04.11.19 Klokka er ti over syv, vi våkner til vår første feriedag på Tenerife. Vanligvis er jeg på vei til jobb på denne tiden, i fullt mørke, litt kaldt også, men her er det lyst og varmt. Vi nyter en kopp kaffe før vi tar på oss treningstøy og går ut. Det er helt nydelig, temperaturen ligger på rundt 20 grader, og det er helt stille. Vi møter kun noen få mennesker som er på vei til jobb.
Vi går langs gater, og fortauene er belagt med små keramikkfliser. Snart kommet vi til det jeg kaller palmealleen. Her er det flotte palmer, og det er anlagt en parkgate for gående der trafikken går på begge sider. Jeg pleide å gå her med mamma og pappa, og da tok vi en rast på en av benkene som er plassert her.
Etter noen minutter skimter vi havet mellom palmene, og vi fortsetter langs stranda i retning Las Américas.
Vi går langs strandpromenaden, og tidligere har jeg sett rene kunstverk bygget av sand på stranda. I dag ser vi ikke noe av dette. Men det er mer folksomt her, og vi møter flere som er ute og trener.
Snart forlater vi Los Cristianos og vi går da under veien i en tunnel. I slike tunneler er det gjerne mye tagging, men ikke her, nei! Her er murene dekorert med de flotteste planter og kunstverk.
På denne tiden er det ingen på stranda, strandsengene er pent oppstilt og klare for turistene som vil komme på formiddagen en gang.
Flere steder er det beplantede partier langs strandpromenaden, og noen steder er det små miniparker med palmer og busker. Det er så fint å se alle de vakre blomstene, ikke minst hawaiirosene.
Vi passerer en restaurant dere vi skal nyte en bedre middag senere i uken. Gleder oss til det!
Vi har nå kommet så langt at vi har begynt på hjemveien. Vi går gjennom en park det vi er omgitt av vakre palmer.
Vi passerer det lille fjellet som ligger mellom Los Cristianos og Las Americas, og vi er enige om at morgendagens morgentur skal legges til denne toppen.
Rundkjøringene her er vakre. Det er gjerne en skulptur eller et tre midt inne i rundkjøringen, og den er omkranset av gress og planter.
Langs veien er det vakre blomster, i flere farger.
OleanderBougainvillea
Det er ikke lenge før vi er tilbake på Hollywood Mirage nå, og vi tar en snarvei som består av trapper. Vi løper oppover for å teste formen, og er glade når vi er oppe!
Det er veldig pent og velstelt her på Tenerife. Hagene og parkområdene stelles omtrent daglig, og palmene klippes slik at visne kvister blir fjernet.
Etter en og en halv time er vi hjemme igjen, og jeg må ta med noen bilder herfra også.
Starten er god, og vi gleder oss til dagene vi har foran oss.
Det er søndag formiddag, og jeg sitter i skogen. Ved siden av meg sitter Trond, og vi sitter begge helt stille. Det et ikke en lyd å høre med unntak av litt snø som faller ned fra trærne. Av og til hører vi en fugl, men det er også alt. Sola skinner, og her vi sitter har vi fin utsikt. I klarvær kan vi se Oslofjorden herfra, men i dag ligget tåka som et teppe over bygda og i horisonten.
Hva gjør jeg her denne formiddagen? Jo, jeg er bisitter på jakt. Elgjakt. Vi er en del av et jaktlag, og siden hunden er utstyrt med GPS, kan vi følge med på hvor den er. Akkurat nå er den et godt stykke fra oss.
Å sitte på post kan bli ganske kjedelig i lengden. Man kan sitte på samme sted i flere timer uten å se noe annet grantrær, furutrær og snø. Tenk så fint å kunne se et ekorn, en søt liten hare eller en rev! Men de gangene jeg har vært med, har jeg ikke sett noe som helst.
Skulle ha vært med Trond i går, da. Da så han nemlig en fin okse, men den fikk gå da det ikke er okse vi skal ha nå. Slikt er nemlig bestemt på forhånd, man kan ikke skyte hva som helst. Oksen var nok ikke klar over hvilken flaks han hadde!
Nå har vi sittet her i litt over en time. Fortsatt er det like stille, det eneste jeg har hørt, er hunden på nabojaktlaget. Den kunne vi høre i det fjerne.
Vi tar frem termosen og fyller koppene med kafe. Tar en liten sjokolade til kaffen. Herlig! Kaffen smaker sjelden så godt som det den gjør nå.
Har tatt en liten skrivepause – tilbake igjen nå. Vi har nå sittet her i to timer og har tatt enda en kaffekopp. Tåka har lettet, vi kan se Oslofjorden, men vi har ikke sett noe dyr. Ikke en gang en fugl har vi sett! Jeg har benyttet anledningen til å slette bilder på telefonen. Det trengs av og til! Fant et bilde fra jakta i 2014:
Det kan være veldig kaldt på jakt, og da er det smart med en fjellduk. Den er som et stort telt med hull til hode og armer. Den er vindtett og veldig god å ha når man sitter stille. I dag skinner sola, og det er ikke nødvendig med fjellduk.
