05.09.20
Finnemarkas perler- de er det mange av, og det er også individuelt hva man liker. Vi har denne helgen besøk av Kristin og Eirik, samt Kristins foreldre, Ellen og Ole Edvard. Den første gangen Ellen og Ole Edvard var hos oss, var vi på hytta, og de fikk da et inntrykk av turterrenget på Skrim. Denne helgen ønsker vi å vise dem noe av det flotte turterrenget vi har her, med utgangspunkt i Solbergelva.
Vi lar bilen stå, og går først opp til Knabben. Jeg har advart dem om at starten er ganske så krevende, det går jo oppover helt til vi kommer til toppen! Men de er spreke, ikke noe problem, og turen opp gir høy kardiobelastning. Fin trening, altså!
På toppen er utsikten fantastisk, som alltid. Det er morsomt å ta gjester med hit opp, alle blir betatt av den vakre utsikten.
Ole Edvard har vondt i ryggen, så han går tilbake når vi har kommet til Knabben. Vi føler med ham og håper han kommer seg tilbake uten altfor mye smerter.
Knabben er det første vi ville vise våre gjester, men vi må jo også vise dem områdene rundt Nerdammen.
Vi går derfor først til Aslakkane. Det er et par alternative ruter, men vi velger den der vi først går ned i et søkk for derfor å klatre opp på den andre siden.
Jeg synes det er så fint å gå her, det er akkurat som om stien er lagt inn i fjellet, men trappetrinn og steinblokker på siden.
Når vi har kommet opp igjen på den andre siden, er det flatt og fint innover mot Aslakkane.
Aslakkene er spesiell med sine glattslipte svaberg, det er tydelig at isen har gjort en god jobb her, og den har også etterlatt seg steiner her og der.
Noen steder er det også flekker med grønt, som denne lille fine gresstusten her:
Vi forlater Aslakkane og går videre mot Smedsetra. Her hadde vi tenkt å ta en aldri så liten rast, men det er det visst flere som har tenkt, så vi går videre opp på Tretjernsåsen. Stien tar oss til ett av de tre tjernene, og her passer det fint å ta en rast med kaffe og nistepakker.
Å drikke en kopp kaffe nykokt kaffe på tur, er en ren nytelse. Det er sjelden kaffe smaker så godt som det en gjør da! Enn så lenge kan vi ikke tenne bål, og da er det veldig kjekt med gassbrenneren. Det er lettvint, og det går veldig fort å koke opp vannet til kaffen.
Etter en stund merker vi at det blir litt kjølig, det blåser også, så vi rydder opp etter oss og forlater dette vakre tjernet.
Det tar ikke lang før vi ser Mellomdammen og Nerdammen, og plutselig er vi nede ved demningen. Her må jeg selvsagt også ta et bilde, motivet får meg til å tenke på Pikene på broen. Der er rart hvordan assosiasjonene kommer, her er det både kvinner og menn, det er ikke noen bro, og de står heller ikke oppstilt slik som de omtalte pikene. Men allikevel…
Det sitter folk på badeplassen vår, men det er helt greit- vi har tatt vår rast, og det er heller ikke aktuelt å bade i dag. Mari og jeg badet her for snart tre uker siden, men det er langt kaldere både i lufta og i vannet enn det det var den gangen.
Men fine fotomotiver er det uansett, og jeg velger ett av dem:
Bildet viser en gammel robåt og en geitdoning. Du lurer kanskje på hva en geitdoning er, kanskje visste du heller ikke hva denne doningen heter. Og hva den med geiter å gjøre?
Det er Ellen som har fasiten her. En geitdoning er altså det du ser stilt opp mot treet. Det er er hestekjøretøy med meier som tidligere ble brukt til transport av tømmer. Den består av to deler, en kort fremslede kalt bukken, og en litt lengre bakslede kalt geita. De to delene blir bundet sammen med en Y-formet kjetting. Avstanden mellom de to delene kan reguleres. Bukken har en svingbanke, som gjør det mulig å trekke tømmeret på svingte veier. Geita har ingen bevegelige deler. Geita, som tar den største tyngden av lasset, har vedmeier for å unngå at den setter seg fast på steiner eller stubber.
Jeg husker pappa fraktet tømmer fra skogen og ned på gården ved hjelp av hest og geitdoning før vi fikk traktor.
Vi snakker litt om tømmerdrift før i tiden før vi til slutt kommer til enden av Nerdammen.
Vi har nå fått vist våre gjester noe av vårt vakre turterreng, og en annen gang får vi ta turen til Goliaten og Tverråsen. Vi rekker ikke det i dag, vi skal feire at Eirik er blitt tretti, så nå tar vi raskeste veien hjem. Vi velger bilveien, og mens vi går nedover, forteller jeg Ellen at vi bruker denne veien til trening i vinterhalvåret. Det er ganske så tøft å gå fra bom til bom på denne veien- oppoverbakke i to og en halv kilometer, men en maxpuls på nærmere 160. Men nå går vi nedover, og det går lekende lett.
Den siste delen av turen tar vi lysløypa, og snart kan vi se tilbake på en kjempefin tur i vakkert høstvær. Vi har vært ute i fire og en halv time , og vi har gått tretten og en halv kilometer.
Vel hjemme igjen tilbereder vi en middag med de deiligste retter, grillet svinefilet med masser av ulikt tilbehør. Tre kokker, godt samarbeid og lite søl! Øystein og Christine kommer også, og vi koser oss alle i feiringen av trettiåringen.