Etter noen late dager på stranda er det på tide å røre litt på seg! Mari og jeg vil gå til Icmeler! Trond kan jo ikke gå så langt, så han og Ove tar sjøveien. Det går taxibåter hele tiden.
Vi har alltid tatt et par turer til Icmeler når vi har vært her. Det eneste vi må gjøre før vi drar er å si fra til Bulent at vi ikke skal bruke strandstolene våre. Da kan jo andre få glede av å nyte sola på første rad!
Vi går strandpromenaden hele veien. Litt hardt underlag, men det går bra!
I starten er det hoteller og forretninger langs strandpromenaden, men etter hvert går vi inn i et område med skog og mer eksklusive hoteller.
Spennende med solsenger i slike innelukker! Man blir kanskje ikke så brun, men…
Flott på stranda også!
Tenkte vi kunne bo på et slikt sted neste gang – det er i alle fall en presentabel port inn til området.
Men dessverre, det er visst tiltenkt konger, ikke dronninger som oss.
Nei, vi får slutte å drømme oss bort. Vi kan nyte blomstene i stedet, de er for alle!
For ikke å snakke om furutrærne med de fantastiske nålene. Så lange, og så myke. Det er veldig fint – og svalt – å gå inne i skogen her, og det er ikke en eneste hjortelusflue her, heller!
Vi nærmer oss Icmeler!
Men først en port til. Denne gangen en fargerik variant!
Kan også ta med et lite sprell!
Og en siste stopp for å nyte blomsterprakten. Mari beundrer de vakre blomstene. Bougainvillea.
Fremme! Vi har nå gått litt over 5 km. Her møter vi også Ove og Trond, og Mari tar et bilde av Trond og meg før vi går innover langs kanalen. Lunsj neste!
Til lunsj får endelig Trond tatt et glass øl igjen! Glutenfritt! Det glutenfrie ølet ble fort utsolgt dr vi bor, men her har det de både på restauranten der vi spiser lunsj og i en butikk. Da blir det å kjøpe med litt ekstra.
Mari og jeg går tilbake også, og da blir det godt over en mil på oss i dag. Og Mari går enda lenger da hun bor lenger inn i byen enn det jeg gjør. En fin tur i lettskyet vær, 28 grader. Og – ingen hjortelusfluer!
Da vi kom til Tyrkia for første gang i 2007, var Isa den første som møtte oss. Han møtte opp ved bussen da vi kom til hotellet rundt midnatt, og ønsket oss velkommen til restauranten som lå like bak hotellet. Vi sjekket inn, og gikk ut igjen like etterpå. Ble sittende på restauranten til langt på natt, og siden har vi tilbrakt mange timer der.
Vi ble kjent med Isa og Mustafa, de eide restauranten sammen med to andre. Vi ble kjent med Fatih som jobbet som kelner hele sommersesongen og som lærer resten av året. Han satt og spilte kort med guttene våre sent på kvelden når det verste rushet hadde gitt seg. Tanju, Ferit og Kerem var kelnere og på samme alder som guttene våre. Etter stengetid, rundt ett, spilte de fotball sammen med guttene våre på en bane i nærheten. Må jo også nevne at alle disse tre snakket norsk. Det hadde de lært seg ved å snakke med gjestene og å se på TV. Den sto på hele tiden, og om sommeren fikk vi med oss hele Tour de France. Trond og Aslak så på TV, Mari og jeg brettet tøyservietter som skulle brukes om kvelden. Duran, Simon og Bulent var også kelnere, så her var det mange ansatte. Alle var veldig hyggelige og gjorde alt for at vi skulle ha det bra.
I 2010 hadde Ferit og Tanju startet opp sin egen restaurant, Fatih jobbet på en restaurant lenger inne i byen, og Duran var på vei ut. Hvordan ville det være denne gangen?
