Jentetur – shopping, nydelig mat og fysisk aktivitet på kyststi

11.09.20
Jeg henter Mari, og vi kjører nedover E18 med Sandefjord som mål denne ettermiddagen.  Trond er på hytta med kamerater, og da passer det godt med en jentetur. Vi hadde tenkt på ulike alternativer, men landet på Sandefjord og muligheten for en tur på kyststien. 
Vi sjekker inn på Park rundt klokka tre, og finner vei til rommet i andre etasje. Etter å ha installert oss, går vi ut, gjennom parken og bort til kjøpesenteret. Ganske deilig å tilbringe et par timer på kjøpesenter, gå og kikke på ting, kjøpe litt her og litt der, ta en cafe latte, og så kikke enda litt mer. Det er ingen som venter på oss, vi kan bruke den tiden vi vil. Helt herlig!  
 

I resepsjonen bestiller vi bord til middagen, og oppe på rommet tar vi en kald pils og en Gammel dansk. Akkurat det  er standard sammen med Mari. Husker første gangen vi var på restauranten vår i Marmaris, på Maymi. Mari spurte om de hadde Gammel dansk, og det hadde de ikke. Året etter var vi på plass igjen, da hadde Mari kjøpt  med seg tre flasker og ga en av dem til restauranten slik at hun kunne være sikker på å få det hun ønsket i baren! 

Å spise middag ute er noe jeg ikke gjør ofte, og derfor nyter jeg det skikkelig de gangene jeg gjør det. Jeg bestiller indrefilet av okse, og Mari bestiller kveite. Før maten får vi godt hjemmebakt brød med oliven som smakstilsetning. Det smaker vidunderlig! 

Vi er begge veldig imponert over den kvinnelige kelneren. Hun er utrolig effektiv. Jobber i ett sett – tar imot gjester, tar bestillinger, serverer, tar i mot betaling og rydder av bord. Hun spør om maten smaker, og er blid og hyggelig – selv om hun småløper hele tiden. Vel, føttene går i alle fall i ekspressfart, og vi tenker at de burde ha vært to på jobb slik at hun ikke hadde måttet ta alt alene. 

Vi avslutter kvelden på rommet, og dagen etter nyter vi en deilig frokost før vi skal ut på tur. 
Vi spør om vi kan smøre med oss en matpakke, jeg hadde tatt med både matpapir og mellomleggspapir hjemmefra. Joda, det kan vi, men det koster 90 kroner for hver av oss. Akkurat det synes vi er i det dyreste laget og bestemmer oss for å kjøpe noe et annet sted. 

Vi finner fort ut at vi ikke trenger shorts og singlet, det er nemlig ganske så kaldt når vi forlater hotellet.  Det blåser svært mye, ca 10 m/sek, og vi er glad for at vi har tatt med oss litt annet enn bare sommertøy. 
 

Første stopp er Stavern. Rart å være her i september, en stor kontrast til hvordan det er her om sommeren. Det er nesten folketomt her, men fortsatt er det mange blomsterdekorasjoner som pryder bybildet med sine vakre farger.

Vi stikker innom et bakeri der vi kjøper baguetter som vi skal ha til lunch på turen. 
Så kjører vi videre til Rakke der vi parkerer og begir oss ut på kyststien. Vinden er forsatt sterk, det er grått og kaldt, men humøret er på topp. 

Vi hører bølgene slå mot svabergene, og snart kan vi kjenne lukten av sjø. Herlig! 

På vei ned mot sjøen er vi omkranset av høyt siv og ulike planter. Høstfargene er kommet flere steder,  vi ser eikenøtter og vill kaprifol, samt ulike markblomster som gjør naturen fargerik og vakker.  

Snart er vi nede ved sjøen, og det er det er bare helt vakkert. Jeg lar bildene tale for seg selv. 

Det er mye einer på svabergene, og jeg benytter anledningen til å plukke einerbær. Jeg tørker de blå bærene, og bruker dem som krydder i viltgryter. 

Snart kommer sola, og det blir varmere. Det blir også et helt annet spill i bølgene, de glitrer som diamanter. 

Kyststien er godt merket, og det er lett å komme seg frem inntil vi kommer til et sted der vi må gå på steiner helt i vannkanten. Jeg går først, går litt opp og ser om det er mulig å klatre opp på fjellet i stedet for å gå på de våte steinene. Mari står rett bak meg, og er mer opptatt av å se på meg enn å se hva som skjer rundt føttene sine. Plutselig kommer det en bølge, og Mari har vann til godt over anklene. Hun skriker  «Neiiiii!», og jeg ler. Vel, vi bestemmer oss for å snu og gå tilbake til Rakke. 

Må bare ta med et bilde av noen andre for å illustrere at det er vanskelig å passere dette punktet.

Vi snur altså, og går mot Rakke igjen. Nå er det omtrent skyfritt, og sola varmer nå skikkelig godt. . 

Vi kjenner at vi begynner å bli sultne, og finner et fint sted å innta lunchen. Jeg har tatt med gassbrenner, vann , kaffe og kaffekjele,  men jeg har glemt fyrstikker! Heldigvis har vi vann, og vi har deilige baguetter. 

På vei tilbake møter vi en slektning av Loch Ness-monsteret. Han har svømt langt, og er nå glad for å kunne hvile seg litt i strandkanten i nærheten av Rakke. Vi synes han ser sulten og skummel ut, men heldigvis lar han oss gå videre uten at han skader oss. 

Nå er vi snart tilbake på Rakke, og vi har gått rundt seks kilometer. Jeg sender en takk til Hilde Beate som anbefalte oss å starte her og å gå mot Røvik. En flott opplevelse for oss! 
 