Nå får vi beskjed over jaktradioen at det ikke er elg i området, og da er det bare å pakke sammen. Det betyr at det blir jakt neste helg også. To dyr er allerede solgt/ lagt i fryseren, og ett dyr gjenstår.
På vei tilbake til hytta passerer vi et vann som vi kaller Vignervann. Dette vannet har gode minner knyttet til seg. Aagot og Bjørn Vigner var venner av familien vår, og de pleide å sitte ved dette vannet og drikke kaffe kokt på bål. Vi kalte vannet derfor Vignervann, og det gjør vi fortsatt, selv om de begge døde for mange år siden.
Vi går videre ned til det vi kaller Elgvann, og der har vi et viltkamera. Vi ser straks elgspor i snøen, og ser på sporene at det i allefall er ett stort dyr. Vi tror det kan være to eller tre dyr som har gått her .
Vi tar ned viltkameraet og gleder oss til å se hva det viser når vi kommer tilbake til hytta. Elgene må ha gått der i løpet av det siste døgnet da snøen kom natt til i går.
Vel tilbake på hytta ser vi to elger på filmen, en stor okse og ei ku. Vi ser også rev som har gått der i skumringen. Da er denne hyttehelgen over, og vi er klar for å dra hjem igjen.
Etter en deilig frokost hos Kristin og Graham er vi klar for enda en tur. Vi tar bilen et lite stykke, og på veien kjører vi forbi Ringshall der vi var for et par år siden. Den gangen var vi her i april og fikk oppleve blåklokkene – the bluebells. De blomstrer et par uker i året, og vi var virkelig heldige som fikk oppleve det.
I dag et det ikke noe blått på bakken, alt et grønt og brunt.
Vi kjører videre og parkerer bilen der vi skal starte dagens tur. Vi skal gå til Ivinghoe Beacon, et populært turmål.
I starten går vi på grus, men snart går vi på gress. Landskapet er helt annerledes enn det vi er vant til, det går jevnt oppover, men det er som å gå på en gate av gress.
Snart kommer vi til porten som leder oss inn i beiteområdet. Det er helt OK å gå i beiteområdet da det kun er fredelige sauer der.
Toppen ligger 233 meter over havet. Herfra har vi utsikt til alle kanter. Vi ser langt, og alt vi ser, er grønne åser, åkrer og landsbyer. Det er ikke høye åser, og de er alle kledd med gress og noen klynger med fantastiske løvtrær.
Astrid, Olav og Kristin på toppen. En fin bukett søskenbarn!
Vi forlater toppen og går nedover mot parkeringsplassen. På turen ned passerer vi noen fantastisk flotte løvtrær. Vi ser blant annet eik og bøk.
Snart er vi tilbake ved bilen, og vi drar ned til tanten min som venter oss med en god lunch. Hun bor i Berkhamsted, i en halvpart av en tomannsbolig med en bitteliten hage foran og en større hage bak. Akkurat det jeg tenker er typisk engelsk!
Etter lunch går vi ut igjen, og denne gangen går vi en tur rundt i Berkhamsted. Først går vi ned til kanalen, The Grand Union Canal. Her er det sluser, og kanalbåtene ligger på rekke og rad. Jeg kunne veldig godt tenke meg en ferie i England og et par døgn i en kanalbåt. Det er mulig å leie kanalbåter, og de fleste av dem har sentralvarme, toalett, oppvaskmaskin, mikrobølgeovn og annet utstyr om bord.
Grand Union- kanalen er en kunstig kanal, og den er en del av det engelske kanalsystemet. Den går fra London til Birmingham, er 220 km lang og har hele 166 sluser.
Vi går videre til Berkhamsted Castle. Dette er ruiner fra langt tilbake. Man tror det er broren til Wilhelm Erobreren, Robert of Mortain, som bygget slottet, og arbeidet ble startet i 1066.
På vei hjem går vi langs kanalen som er vakkert omkranset av piletrær. Vi tar også en liten tur innom en av pubene i Berkhamsted.
Snart er vår langweekend over, og vi skal ta fly tilbake til Norge. Tusen takk til Kristin og Graham for en kjempefin weekend, og tusen takk til tante Gudveig som alltid ønsker oss velkommen. Takk til Olav og Astrid, og til Solveig, Hanne og Sigurd Ole for hyggelig reisefølge.
Etter en flytur på to timer lander vi på Heathrow fredag kveld. innflygningen til London er fantastisk, sikten svært god, og vi følger Themsen med sine mange vakre broer og bygninger.
Taxien venter på oss, og etter en time er vi fremme i Berkhamsted. Det er ikke mye vi kan se i mørket, men dagen etter våkner vi til flott høstvær, og tre fine dager sammen med familie ligger foran oss. Det er kjempekoselig å være her igjen.
Vi tar en liten tur ut i hagen før frokost, og her er det svære kastanjetrær og masser av kastanjenøtter på bakken. Blant kastanjenøtter finner vi også steinsopp, men det er liten interesse for å smake på den. Vår engelske familie er ikke de samme soppentusiaster som det vi er. I hagen er det også ekorn på bakken og i trærne, en rev som rusler på plenen og titter inn til oss, og utenfor gjerdet ser vi et par rådyr.