Isa og Bulent har jeg hatt kontakt med på Facebook, og begge tilbød seg å hente oss på flyplassen da vi kom på onsdag. Da vi kom til restauranten torsdag morgen, ble vi tatt i med med kyss på kinnet både en, to og tre ganger. Det var så hyggelig å se dem igjen!
Restauranten er som før, dog med færre ansatte. Det kan være at vi ikke lenger er i en høysesong, men jeg tror nok at pandemien fortsatt svir, for å si det sånn. Isa forteller at de nå er to eiere, han og Mustafa, og at de har hatt det tøft siden pandemien. Hele sesongen 2020 forsvant, og i 2021 hadde de åpent bare i tre måneder. Selv uten kunder måtte de betale for leie av stranda, og lokalene som huser restauranten. Tidligere leide de hele blokka der restauranten ligger, men det har de ikke råd til i dag.
Mange restauranter og hoteller gikk dukken under som følge av pandemien, men takket være god egenkapital har Maymi klart seg, men alt er blitt dyrere. Leie av stranda har steget til nesten det dobbelte, prisen på kjøtt har også gått veldig opp. Som ferierende gjester merker vi at maten er blitt mye dyrere, men kvaliteten på maten er like god som før. Fantastisk god mat!
Hotellet vi bodde på tidligere er i dag er ikke lenger drevet av et reiseselskap. Det er i dag et feriehjem for tyrkere, og der har Maymi mistet mange middagsgjester. Hotellet var alltid fullt, nå ser vi lys bare i noen få leiligheter. Det er kommet nye hoteller, hotellet rett over gata for oss er ett av dem – med 600 rom, men de fleste hotellene er all inclusive, og dette taper jo restaurantene på.
Det er altså færre ansatte på restauranten, og både eierne og de ansatte jobber svært lange dager. De er på plass om morgenen, er der hele dagen. De går i shorts og T-skjorte om dagen, serverer både på stranda og i restauranten. På kvelden har de skiftet, og serverer gjestene de mest smakfulle middager du kan tenke deg.
Vår første middag..
Vår andre eller tredje middag. Hver kveld spiser vi middag her, og nå serverer de også på bord på stranda, ikke bare i restauranten.
Til alle måltider får vi brød, ekmek, men Trond må ha glutenfri kost, så han får eget brød.
En god gryterett.
Plankestek. Aldeles nydelig!
Isa, Mustafa og Bulent kommer fra samme landsby, oppe i fjellet. Den andre gangen vi var her, skaffet de oss en minibuss og sjåfør som tok oss med på en rundtur. Vi besøkte landsbyen deres, vi ble servert et måltid med spesialiteter laget av lokale råvarer, og vi besøkte en liten by nede ved havet.Vi fikk da en opplevelse vanlige turister aldri får, og det satte vi pris på.
De skaffet oss også båtturer der vi reiste ut med et ektepar de kjente. Vi kunne velge mellom heldags-eller halvdagstur, og vi fikk lunsj tilberedt på båten. Vi har vært med dem på flere turer, men dessverre har de ikke lenger denne båten. En båttur med mange ukjente stuet sammen, frister ikke. Duran har startet opp for seg selv, og han kan ta oss med på båtturer der han serverer lunsj, men dette er svært dyrt da han ikke kjører herfra. Vi må derfor betale for transfer begge veier, vi får se hva vi gjør- skal jo være her i mange dager!
Restauranten sett fra stranda.
Kveldsstemning.
Etter å ha lest dette skjønner du kanskje hvorfor vi kommer igjen og igjen til dette stedet.
LEndelig tilbake i Marmaris! Vi har feriert her flere ganger, i 2007, 2008, 2010, 2013 og i 2015. Hvorfor i all verden drar vi tilbake til samme sted flere ganger? Jo, det er fordi vi treffer så mange hyggelige mennesker som alle gjør alt de kan at vi skal ha en fin ferie. Det er mennesker som gir mye av seg selv, som har gitt oss fantastiske opplevelser de gangene vi har vært her.