Men vi drar ikke tilbake til Sandefjord nå, vi setter kursen mot Mølen. Her er det gamle gravplasser. På Mølen tenkte våre forfedre at det var god utsikt for de døde, og det var rikelig med byggematerialer. Man regner med at gravrøysene er et par tusen år gamle. 
På bildet nedenfor ses en av gravplassene. 

På Mølen er det stein overalt. Bølgene er heftige. 

Men hvorfor er det så mye stein her? Mølen er et av verdens største naturmonumenter fra siste istid. Som følge av nedsmeltingen ble det langs iskanten dannet en gigantisk grusrygg som går rundt hele Skandinavia. Bergarter av mange ulike slag ble fraktet hit av isen fra mange steder i Norge. Blant rullesteinene på Mølen finnes over hundre ulike bergarter. Jeg kan nevne granitt fra Drammen, sandstein fra Ringerike og gneis fra Kongsberg. 
På Mølen er noen av bergartene stilt ut, og vi kan se hvor de kommer fra.

Vi kan ikke dra  herfra før vi har vært innom Oddane Sand. Både Mari og jeg har campet her da ungene var små, og jeg må også ta med et bilde som viser den flotte sandstranden. 

Nå er det godt utpå ettermiddagen, og vi drar tilbake til Sandefjord. Vi tar en tur innom kjøpesenteret, og tar en deilig, kald pils på en uterestaurant før vi går tilbake til hotellet.  Rett utenfor hotellet er det en grønn og frodig park. Vakkert! 

Må også ta med de vakre rosene utenfor hotellet og den røde løperen som er lagt ut når Mari og jeg kommer. De glemte nok å gjøre det dagen før….
 

Vel, det kan jo være at den er lagt der på grunn av bryllupet som blir feiret på hotellet denne lørdagen!

Også denne kvelden nyter vi en fantastisk god middag på hotellet. Tar med bilde av forretten, det er hellefisk med tilbehør. 

På hotellet er det mye flott kunst som pryder veggene. Ett av bildene blir laget mens vi er der. Mari og jeg blir spurt om vi vil være aktmodeller, og det takker vi ja til. Spennende! Kunstneren er dyktig, og siden vi er litt redde for å bli gjenkjent, går han med på å lage et bilde der han tar litt fra Mari og litt fra meg. Vi må si at vi er svært godt fornøyd med resultatet! 

Med dette bildet avslutter jeg denne bloggposten. Kan anbefale alle å ta en slik helg- shopping, nydelig mat kombinert med kunst og fysisk aktivitet!
 

Tur blant Finnemarkas perler

05.09.20

Finnemarkas perler- de er det mange av, og det er også individuelt hva man liker. Vi har denne helgen besøk av Kristin og Eirik, samt Kristins foreldre, Ellen og Ole Edvard. Den første gangen Ellen og Ole Edvard var hos oss, var vi på hytta, og de fikk da et inntrykk av turterrenget på Skrim. Denne helgen ønsker vi å vise dem noe av det flotte turterrenget vi har her, med utgangspunkt i Solbergelva. 
Vi lar bilen stå, og går først opp til Knabben. Jeg har advart dem om at starten er ganske så krevende, det går jo oppover helt til vi kommer til toppen! Men de er spreke, ikke noe problem, og turen opp gir høy kardiobelastning. Fin trening, altså! 
På toppen er utsikten fantastisk, som alltid. Det er morsomt å ta gjester med hit opp, alle blir betatt av den vakre utsikten. 

Ole Edvard har vondt i ryggen, så han går tilbake når vi har kommet til Knabben. Vi føler med ham og håper han kommer seg tilbake uten altfor mye smerter. 
Knabben er det første vi ville vise våre gjester, men vi må jo også vise dem områdene rundt Nerdammen. 
Vi går derfor først til Aslakkane. Det er et par alternative ruter, men vi velger den der vi først går ned i et søkk for derfor å klatre opp på den andre siden. 

Jeg synes det er så fint å gå her, det er akkurat som om stien er lagt inn i fjellet, men trappetrinn og steinblokker på siden.  

Når vi har kommet opp igjen på den andre siden, er det flatt og fint innover mot Aslakkane. 
Aslakkene er spesiell med sine glattslipte svaberg, det er tydelig at isen har gjort en god jobb her, og den har også etterlatt seg steiner her og der. 

Noen steder er det også flekker med grønt, som denne lille fine gresstusten her: 

Vi forlater Aslakkane og går videre mot Smedsetra. Her hadde vi tenkt å ta en aldri så liten rast, men det er det visst flere som har tenkt, så vi går videre opp på Tretjernsåsen. Stien tar oss til ett av de tre tjernene, og her passer det fint å ta en rast med kaffe og nistepakker. 

Å drikke en kopp kaffe nykokt kaffe på tur, er en ren nytelse. Det er sjelden kaffe smaker så godt som det en gjør da! Enn så lenge kan vi ikke tenne bål, og da er det veldig kjekt med gassbrenneren. Det er lettvint, og det går veldig fort å koke opp vannet til kaffen. 
Etter en stund merker vi at det blir litt kjølig, det blåser også, så vi rydder opp etter oss og forlater dette vakre tjernet. 

