men nå orker jeg rett og slett ikke. Jeg er iskald på fingrene, klarer såvidt å brekke av noen greiner med gåsunger.Hjemme igjen kan jeg oppsummere følgende:
Det er blitt mye lysere Sola varmer Det er mindre snø, begynner å bli bart i skogen og i solhellinger Gåsungene er kommet
Det er ett vårtegn til også. Det er på min terrasse. Tulipanene er på vei opp! Hurra!
Avslutter med denne fine buketten av gåsunger. Måtte vi snart få varmegrader og en herlig vår!
I dag er dagen da vi skal til Styggemann. Det er ikke noen stygg mann, men den høyeste toppen på Skrimfjella, 872 meter over havet. Vi ser den fra stuevinduet, og jeg kan ikke akkurat si at jeg gleder meg…
Trenger jo ikke gå sammen med de andre, kan ta meg min egen lille tur, jeg, men…. Det er bare å stålsette seg!
Sekken er pakket, jeg er klar, det gjenstår bare å ta på seg skistøvlene. Men så merker jeg det, de er våte inni! Ikke tørre i det hele tatt! De ble våte på gårsdagens skitur, men de har stått inne i stua i hele natt, og da burde de jo ha blitt tørre igjen! En ting er å bli våt etter en lang tur, men å ta på seg våte støvler, det er noe helt annet!
Nå tror sikkert de andre at jeg bare bruker dette som en unnskyldning for å slippe. Men det er jo ikke slik det er!
Det blir til at jeg tar på meg andre sko, og da må ski vike for truger. De andre skal gå på ski, og planen blir nå at vi skal møtes et sted og ta en rast. De andre går da rett til Styggemann, og jeg går i retning Styggemann.
Først skal jeg gå over Stølevann, både Lille og og Store Stølevann.
Med ski på beina, går dette relativt fort, men med truger tar det lenger tid. 3 kilometer på vann er også ganske kjedelig, men etter 50 minutter kommer jeg inn til Stølekilen. Jeg går inn på skiløypa her, og nå starter stigningene. Helt OK å ha truger da!Det går jevnt oppover til Storsteinmyr, og dette er stedet vi hadde planlagt å raste på vei ned fra Styggemann. Men jeg kan jo ikke vente på at de andre kommer tilbake hit!
Jeg går videre, vet ikke hvor langt de andre er kommet. Det er nye stigninger, og så er jeg plutselig på Kongstjern. Jeg fortsetter, ser toppen som venter meg. Det er drøye stigninger nå og så en skikkelig nedoverbakke til der vi kan gå ned Lønstøldalen. Er glad jeg ikke har ski på beina ned her! Det hadde nok blitt en del tråkking sideveis i starten! Men med truger går det veldig bra! Kan jo bare gå rett ned, selv der det er brattest. Kjempesmart!
Fortsatt ser jeg ikke noe til de andre, og nå bestemmer jeg meg for å gå helt til Styggemann. Vi får heller spise hver for oss, for jeg skal helt opp når jeg først har gått så langt!
Jeg er ikke særlig sliten, det går veldig bra, egentlig. Oppover og oppover. Toppen kommer nærmere og nærmere.
Enda mer oppover! Så begynner jeg å merke det. Jeg har ikke tatt en eneste pause, og snart har jeg gått åtte kilometer. Jeg ser toppen, det ser ut som om det fortsatt er langt igjen, men jeg vet fra tidligere at det er kortere enn det det ser ut som. Nå har også de andre sett meg, de står på toppen og vinker.
Det gir en ekstra boost, jeg går på, men må ta en pustepause eller to, og snart ser jeg hytta!
To timer og 20 minutter på truger, og jeg er oppe! Skikkelig stolt av meg selv! Hurra! De andre er imponert, de hadde nok ikke ventet at jeg skulle komme så langt!
Utsikten herfra er fantastisk, jeg må jo bare ta noen bilder!
Fint å stå her og se ned not hytta. ser tydelig Store Stølevann, Lille Stølevann er bak der igjen, og litt ovenfor der ligger hytta vår. Bakerst, helt i horisonten, ligger Oslofjorden.Fra Styggemann ser vi også Lifjell, Gaustatoppen, Blefjell, Jonsknuten, Norefjell, og mye mer. De andre har ventet på meg, og nå drar vi ned igjen alle sammen. Det er ikke noe poeng for meg å være her lenge, poenget var å nå toppen! Vi bestemmer oss for å ta en pause i sola litt nedenfor toppen, og det smaker godt med mat. Ikke minst litt drikke da jeg er ganske så tørst.