Vi skal være her i fjorten dager, og jeg vil i bloggposter fortelle litt av det vi ser og opplever som turist i Tyrkia. Kanskje du også får lyst til å ta en tur?
Vi bor på Forum Recidence, et hotell som ligger et godt stykke utenfor Marmaris sentrum, men like i nærheten av vår favorittrestaurant, Maymi.
Vi har fått rom med delvis havutsikt, men gata ligger like utenfor rommet vårt. Heldigvis bor vi i tredje etasje slik at vi kommer litt vekk fra selve gata. Da vi kom hit onsdag kveld, var vi veldig skuffet, vi så for oss at det ville være umulig å sitte ute på balkongen – på grunn av all støyen. Men man vender seg til alt, og nå har vi sittet her flere ganger allerede.
Utsikten er jo god, og det skjer hele tiden noe. Folk kommer og går, busser, biler og mopeder kjører frem og tilbake, ofte i høy hastighet. Noen tuter, og det gjør gjerne flere biler i strekk. Det er rene tutekoret! De fleste på moped kjører uten hjelm, og vi ser mye skremmende. På en moped kjører en hel familie, far kjører, bak sitter moren, og foran far sitter et lite barn. Ingen av dem har hjelm. Det er mange som har el-sparkesykkel, og på dem er det som oftest to personer. Noen har lys på mopeden, andre ikke, og refleks er det vel ingen som vet hva er.
Å krysse gata er en risikosport. Det er fotgjengerfelt, men bilene stopper ikke. Det er livsfarlig å bare gå ut i fotgjengerfeltet, vi må bare vente til det ikke kommer noen biler, heldigvis er det en midtrabatt slik at vi kan stoppe midtveis. Skulle vi ha ventet til det var klart i alle de fire filene, ville vi vel aldri ha kommet over!
Den første natten sovnet vi sent grunnet støyen fra gata, men i går sovnet vi med en gang. Både trafikken og støyen er verre om kvelden enn om dagen, sikkert fordi det er mange unge sommer ute om kvelden. Det er også de som er mest ivrig med tutingen.
Må ta med et dagsbilde av utsikten også!
Neste bloggpost blir viet Maymi, restauranten vår. Ha en fin kveld!
I dag våkner jeg til regn, og jeg venter med å gå ut. Det slutter å regne rundt klokka ett, og da tar jeg på meg anorakk og fjellsko før jeg beveger meg ut i skogen. Det er ikke nødvendig med anorakk, men bare iført en singlet, vil jeg lett bli vert for en hjortelusflue eller to – eller enda flere! Jeg har også med meg en pose og kniv- det kan jo være at jeg finner litt sopp til middag.
Jeg går ikke langt før jeg finner barndommens tyggegummi. Som barn tygget vi på kvae, på samme måte som vi gjør med tyggegummi dag. Husker pappa skar disse kulene av trærne og vips, så hadde vi en tyggegummi!
I disse tider der høstens farger kommer overalt, setter jeg ekstra pris på det grønne, og bjørnemosen, den er grønn, året rundt.
Jeg finner ganske snart noen piggsopper og kantareller, men soppen ovenfor, er ikke noe jeg tar med hjem. Den skal gå stå den står, på sin råtnende trestamme.
Det er flere råtne trestammer her, og jeg kan tenke meg at denne er populær blant diverse småkryp!
Småkryp, ja! Plutselig kjenner jeg noe ved øret, det er noe som kravler oppover nakken min. Jeg kjenner det igjen fra tidligere turer, disse ekle krypene som kommer seg frem overalt. Jeg får tak i krypet og knuser det med fingrene. Det er tydelig at anorakken ikke hjelper – inntrengerne finner veien uansett.
Fossen er stor, ikke så rart det med alt der regnet som har kommet både i dag og i hele sommer.
Det regner jo ikke nå, men tåka ligger tett oppe i høyden. Når jeg kommer opp til Knabben, ser jeg ikke annet en tåke. Ingen utsikt i dag, nei!