Det tar ikke lang før vi ser Mellomdammen og Nerdammen, og plutselig er vi nede ved demningen. Her må jeg selvsagt også ta et bilde, motivet får meg til å tenke på Pikene på broen. Der er rart hvordan assosiasjonene kommer, her er det både kvinner og menn, det er ikke noen bro, og de står heller ikke oppstilt slik som de omtalte pikene. Men allikevel…

Det sitter folk på badeplassen vår, men det er helt greit- vi har tatt vår rast, og det er heller ikke aktuelt å bade i dag. Mari og jeg badet her for snart tre uker siden, men det er langt kaldere både i lufta og i vannet enn det det var den gangen. 
Men fine fotomotiver er det uansett, og jeg velger ett av dem: 

Bildet viser en  gammel robåt og en geitdoning. Du lurer kanskje på hva en geitdoning er, kanskje visste du heller ikke hva denne doningen heter. Og hva den med geiter å gjøre? 
Det er Ellen som har fasiten her. En geitdoning er altså det du ser stilt opp mot treet. Det er er hestekjøretøy med meier som tidligere ble brukt til transport av tømmer. Den består av to deler, en kort fremslede kalt bukken, og en litt lengre bakslede kalt geita. De to delene blir bundet sammen med en Y-formet kjetting. Avstanden mellom de to delene kan reguleres. Bukken har en svingbanke, som gjør det mulig å trekke tømmeret på svingte veier. Geita har ingen bevegelige deler. Geita, som tar den største tyngden av lasset, har vedmeier for å unngå at den setter seg fast på steiner eller stubber. 
Jeg husker pappa fraktet tømmer fra skogen og ned på gården ved hjelp av hest og geitdoning før vi fikk traktor.

Vi snakker litt om tømmerdrift før i tiden før vi til slutt kommer til enden av Nerdammen.

Vi har nå fått vist våre gjester noe av vårt vakre turterreng, og en annen gang får vi ta turen til Goliaten og Tverråsen. Vi rekker ikke det i dag, vi skal feire at Eirik er blitt tretti, så nå tar vi raskeste veien hjem. Vi velger bilveien, og mens vi går nedover, forteller jeg Ellen at vi bruker denne veien til trening i vinterhalvåret. Det er ganske så tøft å gå fra bom til bom på denne veien- oppoverbakke i to og en halv kilometer, men en maxpuls på nærmere 160. Men nå går vi nedover, og det går lekende lett. 

Den siste delen av turen tar vi lysløypa, og snart kan vi se tilbake på en kjempefin tur i vakkert høstvær. Vi har  vært ute i fire og en halv time , og vi har gått tretten og en halv kilometer. 

Vel hjemme igjen tilbereder vi en middag med de deiligste retter, grillet svinefilet med masser av ulikt tilbehør. Tre kokker, godt samarbeid og lite søl! Øystein og Christine kommer også, og vi koser oss alle i feiringen av trettiåringen. 

Status treningsmål 03.09.20

Først må jeg ta med målene jeg satte meg i starten av august: 

En tur om morgenen
Minst 12 000 skritt hver dag

Det er ikke blitt morgentur hver dag. Spesielt er det blitt lite av det på hytta. Her må jeg skjerpe meg dersom jeg skal kunne nå dette målet. Mer realistisk ville det være å sette som mål at jeg skal gå en morgentur tre ganger i uken. Tror jeg endrer målet, og det er bedre å jogge i allefall mesteparten av turen. 
 

12 000 skritt hver dag, det har jeg klart! 
Fasit for august ble på et snitt på 19 804. 
Det er høyt, men det er blitt noen lange turer, og det drar snittet opp. 
 

Jeg er vel mest fornøyd med at jeg har gått over 12000 skritt hver eneste dag i august. 

Tar med bilder fra dagens morgentur: 
 

Som du ser av bildene, var det tåke på morgenen i dag. Det nederste bildet viser at tåken ikke ligger i høyden der jeg bor og der jeg går. Fortsatt er det grønt og frodig. Herlig! 

En hyllest til høsten!

 01.09.20

Jeg våkner, og står opp klokken seks. Er på hytta, går ut for å ta et bilde som viser morgenhimmelen. Utsikten er mot vest, så en vanlig soloppgang er det ikke. Fint allikevel, himmelen er rosa eller lys lilla, og sola skinner på toppen av Skrimfjellene. 
Blåbærlyngen er rødlig, og det knaser når jeg går i gresset. Det er høst. 

Hva tenker jeg om det? Alle som har fulgt bloggen min det siste året, vet at jeg ikke liker vinteren, og høsten er jo inngangen til vinteren. Men jeg vil ikke tenke slik, jeg vil nyte livet her og nå, glede meg over det de ulike årstidene gir meg. 
Hva er det så  som er fint med høsten?

Starter med kveldene, jeg. Mørket kommer tidligere og tidligere, og det er så fint å sitte på terrassen med masser av lyslykter. En varmelampe gjør at vi kan sitte ute langt ut i september, ja kanskje også i begynnelsen av oktober. 

På hytta sitter vi rundt bålpanna. Kjempekoselig, det også! På hytta er også stjernehimmelen helt fantastisk fin. Den er ikke slik hjemme, der er det for mye lys fra omgivelsene. På hytta kan jeg se de ulike stjernebildene, jeg ser også satellitter, planeter og stjerneskudd. 

På hytta ser jeg solnedgangen. Den farger himmelen i vakre farger. Den farger vannet også, i de samme fargene. Vakkert. 

Hjemme ser jeg soloppgangen. Den blir bare finere og finere utover høsten. i fjor måtte jeg dra på jobb da den var som finest, denne høsten kan jeg nyte den så lenge jeg vil. 

Vakre, varme farger preger også naturen utover høsten. Gressstrå og myrer blir gule, blader blir gule, oransje, røde og noen ganger også lilla. 

Men det er ikke bare dette som er spesielt med høstens farger. Jeg tenker at fargene blir tydeligere, de blir mer intense. Vannet blir blåere, utsikten bedre og luften friskere. 