Hagen har tidligere huset både hjort og grevlinger, men dette er ikke spesielt populære gjester da de spiser planter og ødelegger plenen.
Kastanjenøtter i klaserEt flott eksemplar av steinsopp. Flotte høstfarger
Etter frokost er det tid for tur, og i England går vi tur i løvskog. Det er annerledes og spennende for oss som bare er vant til barskog. På samme måte liker min kusine å komme til Norge der hun kan gå i barskog. Ofte er det slik at det man ikke er vant til, er det som fascinerer mest. Rart egentlig.
Idylliske omgivelserParasollsopp fant vi også, kjekt å ha dersom sola blir for sterk eller det begynner å regne! Litt av noen stammer. Her et tre som har bikket over ende. Noen helt enorme eiketrær. Vakkert. Måtte bare ta bilde av denne skogen.
Jeg har allerede nevnt steinsopp og parasollsopp. I skogen finner vi enda mer sopp. Vi finner diverse brune uinteressante, men dekorative sopper, og i nærheten av monumentet jeg skriver om litt lenger ned, finner vi sjampinjonger. I massevis!
En fin samling av de brune soppene. Nei, ikke sjampinjonger dette her. Men her er de! Og slik ser de ut under.
I England er det jo en del regn, og det kan derfor bli ganske muddy walking in the countryside. Vi var blitt fortalt dette på forhånd og er derfor godt skodd. Etter turen gjennom løvskogen krysser vi golfbanen, Ashridge Golf Course. Den ble etablert allerede i 1932.
Det er noen som spiller her, men dem tar jeg ikke bilde av. Kan nemlig ikke spørre dem om jeg kan ta bilde da golfspillere ikke må forstyrres! Vi må snakke helt dempet når vi går forbi dem.
Snart kommer vi inn på en bred «gate» som heter Prince’s Riding. Denne «gaten» er et åpent felt med løvskog på begge sider. Det starter ved monumentet, The Bridgewater Monument, og går helt til Ashridge House. Monumentet er en høy søyle som ble bygget i 1832 for å minnes Francis Egerton, 3. hertug av Bridgewater. Denne hertugen ble også kalt»Canal Duke» siden det var han som anla Englands første kanal, The Bridgewater Canal. Denne laget han for å kunne frakte kull fra gruvene sine helt til de industrielle områdene ved Manchester. Kanalen var ferdig i 1761.
Her skimtes monumentet I horisonten.
Når jeg står ved monumentet, kan jeg se helt opp til Ashridge House, og det er mange som legger gåturer eller rideturer på denne strekningen.
Ashridge House er en imponerende bygning, eller bygninger for å være mer presis. I alle fall for oss nordmenn. For oss ser det ut som et slott, og det er mange slike bygninger i England. i Norge er det knapt noe som kan sammenlignes med dette. Dette slottet som jeg velger å kalle det, ble bygget på 1800-tallet. Det var den 7. hertugen av Bridgewater som fikk bygget slottet. Det var bygninger her tidligere også.
Slottet huser i dag en handelshøyskole.
I skogen rundt monumentet er det laget en Halloweenløype med ulike poster. Noe av det som står der er jo bare tull, gir jo også historiske opplysninger:
Til slottet hører en stor eiendom, og i nærheten av slottet er det en liten landsby. Der bodde arbeiderne som jobbet for hertugen, på slottet eller på eiendommen.
Vi går videre, og snart kommer vi til kirken, Little Gaddesden Church. De eldste skriftlige referansene til denne kirken er fra 1161, men de største delene av kirke ble bygget mellom 1370 og 1450.
Vi forlater kirken og stikker innom puben. Puben er et viktig samlingspunkt for engelskmenn, og når vi kommer dit, er det folk ved de aller fleste bordene. De resterende bordene er reserverte. Vi spør pent om vi kan få sette oss ned en liten stund, og vi får sitte ved et bord som er reservert for andre. De er ikke ventet før om en halv time, og vi har ikke tenkt å være der så lenge.
På veien hjem passerer vi store beiteområder, og vi ser både hester og sauer langs veien. I England er det ikke allemannsrett slik vi har i Norge, og man må derfor følge stiene eller veiene som er tiltenkt dem som ønsker å gå tur.
Etter et par timers tur er vi tilbake der vi startet. Tusen takk til Kristin og Graham for en fin tur!
Nå er det vel en uke siden jeg sist gikk til jobb, og jeg merker stor forskjell. I dag er det kaldt, minusgrader når jeg starter hjemmefra. Jeg er godt kledd og utstyrt med lommelykt.
Klokka er ti på syv når jeg tar dette bildet. Det er lyst og fint i gata vår, men snart går jeg inn i skogen, og da blir det mørkt. Det kom snø sist uke, i starten av oktober, men heldigvis er det ikke noe snø her, bare i høyden. Snøen trenger ikke komme hit før i juleferien!
Det er helt stille i skogen nå, jeg hører kun løv falle ned på bakken. Jeg hører ikke noen fugler, heller ikke ekorn eller andre dyr. Det er godt å gå til jobb, tankene flyr, og den friske lufta gjør meg godt.