Men her oppe er det jo fint uansett!
På vei nedover igjen kommer jeg over denne furua. Det ser ut som om også den har fått sin høstfarge! En sjekk på Google forteller meg at en vanlig skogsfuru beholder nålene sine bare i to år, og det kan være at disse nålene derfor er gule av helt naturlige årsaker.
Papirlav- et av naturens skaperverk.
Plutselig er sola kommet! Den skinner så fint på de mosegrodde steinene ved stien.
Etter et par timer er jeg hjemme igjen. Jeg har i løpet av turen tatt livet av to kryp som har kravlet oppover nakken min, og når jeg kommer hjem, tar jeg av meg alle klærne. Jeg ser raskt at jeg har enda et par ekle kryp på ryggen, og jeg fjerner dem umiddelbart.
Her ligger det ene nede i vaskeservanten. Skikkelig ekkelt!
Jeg må selvsagt ta et bilde av soppen jeg har funnet. Her er det vanlige kantareller, traktkantarell, gul trompetsopp, lys piggsopp og matblekksopp. Det blir godt tilbehør til dagens middag!
Det har nå gått noen timer siden jeg kom hjem, og fortsatt synes jeg deg kravler både jeg og der…
Om to dager er jeg på vei til Tyrkia, og der skal jeg være i to uker. Ikke noen hjortelusfluer der, men turer blir det også der. Gleder meg!
Jeg er den som er veldig i glad i hagearbeid. Jeg er også den som liker å bo i leilighet, men da med en stor deilig terrasse. Jeg er glad i å kunne være på hytta om sommeren uten å måtte dra hjem for å klippe plenen eller stelle blomsterbedene.
Vi bor i et sameie med 42 leiligheter fordelt på tre terrasseblokker. Vi har store fellesarealer, der vi har blomster og busker, og store arealer med gressplen. Vi har ikke satt bort noe av dette arbeidet, men vi er organisert i to hagegrupper og en plengruppe. Ikke alt fungerer like bra, men hagegruppa jeg er i, fungerer veldig bra. Alt dette er frivillig arbeid.
Det er alltid noen som en hjemme og som kan ta ansvar dersom noen er på ferie. Derfor er det alltid velstelt både i blomsterbed og på arealer med gressplen.
I dag har vi gått over blomsterbedene. Vi har fjernet visne blomster, men det er for tidlig å rive opp sommerblomstene, spesielt er astersen veldig fin fortsatt. Tenk at frøene vi sådde i april er blitt så flotte blomster!
Astersen er i rosa, mørk lilla, lys lilla og hvit. Her ser vi den lilla astersen.
Astersen egner seg også veldig godt til å tas inn og settes i vase.
Fargerik og flott er også solhatten. Dette er stauder. Det var ikke alle som kom opp igjen etter den første vinteren, men nå har vi fire flotte stauder som blomstrer rikt på sensommeren og høsten for andre år på rad.
Etter dugnaden på fellesområdet tar jeg meg en tur bak blokka vår. Der har vi plen, og det er en kant med singel mellom innkjørsel og plen og mellom fortau og plen. Her blir det fort ugress, dersom man ikke tar det vekk.
Det er nok mange som ikke bryr seg om det, kanskje så mye som 99 % av de som bor her, og den ene prosenten, er vel meg, det!
Jeg tar et tak her to ganger i året, og tar alt med rota slik at det ikke så lett kommer opp igjen. Dette tar tid, men det blir veldig fint etterpå. Føler meg litt som frøken Pirk når jeg tar denne jobben, men jeg får jo en del positive kommentarer fra folk som går forbi.
Jeg innrømmer gjerne at jeg er nøye med hvordan det seg ut, liker at alt er velstelt, også en kant som denne.
Totalt er jeg oppe i snart femti timer med hagearbeid og plenklipping dette året. Jeg topper nok statistikken her, men det er mange positive folk som gjør en innsats for fellesarealene våre!