Høsten er mer enn farger. Det er tiden for å høste det naturen gir. Det er tiden for å plukke bær og sopp- og det man måtte ha av grønnsaker i kjøkkenhagen og frukt i hagen. 

Høsten er tiden da vi igjen kan tenne bål ute. 

Høsten er tiden for jakt, og ofte kommer også den første snøen i løpet av oktober eller november. 

Høsten er også tiden da fargene forsvinner og tåka kommer. Vakkert og stemningsfullt, det også. 

Høsten er tiden for innekvelder og hyttekos.

Høsten er egentlig veldig fin- det er mye å se frem til. Vi kan bare glede oss! 
 

En skikkelig langtur!

27.02.20
Jeg går hjemmefra rundt halv tolv, og på Stenseth skal jeg møte Mari. 
Langs lysløypa i Solbergelva er det flere hageeiere som klipper gresset langs løypa. Det er så fint at folk bryr seg om også det som er utenfor gjerdet og hekken. Det skaper et trivelig og pent nærmiljø, og jeg sender derfor en stor takk til dem som klipper gresset. Andre steder omkranses lysløypa av brennesler som bare venter på å stryke meg opp langs leggene.

Når jeg nærmer meg Battereriet, hører jeg stemmer, og snart ser jeg elevene på syvende trinn sammen med Elisabeth og Brede. Så koselig! Det er veldig fristende å gi Elisabeth en skikkelig god klem, men jeg klarer å la være. Det blir en forsiktig og alternativ coronaklem. 
Brede hadde selvsagt fått en klem han også, hvis alt hadde vært som normalt. 
Klassene har uteskole, og i dag er det naturfagundervisningen som legges utendørs. sopp er dagens tema, men det er dessverre lite av den for tiden på grunn av lite regnvær. 

Etter en hyggelig prat må jeg videre, og snart møter jeg Mari. Vi skal gå langt i dag, til Hokksund og tilbake, men først tar vi en liten lunch på Årbogen. Årbogen er en oase for dem som har små barn – og for andre. Her er det langgrunt, det er sandstrender her, og det er en fin gressplen med sittegrupper og volleyballbane. 

Vi nyter nistematen ved ett av bordene, men så fortsetter vi mot Hokksund. Vi velger å gå 12-kilometeren, en løype som er 12 kilometer fra Årbogen til Lauvtjern og tilbake. Den er merket med små påler som er slått ned i bakken. Man kan velge å gå 2 km, 4 km, 6 km, 
8 km eller 12 km. I starten er det fem farger på pålene, men etter hvert som de kortere løypene tar av, forsvinner fargene. Den røde fargen forsvinner der  2-kilometeren tar av fra hovedløypa, den svarte der 4-kilometeren tar av, og slik fortsetter det. Til slutt er det bare den hvite fargen igjen.

Det er fint og lett å gå til Lauvtjern. Vi går på sti hele veien. 

Lauvtjern er et relativt stort vann, og det er mange flere rasteplasser rundt vannet. Det er også flere hytter her. Trond og jeg har rastet her flere ganger, og da har vi tent bål her. Det blir fint å kunne gjøre det igjen snart! 

Måtte bare ta med dette bildet- Mari pryder bildet med den fine fargen på toppen sin. Ja, ellers også! 

Vi tar en kort stopp her, litt havrekjeks og vann. Uten mat og drikke, duger helten ikke. 
Allikevel må Mari avbryte turen når vi komme ned til Hokksund da hun har vondt i foten. 
På vei ned passerer vi barnehagen det Leon og Tilia er. Det er veldig fristende å stikke innom, men Tilia vil ikke forstå noe som helst dersom jeg kommer dit og bare går igjen uten ta henne med meg. 

Snart er vi nede i Hokksund, og vi stikker innom den asiatiske forretningen. De har ikke bare asiatiske varer, de har også den kroatiske sausen jeg liker så godt. Den er laget av paprika og auberginer. Jeg smakte den for første gang i Makedonia, på ristet brød til frokost. Jeg bruker den mest til grillmat. 

Mari og jeg skiller lag, hun blir hentet av sønnen sin, Arnar. Jeg får også tilbud om å kjøre hjem, men jeg er innstilt på å gå helt hjem. Har aldri gått så langt før, har gått frem og tilbake til Hokksund, men da bodde vi på Langløkka. Nå som vi bor i Solbergelva, blir det noen kilometer ekstra. Jeg har nå gått 15 kilometer, og føler meg helt fin, så dette vil nok gå bra! 

Den fineste delen av turen ligger foran meg nå. Det er så vakkert å gå langs elva. Det er godt tilrettelagt både for gående og syklende her, og det er flere stedet der man kan sette seg ned på en benk og bare nyte livet og utsikten. 

Jeg går snart ut på øya, synes det er finere å gå der enn å gå rett frem. På øya er det svært idyllisk her, fortsatt grønt og fint. 

Snart er jeg på Steinberg. Her pryder svære bjørketrær elvebredden, og de som bor her, sørger for at gresset klippes. Det et vakkert her. 

Nå begynner jeg å bli sliten. Har gått over 20 kilometer nå, og det er ennå et godt stykke igjen….

Vet jeg kan ringe Trond, men det blir et nederlag. Er for målfokusert til det! 

Det er bare derfor bare å fortsette, og snart kommer jeg til Mjøndalen. Gangveien går også her langs elvebredden, og her er det mye strå og blomster som pryder området mellom elva og gangveien. Jeg møter også familien Svane som er ute og nyter det fine augustværet. 

Kattehale

Den gamle Mjøndalsbroa må jeg selvsagt også ta bilde av. 