Jeg går litt før de andre, det tar jo mye lenger tid for meg som går på truger. På ski går det mye fortere hjemover igjen, mens for meg vil det ta omtrent like lang tid begge veier. Jeg kommer ned til stedet der Lønstøldalen starter. Her er det mulig å ta en snarvei. Det er et skispor her, en eller to personer har gått ned eller opp her på ski. Skal jeg ta sjansen på denne snarveien? Jeg er litt skeptisk, men velger å gå for den.
Jeg synker ganske dypt, og hver skritt er mye tyngre enn om jeg hadde fulgt skiløypa. Jeg har gått her på ski tidligere, og hvor langt var det egentlig herfra og ned til vannet? Det kan da ikke være så langt? Det er tungt, og jeg tar en stopp etter å ha gått en stund. Ser jeg har gått bare 200 meter, og en titt på kartet viser jeg bare så vidt har startet!
Det er bare å gå, å gå, og gå enda mer. Ett skritt om gangen. Sjekke kartet innimellom, halvveis, så en del mer enn halvveis, og endelig, etter omtrent 1,8 km er jeg nede på Store Stølevann. Herlig!Men jeg vet jo at jeg skal gå vel tre kilometer på vannet før jeg starter på stigningene opp til hytta. På vei ut på vannet kommer jeg forbi denne isformasjonen. Is som er blitt presset sammen til en kuppel. Nesten som Styggemannshytta. Stilig.
Nå er det bare gå og gå. Jeg setter meg små mål underveis. Har gått ganske langt nå, men det er langt igjen til Ivarsbu.Snur meg bare for å se at jeg tross alt har et godt stykke bak meg også!
Går enda mer, må jo innrømme at selv om det er kjedelig å gå på vannet, er det mye lettere å gå her, synker i alle fall ikke langt ned i snøen!
Jeg er veldig tørst, har ikke mye vann igjen, og bestemmer meg for å komme til Ivarsbu før jeg tar den siste slurken. Herlig!
Nå er det ikke langt igjen, det gjenstår bare å krysse Lille Stølevann, og så ta de siste stigningene opp til hytta!
Tilbake på hytta er jeg veldig godt fornøyd med meg selv- 15 kilometer på truger, 5 timer ilagt en pause på rundt 45 minutter. Hvem hadde trodd det på morgenen i dag?
Sitter her og koser meg med en kopp kaffe, alene. Det er helt stille, hører bare knitringen fra ovnen. Nydelig.
Tar en titt ut av vinduet, ser Skrimfjella med Styggemann som den øverste toppen. Nesten en mil herfra, oppover og nedover og veldig mye oppover igjen. Godt over 300 meter høyere enn der jeg er nå. Dette er dagens turmål for oss- har ikke særlig lyst til å bli med, men det ender vel med at også jeg blir med…
Ut på trugetur i urørt terreng. Men er det helt urørt? Det ser slik ut ved første øyekast, hvit urørt snø så langt øye kan se. Men nå skal jeg ta en liten sporjakt. Hvem har nylig vært her? Det første jeg ser, er spor etter hare. De er lett gjenkjennelige.
Men ser du godt etter, ser du også musespor her. De kysser hverandre. Det er mye musespor i terrenget her, men de er ikke så lett å få øye på da de er små og ikke dype i det hele tatt. Musesporene dukker plutselig opp for så å forsvinne igjen. De kommer gjerne opp ved et tre eller en busk, og forsvinner igjen på lignende steder.
Snart ser jeg spor jeg først tror er etter mår, men mårens spor er skråstilte, to og to. Disse er rett ved siden av hverandre. En sjekk på Google forteller meg at sporene nedenfor er spor etter ekorn som har hoppet i løssnø. Bakføttene settes da i fremføttenes spor.
Ikke langt fra ekornsporene ser jeg spor etter storfugl. Jeg kan ikke se om det er rype, tiur eller orrfugl, men de er både her og der, ganske mange steder her oppe.