Jeg leker meg litt med lommelykta, mange flotte fotomotiv. Rene kunstverket dette her!
Tåka ligger lavt i dag, men den skaper stemning, den også.
Jeg vender kameraet den andre veien, og da ser jeg sola stå opp i øst. Himmelen er klar og blå, og det forteller meg at vi har en fin dag i vente.
Mens jeg går, blir det stadig lysere, og nå trenger jeg ikke lommelykten lenger.
Snart er jeg på toppen, oppe på Batteriet, og herfra har jeg som regel en flott utsikt. Men ikke i dag. Det er fortsatt tåke, og denne ligger over dalen og skjuler alt som ligger under den. Jeg kan så vidt se noen lys som trenger seg gjennom tåka, men det er også alt.
Det er nå gått 25 minutter siden jeg startet hjemmefra, og jeg er fremme på jobb.
Koselig å se lys i vinduene- det er en av lærene som skal ha foreldresamtale, og hun gjør nå de siste forberedelser i klasserommet. Hun er god på å skape en hyggelig atmosfære, og jeg tenker det er fint for foresatte å komme inn i varmen – på alle måter.
Dagen går, med gleder og utfordringer, og klokka kvart på seks er jeg klar for hjemoverturen. Heldigvis er det fortsatt lyst, og når jeg kommer til Batteriet, kan jeg se ned i dalen. Om noen uker vil det være mørkt både når jeg går til jobb og fra jobb. Da kommer tiden for det store forbruket av stearinlys som lyser opp i mørke høst- og vinterkvelder.
I går feiret vi gode venner på Arontunet, og i er det tid for å hente bilen. Raskeste vei er rundt tre km, men vi velger en litt lengre rute. Tar på oss ullundertøy da det er kaldt. Snøen er kommet i høyden, men det er ikke så mye ennå. Heldigvis, sier jeg!
Vi går hjemmefra og tar bilveien opp til første parkeringsplass i Nerdamsveien. Vi tar inn på lysløypa, men tar av rett etter broa. Fossen er fin som alltid, må bare bortom den. Er fascinert av fosser, bekker og tjern. Av vann, rett og slett.
Det går jevnt oppover, og snart passerer vi skytebanen. Rett etter den kommer vi til Ulverudbakk. Dette var i sin tid et populært turmål for ansatte ved Solberg Spinneri. Sunse det alltid er hyggelig å komme hit, godt å få litt en liten oppmuntring: «Nå var du veldig flink!»
Stien opp til Marivann og Gravningen går opp her. Det er én sti i starten, men vi velger å ta av etter en stund for å gå mot Gravningen. Det tar ikke lang tid før vi møter den første snøen, og når vi kommer på høyde med Gravningen, er det enda mer snø. Snøen kom helt i begynnelsen av oktober. Heldigvis, for meg, er det meldt sol fremover, så jeg håper den forsvinner igjen.
Vi er nå kommet til Gravningen, et av de tjernene jeg liker aller best. Det er ikke noen ender her nå, men det er som alltid vakkert her. Nå er det is på deler av vannet.
Etter en liten pause går vi videre mot Tverken. Vi kommer inn på blåmerket løype, og dette er omtrent som en motorvei sammenlignet med den mye smalere stien som vi gikk opp.
Vi passerer enda et tjern før vi kommer til Tverken. Jeg vet ikke hva dette tjernet heter, men synes det er verdt. Fr et bilde!
Nå har vi gått rundt 7 km, og vi er kommet til Tverken. Her er det fristende å ta en kopp kaffe og en vaffel, men vi har tenkt å raste litt senere.
Tverken het opprinnelig Heiakafeen, men ble omdøpt til Tverken etter en navnekonkurranse. Bygget ble reist første gang i 1930, det brant to ganger, og etter omfattende ombygging ble det solgt til Åssiden idrettsforening i 1967. Stedet drives fortsatt av idrettsforeningen, og stedet holdes åpent i helgene.
Vi motstår vaffelfristelsen og går videre til Steinkjerringa. Dette er en stor «varde« av stein, formet som ei kjerring. Kjerringa står ved et gammelt stikryss, og her var det en såkalt kasterøys. Man skulle kaste en pinne eller en stein på røysa for at turen skulle bli god. Etter hvert ble røysa til en figur.
Like ved Steinkjeringa ligger det en hytte som var et populært serveringssted frem til 1960-tallet.
Vi begynner å se etter et sted der vi kan ta en rast. Vi forlater veien vi går på og starter jakten på ved til et lite bål. Det et noe tørrkvist her og der, og snart har vi nok til et bål.
Trond er god på få fyr, og snart er bålet riktig så flott.
Vi griller pølser og koser oss med varm kaffe. Jeg skifter, ulltrøya er blitt fuktig på grunn av svette, og jeg er glad for at jeg hadde med ekstra tøy. Det er rundt null grader, og selv bålet hjelper ikke når klær er fuktige.