Det er fint å gå også her, det er grusvei, men jeg velger å gå på gresset da det er bedre for føttene. Må ta med enda noen stemningsbilder fra denne strekningen.

Ved enden av den nye Mjøndalsbroa kjenner jeg duften av roser, rosa rugosa. De minner meg alltid om min barndom. Vi hadde disse rosene hjemme, og mamma laget nypesyltetøy på denne tiden av året. 

Nå er jeg temmelig sliten, må gå litt langs veien før jeg igjen kan gå opp i skogen. Og endelig, etter nesten syv timer og 26,8 kilometer er jeg hjemme igjen! 

Det var litt av en tur! 

Hva med et middagstips?

26.08.20

Det er bare helt herlig å bruke dagen til akkurat det jeg selv vil!

Det at jeg ikke lenger jobber, gir meg god tid til å lage ordentlige middager. Det er ikke lenger slik at vi handler noe lettvint på vei hjem fra jobb. Jeg har som mål å kunne skimte bunnen av fryseren etter hvert, men i dag har jeg kjøpt det jeg skal bruke.

Jeg skal nemlig lage wok! 

Først skjærer jeg opp alt av grønnsaker slik at det er klart. Denne gangen bruker jeg en rød og en gul paprika, et blomkålhode, en broccoli, to persillerøtter, fem gulrøtter, en løk og tre fedd hvitløk. 

Jeg bruker også to pakker med strimlet svinekjøtt og tre chorizopølser. 

Jeg woker litt om gangen, og legger det jeg har woket over i en bolle etter hvert som det er ferdig. Grønnsakene skal ikke wokes mye, de skal gi litt motstand når du skal tygge dem. 
Jeg krydrer med salt og pepper underveis. 

Til slutt blander jeg alt i wokpanna, tilsetter litt vann, og to poser woksaus. Her finners det ulike typer, denne gangen bruker jeg denne: 

Jeg smaker til retten med soyasaus og chillikrydder, og serverer ris til. 
Woken er faktisk enda bedre dagen etter, så her kan du lage en stor porsjon og ha til middag både to og tre ganger, avhengig av hvor mange dere er. 
Velbekomme! 

 

Jenter på hyttetur

23.08.20

Der er søndag, vi har hatt barnebarna i helgen, og vi har derfor ikke vært på hytta. Men det er alltids muligheter for å ta en tur! I morgen er jeg sammen med en venninne, Mari, bedt på hyttetur til en felles venninne av oss, Karen Anne. Vi gleder oss! 
Mari og jeg bestemmer oss for å dra opp til hytta vår i kveld, og så reiser vi derfra i morgen for å møte Karen Anne klokken fire. 

Vi merker høstluften nå. Etter noen uker med svært høye temperaturer, er det ikke lenger så varmt, og luften oppleves klar og forfriskende. Vi gjør bålpanna klar for kvelden og går først en tur til Ivarsbu. Alltid like fint der! 

Jeg tar Mari med bort til et gammelt uthus i nærheten. Gamle bygg har også sin sjarm! 

Etter middag koser vi oss ved bålpanna. Tenker at bålpanna har gitt oss mange gleder siden vi kjøpte den for ti-tolv år siden. 

Dagen etter rekker vi en tur før vi drar. Vi går til det nye hyttefeltet Fjellseterlia. Mari kan tenke seg en hytte, og her er det mye fint å se! Ulike stilarter, mange spennende løsninger. 
Vi møter hyggelige hyttefolk også, og slår av en prat både her og der. Turer blir ekstra fine, synes jeg, når vi sier litt mer enn bare Hei til dem vi møter på vår vei. 

Senere på dagen drar vi innom broren min og får en god kopp kaffe før vi legger turen til Hageland i Hvittingfoss. Dette er stedet for de gode opplevelser! Det er masser av vakre blomster og planter her, og det er møbler og interiør. Vi kjøper en rosebukett og en lykt til Karen Anne, og gavene blir vakkert pakket inn med cellofan og fargerike bånd. Det er hyggelig å gi bort gaver der selger har gjort seg sånn flid med innpakningen. En stor takk til Linda! 

Klokka fire er vi hos Karen Anne. Jeg har vært på hytta hennes tidligere, men det er svært lenge siden, og jeg har ikke peiling på hvor vi skal kjøre. Karen Anne kjører derfor foran, og vi etter. 
Dette går helt bra til vi passerer bommen like etter at vi har tatt av fra hovedveien. Det jeg ikke er klar over, er at Karen Anne er en skikkelig råkjører sammenlignet med meg. Dette kan delvis forklares med at hun har kjørt denne veien tusenvis av ganger, mens det er første gang for meg. 
Vel, det tar ikke lang tid før Karen Anne er borte for oss. Vi ser ikke på dette som noen krise, tenker at hun sikkert står og venter der vi skal ta av. Så vi kjører, og vi kjører -og kjører. Jeg synes kanskje det blir litt langt etter hvert, men jeg husker lite fra sist gang, husker bare at hytta ligger ved et vann. Vi kommer til slutt til et vann, men jeg kjenner meg ikke igjen, og ikke lenger deler veien seg i et Y-kryss. Da aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. Vi prøver ved bruk av GeoWiever å finne ut hvor vi er, men vi befinner oss i et område uten dekning, og da er vi like langt. Telefonen virker heller ikke. 
Da tar vi en klok beslutning, vi stopper bilen, og håper Karen Anne har skjønt at vi har kjørt feil. Det har hun. Etter en stund kommer hun, vi får oss en god latter, og nå kjører hun langt saktere slik at vi kan henge med. 
(Må tilføye at denne historien blir skrevet ned i hytteboka dagen etter. Karen Anne leser hva jeg skriver hvorpå hun legger til at jeg er en lusekjører av dimensjoner!)