Det er noen uker siden jeg kjøpte meg nye løpesko, men jeg har erkjent at det ikke blir noen jogger av meg. Jeg jogget i et par uker, men etter hvert ble det slik at jeg lot være å gå ut om morgenen for å slippe å jogge!
Nei, da er det bedre å gå. Jeg går fort, men jeg tar meg tid til å se meg omkring. Når jeg jogger, blir det bare pusting og pesing, og jeg får ikke med meg noe av det rundt meg. Det er ikke slik jeg vil ha det.
I dag går jeg ut klokka halv åtte. Det er meldt mye regn, så jeg benytter anledningen før det bøtter ned.
Det er fortsatt grønt og frodig i skogen. Spesielt godt liker jeg de store bladene på hasseltrærne.
Jeg går bortover i lysløypa, og plutselig ser jeg denne skapningen foran meg. En salamander?
Selv om skogen fortatt er grønn, er det ett treslag som har mistet mye av løvverket, og det er bjørka. Bjørkeløv danner en fin tapet på bakken.
Denne steinen har jeg gått forbi x antall ganger. Her ser jeg tydelig at ulike bergarter ligger lagvis. Jeg husker jeg «lærte» om dette på gymnaset, men den gangen var jeg ikke interessert, pugget bare stoffet for å få min femmer, og jeg forsto ikke noe av det. Jeg lærte egentlig ikke noe som helst, men nå jeg skulle gjerne ha tilbrakt en dag med en som har kompetanse på området. Det er jo aldri for sent å lære noe nytt!
Jeg kommer etter hvert ned til bebyggelsen. Det ser ut som om sola prøver å trenge seg gjennom skylaget.
Knallgrønne lønneblader. Lønnetrærne er vel de som blir aller vakrest når høsten har tatt tak. Da blir de sprakende fargefontener i gult og oransje.
Heggen er tidlig ute med sine høstfarger,
En avblomstret ryllik. Slik egner seg godt i kranser til jul, men skal man bruke dem, lønner det seg å ta dem inn nå. Det samme gjelder for avblomstret reinfann. Begge gjør seg godt sammen med ulike typer av bartre.
Dette er også en avblomstret plante. Jeg er ikke sikker på hva det er, men når jeg nå ser bildet, ser jeg at jeg har fått med meg et kryp også, helt nederste til høyre.
Men altså – fortsatt grønt og fint i skogen!
Hjemme igjen! Nå har jeg laget meg en fin start på dagen- slik jeg liker det. Lag den en god dag, du også!
Jeg tenker det er stor forskjell på stille og urolig vann. Stille vann er mye vakrere enn urolig vann, det synes i alle fall jeg. Stille vann på hytta eller på stedet der jeg kommer fra. Store vann på hytta, elv på hjemstedet mitt.
Jeg vokste opp på en gård bare noen hundre meter fra denne elva, Numedalslågen. Hytta vår ligger i horisonten av bildet, noen kilometer fra stedet der dette bildet er tatt. Det er veldig vakkert her nede ved elva, og enda vakrere blir det etter hvert som høstfargene kommer.
Hyggelige minner dukker opp når jeg ser dette bildet. Jeg merker at jeg blir mer og mer glad i bygda der jeg vokste opp jo eldre jeg blir. Da jeg var ung, ville jeg bare vekk, jeg ville vekk fra bygda der alle visste alt om alle, jeg ville bort til et sted der jeg kunne være mer anonym. I dag tenker jeg det er trygt og godt i ei bygd der alle kjenner alle, der det er samhold og der folk er stolt av bygda si. Men sladden er kanskje fremdeles der…
Sommeren kom tilbake den første helgen i september. Helt nydelig! Vi har plukket kantareller, vi har felt et par trær, badet, og om kvelden har vi kost oss ved bålpanna.
På sopptur i fantastisk turterreng.
I tillegg til kantareller fant vi en del piggsopp, heldigvis markfri.