Etter en rast går vi ned til Landfalltjern. Vi passerer flere koselige hytter på veien ned, og jeg husker en gang jeg besøkte Anne Marie, en tidligere kollega fra tiden jeg jobbet på Eknes ungdomsskole. Var her sammen med Øystein, vår eldste sønn, og jeg husker det som en fin ettermiddag på ei koselig hytte. Tenker det må være fint å ha så kort vei til hytta- da kan man egentlig bo på hytta deler av året selv om man er i jobb.
Ved Landfalltjern tar vi av fra veien og tar en sti som tar oss ned over mot Åssiden.
Etter vel fire timer og nesten 14 km er vi ved Aronstunet. Arontunet ligger ved Drammen Skisenter. Det ligger fint til, nederst i alpinbakken. Lokalet kan ta 120 gjester og egner seg både til uformelle og formelle sammenkomster. Skal man kun mingle, kan stedet ta 150 gjester. Vi var der i et kombinert 50- og 60årslag, og jeg tenker det ville ha vært et fint sted å feire bryllup også.
Det er helskjønt å kunne sette seg i bilen og kjøre hjem nå.
Vi har hatt en fin tur, men enda bedre hadde det vært å gå turen uten snø. Det var stedvis også veldig vått i stiene.
Mandagen i høstferien har vi et ærend på Vikersund. Vi drar fra hytta på formiddagen, og etter vel en time er vi fremme. Det regner, og det er tåke, og det er dumt siden vi har tenkt oss opp Vikersundbakken siden vi er i nærheten. Litt regn går, men tåke akkurat i dag…. Men innen vi er ferdige, kommer sola, og vi kjører derfor mot bakken.
Jeg har gått her en gang før, men for Trond er det første gangen. Vi tar med oss et par vannflasker og starter oppstigningen. Og ganske typisk – jeg setter opp en fart som ikke holder særlig lenge. Pulsen går i hundre, og jeg må ta en liten pause. Slik fortsetter, og oppover unnarennet har jeg en puls på rundt 140. Jeg ser oppover, og synes ikke vo er noe nærmere målet. Men da må jeg bare snu meg og se nedover, og da ser jeg at vi har lagt mange trinn bak oss. Herlig!
Jeg prøver å telle trinnene, men det gir jeg opp. Ser at det merket av for hver 100. meter, men jeg vet ikke hvor mange trinn det er. Snart ser jeg et lite skilt- vi er halvveis!
Nå vet jeg at vi altså har 539 trinn igjen. Begynner å gå hundre skritt og så ta en bitteliten pustepause, det funker godt. Snart er vi oppe ved hoppet, og der er det flere som har tatt en aldri så liten pause. «De som setter ned denne bakken, kan ikke ha vettet i behold,« sier en pappa. Nei, man kan så si. Det er jo rett og slett stupbratt. Jeg hadde ikke tort å ake ned unnarennet på akebrett en gang!
Jeg hører sønnen si at han ikke vil gå lenger, kan skjønne det også, men jeg tenker han vil være kjempetolt om han kommer til toppen. Vi går videre, og nå er det lettere. Det er heller ikke såååå langt å gå ovarennet. Ett hundre skrittt, en liten pause, og så bestemmer jeg meg for å ta resten i en jafs. Trond lar meg gå foran, litt kjipt for ham. Hadde han gått foran, hadde han nok klart det på en helt annen tid enn det vi gjorde denne gangen.
Etter ca femten minutter er vi oppe. Herlig – og for en fantastisk utsikt!
Vi tar veien ned igjen, og det er mye lettere å gå ned enn opp! Fint utsikt er det også!
På vei hjem stikker vi innom sønnen vår, Øystein, som bor i Hokksund. «Hvor lang tid brukte dere?» «Ca 15 minutter,» sier jeg. «Så mye! Og dere som går så mye!» Vel, det var ikke mye oppmuntring å få der, han fortalte at han hadde gått omtrent fem minutter fortere…
Vi har visst det helt siden sist helg- denne helgen blir det mye dårlig vær. Skikkelig kjipt siden vi har besøk på hytta denne helgen. Vi har jo fortalt hvor fint det er her oppe, men man får ikke akkurat det store overblikket når man stirrer inn i en tåkevegg eller når regnet høljer ned. Ikke særlig fristende å gå ut da, nei.
Men vi – vi blir ikke sittende inne. Heldigvis er gjestene våre også av det sporty slaget. Etter en god frokost tar vi på oss regntøy og går i retning Ivarsbu. Det tar ikke lang tid før vi møter de vakre høstfargene.
På vei bortover mot Ivarsbu passerer vi skiltet som viser at vi kommer inn i naturreservatet. Skrim-Sauheradsfjella naturreservat ligger i et større skogsområde i grenselandet mellom Skien, Sauherad, Notodden og Kongsberg. Store deler av området er urørt eller tilnærmet urørt natur.
Det tar ikke lang tid før vi er ved Ivarsbu. På grunn av tåken ser vi ikke Skrimfjella, men det er vakkert her uansett.
Vi tar en liten tur bortom den gamle hytta som ligger på den andre siden av demningen.
Det er synd den ikke er vedlikeholdt, men på den annen side er dette gamle vinduet et ganske så flott fotomotiv, da!