Det viser seg at vi har kjørt altfor langt.Hun hadde tatt av fra veien og sto og ventet på oss, litt oppi bakken som hun sa, men det hadde jo ikke vi sett! Vel, nå kommer vi i alle fall trygt til hytta, og vi blir med en gang betatt av dette vakre stedet. Hytta ligger rett ved vannet, helt for seg selv. 

Vi er blitt ganske sultne, og det tar ikke lang tid før Karen Anne varter opp med den beste middag du kan tenke deg. Hun serverer en deilig kyllinggryte med salat til, og til dessert er det blåbærpai med vaniljekrem. 

Etter middag er det bålpannekos også her.

Bålpanna og lykter skaper en helt spesiell stemning etter hvert som kvelden banker på. 

Jeg er veldig fascinert av vann, og av hvordan vann endrer seg i løpet av døgnet. Vann gir mange gode fotomotiv, ikke minst på grunn av lyset og tåken som legger seg over vannflaten. 

Det blir mange gode historier og mye hyggelig prat i løpet av kvelden, og plutselig er klokka blitt tre! Det er da på tide å legge seg, og vi sovner fort alle tre. 
Dagen etter inntar vi en nydelig frokost før vi legger ut på dagens tur. 

Vi har ikke gått så ledig langt før vi kommer til et jakttårn. Karen Anne forteller om flere flotte viltopplevelser på dette stedet. Men i dag skal vi ikke sitte på post, vi skal videre, og i det vi forlater jakttårnet, går Mari rett på en metallstang, og slår seg skikkelig i hodet. Hun blir litt svimmel, og det gjør veldig vondt med en gang. Vi bestemmer oss derfor for å gå tilbake til hytta. Det er kanskje det beste uansett, det ser ut som om det kan bli både regn og torden. 

Ser du nøye på dette bildet, ser du både jakttårnet og stangen Mari gikk rett inn i.

Vi tar en liten pause før vi går tilbake. Heldigvis går det bra, smertene gir seg, men hun får nok en stor kul i hodet som hun vil ha noen dager. 

Vi takker Karen Anne for en kjempekoselig hyttetur, det er så koselig å treffes. Nå som vi alle har sluttet å jobbe, er det mange muligheter for å gjenta dette. 

Status treningsmål – 20.08.

Jeg satte meg følgende mål for ca en uke siden: 

Morgentur før frokost
Minst 12 000 skritt hver dag
 

Hvordan har så dette gått? 

Det er ikke blitt noen morgentur hver dag. Halve tiden har jeg vært på hytta, og det er nok lettere å gjennomføre dette hjemme, enn det det er på hytta. Her hjemme har jeg en fast løype, og jeg har også lagt inn to partier med jogging i oppoverbakke. Fornøyd med det, da! 
Tar med noen bilder fra dagens tur: 

Fra Batteriet
Utsikt mot Drammen – på vei ned fra Batteriet
Ferdig med den siste oppoverbakken! 

Det aller beste med en slik morgentur, er det å komme hjem igjen. Det er bare helt herlig å gå i dusjen og å vite at jeg har tilbakelagt en treningstur før klokka halv åtte på morgenen! 
Godt fornøyd med meg selv, da! 
Tar med et siste bilde som jeg tok da jeg var nesten hjemme igjen. 

Tenker jeg vil legge inn små rapporter her av og til, og så vil jeg ta bilder på de samme stedene og til de samme tidspunktene- blir artig å se hvordan motivene endres av vær og årstider. 

I august så langt har jeg et gjennomsnitt på 18 474 per dag. Det er langt høye enn det som er vanlig for meg. Dette skyldes to lange turer- de dagene har jeg hatt henholdsvis 34 0000 og 38 000 skritt. Det drar opp snittet ganske så bra! 

Men skrittmålet er nådd, jeg har gått over 12 000 skritt hver dag. 
 

Da gjenstår bare å ønske dere alle en riktig god dag! 

En skikkelig langtur i Finnemarka

18.08.20

Det er tirsdag, og denne dagen har jeg gledet meg til. I dag skal vi gå en skikkelig lang tur! Sist tirsdag gikk Mari og jeg også en lang tur, rundt 15 kilometer. Vi gikk turorientering, det var et lett terreng, men vi gjorde en feil- vi hadde med oss altfor lite drikke, kun en flakse vann hver. Denne feilen skal vi ikke gjøre igjen, og derfor pakker vi begge i dag tre flasker vann og en god matpakke. 
Planen er å gå hjemmefra, via Stenseth til Solbergfjell, over Aslakkane til Smedsetra, over Tretjernsåsen, til Nerdammen, Kjøsterudsetra, Steinkjerringa og Landfalltjern. Vi tenker å avslutte med et herlig måltid på Skutebrygga. 

Jeg tar en selfie før jeg starter, godt utstyrt med solbriller og svettebånd. Det er svært ubehagelig å få svette i øynene, og i dag er jeg godt forberedt. Lurer forresten på hvordan hårsveisen er når jeg kommer til Drammen om noen timer. Panneluggen vil stå rett opp, tenker jeg! 

Først går jeg til Stenseth der jeg skal møte Mari. Jeg går samme vei som jeg jeg gått til jobb de siste årene, tar et bilde på Batteriet. Dessverre er det disig i dag, og utsikten er ikke så god som den pleier å være.

