23.08.20
Der er søndag, vi har hatt barnebarna i helgen, og vi har derfor ikke vært på hytta. Men det er alltids muligheter for å ta en tur! I morgen er jeg sammen med en venninne, Mari, bedt på hyttetur til en felles venninne av oss, Karen Anne. Vi gleder oss!
Mari og jeg bestemmer oss for å dra opp til hytta vår i kveld, og så reiser vi derfra i morgen for å møte Karen Anne klokken fire.
Vi merker høstluften nå. Etter noen uker med svært høye temperaturer, er det ikke lenger så varmt, og luften oppleves klar og forfriskende. Vi gjør bålpanna klar for kvelden og går først en tur til Ivarsbu. Alltid like fint der!
Jeg tar Mari med bort til et gammelt uthus i nærheten. Gamle bygg har også sin sjarm!
Etter middag koser vi oss ved bålpanna. Tenker at bålpanna har gitt oss mange gleder siden vi kjøpte den for ti-tolv år siden.
Dagen etter rekker vi en tur før vi drar. Vi går til det nye hyttefeltet Fjellseterlia. Mari kan tenke seg en hytte, og her er det mye fint å se! Ulike stilarter, mange spennende løsninger.
Vi møter hyggelige hyttefolk også, og slår av en prat både her og der. Turer blir ekstra fine, synes jeg, når vi sier litt mer enn bare Hei til dem vi møter på vår vei.
Senere på dagen drar vi innom broren min og får en god kopp kaffe før vi legger turen til Hageland i Hvittingfoss. Dette er stedet for de gode opplevelser! Det er masser av vakre blomster og planter her, og det er møbler og interiør. Vi kjøper en rosebukett og en lykt til Karen Anne, og gavene blir vakkert pakket inn med cellofan og fargerike bånd. Det er hyggelig å gi bort gaver der selger har gjort seg sånn flid med innpakningen. En stor takk til Linda!
Klokka fire er vi hos Karen Anne. Jeg har vært på hytta hennes tidligere, men det er svært lenge siden, og jeg har ikke peiling på hvor vi skal kjøre. Karen Anne kjører derfor foran, og vi etter.
Dette går helt bra til vi passerer bommen like etter at vi har tatt av fra hovedveien. Det jeg ikke er klar over, er at Karen Anne er en skikkelig råkjører sammenlignet med meg. Dette kan delvis forklares med at hun har kjørt denne veien tusenvis av ganger, mens det er første gang for meg.
Vel, det tar ikke lang tid før Karen Anne er borte for oss. Vi ser ikke på dette som noen krise, tenker at hun sikkert står og venter der vi skal ta av. Så vi kjører, og vi kjører -og kjører. Jeg synes kanskje det blir litt langt etter hvert, men jeg husker lite fra sist gang, husker bare at hytta ligger ved et vann. Vi kommer til slutt til et vann, men jeg kjenner meg ikke igjen, og ikke lenger deler veien seg i et Y-kryss. Da aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. Vi prøver ved bruk av GeoWiever å finne ut hvor vi er, men vi befinner oss i et område uten dekning, og da er vi like langt. Telefonen virker heller ikke.
Da tar vi en klok beslutning, vi stopper bilen, og håper Karen Anne har skjønt at vi har kjørt feil. Det har hun. Etter en stund kommer hun, vi får oss en god latter, og nå kjører hun langt saktere slik at vi kan henge med.
(Må tilføye at denne historien blir skrevet ned i hytteboka dagen etter. Karen Anne leser hva jeg skriver hvorpå hun legger til at jeg er en lusekjører av dimensjoner!)
Det viser seg at vi har kjørt altfor langt.Hun hadde tatt av fra veien og sto og ventet på oss, litt oppi bakken som hun sa, men det hadde jo ikke vi sett! Vel, nå kommer vi i alle fall trygt til hytta, og vi blir med en gang betatt av dette vakre stedet. Hytta ligger rett ved vannet, helt for seg selv.
Vi er blitt ganske sultne, og det tar ikke lang tid før Karen Anne varter opp med den beste middag du kan tenke deg. Hun serverer en deilig kyllinggryte med salat til, og til dessert er det blåbærpai med vaniljekrem.
Etter middag er det bålpannekos også her.
Bålpanna og lykter skaper en helt spesiell stemning etter hvert som kvelden banker på.
Jeg er veldig fascinert av vann, og av hvordan vann endrer seg i løpet av døgnet. Vann gir mange gode fotomotiv, ikke minst på grunn av lyset og tåken som legger seg over vannflaten.
Det blir mange gode historier og mye hyggelig prat i løpet av kvelden, og plutselig er klokka blitt tre! Det er da på tide å legge seg, og vi sovner fort alle tre.
Dagen etter inntar vi en nydelig frokost før vi legger ut på dagens tur.
Vi har ikke gått så ledig langt før vi kommer til et jakttårn. Karen Anne forteller om flere flotte viltopplevelser på dette stedet. Men i dag skal vi ikke sitte på post, vi skal videre, og i det vi forlater jakttårnet, går Mari rett på en metallstang, og slår seg skikkelig i hodet. Hun blir litt svimmel, og det gjør veldig vondt med en gang. Vi bestemmer oss derfor for å gå tilbake til hytta. Det er kanskje det beste uansett, det ser ut som om det kan bli både regn og torden.
Vi tar en liten pause før vi går tilbake. Heldigvis går det bra, smertene gir seg, men hun får nok en stor kul i hodet som hun vil ha noen dager.
Vi takker Karen Anne for en kjempekoselig hyttetur, det er så koselig å treffes. Nå som vi alle har sluttet å jobbe, er det mange muligheter for å gjenta dette.