Vi går videre til Svarttjern. På veien kan vi nyte enda flere høstfarger.
Her ser vi en herlig blanding av tyttebær-, blåbær- og blokkebærlyng. Grønt, gult og rødt.
Vi tenker det er godt at vi har fjellstøvler på bena. De holde oss tørre, og de gir oss trygghet der vi går på glatte berg.
Etter Svarttjern tar vi igjen en flokk med tre voksne og flere barn. Det er rørende å se hvordan barna hjelper hverandre når de skal hoppe fra stein til stein i de våte partiene. En av de voksne forteller at de skal til Sørmyrseter, og spør om de er på rett vei. Jeg må dessverre fortelle dem at det er de ikke. Vi viser dem hvor de skal gå, de snur og legger i vei. Må si jeg er imponert over barna som skal gå helt til Sørmyrseter.
Vi går videre, ned til Digerhaugmyra og derfra tilbake til Støle. Det kommer masser av vann fra Vesle Stølevann, og det er godt at det er gjort så mye med elveløpet lenger ned slik at veien ikke blir ødelagt.
Like før vi kommer opp på bilveien, er et tre veltet over stien. Det er en bjørk som er blåst over ende, og stammen er dekket av små kjuker.
Tar med et siste bilde tatt fra hytta etter at vi kom tilbake. Det er fint og magisk med tåke, da!
Tusen takk for turen til Eirik og Kristin, Ellen og Ole Edvard og til Trond.
Jeg skal nå gå noen år tilbake, til sommeren 2013. Den gangen var vi i Nord-Norge, der vi hadde en fantastisk flott ferie. Trond, mannen min, var grensevakt i militæret, og selvsagt måtte vi innom det som for ham var gamle trakter. Fint for meg også å se hvor han hadde vært.
Han var i militæret i 1980/1981og var knyttet til garnisonen i Sør-Varanger. Store deler av tiden var han ved Gjøkåsen stasjon ved grensa.
I juli 2013 drar vi nedover Pasvikdalen på jakt etter gamle steder og minner. Vi drar først til Gjøkåsen, og det er ikke vanskelig å finne frem hit.
Neste post på programmet er å finne vakttårnet han tilbrakte mye tid i. Det var den gangen flere vakttårn langs grensa, men vi finner ikke vakttårnet Trond var i. Vi leter lenge og finner frem til stedet der det sto, men det eneste vi ser her er rester av tårnet – noen steiner og grå gamle stokker som ligger på bakken.
Vi ser imidlertid et av de andre vakttårnene, de var noenlunde like alle sammen, og det vi nå ser, er i dag et museum som viser hvordan soldatene hadde det den gangen.
Interessant å se, og vi fortsetter turen til Nyrud. Nyud hadde jeg knapt hørt om tidligere, det var for meg bare et stedsnavn TV2s værkart. Jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt på forhånd- var det et stort sted, eller var det et lite sted? Vel, jeg finner ganske fort ut at det egentlig ikke er noe sted i det hele tatt, det er bare en politistasjon!
Porten inn til Nyrud.
Vi reiser videre, for dagens store mål er nemlig å komme til Treriksrøysa. Vi må da tilbake til Gjøkåsen hvor vi skal ta av fra hovedveien. Trond hadde ikke vært her tidligere, men jeg ville gjerne hit da jeg hadde lest en del om den. Vi finner avkjøringen og kjører innover. Vi kjører og kjører, mye av veien er rett, men den er stedvis svært humpete, og vi er glad for at vi har pickup med store hjul. Vi ser at veien deler seg i to noen steder, vi satser på at vi velger rett når vi kjører rett frem. Avstikkerne er nemlig ikke skiltet. Noen ganger lurer vi på om vi har valgt rett siden vi føler at vi kjører i evigheter! Men endelig er vi fremme.
Vel,vi tror vi er fremme, men det er tydelig at jeg ikke har lest godt nok da jeg leste om Treriksrøysa og veien dit. Når vi tror vi er fremme, ser vi dette skiltet:
Det er fem kilometer å gå! Klokka er allerede åtte om kvelden, og vi skal gå frem og tilbake. Men det er jo ikke noe problem – her er det jo lyst hele døgnet. Vi setter av sted, og snart dukker grensestolpene opp. En er gul, og en er rød og grønn. Grensa mellom Norge og Russland ligger mellom disse stolpene. Grensestrekningen er på nesten 20 mil, den starter ved Grense Jakobselv og går helt ned til Treriksrøysa. To tredeler av grensa går langs elver og vassdrag, men her går den altså i skogen.
Norge og Russland har ca 230 soldater hver langs grensa.
Vi går videre, og snart må vi krysse lengre myrstrekninger. Skal si vi blir imponert over de flotte myrbroene. Det er jo rene autostradaen, jo! Vi finner også masser av molter her, de plukkes og spises fortløpende. Vi er overrasket over at de er modne allerede i begynnelsen av juli, vi trodde alt var så mye senere i Finnmark enn hjemme.
Etter en snau time er vi fremme. Treriksrøysa er stedet der vi har Norge på den ene siden, Finnland på den andre siden og Russland på den tredje siden. Det finnes to treriksrøyser i Norge, og den andre ligger i nærheten av Skibotn i Troms. Der er det Norge, Sverige og Finland som møtes i ett punkt.