Jeg skal møte Mari klokken ti. Er litt spent på denne turen. Mari har neppe gått så langt før, og denne gangen er det ikke bare et lett terreng. Vi har rett nok gått til Solbergvarden og andre topper tidligere, men nå skal vi også gå langt. Men det er mulig å gå ned i bygda igjen flere steder, vi trenger ikke gå helt til Drammen. Time will show! 
Jeg må selvsagt ta et bilde også av Mari før vi starter på alvor. 
 

Da er vi klare! Det er stigning med en gang, vi går opp Plutobakken og inn i skogen derfra. 
Det er svært varmt, og det er derfor godt å gå inn i skogen selv om det ikke hjelper så veldig mye. Men vi er jo vant med varmen, vi gikk mye på Kreta i fjor sommer, da gikk vi flere timer i sola, og det var rundt 35 grader i skyggen. Grekerne mente vi var helt gale, de skjønte ikke hvorfor vi ikke heller lå på stranda, men det gjorde vi på ettermiddagen! 

Det går jevnt oppover, og snart er vi på Solbergfjell. Jeg tar et bilde, og tenker det er synd at det fortsatt er så disig. 

Men utsikten er allikevel formidabel, og i forgrunnen ser vi rett ned på blokkene det jeg bor. 
Dersom vi skulle ha tatt topp 7-turen, måtte vi nå ha gått bortom Knabben, men det skal ikke vi, så vi går direkte i retning av Aslakkane. Det er et fint terreng vi går i nå, mye fjell, men det er også noen myrer og noen våtere partier.

På Aslakkane er det veldig vakkert, og det er en helt spesiell natur der med blankskurte svaberg og steiner som ligger spredt rundt på berget, Stedet betyr noe helt spesielt for Mari, og også jeg synes det er fint å være her. 

Herfra legger vi kursen mot Smedsetra. Dette er et nytt område for Mari, det samme gjelder mesteparten av strekningen vi har foran oss, med unntak av Nerdammen. Det går litt oppover igjen nå, og her og der finner vi noen kantareller i stien. Dessverre er de nesten helt tørre på grunn av manglende nedbør den siste tiden. 

Vi kommer etter hvert til Steinarvannene, to vann som ligger helt ved siden av hverandre. Det er et par hytter her, og jeg tenker det må være slitsomt å gå helt hit med tunge sekker fylt av mat og det man ellers trenger for noen dager på hytta. 

Nå er det ikke langt igjen til Smedsetra. Vi er fortsatt ved godt mot, ikke så veldig slitne, heller, men vi er trøste, så her blir det en drikkepause. Vi setter oss ned på en benk utenfor hytta og nyter kaldt vann på flaske. Det tar ikke lang tid før den første flaska er tom. 

Må forresten si litt om flaskene. Jeg har flasker som holder vannet svært godt og kaldt. Flaskene holder sikkert også godt på varmt drikke, men det har vi ikke prøvd. Kan virkelig anbefale slike flasker. 

Det er fristende å sitte her en stund, men vi skal videre. Vi går opp på Tretjernsåsen, og her ser vi et tjern. Det er vakkert det det ligger så fint i terrenget, ikke en krusning på vannet. 

Men hvor er de andre to? Det heter jo Tretjernsåsen. Jeg sjekker appen min, GeoViewer, og ser at det er et tjern bakenfor dette, men det tredje finner jeg ikke på kartet. Vi forlater derfor Totjernsåsen, og går ned til Nerdammen. Her har vi planlagt en matpause og et bad. 
Vi tenker først å ta lunchen på en plass med en gang vi kommer med til vannet. Her det det veldig pent, og fjellet innbyr til en rast her. 

Dessverre blåser det her i dag, og vi bestemmer oss for å prøve badeplassen vår på den andre siden av vannet. Før vi kommer til demningen, går vi bortom amfiet som ligger der så fint i skogen. 

Nå er det ikke langt til badeplassen vår, og vi ser at den ligger der og venter på oss. Det er bare helt skjønt å kaste seg ut i vannet, en skikkelig nytelse. 

Endene er her i dag også, og nå er det hele fire ender som kommer bort til oss. De venter å få mat, ikke så rart det når de fleste gir dem en matbit eller to. I dag er de nesten litt innpåslitne, og en av dem kommer plutselig nesten helt opp i fanget på meg! En spesiell følelse, har aldri hatt ender krabbende på lårene før. 

Vi spiser, og også vi gir endene litt når vi er ferdige. Drikke må vi også ha, og nå har jeg plutselig bare en vannflaske igjen. Tok noen slurker på Tretjernsåsen også. Tror nesten jeg må kjøpe enda en vannflaske, jeg! Fikk en av FAU da jeg sluttet, men den har jeg på hytta. Den var dekorert med blomstermotiver, skikkelig fin. 

Men heretter må jeg altså spare på vannet, vi er jo bare halvveis! Fortsatt er vi ganske oppegående, men det er litt hardt å begynne å gå igjen etter denne deilige pausen. Vi har mulighet til å gå ned til Solbergelva nå, men å gi oss nå, er det ikke snakk om. Vi skal fullføre turen! 

Det er så fint å gå her oppe, Nerdammen, Marivann og Gravningen er mine favoritter. Snart kommer vi til Gravningen, og jeg viser Mari stedet der Trond og jeg lå i hengekøye i påsken. Vi går videre i retning Goliaten, og langs stien er det flere steinrøyser som ønsker oss velkommen. 

Snart tar vi til høyre og går i retning Kjøsterudsetra. Har fortalt Mari om denne, en slags oase som plutselig dukker opp inne i skogen. Men først kommer vi til et idyllisk vann jeg ikke vet navnet på. Det ligger en hytte i nærheten av vannet, og jeg synes det er veldig fint her. 