Jeg ser også spor etter vingene, og her ser det ut som om en fugl har buklandet.
De siste dyresporene jeg ser på denne turen, er revespor.
Det hadde vært mye mer spennende å se dyrene, da, ikke bare sporene. Egentlig kunne jeg ha funnet frem hengekøya og lagt meg i den. Kanskje jeg da hadde sett noen dyr dersom jeg hadde ligget helt stille i den?
Men det er for kaldt, får evt vente til påskeferien.
Men jeg må jo ta med noen andre spor også! Her er spor etter en skigåer. Det er tydeligvis ikke bare jeg som liker å traske rundt her, utenfor løypene. Sporet ser jo nesten ut som et kunstverk! Jeg kan gå over til neste kunstverk. Dette er spor vinden har laget. Ganske så dekorativt, synes jeg. Jeg avslutter med spor laget av meg, trugegåeren. Trugegåeren som på langt nær er den eneste skapningen som trives i dette urørte landskapet,
Hytta vår ligger på Støle, omtrent 650 meter over havet, men vi skal ikke gå langt før vi er på Høgstøle. Her oppe, 752 meter over havet, har man følelsen av å være på fjellet. Her er det stort sett berg og lyng, trærne er lave, og det er ikke mange av dem. Et flott turterreng både sommer og vinter.
Utsikten herfra er helt fantastisk. Vi ser blant annet Skrimfjella, Lifjell i Telemark, Gaustatoppen, Jonsknuten, Blefjell og Norefjell. Snur vi oss og ser den andre veien, ser vi Oslofjorden med Østfold på den andre siden. På fine dager kan vi også se ferjene som går til Tyskland eller Danmark.
Å komme opp til Høgstøle, går lekende lett. Vi kan ta samme vei tilbake, men vi pleier å kjøre ned via Hesteskovann.
Starten er kjempefin, selv jeg nyter de første utforkjøringene. De er behagelige, rett og slett.
Det tar ikke så lang tid før farten blir større, men det går allikevel greit helt ned til Hesteskovann. Like før Hesteskovann er det en skarp sving, og så går det ganske flatt ut til vannet. Det passer utmerket for meg. Da kan jeg jo ta noen bilder også!
Ved Hesteskovann er det fine rasteplasser, men vi har ikke tenkt å stoppe her i dag. Vi forlater vannet, går opp en stigning, og så begynner det. Etter en stigning kommer det som oftest en nedstigning, eller nedoverbakke, og denne nedoverbakken er lang, veldig lang. Farten blir selvsagt deretter, men jeg klarer å komme meg helt ned uten at det ender med knall og fall. Jeg skal innrømme at jeg jukset bittelitt – jeg tok en bitteliten omvei, men jeg kom meg i alle fall velberget ned!
Det blir ikke anledning til å ta bilder mens dette pågår, tror ikke det hadde vært lurt!
Nå følger en fin slak strekning, og man kan tro man er ferdig med alle nedoverbakkene. Men plutselig kommer den verste bakken av de alle, og her tråkker jeg rett og slett sidelengs ned store deler av bakken, og ikke lenge etter er jeg på vannet, på Store Stølevann. Befriende!
Det første jeg ser, er svære isflak som er presset opp på land. Dette er spesielt i år da vannet er tappet ned. Dette fordi det skal bygges ny demning ved Ivarsbu.
Vi skal nå gå langs fjellet tilbake til hytta, og fjellet troner majestetisk på den ene siden av vannet. Hele veien ser vi flere av de omtalte isflakene.
Den lave vannstanden avslører flotte partier med noe som ser ut som et konglomerat av bergarter. Dette er noe vi ikke ser når vannstanden er normal.
Det går fort over isen i dag, verre er det når det er motvind! Men i dag sklir vi lett bortover, hjulpet av noe stavtak her og der. Det er en oppoverbakke som venter, og det er den siste før vi kommer opp til hyttene igjen. Men også den går helt greit, og snart er vi tilbake på hytta. Da er det god for afterski i det flotte været.
Senere på dagen tar jeg også dagens dusj. Det er en herlig oppfriskende opplevelse, en ren nytelse! En dusj med pumpe, en bøtte med varmt vann, og så har jeg det som trengs! Nydelig!
