27.02.20
Jeg går hjemmefra rundt halv tolv, og på Stenseth skal jeg møte Mari. 
Langs lysløypa i Solbergelva er det flere hageeiere som klipper gresset langs løypa. Det er så fint at folk bryr seg om også det som er utenfor gjerdet og hekken. Det skaper et trivelig og pent nærmiljø, og jeg sender derfor en stor takk til dem som klipper gresset. Andre steder omkranses lysløypa av brennesler som bare venter på å stryke meg opp langs leggene.

Når jeg nærmer meg Battereriet, hører jeg stemmer, og snart ser jeg elevene på syvende trinn sammen med Elisabeth og Brede. Så koselig! Det er veldig fristende å gi Elisabeth en skikkelig god klem, men jeg klarer å la være. Det blir en forsiktig og alternativ coronaklem. 
Brede hadde selvsagt fått en klem han også, hvis alt hadde vært som normalt. 
Klassene har uteskole, og i dag er det naturfagundervisningen som legges utendørs. sopp er dagens tema, men det er dessverre lite av den for tiden på grunn av lite regnvær. 

Etter en hyggelig prat må jeg videre, og snart møter jeg Mari. Vi skal gå langt i dag, til Hokksund og tilbake, men først tar vi en liten lunch på Årbogen. Årbogen er en oase for dem som har små barn – og for andre. Her er det langgrunt, det er sandstrender her, og det er en fin gressplen med sittegrupper og volleyballbane. 

Vi nyter nistematen ved ett av bordene, men så fortsetter vi mot Hokksund. Vi velger å gå 12-kilometeren, en løype som er 12 kilometer fra Årbogen til Lauvtjern og tilbake. Den er merket med små påler som er slått ned i bakken. Man kan velge å gå 2 km, 4 km, 6 km, 
8 km eller 12 km. I starten er det fem farger på pålene, men etter hvert som de kortere løypene tar av, forsvinner fargene. Den røde fargen forsvinner der  2-kilometeren tar av fra hovedløypa, den svarte der 4-kilometeren tar av, og slik fortsetter det. Til slutt er det bare den hvite fargen igjen.

Det er fint og lett å gå til Lauvtjern. Vi går på sti hele veien. 

Lauvtjern er et relativt stort vann, og det er mange flere rasteplasser rundt vannet. Det er også flere hytter her. Trond og jeg har rastet her flere ganger, og da har vi tent bål her. Det blir fint å kunne gjøre det igjen snart! 

Vi tar en kort stopp her, litt havrekjeks og vann. Uten mat og drikke, duger helten ikke. 
Allikevel må Mari avbryte turen når vi komme ned til Hokksund da hun har vondt i foten. 
På vei ned passerer vi barnehagen det Leon og Tilia er. Det er veldig fristende å stikke innom, men Tilia vil ikke forstå noe som helst dersom jeg kommer dit og bare går igjen uten ta henne med meg. 

Snart er vi nede i Hokksund, og vi stikker innom den asiatiske forretningen. De har ikke bare asiatiske varer, de har også den kroatiske sausen jeg liker så godt. Den er laget av paprika og auberginer. Jeg smakte den for første gang i Makedonia, på ristet brød til frokost. Jeg bruker den mest til grillmat. 

Mari og jeg skiller lag, hun blir hentet av sønnen sin, Arnar. Jeg får også tilbud om å kjøre hjem, men jeg er innstilt på å gå helt hjem. Har aldri gått så langt før, har gått frem og tilbake til Hokksund, men da bodde vi på Langløkka. Nå som vi bor i Solbergelva, blir det noen kilometer ekstra. Jeg har nå gått 15 kilometer, og føler meg helt fin, så dette vil nok gå bra! 

Den fineste delen av turen ligger foran meg nå. Det er så vakkert å gå langs elva. Det er godt tilrettelagt både for gående og syklende her, og det er flere stedet der man kan sette seg ned på en benk og bare nyte livet og utsikten. 

Jeg går snart ut på øya, synes det er finere å gå der enn å gå rett frem. På øya er det svært idyllisk her, fortsatt grønt og fint. 

Snart er jeg på Steinberg. Her pryder svære bjørketrær elvebredden, og de som bor her, sørger for at gresset klippes. Det et vakkert her. 

Nå begynner jeg å bli sliten. Har gått over 20 kilometer nå, og det er ennå et godt stykke igjen….

Vet jeg kan ringe Trond, men det blir et nederlag. Er for målfokusert til det! 

Det er bare derfor bare å fortsette, og snart kommer jeg til Mjøndalen. Gangveien går også her langs elvebredden, og her er det mye strå og blomster som pryder området mellom elva og gangveien. Jeg møter også familien Svane som er ute og nyter det fine augustværet. 

Den gamle Mjøndalsbroa må jeg selvsagt også ta bilde av. 

Det er fint å gå også her, det er grusvei, men jeg velger å gå på gresset da det er bedre for føttene. Må ta med enda noen stemningsbilder fra denne strekningen.

Ved enden av den nye Mjøndalsbroa kjenner jeg duften av roser, rosa rugosa. De minner meg alltid om min barndom. Vi hadde disse rosene hjemme, og mamma laget nypesyltetøy på denne tiden av året. 

Nå er jeg temmelig sliten, må gå litt langs veien før jeg igjen kan gå opp i skogen. Og endelig, etter nesten syv timer og 26,8 kilometer er jeg hjemme igjen! 

Det var litt av en tur!