Nå er det ikke langt igjen til den omtalte oasen. Jeg har aldri sett folk på Kjøsterudsetra, men det er tydelig at det er folk innom her rett som det er. Det er nemlig alltig velstelt her, gresset er alltid klippet. Vakkert! 

Jeg bevilger meg litt mer vann før vi går videre. Vi begynner å kjenne at vi har gått noen kilometer nå, og vi vet at Skutebrygga venter oss med en kald pils eller to – og tapas. Det er jo motiverende i seg selv! Men vi vet også at det vil ta en god stund før vi kommer dit. Vi har gått omtrent 15 kilometer nå, og da er det vel nesten 10 igjen. Vi er ikke helt sikre på hvor langt det er. Jeg har gått her en gang tidligere, men jeg husker ikke hvor langt det var eller hvor lang tid vi brukte den gangen. 

Etter hvert kommer vi til Tverken, og så treffer vi på Steinkjerringa. Henne må vi jo ta en prat med! Hun er imponert, sier hun, over de to flotte damene som er ute på tur i varmen. Når hun får høre hvor langt vi har gått og hvor vi skal avslutte turen, gir hun seg ende over. 
Kan også fortelle at hun synes vi gjør et veldig klokt valg i å avslutte turen på Skutebrygga. 

Landfalltjern er vårt neste mål, og vi går nå på en grusvei. Det er egentlig ganske så kjedelig, men vi kjenner at vi begynner å bli skikkelig slitne, og da kan det være lurt å gå et sted der vi ikke risikerer å snuble i røtter. 

Når vi nærmer oss Landfalltjern, dukker hyttene opp. De fleste hyttene her er fra 30- og 40-tallet, det er ikke innlagt strøm og vann, og de er heller ikke store. Drammen kommune ønsker å bevare de gammelromantiske idealene her oppe, og det skjønner jeg godt. 
Jeg tenker det hadde vært veldig fint å ha en liten hytte her, tenk å kunne dra opp på ettermiddagene eller bo her om sommeren mens man jobber i byen. Det er jo fullt mulig. 

Vi har ikke møtt mange andre i dag, kun en syklist ved Nerdammen, noen karer ved Kjøsterudsetra, en jogger og et par på veien mot Landfalltjern. Men nå hører vi at vi har Landfalltjern like i nærheten. Det er tydelig at dette er et populært badevann, og på veien nedenfor møter vi biler i ett sett. Noen av dem holder også en veldig høy fart, synes vi. 

Vi studerer kartet på GeoViewer, og finner ut at vi kan gå parallelt med bilveien et stykke. Det er viktig for oss å komme ned så nær sentrum som mulig. Det verste vi nå kan tenke oss er å komme med på Åssiden og så gå langs gater til sentrum. 

Snart kommer vi til en plass med et slags monument. Den gir meg assosiasjoner til statuen av Olav Tryggvason i Trondheim, men dette er en statue av tre, og det er vel heller ikke noen statue, bare en stokk. 

Her et det et slags veikryss, og vi tar nå stien i retning av sykehuset. Stein har et et navn: 

Thorleif Haug er jo kjent navn i Drammen og ellers. Gater er oppkalt etter ham, og turrennet som går fra Kanada i Lier til Spiralen i Drammen bærer hans navn – Thorlaug Haugs minneløp, også kalt Hauern. 
Thorleif Haug var født i Lier i 1894, og han var en av verden beste skiløpere i 1920-årene. Han tok tre OL- gull, i tillegg ni seire i Holmenkollrennene og mye annet. 

Det er for lengst slutt på drikkevannet vårt, og vi føler at vi rangler nedover mot sykehuset. Det er nesten som om beina består av gelé. Endelig ser vi sykehuset foran oss, og da er veien kort til Skutebrygga. 
Etter syv og en halv times effektiv gange og 24,27 km er vi fremme. Det er bare helt herlig! Må si at jeg er skikkelig imponert over Mari! Hurra for henne som gjennomførte denne turen! 

PS. Hårsveisen er som forventet, men hva gjør vel det når vi har gjennomført en så flott tur! 

Hyttelivet er godt

 17.08.20

Hyttelivet er godt

Hyttelivet er å sparke av seg skoene,
gå barbent i gresset

Hyttelivet er å sette friske urter på kjøkkenbenken 

Hyttelivet er å legge duk på utebordet,
plukke blomster og sette dem i vase

Hyttelivet er å mate fuglene,
se på meisene, dompapen og bokfinken
Hyttelivet er besøk av flaggspett og nøtteskrike
og kanskje også et søtt lite ekorn

Hyttelivet er å gå tur i skog og fjell,
plukke bær eller sopp, fiske
Hyttelivet er å koke kaffe på bål eller et lite gassbluss

Hyttelivet er å lage sine egen lille kjøkkenhage,
følge med på det som gror
Hyttelivet er å høste urter og grønnsaker 
som setter en ekstra spiss på middagen

Hyttelivet er å felle trær, 
kubbe dem og lø dem i flotte rekker

Hyttelivet er å svømme naken i skumringen,
vaske håret 
og se alle boblene i vannet

Hyttelivet er å kose seg med god mat og godt drikke,
alene eller sammen med familie og gode venner

Hyttelivet er å se den solnedgangen
som gjør himmelen gul, rosa og utrolig vakker

Hyttelivet er å tenne lys i lykter om kvelden,
sitte rundt bålpanna
Hyttelivet er å se på den vakre stjernehimmelen

Hyttelivet er å sitte foran peisen 
mens hytta varmes opp når det er kaldt
Hyttelivet er å se på flammer i gult og oransje

Hyttelivet gir god søvn og ro i sjelen
Hyttelivet er godt