Det er forbudt å gå rundt røysa siden kryssing av Russlands grense og Schengenområdets ytre grense kun er tillatt ved en grensekontroll. Jeg tenker i mitt stille sinn at det er vel ikke så farlig, men jeg skjønner fort at det ikke ville være så lurt å gjøre noe som ikke er tillat:
Vi er nemlig ikke alene her! Her møter vi noen norske grensesoldater, og vi oppfører oss derfor akkurat slik det er forventet. Jeg kan derfor ikke si at jeg har vært i Russland, men jeg har vært veldig nær, da!
Jeg fikk lov til å ta bilde av disse to, men jeg har ikke spurt om jeg får legge bildet i en bloggpost. Den gangen hadde jeg ikke hørt om blogging en gang! Kan forresten nevne at det ikke er tillatt å ta bilder av russiske soldater med militært utstyr.
Vi blir ikke så lenge da klokka er blitt ganske mye, og det vil ta lang tid før vi er tilbake i Kirkenes. Vi er tilbake rundt klokka ett om natta, og da tar jeg dette bildet:
Jeg er i ettertid veldig glad for at vi dro hit ut selv om det ble ganske sent. Det var en spesiell opplevelse og artig å gå tur i dette området. Og vi så ikke en eneste mygg – verken denne kvelden eller på resten av ferien i Finnmark.
Vi trivdes veldig godt i Finnmark, og vi kommer definitivt til å reise tilbake,
Det er lørdag, jeg starter dagen med å sitte ute med morgenkaffen og et kryssord. Det er ikke vanlig på denne tiden av året. Sola varmer, det er vindstille og 17 grader i skyggen allerede i nitiden. Herlig!
Rundt klokka tolv er vi klare for dagens tur. Vi har smurt niste og lagt drikke i sekken. Planen er å gå til Kongstjern. Siden jeg gikk til Stølesetra på blåmerket sti for fjorten dager siden, vil vi prøve noe nytt denne gangen. Vi har hatt hytte på Støle siden 1996, men vi har aldri gått langs Store Stølevann til Stølesetra. Det vil vi prøve i dag.
Først går vi til Ivarsbu. Alltid vakkert her.
Vi går langs vannet og finner ganske snart en fiskesti. Det er det jeg kaller disse stiene som går langs vannene her oppe. Stiene er ikke så gode som de blåmerkede stiene, men de er fullt brukbare. Vi kommer til den ene fine plassen etter den andre, og tenker at her hadde det vært fint å ligge i telt eller hengekøye.
Etter en god stund er det ikke lenger noen sti, og vi er nå kommet til en kil som går innover i retning Stølesetra. Jeg tar frem kartet og ser at vi kan følge den og etterpå følge et myrdrag som går inn til Stølesetra. Snart kommer vi til et kryss i skiløypetraseen, og vi ser at vi har gått i Karjoldalen. En fint navn!
Karjoldalen fører oss til Stølestra. Sist gang kom jeg hit i ruskevær, nå er det flott høstvær. Jeg har alltid likt meg her, det er så fredelig og vakkert. Vi går krysser Stølekilen og velger stien som går til Kongstjern.
Turen opp til Kongstjern går greit, og vi tar en liten pause der oppe. På veien opp dit har en tanke begynt å spire – hva med å gå til Styggemann? Vi hadde jo ikke planlagt å gå såååå langt, men været er jo så fint, og det ville være fantastisk å være på Styggemann på en dag som dette. Men hva med mat og drikke? Vi har med nok mat, men det er verre med drikke. Vel, vi bestemmer oss for å gå til Styggemann og er forsiktige med å drikke heretter slik at det vi har skal holde hele turen. Vi fyller en flaske med Kongstjernvann som vi skal bruke til kaffe oppe på Styggemann.
Vi velger å gå opp skiløypetraseen, og det går greit i starten. Vi treffer på en frosk som hopper i myra. Den er ikke lett å få øye på – den går i ett med omgivelsene.
Vi nyter høstfargene på veien oppover.
Etter hvert starter stigningene, og da er det ikke lenger rom for å nyte høstfargene! Etter at vi har passert der vi om vinteren kan gå ned Lønstøldalen, venter den ene stigningen etter den andre. Trond lar meg gå først slik at jeg kan velge tempoet, men jeg vil gjerne gå fort opp for at det skal bli fort slutt på disse fæle motbakkene. Det resulterer i som så mange ganger før at jeg holder en stund, og så peser jeg verre og har en puls på over 140. Det går selvsagt ikke i lengden, og jeg må ta en liten pustepause. Og en slurk vann. Men vi må jo spare på vannet! Skjønner ganske fort at mangelen på nok væske kan bli et problem.
Her var pulsen oppe i nesten 150, og jeg måtte bare ta en aldri så liten pause.
Endelig kommer vi opp på et flatere parti, og vi ser at Styggemann er innen rekkevidde. Herlig!