Etter et døgn med den største luksus i Speilhytta, er det fint å komme tilbake til vår egen hytte – med et helt annet luksusnivå. Men hva er egentlig luksus?
Jeg og sikkert mange andre tenker på materielle ting, men det å ha en hytte, uansett standard, er jo egentlig luksus i seg selv. Vi har ei hytte, et sted å reise til, vi har et fantastisk turterreng, og vi har familie på hyttene i nærheten. Vi kan gå lange turer, vi kan plukke bær og sopp, vi kan gå på ski og på truger. Vi feller trær, kubber, kløyver og stabler vår egen ved. Dette er luksus, tenker jeg.
Vi har ikke innlagt vann, vi har ikke strøm, men vi har vann i bekken, solcellepanel, aggregat og kjøleskap og komfyr på gass. Allikevel er jo dette luksus. Vi er privilegerte – og takknemlige.
Utsikten er fantastisk. Etter at vi kommer opp på hytta, setter vi oss ut med en kopp kaffe. Det er sjette september, og det er 20 grader i skyggen. Helt fantastisk! Men det ikke lang tid før jeg blir litt rastløs, og jeg bestemmer meg for å gå en tur. Hadde jo vært litt kjekt med litt sopp til middagen!
Enn så lenge har jeg mistet min faste turkamerat. Det er flere måneder siden Trond og jeg har gått tur sammen, en slitasjeskade i ryggen har satt en stopper for Trond. Så her går jeg tur, sammen med min egen skygge.
Høsten er på vei, og det merkes ikke minst på bregnene som har gått fra grønt til oransje. Snart går de ett steg videre, fra oransje til brunt.
Innimellom bregner og bartrær finner jeg kantareller, både de vanlige og traktkantarellene. Jeg går på bilvei hele tiden i dag, kun iført shorts og singlet. Beveger jeg meg særlig langt inn i skogen, vil jeg lett bli angrepet av hjortelusfluer, eller enda verre, flått. Har aldri vært eksponert for flått, har ikke sett en flått en gang, men de ekle hjortelusfluene har jeg kjent krype oppover nakken både i skogen og lenge etter at jeg har satt meg i sofaen.
Når jeg går langs bilveien, ser jeg gjerne ned i veien foran meg, men ser jeg meg rundt, oppdager jeg de vakreste tegninger på fjellet ved siden av veien. En fjellskrent kan være mosebevokst, grønn eller rød for den saks skyld, Selve fjellet kan være dekket av lav i grå, hvite, sorte eller brune nyanser. Vakkert.
Her et nærbilde.
Jeg går i skyggelagte partier store deler av turen, jeg går først mye nedover for så å gå opp igjen. Når jeg kommer opp i høyden igjen, ser jeg sola skinne på veien foran meg.
Jeg kommer opp til Vesle Stølevann, og høstfargene har inntatt myra.
Skrimfjella ser jeg bakgrunnen.
Fortsatt Vesle Stølevann. Dette bildet er tatt ved badeplassen vår.
Bare helt deilig med sol!
Enda mer sol! Skikkelig luksus, det!
Etter turen er det tid for middag. Jeg går ut i kjøkkenhagen og henter de siste poteter og tomater, vårløk og løpestikke tar jeg også med. Sopp har jeg jo fra skogen, så her blir det mye kortreist mat. Jeg har med elgkjøtt også, men det skal vi ha til middag i morgen. Elg som er skutt i skogen her.
Dette blir godt!
Dagen går mot kveld- mot vakre farger.
Lamper med solceller lyser opp i høstkvelden.
Godt drikke ved bålpanna.
Etter hvert er det på tide å gå til sengs.
Det er en luksus å kunne være på et slikt sted, selv om det er enkelt.
Det er luksus bare det å kunne gå tur, i sol som i dag, eller i regn eller tåke. Det er luksus å kunne leve i et land uten krig, det er luksus bare det å leve…