Gårsdagens trugetur ga mersmak, og i dag blir Solveig med. Vi starter fra hytta klokka fem, og går innover Støle. Vi følger skiløypa et lite stykke før vi tar av og starter oppstigningen. Det er jo så kjekt med truger, vi kan bare gå rett oppover, nesten i alle fall.
Etter rundt tyve minutter er vi oppe, men vi er ikke helt fornøyd med dette. Vi vil nemlig helt ut til kanten, der vi kan stå og se ned på Store Stølevann. Klokka er ennå ikke halv seks, og vi bestemmer oss for å gå lenger ut. Vi rekker det før sola går ned.
Vi kan ikke bare gå bortover, her er det mye nedover igjen, før det er enda flere oppoverbakker på den andre siden. Men som du nå vet, med truger går det lett både nedover og oppover!
Og så, så er vi der. Vi har vannet under oss, og vi har Skrimfjella i bakgrunnen. Perfekt!
Sola skinner så fint i snøen også, skaper et rosa vakkert landskap.
Det er nå vi skulle ha hatt med oss sitteunderlag og noe varmt å drikke. Bare sitte og nyte dette…
Vi ser sola gå ned, men vi kan jo ikke gå tilbake til hytta med en gang. Det er jo ofte etter solnedgang at himmelen er på det fineste. Himmelen forandrer seg hele tiden, det går fra gult til nyanser av oransje, rosa og rødt. Vi går bortover langs kanten, stopper opp, tar flere bilder.
Snart vi Solveig ha meg i silhuett, og ber meg stille meg opp:
-Litt lenger ut. Enda litt. Sånn ja, da får jeg Styggemann på den andre siden.
Hun tar flere bilder, og plutselig begynner jeg å tenke på snøras. Tenk om snøen under meg plutselig løsner og sklir utover…
Men det gjør den selvsagt ikke. Vi tar flere bilder, det er vanskelig å forlate dette.
Mørket kommer fort når det først kommer, og vi må tenke på hjemturen. Solveig er veiviser, har gått her flere ganger og vet hvor vi skal starte nedstigningen.
Men jeg må bare snu meg og ta et par siste bilder.
Vi tar altså en annen vei ned igjen, det er svært bratt, men, ja akkurat! Med truger kommer vi frem overalt! Det tar ikke lang tid før vi tilbake der vi startet. Tilbake på hytta får jeg med meg slutten av blåtimen. Nydelig!
Det er søndag, og det er skyet vær fra morgenen av, Dette er dagen for de store utgravinger! Som tidligere nevnt hadde Eirik og Kristin gravd ut en plass for bålpanna, og i går startet vi på en plass i solveggen. Den skal vi gjøre ferdig i dag.
Det er tungt å grave, med en en spisspade i jern går det ganske lett å få delt den harde snøen i mindre snøblokker. Det tar ikke lang tid før vi er ferdig med sitteplassen, og da begynner vi på å grave en passasje rundt hytta. Må si at det er sjelden det er så mye snø som det det er nå!
Etter et par timer er vi ferdig. Vi kommer oss rundt hytta, og vi har fått masser av trim!
På ettermiddagen går Trond ut på ski, men jeg tar på meg trugene. Det liker jeg! Synes det er fint med truger, med dem kan jeg gå overalt. Oppover bratte bakker uten å måtte gå fiskebein. Kan gå bare rett opp! Det samme gjelder for nedoverbakkene, kan gå rett ned nesten hvor som helst.
På truger kommer jeg også i helt urørt natur. Det er akkurat som om jeg er den første som går der. Ser ikke annet enn snø og furutrær, og spor etter tiur eller annen storfugl. Et par reve-og harespor ser jeg også -i tillegg til mine trugespor.
Sola ligger lavt over trærne, og dette skaper en fantastisk stemning. Vakkert, synes jeg!
Jeg tar en rundtur i pappas rike. Han pleide å gå på ski her, som regel helt alene. Jeg føler hans nærhet her jeg går, nesten i hans fotspor. Til Elgvann og til Vignervann, med utsikt mot Oslofjorden og mot Deilsvann.
Tilbake på hytta er sola på vei ned, og jeg er takknemlig for at jeg kan nyte denne naturen og for at vi har denne hytta.