Men den flate strekningen varer ikke evig. Den siste biten er veldig bratt og krevende. Ett sted er det et tau som vi kan bruke som hjelpemiddel, men ellers må vi klare oss på egenhånd. Da er det kjekt å la Trond gå først, han tar meg da i hånda og drar meg opp. Det er vel det man kalle en gentleman! Men har går også bak, og da dytter han meg ved å gi meg en dytt i rompa. Det er kanskje ikke slik en gentleman ville gjøre…. Men gentleman eller ikke- han er til stor hjelp opp den siste biten.
Men så er vi oppe, og vi har nå brukt tre timer. Vi tar en halvtimes pause og koser oss med kaffe, mat og en fantastisk flott utsikt. Styggemann ligger 872 meter over havet, og her bygget Fritzøe Skoger en liten hytte av stein i 1927. Den skulle tjene som brannvakt, og det var telefonlinje opp hit. Hytta disponeres nå av Tønsberg og Omegn Turistforening. Det er mulig å overnatte her, og det er to sengeplasser.
Utsikt mot JonsknutenStore StølevannGaustatoppen i det fjerne
Utsikten er som sagt fantastisk flott. Vi ser blant annet Norefjell, Jonsknuten, Blefjell, Gaustatoppen, Lifjell, i retning Skien, Mykle, Stølevannene med Oslofjorden i bakgrunnen, og Kongsberg.
Snart er det tid for å starte nedstigningen. Vi velger en annen rute nå, går i retning Sørmyrseter, Det er veldig bratt på denne siden også, og det er flere steder vi omtrent aker ned på rompa. Et godt stykke nedi stien møter vi et par som skal oppover, og vi priser oss lykkelig over at vi er på vei nedover.
Plutselig hører vi rennende vann. En liten bekk! Jeg er nå så tørst at jeg bare må smake på vannet, og det er faktisk helt fint! Vi drikker og fyller en halvliters flaske med kaldt vann. Vi har fortsatt en del igjen i en stor flaske med farris, og føler vi nå har mye vann.
Vi kommer til en gammel seterstul, en plass som var i bruk på 1600-tallet. Hvordan kunne man overleve her, langt inne i ødemarken? Med et par kuer, litt jord som kunne dyrkes og jakt kunne det vel gå bra, men mest sannsynlig var de på setra bare i sommerhalvåret.
Nå ligger en stigning foran oss, og den er grei. Litt vått og gjørmete, men selve stigningen er ikke så ille. Snart kommer vi opp dit hvor vi skal ta av mot Kongstjern, og her er stor deler av strekningen i tørt fjellterreng. Lett å gå!
Etter nok en time er vi nede på Kongstjern igjen, og vi skjønner ganske fortt at det allikevel er lite vann. Vi er kjempetørste, og tar et par slurker hver. Vi har tatt en liten drikkepause før vi kom hit også, den like flaska er tom, og vi må spare resten. Det er fortsatt langt hjem. Merker det er skikkelig godt å sette seg ned nå, men ikke så lett å komme seg opp igjen.
Et lite tjern i nærheten av Store Kongstjern.
Men det er bare å fortsette. Vi går nå mot Fantefjell, og på denne strekningen går det opp og ned omtrent hele tiden. I alle fall føles det slik. Særlig at det går oppover! Ett sted faller jeg, jeg faller rett bakover og blir liggende på ryggen. Trond kommer med hånda og vil hjelpe meg opp igjen, og jeg ber ham vente. Det er bare så godt å ligge der i lyngen! Men jeg må jo bare opp igjen og fortsette. Tror adri vi har opplevd at det er så langt fra Kongstjern til Fantefjell noen gang!
Når vi endelig er oppe, tar vi resten av nistematen og nesten resten av vannet. Vi skulle gjerne ha drukket alt og mere til, men vi må ha nok til en siste slurk på veien hjem.
(Her skulle jeg ha hatt et bilde fra Fantefjell, men jeg er så sliten når jeg kommer hit at jeg glemmer å ta bilde!)
Snart ser vi Stølevann og hytta vår. Da er det ikke så veldig langt igjen! Vel, noen kilometer, da, men vi kan i alle fall se hytta! Det går fort nedover til Krokvann nå, og ved enden av vannet tar vi av slik at vi skal komme ned til Ivarsbu. Ved Svarttjern tømmer vi den siste vannflaska, og vi starter på den siste biten ned til Ivarsbu. Det er vakkert i solnedgangen.
Vi vet det er en brønn ved Ivarsbu, men det er dessverre hengelås på døra, så da får vi holde ut en stund til. Vi går langs Vesle Stølevann og snart er vi tilbake på hytta. Der smaker det fantastisk godt først med vann og dernest en kald øl.
Vi har vært ute i syv timer og har gått nesten 19 km. En flott tur- er veldig fornøyd med dagens innsats! Hadde nye fjellstøvler i dag også, og de svarte til forventningene. Sikkelig gode og ikke antydning til gnagsår.
Det tar tid å skrive en bloggpost, og nå er klokka allerede 21.30. Tar med et blide fra kvelden ved bålpanna og solnedgangen- både fra i dag og i går.
Kan så absolutt anbefale turen vi har tatt i dag- men ta med rikelig med drikke!
